 |
| Hurra han sover! Hva skal jeg gjøre nå? Dusje? Spise? kle på meg kanskje? |
Hvorfor har ikke småbarnsforeldre tid til noe? Har du fått dette spørsmålet før? Jeg har fått det ganske ofte. Spesielt i tiden etter at vi har fått baby. Da kommer det ofte: "Ja, så hva gjør du egentlig på hele dagen?" Og når jeg svarer at jeg tar vare på babyen min og jentene mine, grer håret mitt og gjør litt husarbeid inni mellom slagene, så blir de litt satt ut.
"Ja okay, men det er vel ikke kun det du gjør?"
Jo faktisk.
Selvfølgelig kommer dette spørsmålet som oftest fra barnløse. Og jeg forstår godt at det kan virke rart at jeg kan bruke en hel dag kun til å "dulle" med mini-me og slacke på sofaen, mens de klarer å få unna femogtjue kontrakter, få orden på regnskap og holde to-tre møter før lunsjpausen begynner. Jeg fremstår ikke akkurat som effektiv ved siden av det der når jeg ikke engang greier å få tid til å dusje.
Jeg skjønner at det må være irriterende å føle seg oversett bare fordi at folk har fått barn. Men jeg gjør det ikke for å såre noen. Det tror jeg ingen småbarnsforeldre gjør. Vi har bare fullt opp med vårt. Vi driver og tar vare på, lærer opp og beskytter et nytt lite menneske. Det er virkelig en altoppslukende oppgave.
Hver gang jeg har fått dette spørsmålet av barnløse, så har jeg sittet litt fast. For hvordan skal man forklare til en som ikke har barn, hvor mye arbeid det er å ha barn, uten at man høres ut som en levende prevensjonsreklame?
Jeg vil jo ikke fremstå som en sytepave. Jeg liker mammalivet, men det er slitsomt og tidkrevende!
Det er ikke sånn at alle barnløse mennesker er like lite forståelsesfulle, men veldig ofte blir jeg møtt av hevede øyebryn hvis jeg prøver å forklare meg.
For hvis jeg begynner å liste opp dagen min i detalj: amme, bleieskift, treminuttersfrokost på mor, lage frokost til jentene, amme, bleieskift og babybad, bære og bysse i sjal pga mageknip hos babyen, amme enda en gang, kle på meg selv fordi det hadde jeg glemt, spise et knekkebrød, sette på en klesvask, skrive innkjøpsliste, lage middag....
"Ja er det så vanskelig da?"
... nei, hvis jeg begynner å fortelle om jobben min, så blir jeg ikke alltid møtt med forståelse.
Fordi middag, klesvask osv gjør jo barnløse også, PLUSS at de jobber fulltid. Og mange av dem skjønner ikke hvordan jeg liksom kan holde meg opptatt hele dagen når jeg "bare går hjemme".
Så jeg har bare pleid å si "Du forstår det når du får barn." Sånn i ordentlig konfliktsky-stil.
Men det var før jeg fant dette svaret på et leserspørsmål i The Washington Post:
For det er nemlig (desverre?) sånn at når jeg først får ti minutter for meg selv, så blir det gjerne heller en powernap eller en matbit i mellom slagene, i steden for en telefon til venner. Det er ikke noe personlig. Burde jeg vært flinkere til å prioritere venner, og da kanskje spesielt de barnløse? Mulig jeg bør tenke litt på det ja. Jeg savner dem ofte, og føler at jeg burde jobbe mer for å holde kontakten med dem. Men akkurat nå har jeg ikke tid, for Lillebror vil ha pupp. Duty calls!
Har du opplevd å få lignende spørsmål? Hva svarte du?
Er vi småbarnsforeldre så fryktelig opptatte som vi føler oss, eller er vi rett og slett bare alt for engasjerte i eget avkom slik at vi glemmer å ta oss tid til venner uten barn?
Trykk her for å lese DEL 2 om dette temaet.
Jeg har ingen erfaring med å få disse spørsmålene selv ennå, men jeg må vel innrømme at jeg til tider har vært litt irritert på min søster som har 2 barn:) Det er alltid jeg som må reise på besøk til henne, for å si det sånn;)
SvarSlettEllers må jeg si at den sofaen deres ser veldig kul ut:) Og Lillebror også! Goingen!
Ja jeg forstår godt at det kan være irriterende. Men jeg tror de færreste nybakte foreldre har den intensjon å såre noen. :) Men det tror jeg du forstår :)
SlettJa den sofaen skal vi ha for alltid! Chesterfield møbler er jo så nydelige:)
Herlig! Jeg har faktisk ikke fått dette spm enda, men det tror jeg er fordi folk så hvor mye vi jobbet med lillegutt de første månedene hvor han sleit med KISS KIDD. Også har jeg veldig mange venner med barn. Min venninne fikk derimot dette spm av sin mann og valgte samme forklaringsmetode som i artikkelen: Jeg står opp planlegger hva største skal ha på i barnehagen, smører mat, kler på, finner frem ski til aktivitetsdag (som du ikke har klart å gjøre), finne staver og så sko, og deretter pølse og lompe fordi de skal grille på tur. Og så samtidig som stor spiser frokost skal liten ha pupp...og sånn går no dagan. Han skjønte heldigvis tegninga.
