Kanskje noen av dere har hørt om det fjerde trimester før, kanskje ikke. Selv ante jeg ikke hva det var før andremann nærmet seg seks måneder. Da jeg leste om det, falt plutselig fryktelig mange biter på plass i hodet mitt, og jeg forstod at all den energien jeg brukte på å prøve å lære babyen min å tilpasse seg mine rutiner var bortkastet.
La oss ta det fra begynnelsen...
Storesøster hadde en relativt enkel overgang til livet på utsiden av magen. Hun sovnet raskt i vognen, og gråt ikke særlig mye. Lillesøster derimot, var helt annerledes. Hun sleit med å tilpasse seg den nye tilværelsen, og vi sleit med å tilpasse oss hennes behov. Det fjerde trimester var en prøvelse for oss. Vi prøvde og feilet mye. Men etter noen uker med desperasjon, så fant vi ut hva det var hun trengte fra oss: konstant nærhet, ekstremt hyppige måltider, hyppige bleieskift og skjerming for inntrykk. Vi hadde funnet en løsning som funket for henne, men midt oppi dette her, så følte jeg meg ofte frustrert og lurte på hvorfor akkurat jeg måtte få et så "vanskelig" barn. (Ja, jeg vet, fryktelig teit tanke, men man blir desperat av søvnmangel..) Da Lillebror kom, var vi forberedt på å takle et barn med større behov, og godt var det, for han har virkelig bevist at det fjerde trimester ikke er noe oppspinn...
Svangerskapet er ikke over ved fødselen
Ja det er noen som hevder at alle babyer blir født for tidlig, og de baserer dette på det faktum at i forhold til alle andre pattedyrs babyer, så er jo våre små fryktelig lite utviklet. De kan hverken stå, gå eller krabbe. De kan ikke gå mer enn et par timer uten mat, og de skriker ofte veldig mye, uten at vi vet helt hva det er de vil. Teorien om det fjerde trimester baseres på at da vi mennesker begynte å gå oppreist, ble bekkenåpningen vår smalere, slik at babyene våre måtte fødes tidligere, og derav mindre utviklet. (Om dette stemmer vet jeg ikke, men det høres i hvertfall ikke så fjernt ut i min bok.) En ting er i alle fall klinkende klart, og det er at livet utenfor magen er en dramatisk overgang fra livet i magen:
Hva trenger en baby i det fjerde trimester?
Det fjerde trimester betyr altså: at babyen (i mer eller mindre grad) har behov for tre ytterligere måneder etter fødselen med konstant nærhet, varme, mat og kos, før de er klare for å ta fatt på å utforske verden. Det fjerde trimester kan være en utfordring, spesielt for mor som kanskje hadde gledet seg til litt mer hvile etter fødselen. Av min erfaring er det å lytte til babyen sin, og tilpasse seg babyens behov det beste for alle parter. Det vi gjorde, var å prøve å dempe den harde overgangen ved å simulere mye av de forholdene babyen var vandt til i fra livet i magen.
Her er mine beste tips for å tilfredstille barnets behov i det fjerde trimester:
Bevegelse og nærhet
Da babyen var i magen, var han vandt til å bli vugget av mors bevegelser hele dagen, og å være i konstant kontakt med henne. Derfor kan det være fryktelig skummelt for de små når de for eksempel blir lagt ned i en stor, åpen seng. Mange babyer nekter å sovne andre steder enn hos mamma. Hvem har vel ikke opplevd at den nyfødte roer seg best på mamma eller pappas bryst? Løsningen for oss ble å bruke bæresjalet for alt det er verdt! De første ukene bærte jeg sikkert i det som tilsvarer en hel arbeidsdag. Slitsomt? Ja. Men det var verdt det når babyen min fikk masse søvn og var rolig. Ikke alle babyer krever like mye nærhet som min lille sønn, men det er ikke dumt å investere i et bæresjal og øve seg på å knyte det, allerede før babyens ankomst! Jeg anbefaler et elastisk bæresjal i de første månedene.
 |
| Bæresjal: Det eneste som fungerte for å få Lillebror til å sovne de første ukene |
Hudkontakt
Når man tenker etter, så sier det seg jo selv at babyer liker hudkontakt, for det er jo dette de har levd med i ni måneder i mors liv. Det kan virke litt rart å sitte der uten t-skjorte og bare gjøre ingenting, men jeg kan ikke få anbefalt det nok! Av med skjorta med en gang babyen er født, legg ham/henne på brystet ditt, dekk dere til og bare NYT. Dette er det beste Lillebror vet, og han er merkbart roligere de dagene han får masse hudkontakt. Han sover bedre, og er generelt mye mer tilfreds. Da han ble født, så var jeg blitt så bevisst på dette med hudkontakt, (man lærer for hvert barn en får...) at jeg kledde ikke på ham før han ble tre dager gammel! Ja, det er sant. Det eneste han hadde på seg var en bleie, og vi satt alltid uten t-skjorte med ham på brystet og et lammeskinn over oss. Når jeg i blandt måtte legge ham fra meg så tullet jeg ham inn i lammeskinnet med et teppe stramt rundt, slik at han lå trangt og varmt. Jeg anbefaler virkelig nybakte foreldre å teste hud mot hud med lammeskinn som "teppe". Det er utrolig hvor godt man holder varmen med ull!
Mat etter behov
Babyen er vant med å ikke kjenne sult. Han eller hun har vært forsørget med optimal næring til en hver tid igjennom svangerskapet og vil trenge hyppige måltider i denne overgangsfasen. Ja, en hører over alt at "babyen trenger mat hver 3. time" osv. men etter min mening så er tidsskjemaer er noe tull. Babyen trenger mat ofte, punktum. Ikke gjør det mot deg selv å begynne å stresse med å planlegge amminger/flasker. Gi babyen mat med en gang han/hun viser tegn til sult. Slike tegn kan være for eksempel at babyen gaper, snur hodet fra side til side, åpner munnen når du stryker den over kinnet, lager lyden for sult eller spiser på hendene sine. Legg heller barnet til brystet / gi flaske oftere enn nødvendig, enn å vente for lenge. Selvfølgelig er det viktig å gi babyen mat til visse tider hvis de ikke sier ifra av seg selv, (f.eks hvis de er søvnige av gulsott) men det er en annen sak. De fleste babyer vet når de er sultne, og sier klart og tydelig ifra. Lillebror har alltid fått bestemme helt selv når tid han vil amme, og han er en (STOR) sunn og rund baby.
 |
| Pupp akkurat når JEG vil sa du? Det hørtes ikke dumt ut... |
Kjente lyder
Veldig mange babyer elsker hvit støy, som støvsugere, hårfønere, vaskemaskiner og lignende. Disse lydene minner om livet i livmoren og har en roende effekt på de fleste babyer. Her i huset har støvsugeren gått varm på kvelder hvor Lillebror slet med å finne roen.
