33 Når Monstermamma våkner

De som har lest bloggen min en stund vet at jeg ikke lever noe plettfritt drømmeliv. Det går opp og ned. Heldigvis mest opp, og jeg er storfornøyd med livet. Men så kommer det av og til dager, som alt bare ramler sammen. De dagene er jeg ikke den mammaen jeg vil være. Langt ifra.

På de aller fleste dager, så klarer jeg å sette pris på de små tingene. Jeg lar kaoset som det innebærer å ha tre små barn drive meg videre, akkurat som jeg flyter på en bølge. Jeg klarer til og med verdsette øyeblikk med trass og lignende utfordringer.

Men det er vanskelig. Og med jevne mellomrom forsvinner hodet mitt under vannet en liten stund, og da våkner min indre monstermamma, -and it aint pretty, people. 

På sånne monsterdager så har jeg lyst til å stappe en sur tennissokk i munnen på dem som sier at jeg må "nyte småbarnstida før den er omme." For på en sånn dag, så "nyter" jeg ikke at toåringen skjeller meg ut under frokosten fordi at jeg tok yoghurten i skåla FØR honningen og ikke omvendt. Jeg syns heller ikke det er dødskoselig å ha to smårollinger med meg inn på do og en baby på fanget mens jeg tisser. Er det så sykt mye å be om å få tisse i fred da?!

Og nei. Jeg syns ikke det er sjarmerende når de små ikke rekker å gå på do selv og brøler "BÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆS" som et tostemt tåkelur klokken halv sju om morgenen. 

 Jeg vet at de ikke gjør det med vilje, men på sånne dager, akkurat i det øyeblikket når jeg finner tre stk klissete pastaskruer i undertøysskuffen min, så får jeg lyst til å si opp denne stillingen med umiddelbar virkning.

Men det kan jeg jo ikke.

Det jeg desverre gjør da, er å sutre. Og mase. Kjefte og trampe. Som et uflidd mammamonster. Jeg sier ugjennomtenkte ting til barna. Klager over småting til mannen, og er rett og slett en vanskelig og dritkjip utgave av meg selv. 

Men jeg har lært meg å svelge stoltheten og be om unnskyldning.

Og heldigvis kommer sånne monsterhumør-dager sjelden.

Jeg er ikke stolt av det. Men jeg skammer meg heller ikke. Ikke så mye i hvertfall.

Og jeg vet at det finnes flere der ute som av og til har en sånn monstermamma-dag. Monsterpappa-dager forekommer garantert også.

-det går bra. Du er ikke grusom. Ikke la en dårlig dag få deg til å føle at du har et dårlig liv. Ungene overlever. De har sikkert godt av å se at mamma ikke er en robot, og at selv hun har dårlige dager. Så lenge de får vite at det ikke er dem som er grunnen til at mamma oppfører seg som en humørsyk dust, så blir de nok ikke skadet for livet. Vær grei med deg selv. Så lærer de å være greie med seg selv i samme slengen.

Prøv en av mine supre overlevelsesstrategier: sjokolade + sjokolade + kaffe + massiv utskeielse med takeout, sofasliting, send et eller flere av barna til bestemor, utfør absolutt INGEN produktive handlinger, neglisjér eventuell blogg og ta et glass fyldig rød om kvelden. Du trenger muligens bare litt gi F-stemning, noe frytyrstekt å putte i munnen og en episode Game of Thrones for å komme deg på rett kjøl og legge monstermammaen i dvale igjen. 

Du har ikke sviktet alle ved å ha en dårlig dag. Du er bare et vaskeekte menneske, mamma. 

16 Sukkerfri Barnebursdag

Sukkerfri barnebursdag -et eksperiment...

I går feiret Storejenta bursdagen sin sammen med Lillesøster og tre venninner fra barnehagen. Jentene ble med den stolte bursdagsjenta hjem etter barnehagen, og selskapet ble holdt i bakgården vår. 

Dette er første gangen vi har holdt ordentlig barneselskap uten foreldrene til gjestene tilstede. Jeg var rimelig svett i panna rett før gjestene ankom fordi jeg var litt smånervøs for at det skulle bli ragnarok lignende tilstander med brølende småjenter, brennende himmel, flygende dukkehoder og meg i et hjørne med hendene over hodet. Ja, jeg er jo alltid så positiv må vite...

