26 Brev til min sønn: Da du var seks måneder gammel

Det er tidlig. Hendene dine søker. Jeg er såvidt våken, men jeg merker de myke fingrene dine mot kinnet mitt. De stryker og klemmer utforskende og forsiktig Det er en usedvanelig god måte å våkne på. Jeg ligger der med lukkede øyne og håper at du kanskje finner ut at du skal sove litt lenger siden mamma gjør det. Men da strekker du armen din langt til værs og lar den lille, lubne hånden din lande med et dask i pannen min. God morgen mamma.

Jeg åpner øynene litt småirritert, og det første jeg ser er øynene dine. De er så blå. Hvor har du fått dem fra? tenker jeg mens irritasjonen over den dunkende svien i pannen min fordufter. 

Du har de blåeste øynene av oss alle. 

Så smiler du. Et gedigent tannløst smil som gjør at morgengretne meg blir nødt til å like morgener, på en måte. 

Du smiler og spreller med hele kroppen som om du vil si: "Hei mamma! Det er en ny dag og jeg er så glad for å se deg!"
Du snur deg over på siden med liten anstrengelse og ser på meg mens du fortsetter å veive med hendene, klapse meg i pannen og dra meg i håret mens du forteller meg hva du har drømt. "aahouwugrrrrrrh". 

Det må jo ha vært noe fint, så glad som du er.

Det er midt på dagen. Vi sitter ved kjøkkenbordet og spiser lunsj. Eller, det vil si: jeg sitter og spiser, og du griper etter alt jeg har på tallerkenen og prøver så godt du kan å få tak i det jeg har i munnen mens jeg tygger. Du snur deg mot meg på fanget mitt og studerer meg. Du smatter og lager tyggebevegelser. 

Jeg gir deg en gulrotbit og du går løs på den med en imponerende innsats. Du bryr deg ikke om det faktum at du ikke har noen tenner, eller at gulrotbiten er ukokt og steinhard. Det er stas å få kjenne smaken og øve seg. Så stas at du gjerne veiver med hendene og piper høylytt mens gulrotbiten flyr ut av hånden din i en bue før den lander på gulvet. Du blir så forskrekket at du slår ut med begge armer og velter vannglasset mitt.  

Heldigvis har vi blitt godt kjent i løpet av de siste seks månedene, at jeg vet å plasserre varme væsker som kaffe og te på trygg avstand, og så har jeg alltid flere gulrotbiter til deg på bordet.

Av og til får du smake på mer enn harde grønnsaker, og da blir du så glad! Hadde du fått det som du ville, så hadde du blitt servert et kyllinglår med poteter og brun saus til hvert eneste måltid, men magen din liker ikke når det går for fort, så vi tar det rolig. Heldigvis har du et gående meieri av en mamma som holder deg mett.

Det er ettermiddag. Solstrålene står på skrå og treffer stuegulvet der hvor du ligger på magen og holder taler. Taler i flertall ja, for du er ikke akkurat stille av deg. Du legger ut om alt du måtte ha på hjertet, alt det du ser rundt deg, hvor glad/ikke glad du er og hvis mamma beveger seg for langt bort, så roper du med bestemt tonefall at dette er uakseptabelt.

Du liker å kjenne på nye ting, og aller helst stikke dem så langt inni munnen at jeg blir litt skeptisk. Du er spesielt glad i harde ting du kan bite på, for en dag har du tenkt å få tenner og de vil du jammen være klar for å bruke. Du er sjelden i ro, og selv om du ikke helt har knekt krabbekoden enda, så prøver du ut alt som muligens kan føre deg nærmere målet ditt som for tiden er å få tak hvilken som helst elektrisk ledning for å gnage på den til din store fryd og mammas forskrekkelse.

Når søstrene dine raser inn døren og roper etter oss, sperrer du opp øynene. Du kjenner stemmene deres, og du vet hva som kommer. Du forsøker å spinne rundt din egen akse så fort du kan for å se dem når de kommer. Bakholdsangrep er ikke så stas. 

De løper inn i stuen og kaster seg ned på gulvet for å klemme deg. 

Eller mose deg. De mener sikkert å klemme og stryke, men det oppleves kanskje litt mer som en slags hallo-brytekamp for deg. Som regel lar du dem hilse på deg slik de foretrekker, men går de for lagt så piper du på mamma. Det er jo hyggelig å være populær, men fans kan lett bli overivrige, og det kan være litt skummelt.