Stemmen til mamma er også et viktig våpen. Babyen din har blitt godt kjent med din stemme mens han/hun var i magen din, og det kan være skummelt å plutselig ikke høre mammaen sin lenger. Har du ikke brukt å synge i dusjen, kan det være det er på tide å starte med det nå. Dette er den eneste måten jeg kan få noen minutter i dusjen om morgenen mens Lillebror sitter i vippestolen sin og venter på meg. Så lenge han hører mammas stemme er han rolig.
Gi slipp på forventninger -vær åpen
Dette er kanskje det beste generelle rådet jeg har til nye foreldre. Ikke forvent at babyen skal være sånn og slik, sove til bestemte tider og bæsje til lik tid hver dag, og få panikk når han ikke gjør det. Alle babyer har de samme grunnleggende behovene, bare i varierende grad. Noen babyer trenger å bli ammet veldig ofte, andre får i seg nok til å være mette i mange timer. Noen av dem sover igjennom natten fra første dag, mens de aller fleste våkner flere ganger for å få melk eller kos i mange mange måneder. Det beste vi som foreldre kan gjøre, er å tilpasse oss babyens rytme. Slik trives alle parter best. Så når babyen din sovner mens du ammer ham midt på dagen -ta deg en dupp du også! Ikke tenk på oppvasken eller de hybelkaninene under sofaen. De går ingen steder. Tro meg. Jeg har en hel dyrehage under sofaen som ikke har rikket på seg i flere uker.
 |
| La hybelkaninene formere seg mens du tar vare på den nye sjefen din! |
Vær så snill, "skjem bort" babyen din!
Ikke stress med å få ham eller henne til å sove i sengen sin. (vår sønn har aldri sovet i sin..)
Det er mange som får høre at de må venne barnet til å sove alene,og at de aldri kommer til å få fred fra ungen hvis de ikke gjør noe med det NÅ...
BULL-SJIIIT sier jeg bare. Mine barn har fått samsove med oss så mye de ville, og likevel så sover nå store og lillejenta på sitt eget rom i egen seng, etter eget ønske. Noen ganger kommer de jo over til oss, men dette er absolutt ikke noe vi sliter med.
Så ikke tenk på å "lære" babyen å sove alene, eller ligge alene i lekegrinda på dagtid hvis han/hun ikke trives med det.
Den dagen kommer, men ikke alle nyfødte er klare for å ligge i vogn eller sove i vugge helt enda. Og det gjør nøyaktig ingenting. Du kan ikke -jeg gjentar- kan IKKE skjemme bort en nyfødt. Det bare går ikke an. Det babyen vil ha, er babyens behov. Så her er det fritt fram -gi babyen din nøyaktig det han eller hun trenger for å roe seg og aldri ha dårlig samvittighet for at du bærer eller koser "for mye", for det finnes ikke noe som heter det!
Jeg vet ikke hvor mange ganger Lillebror sover pr dag. Jeg aner ikke hvor mange timer jeg bærer ham i bæresjalet. Og spør meg ikke hvor ofte jeg ammer, for jeg har rett og slett ikke peiling! Men vi har det mørkt på soverommet om kvelden/natten og prøver å ha det så stille, slik at det blir tydelig forskjell på natt og dag. Om morgenen får han ny bleie og morrapuppen sin, og så tar vi dagene som de kommer, og trives best slik.
De første ukene er intense. Babyen krever mye, og man er mye trøtt og engstelig. Spesielt med det første barnet. Men tro meg når jeg sier at det beste du kan gjøre er å lytte til babyen din, drite i planer og skjemaer, og bare konsentrere deg om gjøre denne overgangen mellom livet i magen og livet på utsiden så skånsom som mulig for barnet ditt.
Og så, plutselig en dag, etter uker med bæring i timesvis og dager hvor babyen alltid skrek når den ble lagt ned, så plutselig bare ligger han der på gulvet og gliser fornøyd for seg selv. Han er snart tre måneder, og det fjerde trimesteret er nesten overstått. Han har begynt å forstå seg på denne nye tilværelsen. Han har forstått at mamma og pappa alltid er der når han trenger noe, og han har skjønt at det er ikke så farlig at mamma tar seg en tissepause. Hun kommer jo alltid tilbake.
Hvordan vil du beskrive dine første tre måneder med ny baby? Opplevde du det som et fjerde trimester?
Veldig bra innlegg! Etter som jeg leste kjente jeg igjen mye fra de første månedene med Mellomsten. De to andre var liksom roligere og "fant seg i" det meste, mens Mellomsten var en slik hypersensitiv baby med stort behov for nærhet og hyppige måltider.
SvarSlettTusen takk Mandagsmor.
SlettJa det er veldig forskjell på de små. Våre yngste hadde veldig sterke behov i starten, mens eldste virket som hun ikke merket at hun ble født :P
Veldig bra skrevet (som alltid!), Jona. Lillebroren min ble født i uke 26, og på prematuravdelinger på sykehus anbefales det at en av foreldrene sitter så mye som mulig med barnet inntil seg, hud mot hud, og et lammeskinn/ullpledd (stikket av snill farmor, for eksempel) over barnet. For tidlig fødte tvillinger har ofte godt av "samsoving", dvs at de legges i samme kuvøse, og man ser at de blir roligere av det.
SvarSlettOg dette med å sove når barnet sover: GULL VERDT! :)
Takk for nok et fantastisk innlegg :)
Tusen hjertelig takk Nina:) Ja det er nok ENDA viktigere å være oppmerksom på disse punktene med premature barn.
