Da jeg satt på trikken i gårkveld sammen med mannen og jentene, kom det et kjærestepar inn døren. De var den typen kjærestepar som ser ut som de har gått rett ut av en hollywoodfilm og inn i vår, plutselig veldig trauste og grå verden. De var utrolig pene med irriterende perfekt hud og moteriktige, nærmest skreddersydde antrekk og sko. De så virkelig ut som det perfekte paret, og jeg ble sjalu.
Og sjalusien min varte et lite øyeblikk. Jeg tenkte på hvor herlig det hadde vært hvis jeg hadde hatt tid, penger og overskudd til å se så velstelt og perfekt stylet ut. Hvor bra jeg hadde følt meg da, og hvor shabby og svett jeg følte meg der jeg satt med gravidemagen min i julekjole og støttestrømper.
Jeg kjente også på misunnelse i forhold til det at disse menneskene nok helt sikkert ikke hadde barn som de måtte ta hensyn til i hverdagen. Jeg drømte meg bort i noen minutter. Prøvde å se for meg livet til dette perfekte, barnløse paret, og plutselig føltes det som om jeg hadde et tonn av vekt på skuldrene. De var frie og vakre, og jeg var bundet av tonnevis med ansvar og plikter, og den vakker-biten trenger vi ikke engang å gå inn på. (Gravid i tredje trimester: flodhest-komplekser)
Jeg satt der og syns synd på meg selv, og misunnet disse menneskene som jeg ikke aner hvem var.
Men så skjedde det noe. Min datter L, på 3,5år begynte å synge.
Hun satt der på trikkesetet sitt med den nye røde paraplyen sin og strikkeluen fra bestemor og sang (en blanding av julesanger, oppdiktede sanger og div random sanger) høyt av hjertens lyst, helt uvitende om hvor mye det øyeblikket betydde for meg.
"hallo, skjerp deg da. Hvem bryr seg om du ikke kan dra på spontane kinoturer eller fester. Hvem bryr seg om ikke du kan se ut som en forbanna Victorias-secret engel når du står opp om morgenen. So what om du har noen gravidekilo på skrokken akkurat nå. -du har nøkkelen til noe de to ikke har anelse om at eksisterer! Du er en mor! Du gravid. DU LAGER MENNESKER FOR POKKER. Du har laget det lille fantastiske mennesket som sitter på det trikkesetet og gleder alle som er rundt henne med sangen sin. (Vel, ok -nesten alle gleder seg.) Seriøst...skjerp deg. Du er en mamma!"
Og så gikk det opp for meg: I'm on the other side now -Jeg er en mor. Jeg har en uendelig stor innflytelse på to (snart tre) menneskers liv, og ingen andre i verden kan gjøre min oppgave bedre enn det jeg kan. -ikke engang det perfekte paret på trikken. Nope! Bare meg.
Holy crap.
Du skriver så fantastisk fint om det å være mamma, Jona! Jeg har, som dere, nettopp flyttet hjem til Norge etter noen år i utlandet, og min kjære og jeg er enige om at vi må få jobb og hjem på stell før vi tenker på barn - Men jommen frister det! :)
SvarSlett