En dag har du tenkt å bli stor nok til å kunne mose dem tilbake. Jeg tror vi gleder oss like mye til det begge to. 

Det er kveld. Du ligger på stellebordet som ikke er noe stellebord. Det er en vaskemaskin som av og til durer, men det gjør ikke noe. Du liker duringen, og du elsker disse øyeblikkene vi har sammen på badet om kvelden. Ofte er du nybadet, og det er noe av det beste du vet. Vi tuller og lager rare ansikter til hverandre. Jeg kiler deg der jeg vet du er mest kilen, og du ler så mye at du blir sliten og gjesper. Jeg forsøker å kle på deg mens du vrir deg fra side til side og gliser lurt. Sjekk hvor sterk jeg er i ryggen da, mamma. Jeg kan snu meg rundt mens du tar opp pysjen, og til og med vri meg ut av den før du rekker å få igjen den siste knappen! 

Den leken syns jeg ikke er fullt så morsom.

På soverommet er det mørkt og stille. Når jeg legger deg ned, vet du hva som kommer. Du snur deg på siden og spreller. Ofte kommer det små hyl av forventning. Det er kveldskos og kveldsmat! Jeg tror dette er favorittøyeblikket ditt, -det er i allefall mitt. 

Vi ligger mage mot mage og du lager koselyder mens du passer på å få orden på håret mitt før du blir for sliten til å løfte armene. Litt etter litt blir pusten din roligere, og jeg tar hånden din og legger den på kinnet mitt. Den lille, myke hånden har en magisk evne til å døyve alt som er vondt og vanskelig. I hvertfall for et øyeblikk, og det er gjerne i det øyeblikket at jeg selv sovner med hånden din på kinnet mitt.

29 Mammapermisjonsfantasier

Jeg lærer visst ikke alltid så fort. Hver gang jeg har vært gravid så skjer det. Jeg begynner å innbille meg ting. Forestillingen om permisjonstiden er åh-så annerledes enn virkeligheten mens jeg fortsatt er full av baby.

Okay greit, så visste jeg ikke hva jeg gikk til med det første barnet. Og det gikk jo som dere vet ganske skeis i starten. Barseltida og egentlig hele det første året fikk dessverre ikke så bra som jeg hadde sett for meg, men jeg kom meg på beina igjen, akkurat i tide for neste graviditet. Men da begynte jeg igjen å fantasere.

For når man er gravid så drømmer man jo gjerne om det første året med babyen og alt det man skal bruke tiden til. Hver gang jeg har hatt en leieboer i magen, har jeg gått og fantasert om alle de morsomme permisjonsaktivitetene, de lange morgenene med god tid til å rydde og ikke minst alt det jeg skulle ordne når jeg først hadde så mye tid! For man har jo så himla god tid når man nettopp har blitt mamma…

Da Lillesøster kom, gikk mye bedre enn første gangen i starten. Barseltiden ble ikke like hard som første gangen, til tross for kolikk og mange hundre timer med byssing og bæring. Jeg holdt meg på beina til skrikeukene gikk over, og nå skulle jeg virkelig NYTE det neste året i permisjon.

Nå skulle jeg begynne på den lange lista med de herlige permisjonsaktivitetene jeg hadde ventet på og virkelig KOSE meg. Jeg skulle sove lenge om morgenen, gå turer hver dag med babyen, planlegge og ordne med matlaging, sortere alle barneklærne som vi ikke trengte lenger og få kroppen i form igjen innen hun fylte fire måneder. Jeg skulle endelig få gått til frisøren oftere enn hvert andre år, jeg skulle fremkalle masse bilder og lage album, gå på babytreff, spille inn alle sangene mine, nyte caféturer med venninner og så skulle jeg endelig få sortert alle de single sokkene. Jeg skulle lakke negler mens babyen sov, dra på utflukter til nye steder med gullungen, dra på kunstgalleri med henne som sov i vogna og selvfølgelig strikke. Masse.

Hold ut single sokker! Snart begynner permisjonen og dere skal endelig gjenforenes med deres respektive partnere!

Da jeg ventet Lillebror hadde jeg ca samme plan som forrige gang: Nyte-nyte-nyte, og samtidig være supereffektiv i permisjonen. For det er jo det alle gjør, tenkte jeg. De superkoser seg samtidig som hjemmet ser strøkent ut fordi at de har jo så mye tid til å dulle med støvsuging og gulvvask! Det bakes cupcakes og middagen lages fra bunnen av. Det blir alltid nok av tid til strikking av nydelige babyplagg innimellom all babysvømmingen og turgåingen med den fine barnevogna. I hvertfall på facebook.