Uansett, det gikk overraskende bra. Barna lekte og koste seg, ingen ble livstruende skadet og det ble kun noen få trassepisoder. (Lillesøster)

Kaken forsvant fort! Neste gang lager jeg mer så jeg kan ha noe for meg selv...

Maten valgte jeg å ha sukkerfri denne gangen. Jeg vet ikke om det var null sukker som gjorde utslaget, men det var i allefall den mest avslappede barnebursdagen jeg har vært i til nå. Kanskje det bare var flaks. Hvem vet.  Her er i allefall noe av maten jeg laget, i tilfelle du har lyst til å teste ut selv:

Til deigen:
60 gram kokosmel (ikke kokosraspel, men finmalt kokosmel)
6 ss mørkt kakaopulver
6 store egg
1dl helmelk
100 gram sukrin
10 dråper stevia (jeg brukte stevia med vaniljesmak)
En knivsodd salt
1ts natron/bakepulver1/2 vaniljestang (kan sløyfes)

Topping:
ca 4-5 store jordbær i skiver.
50 gram mørk sjokolade. (jeg bruktes sukkerfri)

Fremgangsmåte:
1. Kle en 30cm (diameter) kakeform med bakepapir. 
2. Sett ovnen på 175 grader
3. Ha kokosmel, kakao, natron, vanilje og salt i en bolle og bland
4. Pisk eggene sammen med melk, stevia og sukrin i en større bolle.
5. Bland det tørre i det våte ved å ha i litt og litt og rør godt i mellom med elektrisk visp.
6. Hell røren i kakeformen og stek i midten av ovnen i 20-30 min. (min tok 30 min å steke) Avkjøles før pynting. 

7. Smelt sjokolade i vannbad. Jeg hadde en ts kokosolje i for å gjøre sjokoladen lettere å helle. 
8. Kutt opp jordbær i skiver.
9. Ha et tynt lag sjokolade på kaken for å "lime" jordbærskivene fast med. Hell litt sjokolade på toppen av bærene. Godt med pisket krem og en kopp kaffe til!

Jeg elsker kiwi og det gjør jentene våre også. Jeg kom over denne idéen for en god stund siden på en pinterestside, og tenkte at det måtte være perfekt godis på sommeren. Kiwi-pops er superenkle å lage, og smaker friskt og søtt. 

Du trenger:
(til 6-8 kiwi-pops)

- 2 kiwi skrelt og kuttet i 3-4 tykke skiver.
- 70 gram mørk sjokolade (jeg brukte sukkerfri 70%) 
-evt 1 tskje kokosolje 

6-8 små pinner til å sette kiwien på. Jeg brukte slikkepinner -pinner  i plast.
Her kan man sikkert også bruke tannpirker eller kakegafler. Cluet er at det må være tynn spiss, slik at den passer inn i kiwiskivene uten å ødelegge dem.

Fremgangsmåte:
1. Skrell og kutt kiwi i skiver. Stikk en pinne inn i midten av hver skive og legg på bakepapir på en tallerken og ha i frysen i ca 2timer
2. Når det har gått et par timer smelter du sjokolade og kokosolje i vannbad.
3. Ta kiwiskivene ut av frysen og dypp i sjokoladen. Jeg brukte en t-skje til å smøre sjokoladen utover for å få et jevnt lag. 
4. Legg kiwien på bakepapirkledd tallerken igjen, og inn i frysen i ca 20 min til sjokoladen blir helt hard. 
5. Ta ut af frysen og server umiddelbart eller la dem stå i kjøleskapet i et kvarter slik at kiwien får en litt mykere kosistens. (De kan ikke oppbevares lenge i kjøleskap før de blir vanskelige å håndtere.)

Spises ute i solen. Digg!


Andre ting vi hadde på menyen var bla. disse morsomme fruktfjesene:

Snackskringler, blå plommer og minipizzaer av grovbrødpita ble også fortært i løpet av ettermiddagen. Sistnevnte fikk jeg ikke engang knipset bilder av før de var borte. Anbefales på det sterkeste både til bursdag og i hverdagen når man ikke har tid/gidd til å lage pizzadeig!