SlettJeg har et prematurfødt barn. På NFI prøver de å etterligne hvordan barnet har de i magen i kuvøsen; høy luftfuktighet og temperatur og bygger et tett rede rundt babyen. Ikke på samme måte som russiske mødre siden det må være enkelt å komme til med instrumenter og annet. I tillegg ligger det alltid tepper over kuvøsene for å skjerme for inntrykk som lys og lyd. Man får også ekstra opplæring i hvordan tolke disse barna, f.eks. at de blir marmorert på huden eller slår ut med armer når de er stresset. Litt morsomt egentlig nå i ettertid, men vi måtte være 3 voksne for å skifte bleie på ei så lita knøtte (1360 gr) da hun var nyfødt. En samlet armer og ben, en løftet bekkenet slik at leddene ikke skulle dras fra hverandre og den siste vasket og dyttet bleia på plass. Man ble svett med mindre + at det i tillegg måtte skje under en varmelampe.
SlettSå ja, ved premturbarn benytter man seg av det du skriver om i 4. trimester. Mye sitting med de på brystet hud mot hud, mens alle slangene og måleinstrumentene fløt rundt.
Ah, fin lesing! Og godt og se at det er andre som ikke syns samsoving er en dødssynd. Jeg elsker samsoving med sønnen min, det er noe eget med at vi alle tre (mamma, baby og pappa) sover, og ikke minst: våkner sammen. Deilige morgener med mini der han krabber rundt i senga, koser litt, setter seg opp, hiver en fot oppi ansiktet til far, lugger mor litt for å forsikre seg om at hun er våken.. Åh, det er så koooos.
SvarSlettDet er flere som har komt med bemerkninger om at han kommer til å bli bortskjemt, vanskelig å legge i egen seng, og kommentarer om voksentid. En påstod sågar at om han begynte å gråte viss vi hadde lagt han på eget rom var det bare å la han gråte til han sovnet, for da var det manipulering han holdt på med. Poden var på det tidspunktet fem mnd gammel. Det tok selvbeherskelse av en annen verden for å ikke brøle til denne dama at noe skrikekur aldri vil vli aktuelt i dette huset!
Mini sovner i vår seng kl.19.00 og sover til en gang mellom 06 - 07.00. Han sover i sin egen seng (som står på vårt rom) når han hviler på dagtid, og noen ganger på kvelden/natta, så på mange måter er det nok mor som mest ønsker samsovinga (ikke det at mini klager asså, hehe). Og om han skulle bli bortskjemt ved samsoving, har det jaggu komt gode stunder og minner ut av det, så om han evt begynner og bølle når det er tid for egen seng på eget rom, er det verdt det for de deilige stundene vi har nå <3
Samsoving er GULL! Uten samsoving ville jeg ikke fungert som mamma. For oss er det den eneste måten å få ordentlig søvn på :)
SlettManipulerende babyer på 5måneder...? Jeg har ikke ord! At noen kan finne på å si noe sånt. Jeg kan ikke få sagt det nok: Ønskene til babyen er hans behov og ikke noe mer! :) Skjønner godt du hadde lyst til å brøle til dama.
Vi har som sagt samsovet med alle våre (hadde en kort periode med førstemann hvor vi prøvde ALT for å få henne til å sove i egen seng da hun var baby, men fant utat det var idioti for det forårsaket bare mer stress og mindre søvn:P )og de to store har allerede flyttet over på eget rom. (De er 2 år og snart 4 år) Så jeg er veldig klar over at Lillebror ikke kommer til å gidde å soe hos meg for alltid, og derfor nyter jeg nærheten til det fulle mens den varer :D
Nå har jeg aldri hatt bitteliten baby, for vi har adoptert 2 barn. Men jeg synes det er et interessant innlegg uansett ut fra det jeg har lest om tilknytning og utvikling av barn. Jeg tror du har rett.
SvarSlettAdopsjon har alltid fascinert meg. En som står meg svært nær er adopert, og jeg er så utrolig takknemmelig for at hennes foreldre tok på seg det store ansvaret å få et barn fra et annet land. Ellers ville jeg aldri hatt henne i mitt liv :)
SlettOk, det var en avsporing, men måtte bare ;)
Takk for enda et klokt innlegg! Du er bare helt vidunderlig!
SvarSlettTusen takk kjære du. Det varmer!
SlettSå sant så sant! Man kan ikke skjemme bort en baby! Ikke hørt om 4 trimester før, men det gir jo absolutt mening. Vi fulgte magefølelsen med guttungen og ga han mye kos og nærhet. Og vi bar/ammet i søvn. Etter hvert ga han selv beskjed om at han ville sovne selv i sengen sin. Strakk seg mot senga før han sov og sovner selv. Nå sover han med oss når han vil og alle er fornøyd:)
SvarSlettVirkelig en opptur å oppdage bloggen din!
Det er så godt når man tør å følge magefølelsen! Det blir som regel veldig bra! :)
SlettAAAAh, this makes soooo much seeeeeense! :D Har aldri tenkt over dette og ofte blitt frustrert når den ellers så selvstendige mammadalten (går det ann?) plutselig blir djevelen selv.. Men selvsagt. Hvordan hadde vi oppført oss liksom? Thank you Jona :D
SvarSlettBare hyggelig heffa :D
SlettSitter her med lillejenta mi på en måned og dette liker jeg å lese! Har ikke hørt om det fjerde trimesteret, interessant. Her gjøres det meste på babyens premisser. Hvem har hørt om tenåringer som ammes i søvn eller sover i samme seng som foreldrene - det tar slutt når det tar slutt, tenker jeg, og alt går jo over, på godt og vondt.
SvarSletthaha, ja ikke sant, det er snakk om babyer her. Jeg må bare le når folk hevder at jeg kommer til å skjemme ham bort. Seriøst? Da sier jeg bare at "jeg satser på å ha ham avvent fra samsoving og amming rundt konfirmasjonstid" så slutter de å mase :P
Slett
SvarSlettHelt fantastisk innlegg. Jeg har ALDRI hørt om det fjerde trimester før.
But it makes total sense! Så lærerik lesning, og flotters å snoke innom fine damer som har masse erfaring. Jeg ligger her på sofaen med en lite eskimo i magen etter FER forsøk, og håper han/hun skal klore seg fast og bli der de neste 9 månedene <3 Dette innlegget blir nok lest både en og to ganger til..
