26 Childism: Foreldre som mobber Barn

Se for deg at du logger deg på fjesboken en dag, hvor du oppdager at noen har lagt ut et bilde av en kvinne som ligger på gulvet og gråter. Kvinnen er tydelig opprørt, -helt ute av seg. Bildebeskrivelsen lyder: Hun fikk det ikke akkurat som hun ville. Bildet har fått mange likes og kommentarer ala: «Haha! fikk meg en god latter.» og «Haha typisk damer!»

Hvordan reagerer du? Hva er det første du tenker, og hvilke begreper dukker opp? Diskriminering? Kvinnehat?

De fleste vil være enige i at det å henge ut et menneske på den måten, er uakseptabelt. Det er ikke sosialt akseptert å diskriminere folk på bakgrunn av at de er kvinner, har mørk hud eller er homofile. Dessverre hender det jo fortsatt noen steder, men i vår del av verden så har vi kommet langt på disse områdene. Vi har lover som forbyr disse handlingene. Lover som er med på å understreke at det er ikke ok å ydmyke folk bare fordi at de tilhører en viss gruppe. Men det er tydeligvis mange voksne som syns det er greit å gjøre det mot barn.

I boken «Childism» av psykoanalytikeren Elisabeth Young-Bruehl, blir emnet forskjellsbehandling av barn som en gruppe  utfordret på en måte som vekker mange tanker og spørsmål hos meg. Young-Bruehl som er ekspert på fordommer, går så langt at hun sammenligner tendensen til normalisering av det å misbruke sin makt over barn til å latterliggjøre og diskriminere med regelrett rasisme, og vil derfor innføre begrepet "Childism".

"CHILDIST beliefts - that children are burdensome and absorb more than their share of resources, that they should serve adults, that they are property, that they lack reason, that they are rebellious and must be broken through harsh discipline - do not reflect current scientific knowledge about children's development, capabilities, and needs. It is CHILDISM when adults interpret children's dependence as inferiority, and thus deny children's rights. We are CHILDIST when we transform the adult responsibility to care for children into an excuse to exercise unchecked power." (Utdrag fra Childism)

Et nylig eksempel på offentlig ydmyking av barn, er (etter min mening)  Tumblr bloggen «Reasons my son is crying» som har blitt enormt populær. Bloggen ble startet av en far som tok bilder av sin 1år gamle sønn da han gråt, og la bildene ut på bloggen med morsomme bildetekster. Siden har tusenvis av foreldre hevet seg på bølgen og postet bilder av sine desperate, gråtende barn på facebooksiden til bloggen. Her blir barnas såreste, svakeste øyeblikk gjort til underholdning de voksne.

Et annet eksempel er trenden «bli venner skjorta» eller «the get along-shirt». Foreldre takler barnas søskenkrangler ved å tre på de stridende partene en stor t-skjorte påmalt med ordene «Bli venner-skjorta vår». Bilder av barn i slike skjorter har gått som ild i tørt gress på nettet, og jeg må si at det gir meg en ekkel følelse i magen å lese kommentarene. «Haha, dritbra. Fikk som fortjent!»  Grøss…

De aller fleste av bildene viser tydelig opprørte og ydmykede små mennesker, som istedenfor å bli møtt med tålmodighet og hjelp fra voksne, blir latterliggjort i offentligheten som «straff» for at de ikke klarer å ordne opp i problemene seg i mellom.

Aldri i verden om vi voksne hadde akseptert denne behandlingen selv. Til og med de av oss voksne som gjør noe virkelig fælt, har likevel rettigheter som skal forhindre andre mennesker fra å kunne tråkke på oss på den måten. 

Jeg forstår hvorfor folk ser humor i «Reasons why my son is crying». Jeg er kjent for å ha en beksvart humor selv, og gjenkjennelsesfaktoren i situasjonene som bildene viser er jo skyhøy. Det er jo akkurat sånn min smårolling også ofte oppfører seg! Men betyr det at det er ok å gjøre regelrett narr av barnas desperate øyeblikk?
Kanskje ikke vi synes barna har noen grunn til å grine over at det satt en flue på armen deres. Kanskje vi humrer litt når han hyler ut på grunn av at han ikke fikk enda en is, men hvilken hensikt tjener det å røske opp telefonen av lomma og knipse bilde av det gråtende barnet for å dele det på en offentlig nettside? Og ikke minst, hvor stor skade gjør det?

Det er ikke sånn at jeg aldri ler av ting som barna mine gjør. Mannen min og jeg har våre samtaler om kvelden hvor vi ler av bisarre episoder med smårollingene som har utspilt seg i løpet av dagen. Det er godt å kunne le litt av kaoset av og til, men de aller fleste av disse episodene forblir private, mellom oss ut av respekt for barna.

Jeg vet at det er mange som mener at jeg selv allerede har tråkket over en viss grense. At jeg utleverer barna mine ved å blogge om dem, og det forstår jeg til en viss grad at de mener. Barna mine har jo ikke bedt om å være på bloggen. Men personlig så syns jeg ikke det å skrive slik jeg gjør, er det samme som det å utlevere dem gang på gang mens de ligger på gulvet og gråter, tilsynelatende «for ingenting».
Jeg synes det er stor forskjell på for eksempel søte «babymugging» bilder og desperate grinebilder.  Jeg mener det går an å dele av foreldreerfaringer, skryte av ungene sine, snakke om oppturer og nedturer som foreldre, uten at det blir direkte nedverdigende for barna.

Men det er tydeligvis utrolig mange som mener noe helt annet.

«Reasons my son is crying» har over 13 000 likes på facebook, og Huffington post arrangerer en kåring av det beste grinebildet. 

Selv vil jeg helst ikke at noen skal gjøre narr av meg på nettet eller andre steder når jeg har en hissigpropp-episode (noe jeg ofte har…) eller når jeg gråter over noe som har gjort meg opprørt. Jeg foretrekker å bli trøstet og lyttet til, og det syns jeg at barn også fortjener.

"This book is intended as a working paper for all who are fighting the oppression of children, both those who recognize it as a result of predjudice and those who don't. [...] The struggle against childism is one of the most important battles we will ever wage, for it is a fight for the future."      -Elisabeth Young-Bruehl, Childism (2012)

Liker du sider som «Reasons my son is crying» ? Er dette ufarlig moro eller helt uakseptabelt? 

Hvor går grensa mellom humor og offentlig uthenging?
Hva tenker du om begrepet Childism?