26 Har noen fortalt deg dette om nattamming?

Visste du at det er forskjell på dag-morsmelk og natt-morsmelk? Jeg har vært nysgjerrig på denne påstanden om at nattamming er så viktig og bra for mor og barn, så jeg har har lest side opp og side ned, og funnet noen fascinerende forskningsresultater og studier om nattpupp. Mange vet kanskje at nattmelken er inneholder mer fett enn dagmelk, men det viser seg at det å amme om natten har mer for seg enn bare det å mette små mager.

Ja, du leste riktig! Jeg ble også overrasket da jeg leste dette, for jeg føler meg ofte som en zombie om morgenen selv om jeg ammer stort sett hele natten. Men det er visst slik at nattamming har positiv effekt på mors søvn:
 I følge en studie av søvn av mødre som ammer om natten vs mødre som ikke ammer om natten, får de som ammer 40-45 minutter mer søvn!  Ikke bare får nattammende mødre mer søvn, men det viser seg at søvnen deres også er av bedre kvalitet, med dypere søvnfaser enn hos dem som ikke nattammer. 

Nivåene av Prolaktin i mors blod, som fremmer melkeproduksjonen er høyere i nattetimene enn på dagen. Spesielt sent på natten, rett før morgentimene, produseres det betydelig større mengder av melk. Det å ammme om natten hjelper også med å holde produksjonen oppe. 

Melkemendgen holder seg mer stabil hos mødre som ammer om natten enn hos dem som ikke nattammer. Så hvis du merker at du begynner å få mindre melk når du slutter å nattamme, så er det altså ikke tilfeldig. Ammehjelpen anbefaler mødre som har lite melk å amme mer om natten for å gi produksjonen et boost, siden det er mye mer effektivt en andre alternativer, som f.eks pumping på dagtid.

Spedbarn produserer ikke særlig store mengder av søvnhormonet melatonin som sørger for dyp og god søvn. Men gjett en gang hva morsmelken som lages om natten inneholder? -jo, melatonin! Så når man ammer om natten, får babyen rett og slett en dose sovemedisin fra melken! Spedbarn som ammes om natten får dermed starthjelp av mammas melk til å utvikle lengre og dypere søvnfaser. 

 Ja det handler stort sett om hormoner, skjønner dere. Nattmelk inneholder visst også et hormon som heter tryptofan, som er en essensiell aminosyre som kroppen ikke kan produsere selv. Tryptofan fremmer nemlig hjernens utvikling. Voksne mennesker får den gjerne igjennom mat som havre, fisk, egg og kjøtt, men desverre brytes tryptofan ned ved for sterk varme, så vi må spise mye av det riktige for å få nok. Nattammede babyer derimot, får rikelig av denne viktige aminosyren. I morsmelken forekommer tryptofan i betydelig større mengder om natten enn på dagtid. Tryptofan fremmer også produksjonen av hormonet seratonin -et "lykkehormon", hos barnet. Lykkehormon faktisk. Ikke rart at Lillebror er så superhappy når han våkner...

Utover søvnbonus for mor, søvnhormoner, hjerneføde og lykkehormon, så bidrar nattamming til at mor og barn får mer nærhet og tid sammen. Nattaming er derfor en god måte å få kvalitetstid med barnet når man for eksempel er mye borte om dagen etter at permisjonstiden er over. 
Jeg husker selv at da jeg var førstegangsmamma som studerte og jobbet, var nattammingen med Storejenta utrolig viktig for oss begge.
Nå har Lillebror blitt seks måneder gammel, og det er en typisk alder hvor mange velger å venne barnet av nattamming. Av og til tenker jeg det kunne være greit å ha senga vår for oss selv, uten en liten villbass som breier seg som en stjernefisk og tar mer plass en både mamma og pappa tilsammen, men for meg personlig veier fordelene opp for det negative. 
Dessuten så er det vanskelig å si nei takk til hele 45 minutter mer søvn!

__________________________________________

Hadde du hørt dette om nattamming før?
(Natt)ammer du? Evt. Når sluttet du å nattamme?
Hva er den største utfordringen ved nattaming for deg?

Kilder: US National Library of Medicine

Night time Nursing and Maternal Mental Health av Kathleen Kendall-Tackett, Ph.D, 

Breastfeeding may improve nocturnal sleep and reduce infantile colic: potential role of breast milk melatonin.

26 Brev til min sønn: Da du var seks måneder gammel

Det er tidlig. Hendene dine søker. Jeg er såvidt våken, men jeg merker de myke fingrene dine mot kinnet mitt. De stryker og klemmer utforskende og forsiktig Det er en usedvanelig god måte å våkne på. Jeg ligger der med lukkede øyne og håper at du kanskje finner ut at du skal sove litt lenger siden mamma gjør det. Men da strekker du armen din langt til værs og lar den lille, lubne hånden din lande med et dask i pannen min. God morgen mamma.

Jeg åpner øynene litt småirritert, og det første jeg ser er øynene dine. De er så blå. Hvor har du fått dem fra? tenker jeg mens irritasjonen over den dunkende svien i pannen min fordufter. 