Storejenta var kjempefornøyd med bursdagen sin, og jeg satser definitivt på sukkerfri bursdag neste gang også. 

Har du noen gode tips til sukkerfrie sommersnacks?
Del gjerne dine beste tips i kommentarfeltet eller legg ut et bilde på instagram og merk det @mammalivet så jeg kan se! Jeg setter alltid pris på inspirasjon til digg mat! 


Håper dere har en deilige sommerdag der dere er. Vi feirer enda en  bursdag i dag vi! 
Denne gangen er det verdens beste mann som er bursdagsbarn ;) 

24 To streker og Fire år

Vi sitter på et motellrom i Spania. Vi er på kjæresteferie og skal snart ut og kose oss med tapas og rødvin. Men før vi går må jeg bare få en tanke ut av hodet. Bare avkrefte en mistanke. Trodde jeg. 

"To små streker som vil forandre livene våre for alltid" skrev jeg den dagen. 

Og det stemte.

"Mamma jeg har lyst til å være her hos dere for alltid!"  Lille skjønne, det tror du kanskje nå. Når du blir større, vil du nok skifte mening. Men det er ikke noe jeg vil tenke på enda. Tiden går så rasende fort at jeg blir skjelven. 

For nøyaktig fire år siden, på en varm sommermorgen, kom du til oss. Etter tre dager med rier, og en fødsel som ble veldig annerledes enn det vi hadde sett for oss, ble vi foreldre for første gang. En liten jente med svarte hårtuster og blå øyne. Du var helt lik på pappaen din. Så lik ham, at til og med jordmor måtte le litt. Vi tok deg med hjem og prøvde og feilet. Vi trengte litt tid, men vi fant vår måte å være mamma og pappa på. Du var litt forsøkskanin. Stakkars.

Spol tilbake noen måneder. Jeg ligger på sofaen hjemme i leiligheten vår og prøver å kjenne etter liv i magen. Jeg er bare fire måneder på vei, men jeg kan ikke vente. Jeg konsentrerer meg, legger hendene på magen og lukker øynene. Sliten som jeg er etter en lang arbeidsdag så sovner jeg slik på sofaen. 

Jeg drømmer at jeg sitter på en gressplen. Plutselig kommer det noen bak meg og slenger seg rundt halsen på meg. Jeg kan ikke se hvem det er, men jeg kjenner små hender som tvinner håret i nakken min, og hører en jentestemme. "Mamma!" sier hun. Jeg våkner fra drømmen, og er nå helt sikker på at jeg har en jente i magen. 

Det viste seg at jeg var litt sanndrømt. For det var en jente vi fikk, og nå har vi fått ha deg hos oss i fire år. Vi har vært igjennom mye sammen allerede. Brystbetennelsen som nesten ødela for ammingen, det første smilet, vi flyttet til et annet land, du tok dine føste skritt, du ble barnehagejente, du lærte å snakke, synge, fortelle historier og sykle.

Men det er ikke merkedagene og milepælene dine som betyr mest. Ikke for meg i allefall. Det er de små øyeblikkene jeg har sammen med deg som brenner seg fast i hjertet mitt og blir der for alltid. De små øyeblikkene når du virkelig viser oss hvem du er, og jeg blir så ydmyk og takknemmelig for at jeg har fått lov til å bli mammaen din.

Som den gangen da du var liten og ikke hadde lært å snakke, men du forstod likevel så godt når mamma hadde en dårlig dag. Og jeg kunne ha mange av dem. Jeg gjemte ansiktet mitt i hendene mine fordi jeg ville ikke at du skulle se hvor lei meg jeg var. Men så tok du tak i fingrene mine og jeg så opp på deg. Du gliste til meg med verdens lureste smil og jeg brøt ut i latter. Og Gud som jeg trengte å le den dagen! Du er god til det. Å få meg til å le.

