26 Brev til min sønn: Da du var seks måneder gammel

Det er tidlig. Hendene dine søker. Jeg er såvidt våken, men jeg merker de myke fingrene dine mot kinnet mitt. De stryker og klemmer utforskende og forsiktig Det er en usedvanelig god måte å våkne på. Jeg ligger der med lukkede øyne og håper at du kanskje finner ut at du skal sove litt lenger siden mamma gjør det. Men da strekker du armen din langt til værs og lar den lille, lubne hånden din lande med et dask i pannen min. God morgen mamma.

Jeg åpner øynene litt småirritert, og det første jeg ser er øynene dine. De er så blå. Hvor har du fått dem fra? tenker jeg mens irritasjonen over den dunkende svien i pannen min fordufter. 

Du har de blåeste øynene av oss alle. 

Så smiler du. Et gedigent tannløst smil som gjør at morgengretne meg blir nødt til å like morgener, på en måte. 

Du smiler og spreller med hele kroppen som om du vil si: "Hei mamma! Det er en ny dag og jeg er så glad for å se deg!"
Du snur deg over på siden med liten anstrengelse og ser på meg mens du fortsetter å veive med hendene, klapse meg i pannen og dra meg i håret mens du forteller meg hva du har drømt. "aahouwugrrrrrrh". 

Det må jo ha vært noe fint, så glad som du er.

Det er midt på dagen. Vi sitter ved kjøkkenbordet og spiser lunsj. Eller, det vil si: jeg sitter og spiser, og du griper etter alt jeg har på tallerkenen og prøver så godt du kan å få tak i det jeg har i munnen mens jeg tygger. Du snur deg mot meg på fanget mitt og studerer meg. Du smatter og lager tyggebevegelser. 

Jeg gir deg en gulrotbit og du går løs på den med en imponerende innsats. Du bryr deg ikke om det faktum at du ikke har noen tenner, eller at gulrotbiten er ukokt og steinhard. Det er stas å få kjenne smaken og øve seg. Så stas at du gjerne veiver med hendene og piper høylytt mens gulrotbiten flyr ut av hånden din i en bue før den lander på gulvet. Du blir så forskrekket at du slår ut med begge armer og velter vannglasset mitt.  

Heldigvis har vi blitt godt kjent i løpet av de siste seks månedene, at jeg vet å plasserre varme væsker som kaffe og te på trygg avstand, og så har jeg alltid flere gulrotbiter til deg på bordet.

Av og til får du smake på mer enn harde grønnsaker, og da blir du så glad! Hadde du fått det som du ville, så hadde du blitt servert et kyllinglår med poteter og brun saus til hvert eneste måltid, men magen din liker ikke når det går for fort, så vi tar det rolig. Heldigvis har du et gående meieri av en mamma som holder deg mett.

Det er ettermiddag. Solstrålene står på skrå og treffer stuegulvet der hvor du ligger på magen og holder taler. Taler i flertall ja, for du er ikke akkurat stille av deg. Du legger ut om alt du måtte ha på hjertet, alt det du ser rundt deg, hvor glad/ikke glad du er og hvis mamma beveger seg for langt bort, så roper du med bestemt tonefall at dette er uakseptabelt.

Du liker å kjenne på nye ting, og aller helst stikke dem så langt inni munnen at jeg blir litt skeptisk. Du er spesielt glad i harde ting du kan bite på, for en dag har du tenkt å få tenner og de vil du jammen være klar for å bruke. Du er sjelden i ro, og selv om du ikke helt har knekt krabbekoden enda, så prøver du ut alt som muligens kan føre deg nærmere målet ditt som for tiden er å få tak hvilken som helst elektrisk ledning for å gnage på den til din store fryd og mammas forskrekkelse.

Når søstrene dine raser inn døren og roper etter oss, sperrer du opp øynene. Du kjenner stemmene deres, og du vet hva som kommer. Du forsøker å spinne rundt din egen akse så fort du kan for å se dem når de kommer. Bakholdsangrep er ikke så stas. 

De løper inn i stuen og kaster seg ned på gulvet for å klemme deg. 

Eller mose deg. De mener sikkert å klemme og stryke, men det oppleves kanskje litt mer som en slags hallo-brytekamp for deg. Som regel lar du dem hilse på deg slik de foretrekker, men går de for lagt så piper du på mamma. Det er jo hyggelig å være populær, men fans kan lett bli overivrige, og det kan være litt skummelt.

En dag har du tenkt å bli stor nok til å kunne mose dem tilbake. Jeg tror vi gleder oss like mye til det begge to. 