Du har de blåeste øynene av oss alle. 

Så smiler du. Et gedigent tannløst smil som gjør at morgengretne meg blir nødt til å like morgener, på en måte. 

Du smiler og spreller med hele kroppen som om du vil si: "Hei mamma! Det er en ny dag og jeg er så glad for å se deg!"
Du snur deg over på siden med liten anstrengelse og ser på meg mens du fortsetter å veive med hendene, klapse meg i pannen og dra meg i håret mens du forteller meg hva du har drømt. "aahouwugrrrrrrh". 

Det må jo ha vært noe fint, så glad som du er.

Det er midt på dagen. Vi sitter ved kjøkkenbordet og spiser lunsj. Eller, det vil si: jeg sitter og spiser, og du griper etter alt jeg har på tallerkenen og prøver så godt du kan å få tak i det jeg har i munnen mens jeg tygger. Du snur deg mot meg på fanget mitt og studerer meg. Du smatter og lager tyggebevegelser. 

Jeg gir deg en gulrotbit og du går løs på den med en imponerende innsats. Du bryr deg ikke om det faktum at du ikke har noen tenner, eller at gulrotbiten er ukokt og steinhard. Det er stas å få kjenne smaken og øve seg. Så stas at du gjerne veiver med hendene og piper høylytt mens gulrotbiten flyr ut av hånden din i en bue før den lander på gulvet. Du blir så forskrekket at du slår ut med begge armer og velter vannglasset mitt.  

Heldigvis har vi blitt godt kjent i løpet av de siste seks månedene, at jeg vet å plasserre varme væsker som kaffe og te på trygg avstand, og så har jeg alltid flere gulrotbiter til deg på bordet.

Av og til får du smake på mer enn harde grønnsaker, og da blir du så glad! Hadde du fått det som du ville, så hadde du blitt servert et kyllinglår med poteter og brun saus til hvert eneste måltid, men magen din liker ikke når det går for fort, så vi tar det rolig. Heldigvis har du et gående meieri av en mamma som holder deg mett.

Det er ettermiddag. Solstrålene står på skrå og treffer stuegulvet der hvor du ligger på magen og holder taler. Taler i flertall ja, for du er ikke akkurat stille av deg. Du legger ut om alt du måtte ha på hjertet, alt det du ser rundt deg, hvor glad/ikke glad du er og hvis mamma beveger seg for langt bort, så roper du med bestemt tonefall at dette er uakseptabelt.

Du liker å kjenne på nye ting, og aller helst stikke dem så langt inni munnen at jeg blir litt skeptisk. Du er spesielt glad i harde ting du kan bite på, for en dag har du tenkt å få tenner og de vil du jammen være klar for å bruke. Du er sjelden i ro, og selv om du ikke helt har knekt krabbekoden enda, så prøver du ut alt som muligens kan føre deg nærmere målet ditt som for tiden er å få tak hvilken som helst elektrisk ledning for å gnage på den til din store fryd og mammas forskrekkelse.

Når søstrene dine raser inn døren og roper etter oss, sperrer du opp øynene. Du kjenner stemmene deres, og du vet hva som kommer. Du forsøker å spinne rundt din egen akse så fort du kan for å se dem når de kommer. Bakholdsangrep er ikke så stas. 

De løper inn i stuen og kaster seg ned på gulvet for å klemme deg. 

Eller mose deg. De mener sikkert å klemme og stryke, men det oppleves kanskje litt mer som en slags hallo-brytekamp for deg. Som regel lar du dem hilse på deg slik de foretrekker, men går de for lagt så piper du på mamma. Det er jo hyggelig å være populær, men fans kan lett bli overivrige, og det kan være litt skummelt.

En dag har du tenkt å bli stor nok til å kunne mose dem tilbake. Jeg tror vi gleder oss like mye til det begge to. 

Det er kveld. Du ligger på stellebordet som ikke er noe stellebord. Det er en vaskemaskin som av og til durer, men det gjør ikke noe. Du liker duringen, og du elsker disse øyeblikkene vi har sammen på badet om kvelden. Ofte er du nybadet, og det er noe av det beste du vet. Vi tuller og lager rare ansikter til hverandre. Jeg kiler deg der jeg vet du er mest kilen, og du ler så mye at du blir sliten og gjesper. Jeg forsøker å kle på deg mens du vrir deg fra side til side og gliser lurt. Sjekk hvor sterk jeg er i ryggen da, mamma. Jeg kan snu meg rundt mens du tar opp pysjen, og til og med vri meg ut av den før du rekker å få igjen den siste knappen! 

Den leken syns jeg ikke er fullt så morsom.

På soverommet er det mørkt og stille. Når jeg legger deg ned, vet du hva som kommer. Du snur deg på siden og spreller. Ofte kommer det små hyl av forventning. Det er kveldskos og kveldsmat! Jeg tror dette er favorittøyeblikket ditt, -det er i allefall mitt. 