Dette var altså det jeg innbilte meg. Virkeligheten, den så ca slik ut:

Sove lenge-ish...eller kanskje ikke. Noen morgener var det opp klokken altfortidlig selv om jeg da virkelig hadde planlagt å få hvilt meg litt. Jeg var jo i mammapermisjon for søren. Men babyen hadde andre planer:  pupp, bleie, pupp, bæring, bleie, litt kosetid, pupp mens jeg trøkket i meg et knekkebrød og en halvspist banan som storesøster hadde lagt igjen på frokostbordet, -ja og så litt mer pupp før den første luren rundt lunsj. Da var jeg som regel så utslitt at jeg duppet av i sengen mens jeg ammet og våknet to timer senere i full panikk. Jeg hadde jo ikke handlet middag enda! Ikke hadde jeg fått dusjet eller pusset tenner heller.
Så var det ryddingen og barneklærne som skulle sorteres. Egentlig skulle jeg invitere en venninne på kaffe, eller i det minste få gått meg en tur, men jeg bare lå der i sengen og stirret på den lille og lurte på hvordan i all verden folk klarer å nyte denne tiden mens de samtidig får til så mye.

Som regel ble det til at jeg på ettermiddagen raste rundt med babyen på armen mens jeg tok meg en kattevask, pusset tenner mens jeg skrev handleliste og prøvde forgjeves å fikse på det håret som ikke hadde møtt en saks på over to år mens strikkepinnene lå der og hånte meg fra stuebordet. Jeg heiv på meg gravidbuksa som var den eneste buksa som passet ( ja jeg skammet meg, for treningen kom jeg liksom aldri i gang med før ungen nesten kunne gå) og snublet ut av huset rundt klokken tre med babyen bundet på meg i bæresjal. 

Barnevognturer ble det fint lite av med de to yngste som storkoser seg i bæretøy men avskyr alt som har fire hjul. (Inkludert bil –farvel utenbys-utflukter!) Jeg har per i dag hatt en vogntur med Lillebror som varte i over 30 minutter, og jeg har fått strikket et eneste babyteppe i løpet av tre permisjonstider. At ikke jeg lærer! 

Jeg har selvfølgelig hatt det veldig fint sammen med babyene mine og det har vært mye kos, men jeg ser jo nå i ettertid at jeg dro de fantasiene mine litt vel langt, og la altfor mange planer og press på meg selv.

Nå som jeg sannsynligvis ikke kommer til å få flere barn, (kan ikke love noe, men heller mot ikke) har jeg tatt et oppgjør med mammapermisjonsfantasiene mine. Dette kan være siste sjanse! Det er slutt på skyhøye ambisjoner om fantastiske hobbyprosjekter, det er nok hvis huset ser sånn halvveis ut på hverdager og jeg har ikke planer om å passe inn i den trangeste dongeribuksa før gutten har fylt et år lenger. Jeg lager ofte posesuppemiddag, trener for min egen skyld når jeg har lyst og tar på meg gravidebuksa (helt uten å skamme meg!) de dagene jeg ikke finner noe annet som passer. 

Siste sjanse til å kose meg i perm. Mulig jeg dropper scrappe-ambisjonene denne gangen og heller stirrer på han her.

Ordet permisjonskos har blitt redefinert i mitt hode og det betyr ikke lenger at jeg skal klare ditten og datten i en viss rekkefølge. Jeg koser meg så lenge Lillebror er fornøyd, og jeg holder hodet over vannet ved å ta meg tid til en kaffe i blant og treffer venner slik at jeg ikke glemmer hvordan man har en voksen samtale. De slitte hårtuppene har enda ikke fått vært hos frisøren, men jeg nyter det å skrive på kveldstid og se tv-serier eller musikkvideoer om rever (*kremt*) som lindrer stress. Lillebror får henge i puppen så lenge han vil, og barnevogna får han sitte i når det passer ham. Strikkepinnene ligger pent pakket bort i en eske med støv på, og jeg nyter min egen slaskete form for permisjonskos. 

Strikketøy-horder: Jeg samler på halvferdige strikkeprosjekter...