Takk snille, morsomme, omtenksomme Storejenta mi. Takk for alle de gangene du har fått meg til  å le. Takk for alle de gangene du har fått meg til å sette pris på de små tingene og tvunget meg til å gå ned på alle fire for å hilse på en snegle. Takk for alle de gangene du har testet tålmodigheten min (NEI jeg vil ha GULT glass ikke RØDT!) og lært meg å prioritere, og velge mine kamper... Takk for alle de fine, morsomme historiene du har fortalt meg. Takk for at du minner meg på at det alltid finnes nok tid: "man må bare TA seg tid mamma." Så enkelt er det liksom.

Takk for at du alltid tilgir meg. Uansett om jeg har en dårlig dag og er en ussel etterligning av en mamma. Takk for at du ser det gode i meg, og for at du liker meg akkurat sånn som jeg er. Jeg liker deg også, Storejenta. Så utrolig mye. Akkurat sånn som du er.

Gratulerer med fireårsdagen, verdens beste Storejenta.

5 Lørdagslinker 060713

God lørdagskveld! Jeg har som vanlig tilbrakt skammelig mye tid på nettet denne uka, men prøver å unnskylde meg selv med at jeg fant jo mye fint da. Jeg tenkte jeg kunne dele noe av det beste med dere her. Denne ukas Lørdagslinker består av inspirerende fotoserier, samt tips og idéer til barne og gravidfoto. 

Ukas første link er en unik bildeserie som tok pusten fra meg. Bildene er tatt av Bill Gekas, en far og selvlært fotograf fra Australia.  I denne serien har Bill fotografert sin 5 år gamle datter i poseringer og kostymer som etterligner klassiske malerier av de store mesterne som Carvaggio, Vermeer, Rembrandt og Raphael. Se bildeserien -->HER<--  Jeg måper!

Den nydeligste samlingen av gravidfoto noen sinne! Her er det masse inspirasjon å hente for dere som ruger på små skatter. Jeg skulle ønske jeg hadde sett denne da jeg var gravid! Jeg tror nesten jeg må få lurt en av mine gravide venninner til å la meg ta litt bilder av dem, for jeg ble skikkelig inspirert... Se selv -->HER<---

En utrolig fascinerende serie med bilder av skoleklasser og klasserom fra hele verden som får meg til å tenke på forskjellene jeg så min tid som skolejente på Island og i Norge. Klikk her for å se bildeserien.

Fint, på en himla freaky måte: Menn som har på seg konas klær og poserer i deres felles hjem. Ville kjæresten din gått med på noe lignende? Jeg tror min hadde stilt opp. Spørsmålet er vel heller, -ville jeg sett ham i mine klær? tja...

Se bildene her.

En skjønn samling av fotografier av smårollinger, samt fotografens tips for å fange småen på film. Helt topp! Du finner bildene her.

Håper dere koser dere med linkene. 

Nå skal jeg spise meg lørdagsmett (oh you know what that means!) 

og late meg sammen med lillesøs som drar hjem i morgen. 

Hvordan tilbringer dere denne lørdagskvelden?

11 Når alt er lov

Lørdager er hellige her i huset. Sukker er noe barna våre sjelden får. Sukkerfri is og annen usukret godis får de likevel ofte. I hverdagen så velger vi naturlig søte ting som frukt og bær, og velger naturlig sukkererstatning som honning og stevia. MEN når lørdagen kommer, er alt lov. Også for de voksne.

Jentene aksepterer lørdagsregelen overraskende godt, for når de ber om is fra is-butikken midt i uka, og vi sier "ja til lørdag kan du det!" så kommer det som regel ingen protest. Poblemet blir vel heller det å sette grenser for hvor mye sukker de kan få på godisdagen, for i løpet av en hel uke blir det jo en del ting de ønsker seg...


I dag tok vi turen til vår yndlings godis-butikk, Herr Nilsson. Butikken selger skandinavisk godteri i løsvekt, pluss litt nordiske chips sorter og diverse søtt som man ellers ikke får tak i her i Tyskland. De selger til og med islandsk godteri her!

Og så ble jo litt is også da, siden det hadde blitt lovet dyrt og hellig siden tirsdag...