Vi ligger mage mot mage og du lager koselyder mens du passer på å få orden på håret mitt før du blir for sliten til å løfte armene. Litt etter litt blir pusten din roligere, og jeg tar hånden din og legger den på kinnet mitt. Den lille, myke hånden har en magisk evne til å døyve alt som er vondt og vanskelig. I hvertfall for et øyeblikk, og det er gjerne i det øyeblikket at jeg selv sovner med hånden din på kinnet mitt.

29 Mammapermisjonsfantasier

Jeg lærer visst ikke alltid så fort. Hver gang jeg har vært gravid så skjer det. Jeg begynner å innbille meg ting. Forestillingen om permisjonstiden er åh-så annerledes enn virkeligheten mens jeg fortsatt er full av baby.

Okay greit, så visste jeg ikke hva jeg gikk til med det første barnet. Og det gikk jo som dere vet ganske skeis i starten. Barseltida og egentlig hele det første året fikk dessverre ikke så bra som jeg hadde sett for meg, men jeg kom meg på beina igjen, akkurat i tide for neste graviditet. Men da begynte jeg igjen å fantasere.

For når man er gravid så drømmer man jo gjerne om det første året med babyen og alt det man skal bruke tiden til. Hver gang jeg har hatt en leieboer i magen, har jeg gått og fantasert om alle de morsomme permisjonsaktivitetene, de lange morgenene med god tid til å rydde og ikke minst alt det jeg skulle ordne når jeg først hadde så mye tid! For man har jo så himla god tid når man nettopp har blitt mamma…

Da Lillesøster kom, gikk mye bedre enn første gangen i starten. Barseltiden ble ikke like hard som første gangen, til tross for kolikk og mange hundre timer med byssing og bæring. Jeg holdt meg på beina til skrikeukene gikk over, og nå skulle jeg virkelig NYTE det neste året i permisjon.

Nå skulle jeg begynne på den lange lista med de herlige permisjonsaktivitetene jeg hadde ventet på og virkelig KOSE meg. Jeg skulle sove lenge om morgenen, gå turer hver dag med babyen, planlegge og ordne med matlaging, sortere alle barneklærne som vi ikke trengte lenger og få kroppen i form igjen innen hun fylte fire måneder. Jeg skulle endelig få gått til frisøren oftere enn hvert andre år, jeg skulle fremkalle masse bilder og lage album, gå på babytreff, spille inn alle sangene mine, nyte caféturer med venninner og så skulle jeg endelig få sortert alle de single sokkene. Jeg skulle lakke negler mens babyen sov, dra på utflukter til nye steder med gullungen, dra på kunstgalleri med henne som sov i vogna og selvfølgelig strikke. Masse.

Hold ut single sokker! Snart begynner permisjonen og dere skal endelig gjenforenes med deres respektive partnere!

Da jeg ventet Lillebror hadde jeg ca samme plan som forrige gang: Nyte-nyte-nyte, og samtidig være supereffektiv i permisjonen. For det er jo det alle gjør, tenkte jeg. De superkoser seg samtidig som hjemmet ser strøkent ut fordi at de har jo så mye tid til å dulle med støvsuging og gulvvask! Det bakes cupcakes og middagen lages fra bunnen av. Det blir alltid nok av tid til strikking av nydelige babyplagg innimellom all babysvømmingen og turgåingen med den fine barnevogna. I hvertfall på facebook.

Dette var altså det jeg innbilte meg. Virkeligheten, den så ca slik ut:

Sove lenge-ish...eller kanskje ikke. Noen morgener var det opp klokken altfortidlig selv om jeg da virkelig hadde planlagt å få hvilt meg litt. Jeg var jo i mammapermisjon for søren. Men babyen hadde andre planer:  pupp, bleie, pupp, bæring, bleie, litt kosetid, pupp mens jeg trøkket i meg et knekkebrød og en halvspist banan som storesøster hadde lagt igjen på frokostbordet, -ja og så litt mer pupp før den første luren rundt lunsj. Da var jeg som regel så utslitt at jeg duppet av i sengen mens jeg ammet og våknet to timer senere i full panikk. Jeg hadde jo ikke handlet middag enda! Ikke hadde jeg fått dusjet eller pusset tenner heller.
Så var det ryddingen og barneklærne som skulle sorteres. Egentlig skulle jeg invitere en venninne på kaffe, eller i det minste få gått meg en tur, men jeg bare lå der i sengen og stirret på den lille og lurte på hvordan i all verden folk klarer å nyte denne tiden mens de samtidig får til så mye.

Som regel ble det til at jeg på ettermiddagen raste rundt med babyen på armen mens jeg tok meg en kattevask, pusset tenner mens jeg skrev handleliste og prøvde forgjeves å fikse på det håret som ikke hadde møtt en saks på over to år mens strikkepinnene lå der og hånte meg fra stuebordet. Jeg heiv på meg gravidbuksa som var den eneste buksa som passet ( ja jeg skammet meg, for treningen kom jeg liksom aldri i gang med før ungen nesten kunne gå) og snublet ut av huset rundt klokken tre med babyen bundet på meg i bæresjal. 