SvarSlettKirsti
Ja ikke sant, det går i ett! Selv med større barn så finner de alltid en måte å holde oss opptatt på :P Det er vel opp til oss å sette grenser et sted, slik at vi får noe tid til venner. Men det er jammen ikke lett merker jeg!
SlettVeldig bra. Kan videresendes til enkelte høylydte debattanter i samfunnsdebatten også.
SvarSlettTusen takk du :) Setter pris på dine kommentarer :)
SlettJeg kan faktisk ikke huske at jeg fikk slike spørsmål, og det er kanskje rart siden jeg hadde få venner med barn da jeg fikk mine. Men det jeg husker var at jeg lurte veldig på hvordan jeg skulle få tid til disse daglige gjøremålebe. Dusje liksom? Eller spise uten avbrytelse.. Det hele toppet seg husker jeg, den dagen jeg satt på do og ammet..
SvarSlettuff... jepp amming på do... been there, done that.
SlettHeldigvis er det rimelig "enkelt" når jeg har Lillebror i bæresjalet på puppen. haha... herregud.. blir rart å se tilbake på dette om noen år :P
Jeg hadde faktisk glemt det litt bort, men kom til p tenke på det da jeg leste innlegget ditt.
SlettJeg er en av de. Jeg fatter ikke at det ikke skal være mulig å få tatt den telefonen. Eller ta i mot ett besøk. Eller dra på besøk, barnet har vel en far også? Innen rimelighetens grenser såklart! For meg handler det om prioriteringer. Så får vi la være å se hverandre til du har kommet ut av ammetåka, og der skal du få være i ett år, men så får du begynne å bry deg om andre rundt deg. Ellers blir det vel ensomt når barna flytter ut av redet ;)
SvarSlettIkke vet jeg, men kommer ikke barna dine før venner? Den forståelsen har iallefall MINE venner. Mitt barn kommer foran alt, klarer ikke venner å forstå den noen-ganger-vanskelige-foreldresituasjonen man er i så har man det trolig bedre uten de vennene?
SlettOg tro meg, når du blir gammel og er på sykehjem skal du være glad du har barn som besøker deg, for når du er på sykehjem er det labert med venninner som besøker deg :-)
Såklart barne kommer foran venner! Du misforstår meg. Men i min verden klarer mine venner faktisk å møte meg en gang i måneden selv om de er mor eller far :) Og hva med å ta med barn på besøk eller invitere de hjem? Hvorfor kan ikke det kombineres?
SlettHeldigvis tenker jeg ikke på at jeg må få barn så jeg har noen som besøker meg på gamlehjemmet, det er bare å se rundt deg på hvor mange som sitter alene til tross for familie dessverre.
Haha, ops, beklager. Var litt kjapp i replikken der :-)
SlettJoda, jeg er helt enig i at det er fullt mulig å ha venner på besøk og dra på besøk! Det gjør jeg også, begge de tingene, om du skjønner. Men når man har venner som syns det er travelt/slitsomt at de hele tiden må komme på besøk istedet for at du må drasse med deg dine syv barn (satt på spissen) til dem to ganger i uken, så er det litt drøyt. Og vanskelig å gjennomføre :p Nå har jo jeg bare ei da, men om jeg hadde tre på under 4 så hadde det ikke fristet særlig å skulle drasse med meg de bort til en venninne bare fordi hun lurte på hva jeg EGENTLIG gjorde hjemme/ikke orker å dra på besøk selv fordi hun har like mye å gjøre.
Nei, det var heldigvis ikke det jeg mente. :-) Æ'kke så strategisk, haha.. Men ja, det vet jeg, faktisk, har jobbet mye på sykehjem og sykehus, så da ser og opplever man mye rart desverre...
Det er et sensitivt tema det her nemlig. For selvfølgelig er det jo ikke riktig å bare forsvinne helt og overse venner som ikke har barn, bare fordi man har fått barn selv. Men hvis jeg er helt ærlig, så har jeg desverre ikke tid til venner som ikke kan vise forståelse og komme på besøk til meg når jeg har det ufattelig travelt med tre små. Jeg vil gjerne se dem, og jeg prøver å holde kontakten med de fleste, i det minste via mail. Men det er faktisk mange av vennene som ikke har barn som bare har latt være å svare på mine henvendelser. De er nok ikke interessert i å sitte på sofaen min mens tre små troll kravler rundt oss. Og det er helt ok det. Jeg forstår at det ikke er så interessant for folk som er i en helt annen livssituasjon,.
SlettHeldigvis har jeg venner som forstår hva det handler om å ha barn (og de fleste har det selv). Det vi tenker mest på er heller hva i all verden vi drev med før vi fikk barn, da vi hadde helt ubegrenset tid på oss selv. Det husker og skjønner jeg virkelig ikke!