Storejenta fikk ikke noe som inneholdt sukker før hun var godt over et år gammel, og godteridag er noe vi bare har holdt på med en liten stund. Før det var det stort sett bare til bursdag og jul at vi handlet godis til ungene. Jeg vet at det er mange som mener at en sånn godis-overdosedag ikke er noe særlig. Noen kutter sukkeret helt hundre prosent, mens andre syns det er bedre å lære barna at det er ok med goids med måte, uansett hvilken dag det er. Jeg for min del orker ikke å ha den diskusjonen hver dag med dem. Kanskje jeg er lat? Jeg vet ikke, men lørdagsgodis funker for oss.
Hvordan løser dere dette med barn og godteri? Har dere fast godisdag eller kanskje dropper sukkeret helt?


Ha en herlig lørdag!

5 The Womanly Art of Breastfeeding

I dag vil jeg fortelle dere om mitt hemmelige våpen når det kommer til amming. Det finnes nemlig en veldig spesiell håndbok som har hjulpet meg ubeskrivelig mye i løpet av min karriere som meieri...

Boken jeg snakker om heter The Womanly Art of Breastfeeding, eller den kvinnelige kunsten av å amme. Den er skrevet av amerikanske La Leche League, "Melkeligaen"
 –en internasjonal organisasjon som har som mål å informere, samle og støtte mødre over hele verden som ønsker å amme sine barn. Denne boken er satt sammen av de samlede erfaringene til tusenvis av kvinner som har vært i kontakt med LLL på forskjellige måter i løpet av de siste fire tiår, pluss vitenskapelige fakta om brystmelk, amming og dens betydning for mor og barn. 

La Leche League, eller LLL som de kaller seg, ble stiftet i 1956 og var med på å inspirere starten til det som skulle bli organisasjonen Ammehjelpen i Norge.

Jeg kjøpte boken da jeg ventet mitt andre barn etter at en god venninne og profesjonell ammehjelper anbefalte den til meg. Det første jeg tenkte da jeg hadde lest noen sider var:
" Herregud HVORFOR leste jeg ikke denne før jeg fikk førstemann?"
Det var så mye som jeg aldri hadde engang tenkt på å spørre om da jeg gikk og ventet på mitt første barn. Ting som kom som et sjokk etter fødselen. Men i denne boken hadde de virkelig fått med seg alt mellom himmel og jord angående amming og alt det det innebærer å gi bryst. For handler om så mye mer enn bare melk.

We have tons of research on the importance of a precious fluid that just happens to be delivered from your breast. But this book also celebrates the relationship –the heart of breastfeeding –not just the fluid. Breastfeeding is a connection as well as a food source, a baby’s first human relationship, designed to gentle him into the world with far more than just immune factors and good nutrition. It’s a way of mothering your baby –a relationship that develops feeding by feeding, builds trust, closeness, knowledge of each other, and a deeply connected attachment that lasts long after weaning.
                                                                                  -The womanly Art of Breastfeeding-

Dette utdraget er fra introduksjonen, og står under overskriften «What makes this book different from other breastfeedingbooks?».

Det er mye som gjør denne boken helt annerledes en andre bøker jeg har lest om amming. For det første, så er den stadig i utvikling –et pågående prosjekt. Boken ble først utgitt i 1958 i USA, og har siden blitt oppdatert og gitt ut på ny hele syv ganger. Boken som jeg har ble gitt ut i 2010 og er den åttende og nyeste utgaven. Informasjonen blir altså oppdatert i takt med samfunnets utvikling, og tilpasser seg dagens mødre, noe som er helt genialt. Boken inneholder blant annet en liste over nyttige nettsteder for ammende mødre, info om amming etter keisersnitt, og amming når man skal tilbake til arbeidslivet.

Det jeg liker aller best ved boken, er det at den er skrevet i en varm og vennlig tone. Den veksler mellom informativ tekst, skildringer og personlige historier og erfaringer. Historiene har LLL samlet på helt siden sent på femtitallet, og de kommer fra mødre over hele verden. Unge mødre, eldre mødre, førstegangs- og fembarnsmødre forteller hvordan de fant sin vei, og hvordan nettopp de fikk ammingen til å fungere for dem.

Boken er nesten som et leksikon, bare at den er heldigvis mye mer spennende. 

Den er delt inn i fire deler som er spekket med relevant info for oss som ammer.