____________________________________________

Hvordan så dine permisjonsfantasier ut?
Hva er permisjonskos for deg og har mammapermen blitt slik du så den for deg?

41 For tidlig med Fast føde

Er det farlig å gi fast føde til en tre måneder gammel baby? Folk får dårlig veiledning av leger og helsepersonell og mange foreldre introduserer fast føde altfor tidlig, er konklusjonen i en artikkel jeg leste på Huffington Post i vår. Er dette også tilfellet i Norge? Er de anbefalingene vi får riktige, eller kan det være at vi påfører barna våre potensielle helseproblemer?

I artikkelen vises det til en studie hvor 40% av mødrene som deltok, begynte å gi fast føde til babyene før de ble fire måneder gamle. Jeg vet ikke om de samme tallene gjelder i Norge, men jeg har inntrykk av at mange introduserer mat rundt fire månedsalderen eller før, noe som er stikk i strid med de offisielle anbefalingene fra både det Helsedirektoratet og WHO. Disse anbefalingene gjelder først og fremst for barn som blir ammet. Det å gi fast føde til barn som får morsmelkerstatning mye tidligere enn seks måneder, ser ut til å være allment godkjent, selv om det også er omdiskutert. 

Da jeg ble født, var det helt vanlig at man begynte å gi grøt til babyer helt ned i tremånedsalderen, og jeg husker min bestemor fortalte at da hun fikk sine barn, var de ikke mer enn åtte uker gamle før de fleste foreldre introduserte fast føde. Dette kimser vi kanskje av i dag, men den gangen var dette helt godkjent og anbefalt av leger og helsesøstre. Derfor synes jeg det er vanskelig å stole blindt på dagens anbefalinger, for selv om det finnes mange studier der ute, så er forskerne som regel uenige.

"Du må begynne å gi mat tidlig -hvis ikke så kan de få allergier!" 
Denne påstanden har jeg fått høre mange ganger siden jeg fikk mitt første barn. Påstanden støttes av enkelte amerikanske studier om tidlig mattilvenning og forekomst av allergier senere i livet. Likevel forblir den offisielle anbefalingen i Norge om å fullamme i seks måneder, og det finnes også mange artikler og forskning som tilsier at fullamming utover seks måneder forebygger allergier. Er det rart man blir forvirret? 

Jeg sier ikke at jeg tror det norske helsevesenet tar feil. Men jeg tror mange kan være enige i at det er vanskelig å vite hvem som egentlig har rett. Ikke hjelper det når det med jevne mellomrom dukker opp artikkel på artikkel i media med motsigende "fakta" om temaet, som viser til atter en studie med enda en ny vri.

Bestem deg da! Får jeg den bananen eller ikke?

Og så er det helsestasjonen.
Kjære, flinke helsesøstre: Kan dere være så snille å bli enige? 
Gang på gang har jeg opplevd å få fullstendig motstridende råd om mattilvenning fra velmenende, hyggelige mennesker på helsestasjonen, og det samme gjelder mange foreldre jeg kjenner. Noen har fått høre at de for all del bør fullamme i seks måneder, mens andre blir sendt hjem med en liste over matvarer som babyen bør smake på så fort de bikker firemånedsdagen, selv om mor har tilstrekkelig med melk. Dette er slitsomt og fører til mye forvirring og ikke minst bekymring. Går det ikke an å bli enige om hva man anbefaler? Hvordan skal vi forholde oss til dette når de får forskjellige anbefalinger hver gang vi møter opp hos helsesøster?

Det jeg har gjort, er å lytte til barnet mitt. For når det ropes fy fra alle retninger, så ser jeg ingen annen fornuftig løsning enn å høre på den saken faktisk gjelder. Så når jeg ser at barnet viser tydelig interesse for mat, lager tyggebevegelser og smattelyder med munnen, begynner jeg å tilby små smaksprøver. Men ikke før de klarer å gripe mat med hånden selv -noe som ikke har skjedd før rundt fem månedersalderen. 

Merker jeg på barnet at det får fordøyelsesproblemer etter å ha smakt på en ny matvare, så dropper jeg å tilby mat i noen dager, og gir kun melk for så å prøve en annen matvare neste gang. Morsmelken er fortsatt hovednæringskilden, og mat er mest for morro frem til barnet nærmer seg 9-10 måneder.
Og det kan trygt sies at det blir satt pris på. Den lille smatter i vei og alt er bare fryd og gammen. Jeg tror nesten jeg har funnet den rette løsningen....helt til det dukker opp en ny avisoverskrift med avskrekkende utsagn fra en eller annen ernæringsfysiolog som uffer seg over ammepress eller overvekt og allergier. Selv for en trebarnsmamma som har lest alle studiene som hun kommer over på det o'store Internett, så forblir dette et frustrerende tema. 