Tusen takk.
Så utrolig spennende med en liten eskimo i magen! Krysser fingrene for deg!
SlettAh, dette var fint å lese!
SvarSlettJeg hadde det vanskelig med min første, rett og slett fordi jeg ikke viste disse tingene! Så etter mange måneder med stigende depresjoner, fikk jeg tilbud om et kurs som het "tygghetssirkelen" og der lærte jeg disse tingene som du snakker om her... Du kan tro den dårlige samvittigheten gnagde i meg når jeg satt der med en usikker ettåring, og viste at det var "min feil".
Nå med Lillebror på bare tre uker, kooooser jeg meg med byssing, bæring og amming. Og det føles som en seier hver gang han er fornøyd!
Viktige ting du skriver om, og et godt perspektiv :)
Uff ja, det virker nesten som at vi alle gjør våre feil med førstemann, uansett hvor godt vi prøver å forberede oss.
SlettGratulerer med en liten lillebror! Kos deg masse masse med bæring og babykos.
Og ja, jeg lurer på hvilken type bæresjal du bruker?
SvarSlettJeg har både et Looma elastisk sjal fra Sino, og et didymos vevd sjal. :) Det grønne er Sinosjalet.
SlettFlott lesing.
SvarSlettNå er mine tre eldste så store som barneskolebarn, men minsten er bare to år. Med de tre første had jeg nok blitt sett rart på vis jeg hadde snakket om dette.
Men når jeg leser dette hos deg nå sitter jeg med en stor dose dårlig samvittighet. Tenk så mye bedre starten på livet på utsiden av magen kunne vært for oss alle, hadde jeg vist dette. Med hvert barn kommer jo erfaring. Men det du skriver om gjør jo at jeg forstår hvorfor det var som det var.
Man burde jo blitt fortalt dette hos jordmor eller lege.
Flott at du tar opp dette tema også.
Nesten så jeg får lyst på en baby til så jeg kan "rette opp feila" jeg har gjort før, men mannen sier nok nei til det. Hehe.
Fortsatt fin helg til dere,
hilsen Renata
Enig med deg i at det hadde vært fint om lege eller jordmor opplyste litt mer om hva en kan forvente i de første månedene og hvor viktig det er å prøve seg frem med mye hudkontakt og nærhet.
Sletthehe, forstår godt den "rette opp feilene"-lengselen. Tror mange foreldre tenker slik, inkludert meg ;)
Jeg har jo ikke egne barn, så jeg kan ikke svare deg her, men jeg har lyst å spørre deg om en ting som jeg tror du som trebarnsmor og ammende har et godt grunnlag for å kunne svare på. Nemlig dette, for en del år siden sa en tobarns mamma til meg at fra barnet var 6 måneder skulle det klare seg uten mat om natten (barn generelt altså). Jeg synes det er rart. Hvis barnet våkner om natten og du vet at hun/han vil roe seg med litt pupp, skal man da la være å amme fordi barnet er passert 6 mnd? Er det noe i denne påstanden om at barn over 6 mnd skal kunne klare seg uten mat om natten? :-)
SvarSlettDa tantegutten min som nå er 2 år var baby, var han veldig urolig om natten. Jeg nevnte da denne påstanden for mammaen for å høre hva hun tenkte. Og hun sa at når han våknet om natten og de hørte at magen hans romlet og de helt klart forstod at han var sulten, så fikk han selvsagt mat selv om han var over 6 mnd. Da roet han seg og sovnet igjen. Men de ga ham det de kalte melkevann, dvs veldig tynn mme. Det skulle bare døyve sulten så han sovnet igjen, ikke være et fullverdig måltid. Og han sluttet gradvis med dette i god tid før han fylte 1 år!!. Selv tenker jeg at det er på grensen til mishandling å la en liten baby ligge å skrike i timevis om natten når du ser/hører at hun/han er sulten og du vet at litt pupp eller flaske vil roe barnet så det sovner igjen og sovner noen timer. Derfor lurer jeg på hva du tenker om den påstanden?
Tantegutten min har forøvrig samsovet med mammaen fra han var nyfødt. Han nektet å ligge i egen seng så den ga de bort tkl slutt. Siden pappaen sover så urolig og var redd for å skade gutten, endte han på sofaen i stuen (studenthybel). Og siden han har en annen døgnrytme enn mor og sønn, har dette fungert greit. Gutten skal først over i egen seng nå når de flytter i større leilighet. :-)
Jeg har ikke noe vitenskapelig svar på om babyer skal klare seg uten mat om natten etter 6måneder. Men jeg kan si at for meg personlig og mine barn, så stemmer det ikke. Mine har våknet om natten for å få mat til de var 9-10 måneder. Det er ikke dermed sagt at det er slik det skal være, men sånn var det hos oss :)
SlettJeg kommenterer jeg også ettersom vi har motsatt erfaring ;) Lillegutt begynte selv å sove gjennom natten da han var rundt seks måneder. Og var ikke desperat sulten da han våkent dagen etter heller. Vi begynte da med grøt på kvelden også og jeg har alltid hatt mer enn nok melk til ham. Vi valgte å ikke vekke ham for å fortsette med nattamming. Resultatet for MEG var at jeg raskt mistet melken. Jeg tror nok dette er veldig individuelt og avhenger sikkert både av barn, hvor mye det spiser (inntak av næring) og "sovehjerte".
SlettDette innlegget passet perfekt akkurat nå, for min lille skatt på 12 dager har hengt i puppen konstant og nektet å falle til ro uten kroppskontakt i dag. Ingen dager har vært like siden fødsel, men akkurat denne er litt spesiell. Sult og nærhetsbehov har stort sett vært ytret som klynk, og deretter gråt, mens det i dag raskt har glidd over i bunnløst fortvilet brøling når mammaarmene eller mammapuppen ikke har blitt levert raskt nok. Og nærhet med pappaen har overhodet ikke vært bra nok (men til ´vanlig´ koser de seg veldig sammen i timesvis).