Barnevognturer ble det fint lite av med de to yngste som storkoser seg i bæretøy men avskyr alt som har fire hjul. (Inkludert bil –farvel utenbys-utflukter!) Jeg har per i dag hatt en vogntur med Lillebror som varte i over 30 minutter, og jeg har fått strikket et eneste babyteppe i løpet av tre permisjonstider. At ikke jeg lærer! 

Jeg har selvfølgelig hatt det veldig fint sammen med babyene mine og det har vært mye kos, men jeg ser jo nå i ettertid at jeg dro de fantasiene mine litt vel langt, og la altfor mange planer og press på meg selv.

Nå som jeg sannsynligvis ikke kommer til å få flere barn, (kan ikke love noe, men heller mot ikke) har jeg tatt et oppgjør med mammapermisjonsfantasiene mine. Dette kan være siste sjanse! Det er slutt på skyhøye ambisjoner om fantastiske hobbyprosjekter, det er nok hvis huset ser sånn halvveis ut på hverdager og jeg har ikke planer om å passe inn i den trangeste dongeribuksa før gutten har fylt et år lenger. Jeg lager ofte posesuppemiddag, trener for min egen skyld når jeg har lyst og tar på meg gravidebuksa (helt uten å skamme meg!) de dagene jeg ikke finner noe annet som passer. 

Siste sjanse til å kose meg i perm. Mulig jeg dropper scrappe-ambisjonene denne gangen og heller stirrer på han her.

Ordet permisjonskos har blitt redefinert i mitt hode og det betyr ikke lenger at jeg skal klare ditten og datten i en viss rekkefølge. Jeg koser meg så lenge Lillebror er fornøyd, og jeg holder hodet over vannet ved å ta meg tid til en kaffe i blant og treffer venner slik at jeg ikke glemmer hvordan man har en voksen samtale. De slitte hårtuppene har enda ikke fått vært hos frisøren, men jeg nyter det å skrive på kveldstid og se tv-serier eller musikkvideoer om rever (*kremt*) som lindrer stress. Lillebror får henge i puppen så lenge han vil, og barnevogna får han sitte i når det passer ham. Strikkepinnene ligger pent pakket bort i en eske med støv på, og jeg nyter min egen slaskete form for permisjonskos. 

Strikketøy-horder: Jeg samler på halvferdige strikkeprosjekter...

____________________________________________

Hvordan så dine permisjonsfantasier ut?
Hva er permisjonskos for deg og har mammapermen blitt slik du så den for deg?

12 Hulen & Hemmeligheten

Dere har ventet lenge nå. I nesten to måneder har dere vært tålmodige og nysgjerrige på alt det nye, men i det siste har jeg merket hvordan dere higer etter noe kjent og trygt. 
Så da del to av flyttelasset vårt ankom for noen dager siden, ble deres ting først i rekka. I mens dere lekte hos bestemor eller var i barnehagen jobbet både mamma og pappa på spreng for å innrede den nye lille hulen deres med alt det gamle og kjære. 

Etter mange timer med skruing og rydding var hulen deres endelig ferdig. Da dere åpnet døren for første gang, fikk mamma og pappa lønn for strevet. 

"JAAAA! Mine ting! MINE - MIIINE!" roper Lillesøster og slenger seg på senga.
Storejenta ser seg rundt og griper tak i en trefløyte og fyrer av noen toner som på en vanlig dag ville fått mamma til å skjære tenner. 
I dag er det helt greit. I dag er det lov å feire.

Da Lillesøster også finner en fløyte og rommet fylles av skråe toner som aldri har blitt hørt før, er det på tide for mamma å trekke seg tilbake. Jeg sitter utenfor rommet og følger med. 
Alle lekekassene med nøye sortert leketøy skal nå tømmes og utforskes. Hvorfor i all verden jeg i det hele tatt sorterte ting forstår jeg ikke nå.

De hopper av fryd for hver ting de tar opp av kassene. Flere instrumenter kommer frem, og Lillesøster setter seg ned med ukulelen og bruker en fløyte som bue på strengene. 
Cellolele. Fiffig.

Det er varmer i mammahjertet å se at de jubler for den nye plassen sin.
Samtidig så lurer jeg på hvor mange nye rom disse lekene kommer til å se før vi endelig får slått ned røtter et sted. For jeg vet noe som ikke de vet. 

Vi skal ikke bli på dette stedet for alltid. 
Akkurat det svir litt når jeg ser hvor glade de er nå.
Men jeg forsøker å leve i nuet og ta inn det gode som skjer akkurat her og nå.
For i dag feirer vi den nye hulen med alt det gamle i.

16 Mammalivet i Form: Uke 1

GRATULERER! Den første uka er overstått, og fra nå av kan det bare gå en vei. Saken er bare at du må velge hvilken! For en uke siden dumpet jeg alle mine (til tider svært kreative) unnskyldninger, og gjorde mitt lovord til meg selv om å komme i bedre form offentlig. Mitt personlige mål er å få en sunnere kropp med med utholdenhet og styrke, og jobbe med å gjøre mosjon en del av hverdagen. Jeg inviterte dere med og ble hoppende glad når så mange heiv seg på Mammalivet-i-Form prosjektet med en gang. Det er fortsatt lov å være med, så bare sleng dere på! 

Som lovet kommer nå en oppsummering av min treningsuke, og tilhørende flauser. 

Denne ble skrevet etterpå altså. Her improviseres det.

Det ser jo meget pent ut da. Så flink atte! Men jeg skal love dere at det har vært en sinnsyk utfordring å skvise inn litt trening nesten hver dag. Mannen min har vært bortreist og vi har hatt besøk denne uken. (Som om ikke flyttekaoset og ny barnehage var nok.) Ikke en typisk uke altså. Og det var ikke sjelden at jeg tenkte "nei jeg har ikke tid akkurat nå" eller "Jeg tar heller en lang økt i morgen", men heldigvis husket jeg på den ene viktigste regelen jeg har laget for meg selv: ALT teller. Om det så bare er 10 minutter styrke før morgenstellet eller 15 minutter pilates før leggetid, så blir det likevel mye mer enn ingenting når man legger det sammen.  Forresten så merker jeg at en liten treningsøkt mellom slagene gir meg mye mer energi (og ikke minst god selvfølelse) enn ti minutter i vegitativ tilstand på sofaen.

Dr. Phil og Co får klare seg uten meg i dag.

Fire hele timer har jeg viet til prosjekt Mammalivet i Form denne uken. Noen av dere har sikkert vært mye flinkere, og kanskje ikke det høres mye ut for de av dere som er superaktive i forhold til meg, men jeg fryder meg likevel. Fire timer i uka er en personlig rekord for meg i år! Hurrarop og konfetti takk! Janteloven, du kan gå og legge deg.

Når det gjelder formen generelt, så var det som forventet: Rævva.
Kanskje var det noen av dere som så bildene jeg postet på instagram etter den kardioøkta jeg hadde i hagen på tirsdag... Joda, jeg var så hoppende positiv på tirsdag jeg at jeg bestemte meg for å ta en skikkelig intens økt med sprinting i oppoverbakke. 30 ganger opp og ned den lille bakken i bakgården vår -lett tenkte jeg. (Jeg har en fortid som løpejente, så det var kanskje ikke helt urealistisk...)

Det første jeg kunne slå fast da jeg begynte å sprinte, var...
 ...at jeg trenger en bedre sports-bh.

Ja, dere skjønner hvor jeg vil hen? Sports BH skal anskaffes før neste oppdatering. Jeg lover.

Her ser jeg jo faktisk ganske sprek ut. Kanskje fordi man ikke kan se den fine grimasen jeg lager...SMERTE!

Og her har vi de sagnomsuste valkene. -You're welcome!

Jeg gjennomførte på pur viljestyrke fordi at dette her er jeg på ingen måte i form til. Det hele virket som en forrykende dårlig idé, for etter sprintøvelsen var tilstanden mildt sagt kritisk. Den stakkars, utrente kroppen min var fly forbanna og skrek i smerte. Ikke så jeg spesielt sprek og lekker ut heller der jeg lå og hyperventilerte mens jeg nesten skled av sofaen som glinset svette. 
Men, så skjedde det noe fantastisk. 

For etter at den verste smerten i lårene hadde gitt seg, og jeg hadde sluttet å se stjerner, kom min gjode venn Mr.Endorfin på en etterlengtet visitt. HEI gamle venn -herregud så deilig du er! Den neste timen suste jeg rundt på en endorfinsky og gliste som en tulling. Det var nesten så jeg hadde lyst til å sprinte 30 ganger til! 
Nesten.

Den neste uken vil jeg forsøke å trene mer utholdenhet og heller kutte en  av styrkeøktene. For selv om jeg liker best å trene styrke, så kjenner jeg at det er der det er mest behov for forbedring. Når man sliter med å bære babyen sin opp trappa er det tid for å gå seg en tur eller to liksom...  Yogaen og Pilatesen skal jeg likevel fortsette med for det er jo supergøy! Dere får bare tåle det hvis det dukker opp bilder av meg i forvridde, kleine stillinger ala denne på instagram i løpet av uka...

Smokin' hot. Akkurat som hun dama i Yogaboken. -I mitt hode i hvertfall.

Jeg har ikke satt opp noen bestemt plan for uken, for jeg vet hvor uforutsigbar hverdagen vil være. Jeg skal fortsette å skvise inn trening når muligheten kommer, og så satser vi på minst like mange timer som denne uken!

Det finnes ting som virkelig ødelegger motivasjonen for meg: Når jeg tenker på hvor dårlig formen er nå (utholdenheten og styrken), hvor lang vei jeg har å gå før jeg kommer dit jeg vil være, og den siste og værste: sammenligning med andre. (DON'T DO IT!) Hver gang jeg tenker på disse tingene, synker selvtilliten og treningsgleden blir borte. Derfor prøver jeg å heller tenke på hvor jeg er akkurat nå, og hvor langt jeg allerede har kommet. Jeg har begynt og jeg har gjennomført en fin uke! Jeg har endelig fått kjenne på endorfinrushet igjen, jeg har hatt det gøy og jeg har ikke gitt opp!

Jeg hadde nesten glemt hvor herlig det føles når kroppen har fått svette skikkelig. Greit, jeg skal ikke pushe meg selv like hardt og gjøre det for vane å sprinte i oppoverbakke hver dag. I hvertfall ikke enda. Men det er ingen tvil om at jeg er sulten på mer! Etter den uelegante sprinteepisoden var nemlig humøret på topp, og dagen ble deretter. Yoga har også vært herlig å gjenoppta, og jeg kjenner allerede hvordan en glad kropp gjør meg til en gladere mamma.


Husk å tagge bildene deres på instagram med #mammalivetiform eller sende en shout @mammalivet når dere er i action! Jeg har sett en del bilder der ute i løpet av uken, og jeg er imponert. KNALLBRA jenter -keep 'em coming! Jeg blir hoppende glad når jeg ser at dere står på og jeg får masse motivasjon av bildene deres.

En liten dans til ære for alle spreke mammaer der ute!

Hurra for ny uke! Måtte den bli sprek og god!

__________________________________________________________

Hvordan har det gått med deg og treningen denne uka? 
Hadde du noen nedturer og hva er du mest stolt av?

58 Jeg har valker

Ja, jeg har valker. Jeg har runde former, mammamage, armer som er litt slappe i fisken, og meget forsømt setemuskulatur. Men egentlig så er ikke det så kjempenøye for meg. Det plager meg ikke at kroppen har forandret seg og blitt litt mykere i kantene. Det er heller ikke tallet på vekta som irriterer meg. Det er noe viktigere som jeg må ta tak i.

Det som plager meg er at jeg blir andpusten og svimmel av å gå opp trapper, at det svir i lårene når jeg løfter Lillebror, at jeg kjenner ryggen min verke når jeg står og lager mat. Det plager meg at jeg sover dårlig og er uopplagt og slapp, ukonsentrert og irritert mye av tiden. Så når jeg sier at jeg er i dårlig form, så handler det mest med kondis og velvære, og ikke så mye om speilbildet. 

Når det er sagt, så har jeg alltid syns at sterke kvinner er flotte. Litt muskler syns jeg er pent, og ikke minst praktisk når man har en liten apegutt på over 8 kilo å bære på. Så jeg takker ikke nei til en litt strammere kropp heller, selv om ikke det er hovedmålet.

Kostholdet har jeg vært ganske flink med etter fødselen, men jeg merker at det er ikke nok for meg å "bare" spise sunt. Jeg merker det på psyken at trenger mer mosjon, mer utholdenhet og mer gøy! I går var en sånn monstermmama-dag. Jeg var supergretten, hadde sovet dårlig og var ikke den positive personen og mammaen som jeg egentlig er. Hele kvelden satt jeg med en ekkel klump i magen. Den dårlige samvittighetheten kom skyllende i kalde ekle bølger. Det er ikke barnas feil at jeg har det sånn. De fortjener ikke en sur og slapp mamma. Jeg skjønte at nå er det på tide for meg å ta ansvar, og sørge for at jeg har det bedre, slik at ikke det blir så mange slike dager. Ingen er perfekt, men jeg kjenner meg selv, og det er ikke tilfeldig at jeg har hatt det slik i det siste. Jeg skjønner at jeg må prioritere meg selv høyere hvis jeg skal være den mammaen jeg vil være. Noe må endre seg.

Men så er det slik at jeg er utrolig dårlig på å prioritere det JEG vil ha i hverdagen. Jo, jeg tar meg tid til å skrive og drikke kaffe en gang om dagen, (*kremt* ok jeg får ikke til å sette av tid til det hver dag heller..) men motivasjonen og det lovordet til meg selv om å komme i bedre form, -det forsvinner i løse luften når jeg finner andre ting i huset jeg bare "må" gjøre først. Jeg er sikker på at mange av dere kan kjenne dere igjen i akkurat dette...

Det er tydelig at jeg trenger et realt spark i rumpa. Jeg har fått en idé som jeg tror kan hjelpe meg (og kanskje andre også) på veien til bedre form og mer overskudd:

Jeg vil ha DEG med!
Jeg inviterer herved alle som vil til bli å med på Mammalivetiform-reisen! 

Vi kan gjøre dette sammen! Jeg vil at vi skal motivere, skryte, gi ros og backe hverandre opp. La oss ikke sikte på supermodell-formen, men vi kan garantert øke overskuddet en haug og få en superglad kropp på med på kjøpet! Og glade mammaer betyr som regel glade barn. Og hvis du allerede er en aktiv og supersprek mamma -del med oss! Jeg trenger å bli pushet!

...Og det var den eneste push-upen jeg klarte den dagen. Skjerpings!

Hvordan?

Jeg kommer til å poste et Mammalivetiform-innlegg hver uke og fortelle dere hva jeg har gjort den uka, (eller ikke gjort...auda) og hvordan det har gått. Treningstips, mattips og slikt skal jeg også driste meg til å lage selv om jeg er amatør, men dere trenger selvfølgelig ikke å følge mitt opplegg! Alle må finne sin individuelle plan som passer for dem.