Det er kveld. Du ligger på stellebordet som ikke er noe stellebord. Det er en vaskemaskin som av og til durer, men det gjør ikke noe. Du liker duringen, og du elsker disse øyeblikkene vi har sammen på badet om kvelden. Ofte er du nybadet, og det er noe av det beste du vet. Vi tuller og lager rare ansikter til hverandre. Jeg kiler deg der jeg vet du er mest kilen, og du ler så mye at du blir sliten og gjesper. Jeg forsøker å kle på deg mens du vrir deg fra side til side og gliser lurt. Sjekk hvor sterk jeg er i ryggen da, mamma. Jeg kan snu meg rundt mens du tar opp pysjen, og til og med vri meg ut av den før du rekker å få igjen den siste knappen! 

Den leken syns jeg ikke er fullt så morsom.

På soverommet er det mørkt og stille. Når jeg legger deg ned, vet du hva som kommer. Du snur deg på siden og spreller. Ofte kommer det små hyl av forventning. Det er kveldskos og kveldsmat! Jeg tror dette er favorittøyeblikket ditt, -det er i allefall mitt. 

Vi ligger mage mot mage og du lager koselyder mens du passer på å få orden på håret mitt før du blir for sliten til å løfte armene. Litt etter litt blir pusten din roligere, og jeg tar hånden din og legger den på kinnet mitt. Den lille, myke hånden har en magisk evne til å døyve alt som er vondt og vanskelig. I hvertfall for et øyeblikk, og det er gjerne i det øyeblikket at jeg selv sovner med hånden din på kinnet mitt.

12 Hulen & Hemmeligheten

Dere har ventet lenge nå. I nesten to måneder har dere vært tålmodige og nysgjerrige på alt det nye, men i det siste har jeg merket hvordan dere higer etter noe kjent og trygt. 
Så da del to av flyttelasset vårt ankom for noen dager siden, ble deres ting først i rekka. I mens dere lekte hos bestemor eller var i barnehagen jobbet både mamma og pappa på spreng for å innrede den nye lille hulen deres med alt det gamle og kjære. 

Etter mange timer med skruing og rydding var hulen deres endelig ferdig. Da dere åpnet døren for første gang, fikk mamma og pappa lønn for strevet. 

"JAAAA! Mine ting! MINE - MIIINE!" roper Lillesøster og slenger seg på senga.
Storejenta ser seg rundt og griper tak i en trefløyte og fyrer av noen toner som på en vanlig dag ville fått mamma til å skjære tenner. 
I dag er det helt greit. I dag er det lov å feire.

Da Lillesøster også finner en fløyte og rommet fylles av skråe toner som aldri har blitt hørt før, er det på tide for mamma å trekke seg tilbake. Jeg sitter utenfor rommet og følger med. 
Alle lekekassene med nøye sortert leketøy skal nå tømmes og utforskes. Hvorfor i all verden jeg i det hele tatt sorterte ting forstår jeg ikke nå.

De hopper av fryd for hver ting de tar opp av kassene. Flere instrumenter kommer frem, og Lillesøster setter seg ned med ukulelen og bruker en fløyte som bue på strengene. 
Cellolele. Fiffig.

Det er varmer i mammahjertet å se at de jubler for den nye plassen sin.
Samtidig så lurer jeg på hvor mange nye rom disse lekene kommer til å se før vi endelig får slått ned røtter et sted. For jeg vet noe som ikke de vet. 

Vi skal ikke bli på dette stedet for alltid. 
Akkurat det svir litt når jeg ser hvor glade de er nå.
Men jeg forsøker å leve i nuet og ta inn det gode som skjer akkurat her og nå.
For i dag feirer vi den nye hulen med alt det gamle i.

12 Morgenstund

Du sitter alene i den store sofaen og lytter. Bestefar spiller Morgenstemning av Grieg på pianoet i hjørnet, og for hver note som glir ut i rommet, blir øyelokkene dine tyngre og tyngre.

Du har nygredd hår, med unntak av en klissete floke som stammer fra isen du spiste i går. Det er varmt. Tjuesju grader som fikk deg til å kaste av deg sommerkjolen. Nå ligger du der under et teppe på sofaen og sovner til de siste notene av pianostykket. Du har blitt så stor, og jeg ser at du ligner litt på meg der du ligger, intetanende om at jeg knipser bilder av deg mens du drømmer.

Hendene dine åpner seg og du puster dypt. Kommer du til å huske dette når du blir stor?