SvarSlettSamsoving var jeg imot helt til fødsel, men første natten på barsel lå hun og gråt i kurven sin i en pøl av fostervannsgulp (til mammaen våknet, kjente hjertet brast og kastet seg over ungen sin), og siden da har hun sovet tett inntil mammaen sin (jeg sover lett og er ikke redd, selv om jeg har stor respekt for krybbedødsanbefalinger).
Gullet ligger i skrivende stund og sover på fanget mitt. Har blitt litt koko i dag av å ikke ha hatt kroppen min/armene frie i mer enn kanskje to timer til sammen, men samtidig er det dette som er jobben min for tiden, og egentlig er det aller mest deilig :-) Satser på å rekke innom Bæreglede neste uke!
Tusen takk for en fin blogg :-)
Hei. Takk for kommentar:) Ja det er merkelig hvordan de små kan få oss til å endre mening om ting på flekken! :)
SlettHar du bæresjal? Det er redningen for meg på sånne dager når Lillebror vil ha kroppskontakt HELE tiden. Så har jeg armene frie til å lage meg mat og sånt i mellom slagene :)
Du skriver så fint. Har en baby noen uker yngre enn din og kjenner igjen så mye. Han er førstemann og vi har stresset med disse rutinene som vi i det siste har skjønt at bare er å gi opp, det blir ikke annet enn stress. Bæring og kos får han og så ofte han vil, selv om våre foreldre mener han blir klengete og skjemt bort. Jeg vet ihvertfall at jeg aldri vil la han ligge å gråte når jeg vet bæring og kos vil få han til å få det så mye bedre :) må også si at din Lillebror er ekstremt søt :)
SvarSlettTakk skal du ha. Rutiner føler jeg at har vært vanskelige å forholde seg til i de første månedene. Men de kommer etter hvert:) Plutselig så er han eller hun 5-6måneder og sover middag til nøyaktig samme tid hver dag, og rutinene bare strømmer på. :)
SlettJeg reagerer på måten du legger dette frem som Den Universelle Løsningen som er riktig for alle barn og alle foreldre.
SvarSlettJeg ble mamma for under et år siden, og det er mye som har vist seg å være annerledes enn jeg hadde tenkt. Jeg hadde mange av de samme tankene som du har (for dette er ikke nytt). Jeg hadde kjøpt inn bæretøy av ulike slag og tisselaken til dobbeltsenga. Alt var klart, barnet skulle få god tilknytningsomsorg.
Jeg ble overrasket over hvor stor fysisk påkjenning det ble for kroppen min å skulle klare meg uten medisiner som ikke er ammevennlige, jeg hadde jo klart meg uten disse gjennom svangerskapet. Men i svangerskapet fikk jeg nok søvn, det gjorde jeg ikke da vi samsov. For vi prøvde samsoving til å begynne med, men jeg klarte ikke sove i det hele tatt. Jeg hadde en spinkel liten fugleunge på under tre kilo liggende i senga. Jeg var redd for å brekke armer og bein, når jeg tok av og på ham klærne. Når jeg lukket øynene for å sove, fikk jeg et indre bilde av at jeg rullet over ham og knuste ham eller kvelte ham med dynen min. Jeg klarte ikke stole på at mine instinkter var gode nok til at jeg ville våkne. Etter seks uker begynte vi veldig skånsomt å trene på å sove i sprinkelseng inntil senga vår. Jeg var i ferd med å bli utslitt av angst for å kvele babyen. Men avgjørelsen var tung, for jeg hadde jo lest på Internett at samsoving var Barnets Beste™.
Som nybakt mor er man usikker og full av hormoner. Man ønsker det beste for barnet sitt. Og samtidig møter man så mye av denne Barnets Beste-retorikken på alle kanter. Man skal amme, bære og samsove. Man skal sette alle egne behov til side. Hvis ikke man velger Barnets Beste™, kommer man til å få traumatiserte barn med tilknytningsvansker og utilfredsstilte omsorgsbehov.
Jeg valgte bort samsoving etter å ha blitt proppa med informasjon om hvor best det var. Jeg gjorde det for å få sove selv. Jeg følt meg egoistisk og selvopptatt. Og ikke nok med det, da barnet mitt var fem månedervalgte jeg å kutte ut ammingen, for å heller ta medisiner som kunne hjelpe meg å fungere bedre i hverdagen. Egen seng og morsmelkerstatning er ikke Barnets Beste™. Men det er det nest beste, det blir alt for sjelden nevnt! For barn som får det nest beste, får også noe veldig bra!
En mamma skal smile til barnet, kose med barnet, være sosial sammen med barnet. Etterhvert skal mammaen lære barnet å få blikk-kontakt, smil og språk. Samsoving og amming er ikke lenger best, dersom mammaen er så utslitt av å sette alle sine egne behov til side at hun ikke har overskudd til å gi barnet det andre det trenger av stimuli.
Hver enkelt familie må finne det som er den beste totalpakken. Samsoving, bæring, kroppskontakt og amming er kanskje det beste for barnet. Men ikke for en hver pris. Mange mødre, som jeg, leser mye om disse tingene på internett, og det ender opp med at det beste blir det godes fiende. Man føler seg utilstrekkelig og mislykket som mamma, fordi man ikke får til alt man har lest er Barnets Beste™. Men i en del tilfeller må man gjøre valg, som å velge bort samsoving og amming, til fordel for søvn og medisiner. Disse valgene er ikke lette for noen mødre, men når de i neste omgang fører til godt humør, smil og latter, er de gode valg. En utslitt mamma med dårlig samvittighet, er i alle fall ikke til barnets beste.
Med denne bakgrunnen vil jeg si: Så flott at dere har funnet en måte å organisere hverdagen på, som fungerer bra for dere! Det er kjekt at du vil fortelle om det! Jeg skulle ønske du klarte å fortelle om din hverdag og dine valg, uten å være moraliserende og dømmende, uten å rakke ned på dem som har gjort andre valg. Barnets beste er å vokse opp i en trygg og velfungerende familie, med foreldre som ikke har dårlig samvittighet, fordi ukjente mødre på Internett stiller krav det er umulig å leve opp til.
Kjære deg. For det første: takk for at du tar deg tid til å legge inn kommentar.
SlettFor det andre: Dette innlegget var ment for å opplyse om min personlige erfaring med fenomenet (fjerde trimester) og mine beste tips for å takle det. Ikke som en universell manual.