Del 1 handler om svangerskapet, fødselen og det å knytte et sterkt nettverk med støttespillere før man starter på sin ammereise –noe som jeg personlig syns er noe av det viktigste for å få til ammingen. En heiagjeng er utrolig kjekt å ha!

Del 2 heter "Ages and Stages" Her får man masse utrolig god og detaljert info om hva som er typisk for den tiden du er inne i akkurat nå på din ammereise. Man kan rett og slett slå opp på for eksempel «Four to nine months» og lese andre mødres historier fra denne tiden, samt få proffe tips om alt det man kan forvente i denne perioden når det kommer til amming.

Det føltes så beroligende å ha denne boken i bakhånd da jeg fikk barn nummer to. Det var som å ha en klok og god venn som alltid var tilgjengelig. En som på en respektfull måte presenterte problemer, løsninger, gleder, og valgmuligheter knyttet til ammingen, uten å dømme. Helt fantastisk!

Del 3 av boken heter "The Big Questions" og handler om spørsmål og problemløsning. Her får man besvart amme-relaterte spørsmål om bla. søvn, mattilvenning, pumping, barnehagestart, avvenning og spesielle omstendigheter som amming av premature barn, tvillinger og barn med spesielle behov. Mye av Del 3 går også ut på «Tech Support» eller praktiske råd og tips som er forklart på en enkelt måte. Her finner du ikke bare tips vedrørende typiske ting som det å bli kvitt trøske, hvordan bekjempe brystbetennelse og såre brystvorter, men også råd vedrørende brystvortepiercing, spiseforstyrrelser og tatoveringer i ammetiden. Dette er virkelig en allsidig og inkluderende bok!

Tech support er den delen av boken som jeg stadig blar opp i for å lete etter løsninger på diverse problemer som dukker opp underveis. Det har vært et par ganger hvor jeg har tenkt at «dette står det sikkert ikke noe om i boken» men å joda! Denne boken har ennå ikke skuffet meg.

Del 4 handler om ressurser. Her finner du info om La Leche League: hvordan de startet, hvor du finner dem og hvordan de kan hjelpe deg. I del 4 finner du også nyttige Klipp-ut sider med for eksempel en tabell som viser hvordan du kan oppbevare utpumpet morsmelk, et ark med huskeregler om brystbetennelse, et info-ark til besteforeldre om nylig forskning om amming (KULT!) og et nyttig skjema for mødre som pumper «på fulltid» til babyen.

The Womanly Art of Breastfeeding er en slags gullgruve av informasjon, praktiske råd og oppmuntring, satt sammen av tusenvis av kvinners erfaringer. Den er en trofast veileder som jeg stadig vender tilbake til. Er det en bok jeg ville anbefalt til mødre som ønsker å amme, så er det denne. En skatt av en bok og et perfekt hemmelig våpen for gående meierier som meg selv!

Har du lest boken?

Hvilke andre bøker om amming kan du anbefale?

26 Childism: Foreldre som mobber Barn

Se for deg at du logger deg på fjesboken en dag, hvor du oppdager at noen har lagt ut et bilde av en kvinne som ligger på gulvet og gråter. Kvinnen er tydelig opprørt, -helt ute av seg. Bildebeskrivelsen lyder: Hun fikk det ikke akkurat som hun ville. Bildet har fått mange likes og kommentarer ala: «Haha! fikk meg en god latter.» og «Haha typisk damer!»

Hvordan reagerer du? Hva er det første du tenker, og hvilke begreper dukker opp? Diskriminering? Kvinnehat?

De fleste vil være enige i at det å henge ut et menneske på den måten, er uakseptabelt. Det er ikke sosialt akseptert å diskriminere folk på bakgrunn av at de er kvinner, har mørk hud eller er homofile. Dessverre hender det jo fortsatt noen steder, men i vår del av verden så har vi kommet langt på disse områdene. Vi har lover som forbyr disse handlingene. Lover som er med på å understreke at det er ikke ok å ydmyke folk bare fordi at de tilhører en viss gruppe. Men det er tydeligvis mange voksne som syns det er greit å gjøre det mot barn.

I boken «Childism» av psykoanalytikeren Elisabeth Young-Bruehl, blir emnet forskjellsbehandling av barn som en gruppe  utfordret på en måte som vekker mange tanker og spørsmål hos meg. Young-Bruehl som er ekspert på fordommer, går så langt at hun sammenligner tendensen til normalisering av det å misbruke sin makt over barn til å latterliggjøre og diskriminere med regelrett rasisme, og vil derfor innføre begrepet "Childism".

"CHILDIST beliefts - that children are burdensome and absorb more than their share of resources, that they should serve adults, that they are property, that they lack reason, that they are rebellious and must be broken through harsh discipline - do not reflect current scientific knowledge about children's development, capabilities, and needs. It is CHILDISM when adults interpret children's dependence as inferiority, and thus deny children's rights. We are CHILDIST when we transform the adult responsibility to care for children into an excuse to exercise unchecked power." (Utdrag fra Childism)

Et nylig eksempel på offentlig ydmyking av barn, er (etter min mening)  Tumblr bloggen «Reasons my son is crying» som har blitt enormt populær. Bloggen ble startet av en far som tok bilder av sin 1år gamle sønn da han gråt, og la bildene ut på bloggen med morsomme bildetekster. Siden har tusenvis av foreldre hevet seg på bølgen og postet bilder av sine desperate, gråtende barn på facebooksiden til bloggen. Her blir barnas såreste, svakeste øyeblikk gjort til underholdning de voksne.

Et annet eksempel er trenden «bli venner skjorta» eller «the get along-shirt». Foreldre takler barnas søskenkrangler ved å tre på de stridende partene en stor t-skjorte påmalt med ordene «Bli venner-skjorta vår». Bilder av barn i slike skjorter har gått som ild i tørt gress på nettet, og jeg må si at det gir meg en ekkel følelse i magen å lese kommentarene. «Haha, dritbra. Fikk som fortjent!»  Grøss…

De aller fleste av bildene viser tydelig opprørte og ydmykede små mennesker, som istedenfor å bli møtt med tålmodighet og hjelp fra voksne, blir latterliggjort i offentligheten som «straff» for at de ikke klarer å ordne opp i problemene seg i mellom.

Aldri i verden om vi voksne hadde akseptert denne behandlingen selv. Til og med de av oss voksne som gjør noe virkelig fælt, har likevel rettigheter som skal forhindre andre mennesker fra å kunne tråkke på oss på den måten. 

Jeg forstår hvorfor folk ser humor i «Reasons why my son is crying». Jeg er kjent for å ha en beksvart humor selv, og gjenkjennelsesfaktoren i situasjonene som bildene viser er jo skyhøy. Det er jo akkurat sånn min smårolling også ofte oppfører seg! Men betyr det at det er ok å gjøre regelrett narr av barnas desperate øyeblikk?
Kanskje ikke vi synes barna har noen grunn til å grine over at det satt en flue på armen deres. Kanskje vi humrer litt når han hyler ut på grunn av at han ikke fikk enda en is, men hvilken hensikt tjener det å røske opp telefonen av lomma og knipse bilde av det gråtende barnet for å dele det på en offentlig nettside? Og ikke minst, hvor stor skade gjør det?

Det er ikke sånn at jeg aldri ler av ting som barna mine gjør. Mannen min og jeg har våre samtaler om kvelden hvor vi ler av bisarre episoder med smårollingene som har utspilt seg i løpet av dagen. Det er godt å kunne le litt av kaoset av og til, men de aller fleste av disse episodene forblir private, mellom oss ut av respekt for barna.

Jeg vet at det er mange som mener at jeg selv allerede har tråkket over en viss grense. At jeg utleverer barna mine ved å blogge om dem, og det forstår jeg til en viss grad at de mener. Barna mine har jo ikke bedt om å være på bloggen. Men personlig så syns jeg ikke det å skrive slik jeg gjør, er det samme som det å utlevere dem gang på gang mens de ligger på gulvet og gråter, tilsynelatende «for ingenting».
Jeg synes det er stor forskjell på for eksempel søte «babymugging» bilder og desperate grinebilder.  Jeg mener det går an å dele av foreldreerfaringer, skryte av ungene sine, snakke om oppturer og nedturer som foreldre, uten at det blir direkte nedverdigende for barna.

