2 To share or not to share

I dag var første gangen Storesøster L (3,5) hadde med seg en venninne hjem fra barnehagen.
Hun var kjempespent, for dette hadde hun gledet seg til, og i dag var dagen.
Pappaen hentet altså tre barn i barnehagen i dag: Lillesøster, Storesøster og venninnen hennes, N, i dag ettermiddag. 

Turen hjem gikk som en drøm. De tre holdt hender og tuslet lykkelig bortover Berlins gater som om dette var selve lykken -å få leke sammen etter barnehagen. 

Men ting snudde ganske brått da de kom inn døren her hjemme.
Plutselig gikk Storesøster L fra å være kjempebegeistret for besøket sitt, til å bli en trassende treåring som kun tenkte på å forsvare sitt territorium, sine ting, og ingenting annet.

Så fort kan det gå. Nå var det kun "NEI DET ER MIN!" og "DU FÅR IKKE LOV!" som stod i hodet på henne. Ikke søren om den jenta fra barnehagen skulle få lov til å legge sine hender på HENNES leker, HENNES stol eller HENNES gaffel. (Stakkars jente fikk såvidt lov til å tisse på HENNES do.)

Jeg vet jo at dette er vanlig. Det er jo en typisk smårolling-greie at de er nøye på eierskap av ting, og ikke så gjerne låner bort til gjester, men herr-e-gud så slitsomt det er å høre på...
De fleste småbarnsforeldre har sikkert kjempet med de samme problemene, og måttet rive to eiersyke smårollinger fra hverandre når det går på helsa løs på grunn av noen duploklosser.

Besøket varte i to timer, 120 minutter, og jeg er ganske sikker på at 100 av dem bestod av ramaskrik og kaos. 
Det er jo ingens feil, (bortsett fra vår egen kanskje, som faktisk inviterte det stakkars barnet med oss hjem..) men det var rimelig kleint når moren kom og hentet jenta, og spurte hvordan det hadde gått.
"Eh, joda, de skreik og krangla så busta føyk, helt til for ca. tre minutter siden, så roet de seg litt. Det var ikke noe blod eller noe sånt. Spiste litt gjorde de å."

Jeg var i det minste ærlig.

 Heldigvis kommer de jo over det en vakker dag, og begynner å forstå fordelene ved å dele. ...eller fordelene ved å ikke ha med seg venner hjem. -er jo lov å håpe? 


Her er noen smårolling-regler om eierskap som alltid får meg til å trekke på smilebåndet: