33 Når Monstermamma våkner

De som har lest bloggen min en stund vet at jeg ikke lever noe plettfritt drømmeliv. Det går opp og ned. Heldigvis mest opp, og jeg er storfornøyd med livet. Men så kommer det av og til dager, som alt bare ramler sammen. De dagene er jeg ikke den mammaen jeg vil være. Langt ifra.

På de aller fleste dager, så klarer jeg å sette pris på de små tingene. Jeg lar kaoset som det innebærer å ha tre små barn drive meg videre, akkurat som jeg flyter på en bølge. Jeg klarer til og med verdsette øyeblikk med trass og lignende utfordringer.

Men det er vanskelig. Og med jevne mellomrom forsvinner hodet mitt under vannet en liten stund, og da våkner min indre monstermamma, -and it aint pretty, people. 

På sånne monsterdager så har jeg lyst til å stappe en sur tennissokk i munnen på dem som sier at jeg må "nyte småbarnstida før den er omme." For på en sånn dag, så "nyter" jeg ikke at toåringen skjeller meg ut under frokosten fordi at jeg tok yoghurten i skåla FØR honningen og ikke omvendt. Jeg syns heller ikke det er dødskoselig å ha to smårollinger med meg inn på do og en baby på fanget mens jeg tisser. Er det så sykt mye å be om å få tisse i fred da?!

Og nei. Jeg syns ikke det er sjarmerende når de små ikke rekker å gå på do selv og brøler "BÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆS" som et tostemt tåkelur klokken halv sju om morgenen. 

 Jeg vet at de ikke gjør det med vilje, men på sånne dager, akkurat i det øyeblikket når jeg finner tre stk klissete pastaskruer i undertøysskuffen min, så får jeg lyst til å si opp denne stillingen med umiddelbar virkning.

Men det kan jeg jo ikke.

Det jeg desverre gjør da, er å sutre. Og mase. Kjefte og trampe. Som et uflidd mammamonster. Jeg sier ugjennomtenkte ting til barna. Klager over småting til mannen, og er rett og slett en vanskelig og dritkjip utgave av meg selv. 

Men jeg har lært meg å svelge stoltheten og be om unnskyldning.

Og heldigvis kommer sånne monsterhumør-dager sjelden.

Jeg er ikke stolt av det. Men jeg skammer meg heller ikke. Ikke så mye i hvertfall.

Og jeg vet at det finnes flere der ute som av og til har en sånn monstermamma-dag. Monsterpappa-dager forekommer garantert også.

-det går bra. Du er ikke grusom. Ikke la en dårlig dag få deg til å føle at du har et dårlig liv. Ungene overlever. De har sikkert godt av å se at mamma ikke er en robot, og at selv hun har dårlige dager. Så lenge de får vite at det ikke er dem som er grunnen til at mamma oppfører seg som en humørsyk dust, så blir de nok ikke skadet for livet. Vær grei med deg selv. Så lærer de å være greie med seg selv i samme slengen.

Prøv en av mine supre overlevelsesstrategier: sjokolade + sjokolade + kaffe + massiv utskeielse med takeout, sofasliting, send et eller flere av barna til bestemor, utfør absolutt INGEN produktive handlinger, neglisjér eventuell blogg og ta et glass fyldig rød om kvelden. Du trenger muligens bare litt gi F-stemning, noe frytyrstekt å putte i munnen og en episode Game of Thrones for å komme deg på rett kjøl og legge monstermammaen i dvale igjen. 

Du har ikke sviktet alle ved å ha en dårlig dag. Du er bare et vaskeekte menneske, mamma.