Blir dette et av de fine minnene fra barndommen som du vil tenke tilbake på når livet blir mer komplisert og du ikke lenger kan sovne så lett til pianomusikk på sofaen til mormor og morfar?

Jeg håper det. Jeg håper du kommer til å huske denne dagen, gjemme den bort og ha den som en liten skatt du kan ta frem når du blir stor og du trenger et minne om en god Morgenstund.

8 Hjemløs

Du er litt hjemløs akkurat nå, og jeg ser at det er vanskelig. Smått og smått går det opp for deg at dette er begynnelsen på et helt nytt kapittel. Vi har kastet oss uti noe stort og ukjent, og dratt deg med uten å spørre deg først. 

Akkurat nå er vi bare på ferie, men vi skal ikke tilbake til den leiligheten du kjenner så godt. Vi skal begynne på nytt et annet sted, og jeg ser at du grubler. Du bare to år og du har faktisk aldri flyttet før. Og hva er egentlig en "ferie"?

Storesøster forstår at ting vil endre seg. Hun forteller oss at hun gleder seg. Det vil nok bli litt vanskelig for henne også når det hele blir mer virkelig, men hun kan i det minste fortelle oss alt hun tenker på. Og ikke minst spørre. 
Du kan ikke spørre så mye enda. 
Det må vi hjelpe deg med.

Du er som regel den lille klovnen, den utadvendte, den som tør alt. Nå har du blitt røsket ut av den hverdagen du kjenner, og jeg ser at du av og til sliter litt. Du er litt mer usikker og forsiktig. Du vil ikke at mamma og pappa skal gå for langt bort uten deg. Du passer på at vi skal være sammen.

For selv om vi, med enkle ord, forklarer deg og Storesøster hva som skal skje om noen uker, så kan jeg ikke være sikker på at du forstår. For du er fortsatt liten og det er vanskelig for deg å beskrive hva du tenker og føler. Men du prøver:

"Hjem mamma. Gå hjem."
"Ja. Vi skal snart hjem lille venn. I det nye hjemmet vårt."
"NÅ hjem mamma! Vondt mamma -au!"
"Hvor gjør det vondt vennen?"
"Her" (Peker på brystet sitt)
"Kanskje du har hjemlengsel?"
"Ja. Jengsel mamma. Vondt."

Lille, kjære, søte skatten min. Jeg forstår.
Det gjør vondt for meg også. Men det kommer til å gå bra.
Jeg har vært igjennom dette mange ganger, og jeg vet at det blir bedre.
I mellomtiden skal du få oppleve den herligste sommeren du kan tenke deg. 
Omringet av venner og familie, sommer og lange dager på mamma og pappas fang.
Og så når vi har kommet oss et stykke lenger ut i dette nye kapittelet, så vil det stikke mindre og mindre i brystet for hver dag. Du blir ikke hjemløs for alltid.
Jeg lover.

6 En Lillesøster

Det er ikke alltid det er så lett

Å ha en slags skygge ved siden av deg

En om også er liten og vil bli sett

En som krever: jeg- jeg!

Jeg forstår at du vil ha mamma alene

Ikke dele og være snill og grei

Du vil bygge tårn og synge på en scene

Ikke bli bli avbrutt med et se på meg!

Men ofte så er det faktisk helt topp

Når hun smiler og synger her er jeg!

Hun som alltid hjelper deg opp

Storesøster -kom og lek med meg!

For hun trossalt litt god å ha

Hun som tuller, klemmer og trøster

Bråkete, egen og sta

En ordentlig lillesøster

24 To streker og Fire år

Vi sitter på et motellrom i Spania. Vi er på kjæresteferie og skal snart ut og kose oss med tapas og rødvin. Men før vi går må jeg bare få en tanke ut av hodet. Bare avkrefte en mistanke. Trodde jeg. 

"To små streker som vil forandre livene våre for alltid" skrev jeg den dagen. 

Og det stemte.

"Mamma jeg har lyst til å være her hos dere for alltid!"  Lille skjønne, det tror du kanskje nå. Når du blir større, vil du nok skifte mening. Men det er ikke noe jeg vil tenke på enda. Tiden går så rasende fort at jeg blir skjelven. 

For nøyaktig fire år siden, på en varm sommermorgen, kom du til oss. Etter tre dager med rier, og en fødsel som ble veldig annerledes enn det vi hadde sett for oss, ble vi foreldre for første gang. En liten jente med svarte hårtuster og blå øyne. Du var helt lik på pappaen din. Så lik ham, at til og med jordmor måtte le litt. Vi tok deg med hjem og prøvde og feilet. Vi trengte litt tid, men vi fant vår måte å være mamma og pappa på. Du var litt forsøkskanin. Stakkars.