Her er min plan:

• Skrive ned for meg selv at dette er en livsstilsendring som skal være varig (eller livsstils-justering om du vil...) og ikke en slankekur eller en quick fix. -minne meg selv på dette hver dag!
• Finne et par gøye aktiviteter som passer for meg. Og gjerne også noe som kan gjøres sammen med barna. Mine favoritter er pilates, yoga, jogging og styrketrening. Jentene elsker yoga! Dette skal være aktiviteter som jeg kan jobbe med å få inn i hverdagen, og jeg begynner sakte! Ikke rett på 60kg i benkpress altså, selv om jeg er vis til å finne på den typen tullball... 
• Fortsette å spise lite av raske karbohydrater. Minimalt av mel, sukker, ris og pasta. Ellers holde på gode vaner med moderate mengder mat og heller flere måltider. Jeg spiser som regel ikke etter kl 20 i ukedagene siden jeg føler meg slapp om morgenen hvis jeg spiser mye på kveldstid. I helgene har vi som regel én sen middag, bare jeg og mannen. 
• Passe på å ta kosttilskuddene jeg trenger. Ingen slurving mer!
• Ha en "juksedag" i uka hvor jeg kan ha noe usunt hvis jeg vil. Bare i moderate mengder! Trenger ikke å stappe i meg 8 kokosboller for at det skal kunne kalles kos....(yep, did that last week...)
• Sette meg oppnåelige, konkrete mål. Hovedgrunne for å bli mer aktiv er jo såklart å få mer overskudd og utholdenhet, men det er ikke så lett å motivere seg selv med disse målene hver gang man skal trene siden dette kan bli litt for vagt. Det er viktig for meg med både langsiktige og mange små delmål. (f.eks å klare å ta X antall push-ups innen en måned, og kunne løpe 5kilometer på x minutter innen fire måneder) Jeg holder fokuset på forbedret utholdenhet og styrke, og minst mulig på vekt.
• Skrive dagbok om formen. Hvordan føler jeg meg denne uka? Hva har endret seg? Har jeg mer overskudd? Sliten? Sover jeg like dårlig? I tillegg kommer jeg til å skrive ned den fysiske fremgangen med delmålene mine. Type -i dag klarte jeg x push-ups!
• Være aktiv 3 ganger i uken (gjerne oftere, men ikke mindre enn 3 ganger)
• Trene sammen med noen minst 1 av dagene.
• Skryte UHEMMET av meg selv og andre som er med på reisen! (Just say NO to Janteloven!)
• Ha det gøy! Det skal ikke være et ork å være aktiv og spise god og sunn mat. Begynner jeg å bli lei er det på tide å sprite opp med noen nye aktiviteter eller prøve nye matretter!

Å nei..skal hun bli sånn hypertreningsblogger som babler om squats hver dag og lever på proteinpulver og eggehvitter? 
-neida, jeg lover. Jeg har ikke tid til å spamme dere med konstant trenigsprat ;)

Så min kjære -blir du med på et sprekere (mamma)liv?

Lag din egen lille plan og del den med meg, enten her eller på instagram. Tagg dine instabilder med #mammalivetiform. (Eller @mammalivet hvis du vil være HELT sikker på at jeg ser dem.) 

Du kan også sende meg bilder av deg i action eller  noe sunn og god mat du har laget hvis du vil ha det med i ukesoppdateringen om prosjektet her på bloggen. Send bildet til trehodettroll@gmail.com hvis du vil være med. Jeg ELSKER å bli inspirert av dere!
Du inspirerer meg -jeg inspirerer deg. LETS GO!

ehem. ja jeg skal jobbe med den flexingen. Eller droppe den. Alt etter som...

Ps: det er selvfølgelig fritt for alle å være med -også dem som ikke er mammaer ;) 

Der var det gjort. Shit. Jeg har faktisk ingen unnskyldning lenger...

28 En ny mamma blir født

Foto: Mammalivet

Det store, utrolige, vakre, skumle, ubeskrivelige øyeblikket er kommet og gått.
Det er ikke bare et barn som har blitt født, men også en mamma. 
Han som har levd i deg skal nå leve av deg.
I hvertfall for en stund. 

De første ukene er som en fjern drøm.
En tykk tåke siver inn i hulen din.
Du er ikke sikker på om det er ditt, dette livet som et meieri på to bein.
Dette livet, som plutselig handler om et annet liv. 
Et lite, skjørt liv. Herregud så liten han er.
Det lille livet er skjørt at du er redd for å knuse det hvis du skulle finne på å holde for hardt.
Eller miste ham, -for Guds skyld ikke mist ham! 

Han elsker deg sånn helt uten videre. Uten spørsmål og baktanker. 
Den reneste kjærligheten i verden, og du får den helt gratis.
I bytte mot litt melk, såklart.

