38 Kjære førstegangsmamma -del 1

Kjære deg som skal bli, eller nettopp har blitt mor for første gang, dette er et brev til deg.

Gratulerer så utrolig mye med mammatittelen! Og velkommen til verdens beste og hardeste jobb. Du kommer til å oppleve vanvittig mye nytt i løpet av de neste månedene. Det vil bli mange nydelige øyeblikk, masse babykos  og så du kommer til å lære at det faktisk finnes fifty shades of bæsj. Dette kommer til å bli den beste tiden i livet ditt. Og kanskje den vanskeligste. Men mest bra. 

Akkurat nå er det 14 uker siden jeg fødte mitt tredje barn, og vi er på vei ut av Det Fjerde Trimester. De intense første ukene er over, og Lillebror har blitt mer vant med å leve utenfor den trygge livmoren. Han godtar små perioder uten mamma, (jeg får faktisk tisse alene av og til -jippi!) han kommuniserer ikke kun via nyfødspråket lenger, men også via latter og bevisste lyder. Av og til får pappa også lov til å bære ham i bæresjal av og til slik at jeg får en pause til å gjøre viktige ting. (Jobb, lage mat, alenetid med de andre barna, chatte på facebook og sånn...)

Tusenvis av babysmil skal du få, vakre nybakte mamma!

Men du, kjære førstegangsmamma, er ved begynnelsen av omstillingsperioden mellom gravid og ikke gravid, og fra snart mamma til mamma. Denne tiden er utfordrende for de fleste. Det å bli førstegangsmamma for meg, var litt som å løpe smilende og intetanende rett på en mursteinsvegg som jeg ikke så at var der, for så å bryte meg uelegant igjennom den og komme ut på andre siden og oppdage en vakker blomsterhage. Ok, nesten sånn. Det var overdrevent klisjéaktig. Men du skjønner hva jeg mener: Det er hardt, og så blir det himla fint.

 GI DEG SELV TID 

Det tok tid å tilpasse seg. Både for meg og den ferske, nydelige jenta mi. Vi var nybegynnere begge to. Det ble mye prøving og feiling. Ofte mest feiling. Men man lærer best på den måten tror jeg.

Kjære deg som står ved startstreken av din mammareise,

jeg er ingen lege, psykolog eller noe slikt, men jeg har vært der du er nå tre ganger før, og jeg vet hvor overveldende det kan føles. Derfor har lyst til å dele noen tanker og tips med deg:


 Å OVERGI SEG 

Noe av det første jeg lærte da jeg ble mamma, var at jeg ikke kan styre, presse og få fortgang i ting som bare må utvikle seg naturlig. For eksempel da jeg fikk melkespreng tre dager etter fødselen. Sånn sinnsvak melkespreng. Vi snakker stinne meloner ala jur altså. Det var så utrolig ubehagelig, og jeg ble fortalt at det ville ta to til tre uker før det roet seg. 

Ikke søren, tenkte jeg. 
Jeg skulle IKKE ha det sånn. Så jeg gikk til verks for å kverke denne melkesprengen, rett og slett. Det ble mitt store mål den første uken. Sånn bortsett fra å ta vare på babyen min, så ble det et enormt fokus på å få bort melkesprengen. Koste hva det ville. Jeg prøvde en haug av lite lure triks: Legge kalde omslag på, drikke peppermyntete,  og la være å pumpe ut den verste sprengen. 

Det var ikke så lurt. 
Ting ble fort verre. Mye verre.

Kort sagt så endte jeg opp på akutten med en brystinfeksjon som var nære på å ta livet av meg. Legen som tok i mot meg på legevakta forstod ikke at kroppen min ikke var gått i sjokk og at jeg kunne stå og snakke fortsatt var bare flaks i følge ham. Det var forferdelig nære på, for å si det slik. 

Den førstefødte: det blir mye prøving og feiling. Og det er helt ok. Hun liker meg fortsatt så det så.

Okay, før det blir helt feil her: jeg sier ikke at du kommer til å ende opp på akutten som meg.  Det ville vært ganske kjipt ass.
De aller fleste klarer seg mye bedre enn meg igjennom de første ukene som mamma. 
Takk og lov!

Poenget er: Om jeg skulle gjort noe om igjen, så ville det vært å la ting gå seg til. Så prøv å gi deg selv og babyen GOD tid etter fødselen. Overgi deg til denne nye tilværelsen. Lytt til kroppen og ta ting som de kommer. Ikke stritt i mot. Du har ingenting å bevise og alt å vinne.

 DU ER IKKE "ALLE ANDRE" 

Sammenligning er noe dritt
Don't do it. Ta det fra en som gikk så til de grader på trynet i den fella. Det å sammenligne seg selv for mye med andre mødre, det bringer bare enda mer bekymringer, usikkerhet og en følelse av utilstrekkelighet. Ingen babyer er like, og det er ikke mammaene deres heller.

Det kan være utrolig deprimerende når man ikke føler at man får det helt til som fersk mamma, og så ser man de som ser ut til å takle overgangen helt uten problemer. Vi sammenligner som regel våre verste dager med andres glansbildehistorier, og det er jo rett og slett urettferdig. Vær snill med deg selv, du vakre, gode mamma. Bare fordi andre mødre har babyer som sover igjennom natten, så betyr det ikke at det er noe galt med deg og din nattugle. Ikke gi deg. Du finner dine metoder som funker for dere. Så når du føler at du ikke holder mål, -husk at ingen er perfekte, men du er god nok. Du er faktisk den beste i verden for den lille babyen din.

Du finner din egen måte å takle den nye tilværelsen på...

Akkurat du vet best for akkurat ditt barn. Du gjør en vanvittig bra jobb, du fine mamma, og jeg er sikker på at du gjør ditt aller, aller beste for å gi babyen din det den trenger. Vi har alle våre unike måter å takle babytiden på. Om du så må ha på støvsugeren for å få babyen til å sovne de første ukene, bære henne i bæresjal hele dagen, eller ta kjøreturer med prinsen om kvelden for at han skal roe seg, -så er det er helt OK!
Din baby, din  måte. You go mama! Jeg heier på deg!

Del 2 av dette brevet kommer snart. 

Fin dag til dere!