65 Min ammehistorie: hvorfor jeg ammer to barn

Ok, bare ignorer den tilfeldige vinflaska der. Den v'akke min.

Jeg har vurdert å ta dette temaet opp på bloggen hundre ganger før, men i dag ble altså dagen: Jeg som mente at amming skulle avsluttes rundt ettårsdagen, ammer nå en toåring, OG jeg tandem-ammer.

Kanskje noen ble sjokkerte nå. Kanskje ikke. 
Mange tenker sikkert bare: Tandem-hvaforno’?  
Vel.. Det har ikke noe med sykler å gjøre. Det kan jeg garantere.

Inspirert av innlegget «Er det unormalt å amme en toåring?» på Susanne Kaluza sin blogg, vil jeg nå fortelle min ammehistorie.

Bak lukkede dører

Tandemamming betyr rett og slett å amme to barn. Det vil si at det eldre barnet altså ikke blir avvent selv om mamma har fått en ny baby. Å amme en baby og en smårolling er relativt utbredt blant mødre som får barn med kort aldersmellomrom, (ja det er ikke bare meg altså) men det er ikke akkurat noe man deler på grillfesten hos naboen. Tandemamming er dessverre noe som for det meste foregår bak lukkede dører. Som om det skulle vært noe man bør skamme seg over.

Aldri i mine villeste drømmer

Jeg innrømmer glatt at hvis noen hadde fortalt meg for 5 år siden at jeg kom til å amme barnet mitt i over to år, OG så en ny baby i tillegg til hun på to år, så hadde jeg ledd av dem.
For jeg var faktisk å være en av dem som bare automatisk antok at amming var noe som var over ved ettårsalderen. At det bare var stopp da, sånn helt uten videre. Man leser jo over alt den norske anbefalingen med å amme til barnet er 1år, og jeg antok da at det var det som var «riktig.» Når jeg innimellom kom over avisartikler eller tilfeldigvis så et TV-program om mødre som ammet barna sine i to, tre eller til og med fire år, grøsset jeg. For det der måtte jo være feil. Ekkelt. En uting.

Perspektiv
Men så har livet har rett og slett tatt (både nydelige og vonde) vendinger som jeg aldri kunne ha forutsett.

Da Storejenta ble født, hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle amme. Akkurat det var ikke noe spørsmål. Det var klart at babyen min skulle få brystmelk, for det visste jeg at var det beste for henne. Men fortsatt hang denne forestillingen igjen, om at ammeperioden kun varte i et år.

Tur på akutten

Da Storejenta var 10 dager gammel, ble jeg så syk av brystbetennelse at jeg måtte på legevakten. Der konstaterte de at betennelsen var blitt så ille at jeg hadde blodforgiftning og fare for sepsis. Jeg ble innlagt på akutten og pumpet full av intravenøs antibiotika.

 Og der ble jeg til det verste var over, før en seks uker lang kamp mot betennelsen fortsatte hjemme. Pumping, medisiner, smerter og tårer. Ikke akkurat det jeg hadde forestilt meg om å bli mamma for første gang. Men jeg fortsatte å amme igjennom det hele. For hvis jeg først skulle kjempe meg igjennom så mye styr på grunn av de puppene, så skulle jeg pokker med ha noe igjen for det også. Og det fikk jeg. Jeg fikk 6 herlige måneder med amming. Helt til det tok en brå slutt.

Sykdom

Da storejenta var 6 måneder gammel, ble hun forkjølet og helt potte tett i den lille nesen sin. Først skjønte vi ikke hva som var galt. Hun hylte av sult, men da jeg gav henne brystet hylte hun bare enda mer. I ren desperasjon gav vi henne morsmelk på flaske. Det fungerte. Det var lettere for henne å få ut melken av flasken, og hun spiste og sluttet å hyle. Jeg fortsatte å prøve å amme, og pumpet som en helt i fire uker, men så begynte melken min å forsvinne, og da satte igjen panikken inn. Jo, hun var 6 måneder, og hadde begynt å smake på fast føde, men ikke på langt nær nok til å holde henne mett. Hun trengte melk, og jeg hadde ikke nok til henne.

Et stort nederlag

Det var utrolig sårt når vi gav henne den første flasken med erstatningsmelk. Jeg følte meg som en taper. Jeg som hadde kjempet meg igjennom en brystbetennelse som nesten tok livet av meg, hadde nå sluttet å amme fordi ungen min ble forkjøla. Jeg svømte i dårlig samvittighet, og sverget på at hvis vi fikk flere barn, skulle jeg klare å amme lenger. Samtidig var jeg livredd for å amme igjen. Frykten for å få betennelse igjen gjorde meg kvalm. Lite visste jeg at det skulle bli helt annerledes neste gang.

FOTO: av Helga Lind Mar

Belønningen

Lillejenta ble født knappe 20 måneder etter Storejenta, og jeg kjente angsten stige når melken kom på dag tre etter fødselen. Det er ingen spøk det der, når melken kommer. Hos meg kommer det alltid ALT for mye melk. Det er som tatt ut av en science-fiction film når puppene blåses opp fire størrelser over natten. Jeg vet ikke hvorfor det er slik med meg, men det er ikke bare snakk om melkespreng i noen dager eller noe slikt. Neida, jeg vandret rundt med steinharde og vonde bryster på størrelse med jur i ukesvis jeg. Jeg så ut som et pinnedyr med kamelpukkler på frontpartiet.

Men så kom belønningen. Ammingen fungerte. Jeg ble ikke syk, og vi klarte til og med å amme til tross for at Lillejenta ble forkjølet. Jeg hadde lært noen triks siden sist gang, og før jeg visste ordet av det, var ettårsdagen hennes og ammeslutt rett rundt hjørnet. Trodde jeg.