Nam-nam så sunt og godt! ...eller allergifremkallende?

_____________________________________________________

Når begynte du å gi barnet ditt fast føde?
Hvilke råd har du fått fra helsøster, lege eller jordmor om mattilvenning?
Hvilken forskning eller anbefalinger stoler du mest på?

12 Hulen & Hemmeligheten

Dere har ventet lenge nå. I nesten to måneder har dere vært tålmodige og nysgjerrige på alt det nye, men i det siste har jeg merket hvordan dere higer etter noe kjent og trygt. 
Så da del to av flyttelasset vårt ankom for noen dager siden, ble deres ting først i rekka. I mens dere lekte hos bestemor eller var i barnehagen jobbet både mamma og pappa på spreng for å innrede den nye lille hulen deres med alt det gamle og kjære. 

Etter mange timer med skruing og rydding var hulen deres endelig ferdig. Da dere åpnet døren for første gang, fikk mamma og pappa lønn for strevet. 

"JAAAA! Mine ting! MINE - MIIINE!" roper Lillesøster og slenger seg på senga.
Storejenta ser seg rundt og griper tak i en trefløyte og fyrer av noen toner som på en vanlig dag ville fått mamma til å skjære tenner. 
I dag er det helt greit. I dag er det lov å feire.

Da Lillesøster også finner en fløyte og rommet fylles av skråe toner som aldri har blitt hørt før, er det på tide for mamma å trekke seg tilbake. Jeg sitter utenfor rommet og følger med. 
Alle lekekassene med nøye sortert leketøy skal nå tømmes og utforskes. Hvorfor i all verden jeg i det hele tatt sorterte ting forstår jeg ikke nå.

De hopper av fryd for hver ting de tar opp av kassene. Flere instrumenter kommer frem, og Lillesøster setter seg ned med ukulelen og bruker en fløyte som bue på strengene. 
Cellolele. Fiffig.

Det er varmer i mammahjertet å se at de jubler for den nye plassen sin.
Samtidig så lurer jeg på hvor mange nye rom disse lekene kommer til å se før vi endelig får slått ned røtter et sted. For jeg vet noe som ikke de vet. 

Vi skal ikke bli på dette stedet for alltid. 
Akkurat det svir litt når jeg ser hvor glade de er nå.
Men jeg forsøker å leve i nuet og ta inn det gode som skjer akkurat her og nå.
For i dag feirer vi den nye hulen med alt det gamle i.

28 En ny mamma blir født

Foto: Mammalivet

Det store, utrolige, vakre, skumle, ubeskrivelige øyeblikket er kommet og gått.
Det er ikke bare et barn som har blitt født, men også en mamma. 
Han som har levd i deg skal nå leve av deg.
I hvertfall for en stund. 

De første ukene er som en fjern drøm.
En tykk tåke siver inn i hulen din.
Du er ikke sikker på om det er ditt, dette livet som et meieri på to bein.
Dette livet, som plutselig handler om et annet liv. 
Et lite, skjørt liv. Herregud så liten han er.
Det lille livet er skjørt at du er redd for å knuse det hvis du skulle finne på å holde for hardt.
Eller miste ham, -for Guds skyld ikke mist ham! 

Han elsker deg sånn helt uten videre. Uten spørsmål og baktanker. 
Den reneste kjærligheten i verden, og du får den helt gratis.
I bytte mot litt melk, såklart.

Der ligger dere. Bare dere to, i en boble av voksende kjærlighet og avhengighet. Kanskje er dere tre?
Hun, han og den skjøre. 
Uansett om dere er to eller flere, så dreier alt seg om å beskytte, mate og ikke minst forgude.
Ja, du forguder denne lille ivrige, som leter og leter. 
Han leter for livet, og du hjelper henne å finne fram.
Du gir og gir, og han tar i mot. 
Og han er så inderlig takknemmelig. Og du er så inderlig redd. 
Du er livredd faktisk. 
Redd for alt som kanskje, muligens og sannsynligvis kommer til å gå galt.

Det er da det er greit å være tre:
Deg, den skjøre, og den tredje. -Han som ordner alt.
Skafferen, kaller vi han. 
Han som skal komme til å skifte flere bleier enn han noen gang kunne forestilt seg.
Og han syns det er helt OK. 
Han, skaffer deg alt du trenger for å kunne overleve, og ikke minst, produsere.
For det skal du. Du skal produsere en hel elv, et helt verdenshav av melk. 

Kanskje du lider litt.
De fleste må det. De lider seg igjennom dager, kanskje uker med en kropp som ikke helt vet hvordan. 
En kropp som gjør vondt. Ikke bare litt, men veldig, veldig vondt.
En kropp som er blitt til et meieri. 
En kropp som er blitt til en livslinje. 
En kropp som du kanskje ikke kjenner igjen.
Men det bryr du deg fint lite om akkurat nå.
Alt for den skjøre. 

Den der lille rosa, eller kanskje  litt gule, som ligger i den altfor store sengen din og puster altfor lavt.
De gjør alltid det, de skjøre. 
De puster så forbannet lavt at du våkner av det om natten!
Våkner så ofte at du mister tellingen.
Du mister egentlig tellingen på det meste for tiden.

Men det er sånn det er å være Giveren.
Det er sånn det er å være meieri.
Kanskje Skafferen også mister tellingen?
Hva gjør man da?

Det er da hun som heter Mor, kommer inn.
Din mor. 
Altså, Giveren er jo egentlig også "Mor", men det har hun ikke vennet seg til enda.
Det er nettopp derfor hun behøver Mor.
For Mor kan alt hun.
Hun kan alt, og vet alt, og hun holder tellingen. 
Hun har også vært meieri. 
Kanskje både en, to, tre og FIRE ganger.
Du klarer ikke å forestille deg det. Fire? Nei takk!
Noen ganger er nesten så du vil sverge: -Aldri mer!
-Tror du ja, tenker Mor.

Så begynner boblen, dette skallet dere befinner dere i, å bli litt tynnere.
Du tør kanskje ikke bevege deg utenfor hulen helt enda, men du inviterer i det minste noen inn.
Og når du gjør det, ønsker du kanskje at du ikke hadde gjort det.
Hvertfall når de blir der akkurat litt for lenge. 
Eller når de skal ta i den lille rosa, den skjøre, som ikke forstår bæret, og som bare leter. Leter etter meieriet sitt.
Alle vil ha sin del, de skal holde den lille skjøre i timesvis og du kjenner at hjertestrengene dine dirrer etter å få ham tilbake.
-Skjønner de ikke at han bare vil ha deg?

En dag våkner du, og bare SKAL ut. 
Du skal ut og vise verden alt du kan.
Og ikke minst hvilken nydelig, skjør skapning dere har skapt.

Kanskje han ikke er fullt så skjør lenger?
Kanskje de andre, de utenfor hulen, får lov til å ta i ham uten at du får hjertet i halsen?
Får de lov til å stryke, susse og kikke på de små, rosa, skjøre tærne?
Du hopper i det. Lar dem holde og kikke litt mens du svever som et helikopter over dem.
Og så står du der og fylles av en stolthet som ikke får plass i kroppen din. 
Ofte flyter den over, og kommer ut som salt, varmt vann.

Ja, for det er ikke akkurat sjelden du griner i det siste.
Det er nesten det du gjør mest, rett etter det å amme, 
og det våkne opp om natten for å sjekke at han puster.
-Skal han aldri lære seg å snorke, han lille skjøre?
Eller i det minste la være å bæsje seg i nakken midt på natten?
Er det bare bleier og melk i månedsvis foran meg nå?


Og så, akkurat når du trodde at det ikke var noe mer enn bæsj i nakken og tårer det dreide seg om.

Da kommer smilet.
-Han SMILTE!

Eller var det kanskje bare luft i magen?
Nei, han smilte helt sikkert.
Han smilte til deg.
Og så skjer det igjen. Han gliser bredt så du kunne se de tannløse gommene og den lille, rosa tungen. 
Han smiler hver dag til deg som han har levd i.
Til deg som han lever av. 
Og du, du smiler tilbake, 
og tenker at dette kan du godt leve med.
Leve med ham. 

Tilegnet min kjære, vakre venninne, som nettopp ble mamma for første gang.

__________________________________________________________________

Hvordan opplevde du de første dagene som førstegangsmamma? Angst? Eufori?
Hvordan opplevde du som ammer/har ammet det å bli til et menneskelig meieri?

31 Om Dr. Google og katastrofetanker

Han er ikke seg selv, sier jeg til den hyggelige legen jeg møter på legevakta. Han har ikke smilt i hele dag, og han bare gråter. Dette er andre turen vår på legevakten med en veldig redusert Lillebror, og jeg er rådvill. De finner ingen årsak til feberen, oppkastet og smertene. "Hva tror du det kan være?" spør legen. "Jeg vet ikke. Det er jo derfor vi kom. Jeg aner ikke." kommer det på autopilot fra en søvnløs mamma med bustehår og flakkete blikk. 

Nei for jeg vet jo ikke hva som er galt. Da hadde jeg vel forlagt behandling for det hvis vi visste, men inni meg raser ville tanker som jeg ikke tør å fortelle legen. Magekatarr, Reflux, bihulebetennelse, Hjernehinnebetennelse, Subduralt Hematom, Tumor? 

Lista var lenger, men jeg skal spare dere.

Javel, jeg innrømmer det. Jeg har tilbrakt halve natta på google, og det resulterer som oftest i horrible fantasidiagnoser som ikke har noe form for rot i faglig bakgrunn. 

Jeg blir flau over å i det hele tatt tenke på den lista, der jeg sitter foran legen. Hva om hun kunne høre det som foregår oppe i hodet mitt? Det knyter seg i magen min.

Lillebror vrir seg i fanget mitt og jeg må opp og gå med ham. Frem og tilbake på det lille kontoret. Magekatarr, Reflux, bihulebetennelse, Hjernehinnebetennelse, anemi, hjertesykdom, tumor....  KUTT UT DA! 
Jeg hører meg selv snakke til legen om antibiotikakurer og smertestillende, men jeg er ikke tilstede. Lillebror begynner å hyle, og jeg møter på speilbildet mitt ved den lille vasken på andre siden av rommet. Skjerp deg. Han er bare syk. Bar blir syke, og så blir de bra igjen. Sånn er det bare. Jeg snur meg til legen igjen, som har bestemt seg for å ta en blodprøve. Mest for å roe meg, og litt for å bekrefte sine egne mistanker og diagnose.

Ørebetennelse? Men han skriker og spyr som om han skal krepere, tenker jeg. Symptomene stemmer ikke. Han tar seg ikke til ørene eller gråter når jeg legger ham på siden, slik Google sa at...
Mens sykepleieren gir ham stikket og gråten når et nytt nivå, ruller lista over mulige googlediagnoser for tredje gang. 

Jeg holder tilbake tårene. Skjerp deg. Du er trebarnsmamma. Dette har du vært igjennom før. De blir syke, -og så blir de bra igjen. Du er ikke en sånn derre hypokondermamma med urealistiske katastrofetanker. Du er ikke det!

Men hele natten gikk uten at jeg kunne slå meg til ro med den planen legen mente var best. Jeg bysset og bar, ammet og susset og grått litt...
..ok, mye. 

I dag tidlig kapitulerte jeg. Knekk, sa det da jeg skrudde av det hvite plastlokket på flaska med den magiske kuren i. Lukten bekreftet at den ikke akkurat inneholdt sanasol. Fader.. jeg hater den infernalsk ekle smaken, som visstnok skal gjøre alt bra igjen. Denne bør hjelpe altså, for makan til tortur å fóre et barn med noe slikt...
 Ørebetennelse liksom. Det var ikke det google sa. 



________________________________________________

Har du gått i goolgefella når du har syke barn? Fortell please!
 Hadde dr.Google rett, eller fikk du en annen diagnose hos legen?

Ps: takk til to forståelsesfulle leger som tok seg god tid til oss.

Jeg lover å droppe dr.Google.

 I hvertfall for nå.

6 En Lillesøster

Det er ikke alltid det er så lett

Å ha en slags skygge ved siden av deg

En om også er liten og vil bli sett

En som krever: jeg- jeg!

Jeg forstår at du vil ha mamma alene

Ikke dele og være snill og grei

Du vil bygge tårn og synge på en scene

Ikke bli bli avbrutt med et se på meg!

Men ofte så er det faktisk helt topp

Når hun smiler og synger her er jeg!

Hun som alltid hjelper deg opp

Storesøster -kom og lek med meg!

For hun trossalt litt god å ha

Hun som tuller, klemmer og trøster

Bråkete, egen og sta

En ordentlig lillesøster

24 To streker og Fire år

Vi sitter på et motellrom i Spania. Vi er på kjæresteferie og skal snart ut og kose oss med tapas og rødvin. Men før vi går må jeg bare få en tanke ut av hodet. Bare avkrefte en mistanke. Trodde jeg. 

"To små streker som vil forandre livene våre for alltid" skrev jeg den dagen. 

Og det stemte.

"Mamma jeg har lyst til å være her hos dere for alltid!"  Lille skjønne, det tror du kanskje nå. Når du blir større, vil du nok skifte mening. Men det er ikke noe jeg vil tenke på enda. Tiden går så rasende fort at jeg blir skjelven. 

For nøyaktig fire år siden, på en varm sommermorgen, kom du til oss. Etter tre dager med rier, og en fødsel som ble veldig annerledes enn det vi hadde sett for oss, ble vi foreldre for første gang. En liten jente med svarte hårtuster og blå øyne. Du var helt lik på pappaen din. Så lik ham, at til og med jordmor måtte le litt. Vi tok deg med hjem og prøvde og feilet. Vi trengte litt tid, men vi fant vår måte å være mamma og pappa på. Du var litt forsøkskanin. Stakkars.

Spol tilbake noen måneder. Jeg ligger på sofaen hjemme i leiligheten vår og prøver å kjenne etter liv i magen. Jeg er bare fire måneder på vei, men jeg kan ikke vente. Jeg konsentrerer meg, legger hendene på magen og lukker øynene. Sliten som jeg er etter en lang arbeidsdag så sovner jeg slik på sofaen. 

Jeg drømmer at jeg sitter på en gressplen. Plutselig kommer det noen bak meg og slenger seg rundt halsen på meg. Jeg kan ikke se hvem det er, men jeg kjenner små hender som tvinner håret i nakken min, og hører en jentestemme. "Mamma!" sier hun. Jeg våkner fra drømmen, og er nå helt sikker på at jeg har en jente i magen. 

Det viste seg at jeg var litt sanndrømt. For det var en jente vi fikk, og nå har vi fått ha deg hos oss i fire år. Vi har vært igjennom mye sammen allerede. Brystbetennelsen som nesten ødela for ammingen, det første smilet, vi flyttet til et annet land, du tok dine føste skritt, du ble barnehagejente, du lærte å snakke, synge, fortelle historier og sykle.

Men det er ikke merkedagene og milepælene dine som betyr mest. Ikke for meg i allefall. Det er de små øyeblikkene jeg har sammen med deg som brenner seg fast i hjertet mitt og blir der for alltid. De små øyeblikkene når du virkelig viser oss hvem du er, og jeg blir så ydmyk og takknemmelig for at jeg har fått lov til å bli mammaen din.

Som den gangen da du var liten og ikke hadde lært å snakke, men du forstod likevel så godt når mamma hadde en dårlig dag. Og jeg kunne ha mange av dem. Jeg gjemte ansiktet mitt i hendene mine fordi jeg ville ikke at du skulle se hvor lei meg jeg var. Men så tok du tak i fingrene mine og jeg så opp på deg. Du gliste til meg med verdens lureste smil og jeg brøt ut i latter. Og Gud som jeg trengte å le den dagen! Du er god til det. Å få meg til å le.

Takk snille, morsomme, omtenksomme Storejenta mi. Takk for alle de gangene du har fått meg til  å le. Takk for alle de gangene du har fått meg til å sette pris på de små tingene og tvunget meg til å gå ned på alle fire for å hilse på en snegle. Takk for alle de gangene du har testet tålmodigheten min (NEI jeg vil ha GULT glass ikke RØDT!) og lært meg å prioritere, og velge mine kamper... Takk for alle de fine, morsomme historiene du har fortalt meg. Takk for at du minner meg på at det alltid finnes nok tid: "man må bare TA seg tid mamma." Så enkelt er det liksom.

Takk for at du alltid tilgir meg. Uansett om jeg har en dårlig dag og er en ussel etterligning av en mamma. Takk for at du ser det gode i meg, og for at du liker meg akkurat sånn som jeg er. Jeg liker deg også, Storejenta. Så utrolig mye. Akkurat sånn som du er.

Gratulerer med fireårsdagen, verdens beste Storejenta.