Der ligger dere. Bare dere to, i en boble av voksende kjærlighet og avhengighet. Kanskje er dere tre?
Hun, han og den skjøre. 
Uansett om dere er to eller flere, så dreier alt seg om å beskytte, mate og ikke minst forgude.
Ja, du forguder denne lille ivrige, som leter og leter. 
Han leter for livet, og du hjelper henne å finne fram.
Du gir og gir, og han tar i mot. 
Og han er så inderlig takknemmelig. Og du er så inderlig redd. 
Du er livredd faktisk. 
Redd for alt som kanskje, muligens og sannsynligvis kommer til å gå galt.

Det er da det er greit å være tre:
Deg, den skjøre, og den tredje. -Han som ordner alt.
Skafferen, kaller vi han. 
Han som skal komme til å skifte flere bleier enn han noen gang kunne forestilt seg.
Og han syns det er helt OK. 
Han, skaffer deg alt du trenger for å kunne overleve, og ikke minst, produsere.
For det skal du. Du skal produsere en hel elv, et helt verdenshav av melk. 

Kanskje du lider litt.
De fleste må det. De lider seg igjennom dager, kanskje uker med en kropp som ikke helt vet hvordan. 
En kropp som gjør vondt. Ikke bare litt, men veldig, veldig vondt.
En kropp som er blitt til et meieri. 
En kropp som er blitt til en livslinje. 
En kropp som du kanskje ikke kjenner igjen.
Men det bryr du deg fint lite om akkurat nå.
Alt for den skjøre. 

Den der lille rosa, eller kanskje  litt gule, som ligger i den altfor store sengen din og puster altfor lavt.
De gjør alltid det, de skjøre. 
De puster så forbannet lavt at du våkner av det om natten!
Våkner så ofte at du mister tellingen.
Du mister egentlig tellingen på det meste for tiden.

Men det er sånn det er å være Giveren.
Det er sånn det er å være meieri.
Kanskje Skafferen også mister tellingen?
Hva gjør man da?

Det er da hun som heter Mor, kommer inn.
Din mor. 
Altså, Giveren er jo egentlig også "Mor", men det har hun ikke vennet seg til enda.
Det er nettopp derfor hun behøver Mor.
For Mor kan alt hun.
Hun kan alt, og vet alt, og hun holder tellingen. 
Hun har også vært meieri. 
Kanskje både en, to, tre og FIRE ganger.
Du klarer ikke å forestille deg det. Fire? Nei takk!
Noen ganger er nesten så du vil sverge: -Aldri mer!
-Tror du ja, tenker Mor.

Så begynner boblen, dette skallet dere befinner dere i, å bli litt tynnere.
Du tør kanskje ikke bevege deg utenfor hulen helt enda, men du inviterer i det minste noen inn.
Og når du gjør det, ønsker du kanskje at du ikke hadde gjort det.
Hvertfall når de blir der akkurat litt for lenge. 
Eller når de skal ta i den lille rosa, den skjøre, som ikke forstår bæret, og som bare leter. Leter etter meieriet sitt.
Alle vil ha sin del, de skal holde den lille skjøre i timesvis og du kjenner at hjertestrengene dine dirrer etter å få ham tilbake.
-Skjønner de ikke at han bare vil ha deg?

En dag våkner du, og bare SKAL ut. 
Du skal ut og vise verden alt du kan.
Og ikke minst hvilken nydelig, skjør skapning dere har skapt.

Kanskje han ikke er fullt så skjør lenger?
Kanskje de andre, de utenfor hulen, får lov til å ta i ham uten at du får hjertet i halsen?
Får de lov til å stryke, susse og kikke på de små, rosa, skjøre tærne?
Du hopper i det. Lar dem holde og kikke litt mens du svever som et helikopter over dem.
Og så står du der og fylles av en stolthet som ikke får plass i kroppen din. 
Ofte flyter den over, og kommer ut som salt, varmt vann.

Ja, for det er ikke akkurat sjelden du griner i det siste.
Det er nesten det du gjør mest, rett etter det å amme, 
og det våkne opp om natten for å sjekke at han puster.
-Skal han aldri lære seg å snorke, han lille skjøre?
Eller i det minste la være å bæsje seg i nakken midt på natten?
Er det bare bleier og melk i månedsvis foran meg nå?


Og så, akkurat når du trodde at det ikke var noe mer enn bæsj i nakken og tårer det dreide seg om.

Da kommer smilet.
-Han SMILTE!

Eller var det kanskje bare luft i magen?
Nei, han smilte helt sikkert.
Han smilte til deg.
Og så skjer det igjen. Han gliser bredt så du kunne se de tannløse gommene og den lille, rosa tungen. 
Han smiler hver dag til deg som han har levd i.
Til deg som han lever av. 
Og du, du smiler tilbake, 
og tenker at dette kan du godt leve med.
Leve med ham. 

Tilegnet min kjære, vakre venninne, som nettopp ble mamma for første gang.

__________________________________________________________________

Hvordan opplevde du de første dagene som førstegangsmamma? Angst? Eufori?
Hvordan opplevde du som ammer/har ammet det å bli til et menneskelig meieri?