Jeg sitter her og lurer på hva i all verden det er jeg har tenkt å utsette meg selv for. For ikke å nevne barna og mannen. Hvorfor?
Jeg skulle akkurat til å skrive pakkeliste, men så bare ble det bare helt svart.
Plutselig husker jeg ikke alle de gode grunnene jeg hadde for å reise. De eksisterer sikkert fortsatt et sted langt bak i hodet mitt, og det kan hende jeg kommer på dem senere, men akkurat nå føler jeg meg bare som Fru Grusom.
Jeg skal reise i fra ungene mine.
Om et par dager drar jeg bort, og i dag helte angsten seg over meg som en kald dusj.
De er jo så små! Hva om de tror jeg blir borte for alltid? Hva om de tror jeg dro bort for å komme meg bort fra dem? (Ok akkurat det er jo ikke helt usant. Litt fri er jo ikke å forakte, men Gud forby at døtrene mine skal skjønne at jeg ikke orker å ha dem med...)
Hvaslags grusom mor reiser fra sine små barn i syv dager? En.hel.uke.
De kommer helt sikkert til å tro jeg er har dratt for godt.
Gråte kommer de også til å gjøre mye av.
Garantert.
Hjerteskjærende småbarnshyl i natten.
"Mamma! Hvor er MAMMAN MIN!?"
Naboene kommer til å tenke det værste.
Pappaen deres kommer til å måtte holde dem og trøste dem hele dagen og hele natten mens jeg er borte. Han kommer til å hate meg for å ha reist. Jeg mener -HVEM gjør sånt da? Reise ifra dem...
Og så kommer de små til å slutte å spise, fordi stresset jeg har utsatt dem for er så stort for de skjøre barnesjelene deres, at de ikke vil klare å få ned en eneste matbit.
Arret etter dette enorme sviket kommer garantert aldri til å bli borte.
De kommer til å bli skadet for livet.
Alt på grunn av at jeg absolutt måtte dra på ferie.
For første gang.
Uten barna.
Og det å glede seg til sånt gjør jo bare grusomme mammaer....
Ja, huff.. kjenner følelsen, he he. Savner barna veldig, selv om det er veldig godt og bare gjøre noe for seg selv.
SvarSlettI know. Det er helt krise... Jeg som lider mest vettu. :P
SlettJeg har barn på akkurat samme alder som deg (2009 og 2011, 22 mnd aldersforskjell), og jeg har egentlig aldri vært borte fra dem, bortsett fra nesten to uker på sykehus når yngste ble født.. og det var grusomt! Jeg har akkurat funnet bloggen din, så jeg har ikke lest hvordan det var å være borte fra dem, men jeg håper det gikk bra. :)
SvarSlettJeg har planlagt å ta en venninnehelg på tur lenge, men tiden går, og det passer aldri, jeg tør ikke, gruer meg, tenk om noe skjer hjemme, tenk om noe skjer med meg.. uff, nei.. trodde aldri jeg skulle bli sånn. :)
Nå skal jeg lagre bloggen din i favoritter og lese mer en annen dag, tror dette er en blogg jeg kommer til å like. :) Ha en fin uke!
Hei! Så artig at vi har barn på akkurat samme alder :) Det er 20mnd mellom mine jenter :) Du kan lese om hvordan det gikk å være borte ifra dem i innleggene jeg skrev mellom 16.og 22.nov. F.eks "Goodbye Lunch".
SlettJeg gruet meg også noe veldig, men det skjønte du nok på dette inlegget hehe. Men jeg trengte virkelig å være uten barna litt, selv om det ikke var noe lett. Jeg trodde heller ikke jeg skulle bli så utrolig avhengig av ungene mine, men det er vel bare morsinstinktet som har vokst seg veldig sterkt i oss ;)
Håper du får til en venninnetur snart da. Det har alle mammaer kjempegodt av! :) Har kjempelyst til å gjøre det selv, men jeg tviler på jeg rekker noe sånt før Lillebror blir født i mars.
Tusen takk for kommentar og for at du leser bloggen! Sånt motiverer vettu :)
Ha en fin uke du også!