Jeg forstår at du har valgt å gjøre slik du gjorde i din situasjon. Det er kjempeviktig for babyen at mor også har det bra!
Jeg reagerer på å bli stemplet som dømmende. Det syns jeg ikke er ok, og litt slemt så si på et lite grunnlag, med mindre du kjenner meg godt da?
For er det dømmende å dele min historie og mine personlige erfaringer, og oppfordre mødre til å være oppmerksomme på at babyen trenger mye nærhet og at det ikke går an å skjemme bort en baby? Sa jeg noen steder at de som ikke samsover er dårligere foreldre? Nei, og det mener jeg virkelig ikke heller.
Med å fortelle at f.eks samsoving er gull verdt for oss, og oppfordre folk til å gjøre det hvis det funker, så sier jeg ikke herved at alle foreldre MÅ praktisere dette og at alt annet betyr at man er en dårlig mor. Slettes ikke. Og dette forventer jeg at folk som leser er inneforstått med. At jeg ikke må skrive side opp og side ned om at "det er selvfølgelig ok at alle gjør som de vil." for da måtte jeg jo gjort dette i hver eneste bloggpost for å unngå at noen skulle kunne "ta meg" for det.
Jeg har full forståelse for at ikke alle er like fan av skrivestilen min eller visse formuleringer, men dette er en personlig blogg, mor til mor, og ingen faglig ressurs.
Jeg forbeholder meg retten til å uttrykke meg på en personlig måte, og beklager virkelig hvis noe av det jeg skrev ble oppfattet som støtende for deg.
Det aller siste jeg vil er å gi en annen mamma dårlig samvittighet.
Du er nok en veldig, veldig god mamma for barnet ditt.
Jeg mener ikke at det er dømmende å dele din historie. Men jeg synes det er moraliserende å presentere dine valg som det eneste riktige, på den måten du gjør. Du trekker inn menneskehetens utvikling og kommer med sterke anbefalinger om hva som er det beste for barnet. Det å dele din historie er fint og flott, men alle disse antydningene til at folk som gjør andre valg, velger feil, synes jeg er unødvendige. Det er "bare" å sette sine egne behov til side, prioritere babyen i alt og "nyyyyte" det hele. Men i en del tilfeller er det ikke en nytelse og det er ikke "bare" å sette sine egne behov til side, snarere tvert i mot.
SlettDu skriver en personlig blogg, men sammen med så mange andre mødre som skriver personlige mort-til-mor-blogger, er du en del av en større trend. Og denne trenden gjør det stadig vanskeligere for mødre som ikke klarer å sette sine egne behov til side, å lene seg tilbake og si at så godt jeg kan er godt nok.
Eg psykolog som er spesialist i fødselsdepresjoner sa til meg at den store økningen av fødselsdepresjoner blant norske kvinner, henger sammen med all propagandaen fra amatører om hvor vidunderlig det skal være å bli mor, hvor enkelt det skal være å sette alle egne behov til side og hvor mange varme følelser man skal ha, når man går og bysser på et barn som ikke vil sove, natt etter natt etter natt...
Denne trenden hvor mødre henvender seg til hverandre, idylliserer og glamoriserer småbarnslivet, uten å åpne for at det faktisk er ganske strevsomt, får mange til å tenke "Hva er galt med meg, jeg klarer jo ikke sette mine egne behov til side og nyte babyen" og man føler seg som en dårlig mor. Dette ene innlegget gjør ikke det alene, men denne trenden som slike innlegg som idylliserer barseltiden og moraliserer over de fæle mødrene som ødelegger for barnets tilknytning, ved å prioritere seg selv, er med på å skape dårlig samvittighet hos de som må velge annerledes. Det er vanskelig å la være å lese uttrykk som "BULLSJIT" og "Vær så snill, skjem bort babyen din, ikke stress med å få han til å sove i sin egen seng" som noe annet enn moralisering over andres valg. Hadde blogger som denne begrenset seg til å dele egne erfaringer (dette fungerer bra for meg), hadde det vært greit. Men disse "rådene" og "anbefalingene" skaper bare dårlig samvittighet hos mødre som må prioritere seg selv også.
Jeg tror det er helt avgjørende for et barns velvære og trygghet at mor også har det bra. Og noen ganger må mor prioritere sine egne behov for å ha det bra. Det er ikke noe galt i det!
Jeg gjentar: dette er en personlig blogg, og jeg forbeholder meg retten til å uttrykke meg på min egnen personlige måte, og uttrykke mine personlige meninger.
SlettOm andre da oppfatter min skrivestil som "moraliserende", "antydende" eller kanskje bare krydret med ironi, det har ikke jeg kontroll over.
"Du trekker inn menneskehetens utvikling" -ja det gjør jeg, men jeg sier også at jeg *ikke vet om påstandene stemmer.*
Å antyde at jeg er en del av en eller annen voksende trend som forestiller småbarnslivet som en "dans på roser" og at det er "bare" å gjøre sånn og slik og at det er null problem å ofre alt for babyen sin, det synes jeg er fryktelig trist at du mener.
Fordi jeg prøver å være bevisst på å gjøre det motsatte: Å vise at det er ok å være litt halvveis.
Jeg vet ikke hvor lenge du har lest bloggen, men de av dere som har fulgt med lenge, dere vet at jeg skriver om de dårlige dagene og de vanskelige følelsene også, og det er virkelig trist at du oppfatter meg som en eller annen falsk rosabogger eller noe i den duren.
Se f.eks mine innlegg "Snarveier", "Alt på stell liksom", "The day that sucked" og "Halvveispåske" -så skjønner du hva jeg mener...
mange lesere har også fortalt meg at de føler at jeg får dem til å føle at det er greit å være menneskelig som mamma, og det tar jeg til meg.
Det å sette sine egne behov til sides (til en viss grad -alle må kjenne hvor deres egen grense går) de første månedene av babyens liv, det ser *jeg personlig* på som ganske så selvfølgelig. Og hvis min grense for hvor mye jeg kan ofre for babyen er høyere/lavere enn andre mødre sin, så syns ikke jeg at jeg kan kladres for det..eller?
Nyfødte ER hjelpesløse, og mamma ER den de trenger aller mest. Det er ikke min skyld at naturen har har lagt det løpet for oss. Jeg prøver bare å fortelle hvordan jeg taklet de første ukene, oppfordrer mødre som føler det samme som meg til å prøve å følge babyens rytme, og sier ALDRI at alle MÅ gjøre slik jeg gjør eller at alt annet er feil.
Jeg vet jeg uttrykker meg livlig og jeg forstår at du tydeligvis oppfatter det som at jeg mener at alle andre som ikke gjør som meg gjør feil, men det stemmer *ikke*. (Det skriver jeg ingen steder heller.)
Og det tror jeg og håper at de aller fleste lesere forstår :)
Igjen: jeg beklager hvis du følte deg støtt av noe i dette innlegget, men jeg må si at jeg forstår ikke helt hva det er du vil mene at jeg bør gjøre?
Holder det ikke at jeg forteller om desperate kvelder hvor jeg gråter fordi at jeg er så utslitt av å bysse på sønnen min? Holder det ikke at jeg forteller at jeg må leie inn hjelp med husvask fordi at jeg rett og slett ikke strekker til som husmor? Holder det ikke at jeg legger ut bilder av meg selv når jeg er syk og ser ut som de levende døde? Er det ikke godt nok for dem som sitter og føler at de ikke er gode nok?
Og forresten. Fødselsdepresjon klarte jeg å få, selv om jeg ikke leste en eneste blogg på den tiden. Min depresjon ble forårsaket av at jeg fulgte råd som var stikk i strid med det jeg følte var best. Det var råd om å la babyen min sove i egen seng på eget rom, og det rotet til ammingen og knuste mammahjertet mitt.
Så om det er EN ting jeg kanskje ville endret i innlegget mitt, så er det å si "IKKE følg mine tips hvis du syns det blir feil for deg".
Men igjen...det blir jo litt banalt?
Men kjære deg! Dette med at du har dårlig samvittighet overfor barnet ditt har da ikke noe med denne bloggen å gjøre. Det er jo DIN samvittighet du må jobbe med for å få det bedre. Det høres jo ut som du har tatt kloke valg i forhold til deg selv, barnet ditt og familien - og hva er vel bedre enn det?
SlettJeg tror forresten ikke det er snakk om å sette sine egne behov til siden. For hva lærer barnet av det? Anbefaler å lese Jesper Juul, som skriver endel om dette. Vi voksne må ta vare på oss selv, dekke våre behov - for at vi skal kunne dekke noen andres/våre barns behov.
Hilsen Victoria
5 X "sette sine behov til side". Det er ikke det det handler om!! Og jeg skjønner om du fikk problemer med dette hvis det var det du gjorde!
SlettSyns det var interessant at du sier at det ikke handler om å sette egne behov til sides Victoria:) Jeg skjønner godt hva du mener om at vi må jo ta vare på oss selv også, det er viktig. Og det føler jeg at jeg klarer sånn til vanlig. Men de første tre månedene av babyens liv, må jeg innrømme at jeg suger på det.
SlettJeg får liksom ikke lyst til å dusje om morgenen selv om jeg egentlig hadde syns det var digg, fordi jeg vet at da skriker babyen min til jeg er ferdig. Så da dusjer jeg heller på kvelden. Flytter mine behov litt til sides liksom. (Dette er jo kun et veldig enkelt eksempel da..)
Det jeg lurer på, er hvordan folk klarer å ta vare på egne behov i de første 3 månedene? Det syns jeg hadde vært spennende å høre :)
Ja dette virker veldig logisk, og forklarer mye av de tre første månedene syns jeg. Jeg hadde lest veldig lite på forhånd, og var liksom litt lei meg for at A bare var fornøyd når hun sov eller fikk mat. Og midt oppi alt er det vanskelig å se at det skal endre seg, før det plutselig bare har endret seg av seg. Jeg kan ikke bry meg mindre om folk som sier at man ikke skal skjemme bort babyen. Hvis jeg skjemmer bort A med kos, nærhet, bæring og kjærlighet så er jeg veldig fornøyd! :) Bloggen din er helt fantastisk, og jeg gleder meg alltid til å lese! Og jeg tror alle skjønner at du ikke dømmer alle som ikke gjør det nøyaktig som deg! ;)
SvarSlettJa det er veldig befriende å ikke bry seg om det når folk vil mene at man skjemmer bort barnet med nærhet og mye amming. Jeg tror ikke man kan trene en baby til å bli uavhengig og trygg. Man må jo GI trygghet for at de skal bli trygge :)
SlettTakk G! :)
Kicka gärna in på mitt nya inlägg där jag lagt upp en massa snygga bikinis inför sommaren eller var med i min veckans blogg! :D
SvarSlettKram!
Herlig Jona!! Akkurat sånn har det vært med begge mine også. Mye bæring, kos og pupping de tre første månedene hvor alt er på babyens premisser. Så plutselig etter 3-4 mnd løsner det babyen blir mer "selvstendig".
SvarSletttommel opp for dette innlegget!!
Ja det er definitivt en slags skille ved tremånedersalderen :) Lillebror som aldri ville ligge for seg selv et sekund, kan nå godt ligge og sprelle og prate litt i mens jeg får trøkka i meg lunsjen min før han syns det holder :P
SlettTakk takk Emma!
Hei Jona, takk for et klokt og godt innlegg! Av en tilfeldighet havnet jeg hos deg en gang, og har blitt en trofast leser. Synes du skriver fint og artig, har veldig flotte bilder, og mange gullkorn å by på! Jeg tar til meg av din erfaring, nå ruger jeg på en liten mageboer. Klem fra Hanne
SvarSlettTusen takk Hanne! Så utrolig hyggelig:) Gratulerer så mye med mageboeren!
SlettÅh, så flott innlegg. Det beste tipset jeg fikk når jeg var gravid var fra mammaen min: Du kan aldri skjemme bort en baby. Og så sant dette er. Skulle vært helsesøster du -:)
SvarSlettTak Susan:) Ja det syns jeg var et lurt råd!
SlettEr så viktig det du skriver om 4. trimester. Med vår førstemann varte mye av det også lenger enn de første månedene. Du tar opp interessante temaer og skriver utrolig bra.