Ikke ekkelt

Jeg som alltid hadde følt at ettåringer var såpass «store» at de ikke trengte pupp lenger, satt nå med tårer i øynene om kvelden da jeg ammet Lillejenta og prøvde å forestille meg å ta denne dyrebare nærheten og næringen fra henne. Plutselig så jeg ikke lenger på ettåringer som «store» barn som det var ekkelt å amme. For hun hadde jo ikke forandret seg. Hun var fortsatt Lillejenta mi, selv om hun nå hadde fått et par tenner og tatt sine første skritt. Å amme henne føltes fortsatt helt riktig, og hun selv hadde ingen intensjoner om å slutte. Å nei. Når jeg i blant prøvde meg på avledningsmanøvrer eller å legge henne uten pupp, endte det som regel i tårer for både meg og henne. Jeg innså at starten på hennes andre leveår ikke var synonymt med ammeslutt. Tvert i mot. Dette var bare begynnelsen.

Hva nå?

Da Lillejenta var 14-15 måneder gammel, ble jeg gravid og spørsmålet om avvenning returnerte. Hva nå?Er dette slutten da? Tenkte jeg. Jeg må vel slutte nå som jeg er gravid?

Etter noen fine samtaler med både jordmor, lege og ammeveiledere, fant jeg ut at hverken meg eller Lillejenta var klare for ammeslutt enda. Det var heller ingen medisinsk grunn til å slutte å amme fordi jeg var gravid. Men det var ikke akkurat fritt for utfordringer for det om.

Slutte mens leken er god?

De fleste vet til at såre brystvorter hører med når man blir gravid. Og slik var det jo også denne gangen. Det var flere ganger jeg satt med sammenbitte tenner og knep igjen øynene av smerte mens jeg ammet i løpet av de første månedene. Av og til hadde jeg bare lyst til å slutte. Jeg hadde jo ammet så lenge nå, det var jo ikke så ille hvis jeg bare sluttet mens leken var god vel?

Akkurat det var lettere sagt enn gjort. De motstridende følelsene jeg hadde blusset ofte opp som ild i tørt gress. Jeg var til tider frustrert og sint. Det var så vondt å amme, men jeg visste at smertene kun var hormonbetinget og ikke fordi at det var noe galt. Jeg nøt virkelig å gi barnet mitt nærhet, selv om det var vondt. Og Lillejenta storkoste seg fortsatt med ammingen. Hun vokste og trivdes, og var så godt som aldri syk. Det var så mange fordeler som veide opp for smertene, og også dette skulle vi komme oss igjennom.

Er jeg en frik nå?

Ni dager på overtid, kom endelig Lillebroren som vi hadde ventet så lenge på til verden. Han ble født hjemme en snørik vinterdag i mars, bare noen dager før toårsdagen til Lillejenta. Dagen etter fødselen, da jentene våre møtte Lillebror for første gang, kom det et øyeblikk hvor jeg tenkte «dette klarer jeg ikke».

Har jeg en blitt en frik?

20. mars 2013

Jeg sitter med Lillejenta og Lillebror på fanget i dobbeltsengen hvor han kom til verden bare noen timer tidligere. Plutselig piper lillebror etter pupp, og jeg gir ham brystet med en gang. Lillejenta smiler og øynene hennes glitrer av begeistring. «BROR OGSÅ PUPP!» roper hun og peker på Lillebroren sin og klapper.

Så peker hun på det ledige brystet og sier «Min pupp, ja mamma?» og ser på meg med store, uskyldige øyne.

Det er med et nølende «ja ok…» at jeg gir henne brystet. Hun synker mykt ned i fanget mitt og puster rolig. Hun ser opp på meg med de samme øynene som den dagen hun ble født, og selv om jeg føler meg så til de grader som en frik akkurat nå, så er hun fortsatt Lillejenta mi, og alt føles bare riktig. Jeg kjenner at jeg kan godt være litt unormal hvis det gjør barna mine så lykkelige som dette.

Ja, det føles litt unormalt å amme en liten og en litt større.

Det føles unormalt fordi samfunnet sier det. I tillegg er det nytt territorium for meg, og det ukjente er alltid litt rart.

Jeg er veldig klar over at mange nok vil tenke sitt om meg nå. Kanskje noen dømmer meg, og syns jeg er en frik. Men det betyr ikke at de har rett.Jeg forstår dem, og tror ikke noen vil meg noe vondt med de tankene. Jeg tenkte også slik før jeg kom hit jeg er i dag. Men når det er sagt, så er det visse påstander jeg kan ha meg spart for…

Som for eksempel det at –de som ammer barn over 1år gjør det kun for sin egen del.

Eller: -det er perverst å amme et barn som allerede kan snakke, gå og spise brødskiver med leverpostei.

Greit, jeg skjønner det kan virke litt ekkelt og merkelig når man ser det fra utsiden. Men hvis disse påstandene stemmer, så vil det også si at verden FULL av ekle, perverse, grusomme mødre som insisterer på å amme kun for sin egen del.

Yeah right. Sier jeg bare.

Det er mange, mange, mange av oss som ammer toåringer og til og med tandemammer. Og jeg ber ingen om unnskyldning for at jeg gjør det som jeg vet er riktig for oss.

Det var min ammehistorie. 
-Hva er din ammehistorie, og hva er dine tanker om amming av toåringer eller to på en gang?
-Og dere som ikke har barn/ikke ammer - jeg vil gjerne også ha deres innspill og perspektiv!