Spol tilbake noen måneder. Jeg ligger på sofaen hjemme i leiligheten vår og prøver å kjenne etter liv i magen. Jeg er bare fire måneder på vei, men jeg kan ikke vente. Jeg konsentrerer meg, legger hendene på magen og lukker øynene. Sliten som jeg er etter en lang arbeidsdag så sovner jeg slik på sofaen. 

Jeg drømmer at jeg sitter på en gressplen. Plutselig kommer det noen bak meg og slenger seg rundt halsen på meg. Jeg kan ikke se hvem det er, men jeg kjenner små hender som tvinner håret i nakken min, og hører en jentestemme. "Mamma!" sier hun. Jeg våkner fra drømmen, og er nå helt sikker på at jeg har en jente i magen. 

Det viste seg at jeg var litt sanndrømt. For det var en jente vi fikk, og nå har vi fått ha deg hos oss i fire år. Vi har vært igjennom mye sammen allerede. Brystbetennelsen som nesten ødela for ammingen, det første smilet, vi flyttet til et annet land, du tok dine føste skritt, du ble barnehagejente, du lærte å snakke, synge, fortelle historier og sykle.

Men det er ikke merkedagene og milepælene dine som betyr mest. Ikke for meg i allefall. Det er de små øyeblikkene jeg har sammen med deg som brenner seg fast i hjertet mitt og blir der for alltid. De små øyeblikkene når du virkelig viser oss hvem du er, og jeg blir så ydmyk og takknemmelig for at jeg har fått lov til å bli mammaen din.

Som den gangen da du var liten og ikke hadde lært å snakke, men du forstod likevel så godt når mamma hadde en dårlig dag. Og jeg kunne ha mange av dem. Jeg gjemte ansiktet mitt i hendene mine fordi jeg ville ikke at du skulle se hvor lei meg jeg var. Men så tok du tak i fingrene mine og jeg så opp på deg. Du gliste til meg med verdens lureste smil og jeg brøt ut i latter. Og Gud som jeg trengte å le den dagen! Du er god til det. Å få meg til å le.

Takk snille, morsomme, omtenksomme Storejenta mi. Takk for alle de gangene du har fått meg til  å le. Takk for alle de gangene du har fått meg til å sette pris på de små tingene og tvunget meg til å gå ned på alle fire for å hilse på en snegle. Takk for alle de gangene du har testet tålmodigheten min (NEI jeg vil ha GULT glass ikke RØDT!) og lært meg å prioritere, og velge mine kamper... Takk for alle de fine, morsomme historiene du har fortalt meg. Takk for at du minner meg på at det alltid finnes nok tid: "man må bare TA seg tid mamma." Så enkelt er det liksom.

Takk for at du alltid tilgir meg. Uansett om jeg har en dårlig dag og er en ussel etterligning av en mamma. Takk for at du ser det gode i meg, og for at du liker meg akkurat sånn som jeg er. Jeg liker deg også, Storejenta. Så utrolig mye. Akkurat sånn som du er.

Gratulerer med fireårsdagen, verdens beste Storejenta.

7 Søstre på skjermen

Vi setter oss ned foran skjermen og åpner et magisk vindu til fortiden.  Igjennom de gamle videoopptakene av dere, reiser vi tilbake i tid. De eldste opptakene er bare 4 år gamle, men det føles som en evighet siden når jeg ser hvor mye vi allerede har opplevd sammen.

"SE det er deg mamma!" roper du og peker ivrig på skjermen. "Ja," svarer jeg, "og den lille babyen er deg". Du ser på meg med store øyne, før du smiler og vender ansiktet mot skjermen igjen. Jeg lurer på hvor mye du forstår, og om du husker. Hvor langt tilbake husker egentlig en fireåring?

Husker du de dagene vi bare lå på stuegulvet i den bittelille kjellerleiligheten vår og lo av hverandre? Du var fire måneder og hadde den fineste latteren jeg noen gang hadde hørt.

Storesøster.
På stuegulvet i den lille kjellerleiligheten, på en av de dagene.

Vi hopper over noen hundre dager. På skjermen har du blitt en smårolling, og jeg har en hemmelighet i magen. Men det var fortsatt bare oss tre. Enn så lenge. Du var enebarn, og vi så ikke sola for deg. Savner du det å være alene med oss nå? tenker jeg.

Men jeg tør ikke spørre deg. For det kan jo hende du sier ja, og det ville svidd noe veldig i mammahjertet. Jeg bare stryker deg over kinnet i steden, feig som jeg er, mens du stirrer fascinert på deg selv på skjermen. "Der er jeg liten mamma!"

Ja, der er du. For tre år siden. Så bitteliten og ny i verden.

Lillesøster hermer etter deg, som hun alltid gjør, og peker også på skjermen og sier "jeg liten mamma!"  Jeg prøver å forkare at det er Storejenta vi ser på filmen, men det vil hun ikke gå med på. 

Så kommer vi til opptak av dere to sammen. De første ukene, og senere når Lillesøster har blitt en ordentlig lekekamerat. Da går det opp et lys for Lillejenta. "DER. Jeg mamma!" 
Ja, der er dere sammen, for to år siden. Allerede et team.

Jeg er så glad for at vi (takk kjære, som er så flink til å filme!) har lagt ned arbeid i å ta vare på disse minnene, for det er så innmari fint å dykke i arkivene og nyte små glimt av fortiden sammen med dere. Alt blir liksom mer ekte og sammenhengende. Dessuten så liker jeg mye bedre å se dere to på skjermen enn de derre grusomme barneTVseriene. Greit nok, Pippi er kul, men hun kan ikke akkurat måle seg med dere...

"Ja, noen må jo lage frokost når du sover så lenge mamma!" Au da...
Jepp. Jeg har  tydeligvis bestandig vært supermamma.

Jeg merker at vi har blitt litt latere i det siste. Vi filmer ikke like mye lenger. Men nå er det skjerpings. Disse minuttene på film er så dyrebare nå, men snart vil de være enda mer verdifulle. Om noen år, når dere har flydd deres vei, og vi to sitter igjen alene, vil de bety alt. 

25 Et Morgenminne

Jeg våkner altfor sent.

Solstrålene har allerede listet seg langt bortover parketten,

og jeg hører de andre tre som er på vei ut døren. 

Så blir det stille igjen. 

Det er da jeg får øye på deg ved siden av meg. 

Du stirrer på meg med store, kulerunde øyne.

Jeg lurer på hvor lenge du har fulgt med på meg mens jeg sov.

Du strekker ut hånden, knytter neven

 og gjør ditt beste for å få hele hånden din inn i munnen.

Du får det til.

Sånn halvveis.

"Hva skal vi gjøre i dag da?" spør jeg.

Du tar hånden ut av munnen med et plopp,

og smiler et tannløst smil.

Sånn, skikkelig smiler.

Hele ansiktet ditt lyser, 

og du sparker ivrig med beina.

 Før du bryter ut i et lite mannebrøl:

UEEØGUHHHRRRR! 

 Og  med et rykk, 

hugger du etter puppen med vidåpen munn.

"Åhr.. men det  gjorde vi jo i hele går.." sier jeg.

"Kan jeg i det minste ta meg en kaffe først?" 

Men du har begynt på frokosten, og tar tak i håret mitt.

Drar det foran ansiktet på meg,

som om du vil si:

"glem det."

11 Undring uten Grenser

FOTO av: Jona. Kopiering forbudt

Alt skal tas på, smakes på og helst klines på skjørtet til mamma. Dere minner litt som en ivrig forskerduo som begir seg ut på sitt livs ekskursjon. Bare det at for dere to, så er hver dag  en spennende ekskursjon.

Alt skal klatres, henges og hoppes på. Ting skal bestiges og beseires. Det står ikke på selvtilliten eller motet. Nei, her er det kun fysiske hindringer eller mamma og pappas tålmodighet som kan begrense omfanget av forskningen.

Når dere oppdager noe nytt, så er det som å se hulemannen oppdage ilden. Det er en uhemmet begeistring som bruser i blodet deres. Og den er så voldsom at det smitter over på meg. Når til og med jeg  får sommerfugler i magen av å blåse på blåseblomster, så lurer jeg på hvordan det må føles for dere to. 

For intesiteten og innlevelsen dere viser, den er så sterk og ren. Det finnes ingen falskhet i dere. Bare pur emosjon på godt og vondt. Glede, redsel, sinne, håp, lykke og undring uten grenser.

Tygge på strå, stryke hendene over barken på et gammelt tre, smake litt på vannet i fontenen...

Alt skal oppleves til det fulle, før forskningsrapporten leveres i form av smil og latter eller frustrasjon og tårer.

Og når jeg skrubber av dere sand, maling, kliss og møkk om kvelden, så kjenner jeg hvor mye det tar på å ha to små forskere i hus. Men likevel så gleder jeg meg til å se hva det er dere vil oppdage i morgen.