SvarSlettJa vår andremann hadde ekstremt stort behov for kroppskontakt, bæring og kos de første 6 månedene, så det er nok en del variasjon der ja:)
SlettHar du lest "The Continuum Concept" av Jean Liedloff? Den lesre jeg nå, og et MUST. For all foreldre, og særlig for "Noen" litt lenger opp i kommentarfeltet her...
SvarSlettKlem! Fine du!
Maria
Nei den har jeg ikke lest. (Har lest ca tre bøker de siste tre åra..gahh!)
SlettTakk for tips. Skal sjekke den ut!:)
Amen! Akkurat slik holdt vi på med vår lille. Fungerte sååå fint! :) for meg og mitt mammahjerte var dette helt logisk. Selv om vi ikke hadde planlagt det på forhånd. :)
SvarSlettVi samsover og ammer hele tiden enda. Nå er ho 10 mnd... burde kanskje avvennes snart, men tror ting kommer naturlig når ho er klar. Nå høres jeg jo ut som en hippie, er egentlig relativt normal og oppegående. :)
Helt enig. Jeg bar ikke i bæresjal, men jeg gikk rundt, vugget, koste og tilbragte nok en god del tid på sofaen med lille på brystet eller på ammeputa. Hun trengte det, det så jeg. Hun sov også masse på pappaen sin, foretrakk faktisk det om natta. Han fikk ryggvondter, men hei, vi fikk iallefall delt byrden litt! Fjerde trimester (haha, joda) er virkelig!
SvarSlettNå måtte jeg lese dette innlegget en gang til, fordi det gir meg nytt mot... Lillebror har vært en engel siden fødselen, men akkurat når Han rundet en måned, tok det brått slutt :( I fem dager har han hylt og prumpa i ett... Han stresser på puppen og klarer ikke sove... Han er våken opp til 6-7 timer og er så trøtt at han er rød i øynene, men klarer ikke sovne. Han sovner på puppen eller når han bæres, men med en gang vi legger han ned. Så våkner han:( Åh det er så slitsomt. Jeg får nesten ikke i meg mat, fordi jeg er redd for å spise noe han får vondt av :(
SvarSlettUff, mener ikke å klage, men kanskje Du har et tips mot den luften hans? Hvis han sover i armene våre begynner Han ofte å gråte i søvne fordi Han har vondt :( Føler jeg ikke klarer å hjelpe han...
Å huff så tungt for dere alle sammen da Karen! :/ Jeg er veldig tvilsom til det der med at mange matvarer liksom skal ha negativ effekt på babyens mage, MEN når det er sagt, så merker jeg en ting helt tydelig, og det er at lettbrus tåler han IKKE. Hvis jeg tar meg et glass cola zero eller noe, så får han kjempemye luft i magen sin og gråter mye. Så jeg dropper brusen i alle fall. :)
SlettEllers så hjelper det av og til å holde begge beina hans samlet og løfte forsiktig på stumpen mens han ligger på ryggen. (Litt sånn som man gjør når man skal vaske rumpa ved bleieskift) Da kommer det ofte ut luft.
Ellers har jeg inntrykk av at veldig mange får god hjelp av osteopat eller kiropraktor. :)
En ting til -når Lillebror er tett i nesa, så sluker han mye luft og stresser ved puppen. Det gjør at han får mye luft i magen. Kanskje din Lillebror har tett nese ? (det trenger ikke være snørr. De kan likevel være tette i nesen.)
Håper det går fort over og at dere slipper å stresse veldig med dette! <3
Tett nese har jeg ikke tenkt på, men det er sant når du sier det! For merker at han liksom gisper etter luft når han spiser - hvis han er veldig sulten og har dårlig tid - Og lager litt sann snorke/grynte lyder med nesen!
SlettKanskje derfor han blir full i luft...
Brus drikker jeg ikke, men kuttet ut kaffen, og det tror jeg gjør meg til et mammamonster :P haha.
Blir så stressa av folk som skal ha deg til å kutte både melk, korn, frukt og gud vet hva - er jo ingenting igjen for en stakkars å spise da :P
Kjempebra innlegg!
SvarSlettDu sa vel litt om nattesøvn, men hva fungerer best for dere og hvordan gjør dere det rent praktisk?
Har ei lita snuppe på en mnd, som trives best i bæresjalet/fanget på dagtid. På nattestid har hun stort sett sovet på mor/far, men den siste tiden har hun begynt å sove så urolig (lurer litt på om det kan være luft i magen pga tett nese som du beskriver over!?) derfor har det vært vanskelig for oss å få sove... Og så fort vi legger henne ned, rett ved siden av oss så våkner hun...! Håper du har tips til en uerfaren førstegangsmor!
Hva kan man forresten gjøre mot tett nese? :)
Ok, nå skal jeg komme med et tips som kanskje noen av dem som leser vil halshugge meg for, for det er litt fyfy. Men jeg lar Lillebror ligge med overkroppen på en pute (En stiv pute som han ikke "drukner" i) i sengen vår.
SvarSlettHan blir helt tett i nesa når han er forkjølet stakkar. Dette er den eneste måten han får sove på. Bortsett fra å bli bært hele natten da. Men det orker vi jo ikke hver natt. Men man kan også legge babyen i babysenga med bøker under beina på hodeenden av senga. Slik kommer også hodet høyere opp enn resten og hjelper litt på den tette nesa. Men Lillebror er livredd for babysenga så det funker ikke for oss.
Vi fikk beskjed om å bruke saltvann eller morsmelk til å dryppe i nesen, og så bruke nesesuger på å få ut snørret hvis han hadde synlig snørr.
Og i tillegg så bruker vi ovtrivenBABY når han er helt potte tett.
Det trenger ikke å være synligsnørr for at de er tette i nesen. De kan ha hovne slimhinner i nesen uten at man kan se at de er tette.
Tett nese var bla. det som ødela for ammingen med Storesøster, så det er om å gjøre å prøve å finne måter å hjelpe de små på:)
Ta en tur til legen hvis det går utover ammingen og be om nesedråper!
Har du forresten prøvd å amme henne i søvn i sengen? :)
***jeg er ikke lege eller helsesøster og ingen bør følge mine råd blindt***
bare så det er sagt ;)