9 38 weeks: The Hormone-monologues

To uker til termin, og jeg merker at jeg glir langsomt inn i ventemodus. Jeg blir litt utypisk meg. Jeg sitter mye stille. Ingen maur i rumpa lenger som gjør at jeg må løpe rundt og forberede ting. Jeg bare venter. Og venter og venter. På noen jeg aldri har møtt før.























Når jeg tenker meg om så er det ikke rart gravide blir gale litt smårare av ventingen. Først må vi vente i tre livredde måneder før faren for spontanabort avtar, så må vi vente noen lange måneder til før det et trygt for babyen å komme, og så når vi endelig kan senke skuldrene og begynne å glede oss til å møte dette vidunderet, så kan det faktisk enda være 5 uker igjen. Og det er L.E.N.G.E når man er såpass gravid. I tillegg så oversvømmes vi av en hormon-tsunami på slutten av tredje trimester. Nei det er ikke rart vi blir litt ko-ko på slutten.

Nei jeg er ikke helt der hvor jeg river meg i håret og griner fordi at jeg oppdager at jeg fortsatt er gravid når jeg våkner hver morgen. Men den tiden vil nok komme om en uke eller to, hvis ikke Lillebror har ankommet enda. Tro meg...

Jeg ER derimot veldig på det pre-nostalgiske mellomstadiet. Det derre som kommer liiike før man blir gnistrende "fødeklar" tror jeg. For jeg går stadig rundt og starter følelsesladde monologer når mannen sitter foran pc'en på kveldene og prøver å få gjort noe. Der går jeg og vagger frem og tilbake bak ham og gestikulerer med innlevelse og er helt sikker på at han forstår meg, for hvem kunne ikke det når jeg uttrykker meg så krystallklart og poetisk...

"Det er ikke det at jeg ikke vil føde snart, men jeg tror bare at jeg kommer til å savne babymagen så utrolig mye. Jeg vil ikke gå på overtid for det om. Jeg bare vil ha baby i magen bittelitt lenger. I tilfelle dette virkelig er siste gangen. Jeg vil bare være gravid litt til. Men bare litt. Ikke for lenge. Bare litt. Jeg vil liksom møte babygutten nå, men ikke akkurat NÅ, fordi jeg er så redd for at jeg ikke nyter tiden nok. Tiden går liksom alt for fort og alt for sakte på samme tid... Hvis du skjønner?"  

Joda, han halv-nikker med et fjernt blikk mens han vender hodet sånn halvveis vekk fra pc'en, uten å slite øynene vekk fra skjermen. Kanskje han reflekterer veldig dypt over det store jeg nettopp sa. Eller, kanskje ikke...

Hormon-monologer kaller jeg dem. Disse lange, gravide talene. De kan komme ut av intet, og være så intense og blir fremført med slik dramtisk effekt at det er INGEN med vettet i behold som tør å sette sitt liv på spill ved å si denne smellgravide dama imot.

Hvis jeg skulle gitt mine hormon-monologer titler, så ville det bla. blitt:
"Ting du GLEMTE å kjøpe på butikken og hvorfor det sårer meg"
"Hva folk våger seg å si om kroppen min"
"Klesplagg jeg ikke føler meg tjukk i men bare spør deg for sikkerhets skyld om jeg ser litt stor ut i, og hvorfor du alltid svarer helt feil."
Og ikke minst:
 "Take out-mat som jeg har sinnsykt lyst på, men vet at ikke jeg bør spise for da får jeg halsbrann, men jeg føler du burde støtte meg og si jeg får lov å spise hva som helst men du tar ikke tegninga"
.... and the list goes on and on.  Mannen er som regel mitt eneste publikum. Stakkars, stakkars mann.

 Hadde du/din kvinne mange slike følelsesladde utbrudd monologer i svangerskapet?
 Hva var temaet for monologen(e)?