Men det er tydeligvis utrolig mange som mener noe helt annet.

«Reasons my son is crying» har over 13 000 likes på facebook, og Huffington post arrangerer en kåring av det beste grinebildet. 

Selv vil jeg helst ikke at noen skal gjøre narr av meg på nettet eller andre steder når jeg har en hissigpropp-episode (noe jeg ofte har…) eller når jeg gråter over noe som har gjort meg opprørt. Jeg foretrekker å bli trøstet og lyttet til, og det syns jeg at barn også fortjener.

"This book is intended as a working paper for all who are fighting the oppression of children, both those who recognize it as a result of predjudice and those who don't. [...] The struggle against childism is one of the most important battles we will ever wage, for it is a fight for the future."      -Elisabeth Young-Bruehl, Childism (2012)

Liker du sider som «Reasons my son is crying» ? Er dette ufarlig moro eller helt uakseptabelt? 

Hvor går grensa mellom humor og offentlig uthenging?
Hva tenker du om begrepet Childism?

7 Søstre på skjermen

Vi setter oss ned foran skjermen og åpner et magisk vindu til fortiden.  Igjennom de gamle videoopptakene av dere, reiser vi tilbake i tid. De eldste opptakene er bare 4 år gamle, men det føles som en evighet siden når jeg ser hvor mye vi allerede har opplevd sammen.

"SE det er deg mamma!" roper du og peker ivrig på skjermen. "Ja," svarer jeg, "og den lille babyen er deg". Du ser på meg med store øyne, før du smiler og vender ansiktet mot skjermen igjen. Jeg lurer på hvor mye du forstår, og om du husker. Hvor langt tilbake husker egentlig en fireåring?

Husker du de dagene vi bare lå på stuegulvet i den bittelille kjellerleiligheten vår og lo av hverandre? Du var fire måneder og hadde den fineste latteren jeg noen gang hadde hørt.

Storesøster.
På stuegulvet i den lille kjellerleiligheten, på en av de dagene.

Vi hopper over noen hundre dager. På skjermen har du blitt en smårolling, og jeg har en hemmelighet i magen. Men det var fortsatt bare oss tre. Enn så lenge. Du var enebarn, og vi så ikke sola for deg. Savner du det å være alene med oss nå? tenker jeg.

Men jeg tør ikke spørre deg. For det kan jo hende du sier ja, og det ville svidd noe veldig i mammahjertet. Jeg bare stryker deg over kinnet i steden, feig som jeg er, mens du stirrer fascinert på deg selv på skjermen. "Der er jeg liten mamma!"

Ja, der er du. For tre år siden. Så bitteliten og ny i verden.

Lillesøster hermer etter deg, som hun alltid gjør, og peker også på skjermen og sier "jeg liten mamma!"  Jeg prøver å forkare at det er Storejenta vi ser på filmen, men det vil hun ikke gå med på. 

Så kommer vi til opptak av dere to sammen. De første ukene, og senere når Lillesøster har blitt en ordentlig lekekamerat. Da går det opp et lys for Lillejenta. "DER. Jeg mamma!" 
Ja, der er dere sammen, for to år siden. Allerede et team.

Jeg er så glad for at vi (takk kjære, som er så flink til å filme!) har lagt ned arbeid i å ta vare på disse minnene, for det er så innmari fint å dykke i arkivene og nyte små glimt av fortiden sammen med dere. Alt blir liksom mer ekte og sammenhengende. Dessuten så liker jeg mye bedre å se dere to på skjermen enn de derre grusomme barneTVseriene. Greit nok, Pippi er kul, men hun kan ikke akkurat måle seg med dere...

"Ja, noen må jo lage frokost når du sover så lenge mamma!" Au da...
Jepp. Jeg har  tydeligvis bestandig vært supermamma.

Jeg merker at vi har blitt litt latere i det siste. Vi filmer ikke like mye lenger. Men nå er det skjerpings. Disse minuttene på film er så dyrebare nå, men snart vil de være enda mer verdifulle. Om noen år, når dere har flydd deres vei, og vi to sitter igjen alene, vil de bety alt.