SvarSlettTakk for en fantastisk fin blogg!
Ja det er jeg enig i. -hva i all verden drev vi på med hele dagen før vi fikk barn? hehe. Ikke det at jeg tror alle barnløse lever et ukomplisert liv i sus og dus, men man har da utrolig mye mer tid til seg selv. Skulle ønske jeg hadde satt litt mer pris på det den gangen. Men men, det kommer snart tider hvor jeg får mer tid til meg og mine ting. Heldigvis er denne tiden veldig koselig også ;)
SlettTakk for at du leser!
"En mann kom hjem fra jobben og fant sine tre barn ute i hagen, fremdeles i pysjamas, lekende i gjørme og søle, med matpakkepapir og leker strødd utover hele plenen. Konas bildør var åpen, det samme var døren inn til huset og ingen tegn til hunden… Når han kom seg inn i huset fant han enda verre tilstander. En lampe var veltet, et bilde hadde falt ned og knust, TV’n sto på fullt volum på “Cartoon… network” og det lå skitne og rene klær om hverandre i hele stuen og oppover trappen. På kjøkkenet fløt det over av skitne tallerkener, knuste glass, frokostrester lå spredd utover hele gulvet, kjøleskapet stod på vidt gap, hundemat var klint oppover veggen og det lå sand i vaskemaskinen. Han løp opp trappene til andre etasje, snublet i flere skitne og rene klær, nå desperat etter å finne sin kone. Han var livredd for at hun var blitt syk eller at noe grusomt hadde skjedd. Han tittet inn på badet, som var oversvømt med vann, såpebobler og toalettpapir. Speilet var smurt inn med tannpasta og leppestift. Han løp inn på soverommet og fant sin kone i sengen, hvor hun koste seg i pysjamas med en god bok. Hun så opp på ham og smilte, spurte hvordan dagen hans hadde vært. Han så vantro på henne og sa “Hva i all verden har skjedd her i dag??” Hun smilte og sa “Du vet hver dag når du kommer hjem fra jobb og spør hva i all verden jeg gjør dagen lang..?” “Ja..?” svarer mannen. “Vel, i dag gjorde jeg ikke det!”;)
SvarSlettH.U.P, er det deg?
Sletthehe, vittig den ja :) Akkurat sånn er det. Nesten så jeg fikk lyst til å prøve å bare benke meg med en god bok en hel dag og se hva som skjer...men jeg tør nok ikke :P
En kollega kommenterte på at jeg sikkert fikk lest mange bøker nå som jeg gikk hjemme. Da måtte jeg le :-) Men jeg må si jeg syntes ikke det er like slitsom å gå hjemme som det er å jobbe. På jobb er det et evig arbeidspress og du må hele tiden gjøre ting du egentlig ikke kan mens noen ser på deg med argusøyne og bare håper du gjør noe feil snart. Og gjør du noe feil får det alvorlige konsekvenser for noen der ute som kan være helt uopprettelige. Sånn sett syntes jeg det var en befrielse å gå hjemme, i våre egen lille boble. Nå hadde jeg bare ett barn hjemme som var helt normalt ikke noe kolikk og ingen matallergier eller noe. Og vi trives helt greit med ganske mye rot hjemme da så jeg kunne jo helt klart gjort mer hvis jeg ville, men jeg koste meg heller bare med babyen. For meg har den konstante repeteringen kanskje vært det mest utfordrende, du gjør det samme igjen og igjen i en evig runddans. Ikke nødvendigvis krevende eller vanskelig, men bare en konstante strøm av oppgaver. Jeg husker jeg ble veldig overrasket over hvor vanskelig det var å finne tid til å spise, pusse tenner og gå på do...Det hjalp litt når jeg fikk meg bæresjal, så denne gangen skal jeg nok bruke det mer. Men jeg forstår at venner uten barn sliter med å forstå. Og noen ganger handler det om prioriteringer eller i alle fall at man kan komme med en forklaring på sitt fravær når man befinner seg i så forskjellige livssituasjoner. Jeg prøver å bruke litt av min ekstra tid på venner for jeg tenker også på den dagen barna er mindre krevende og jeg får jo noe ut av å være med venner også etter at jeg har fått barn, kanskje nå mer enn noen gang. Men litt fleksibilitet fra begge kanter er liksom påkrevde for at det skal gå.
SvarSletthehe, jeg har to bøker jeg driver og "leser" for tiden, for å si det slik... De ligger og samler støv.
SlettJeg tror kanskje det har litt med hvaslags jobb man har også, når det gjelder om man syns jobb eller hjemme er mest stressende.
Og ja, det er nok forskjell på et rolig barn, og tre små -hvorav en av dem er syk, men det virker det jo som du har forståelse for :)
Ja den evige runddansen kan bli utfordrende nettopp fordi det er så mye repitisjon. Amme, bade, bleie, amme, sove, bleie, amme osv... Det er ikke rart at nybakte mødre ofte glemmer hvilken dag det er.
Ja jeg er enig i at man har et visst ansvar mtp venner. Man kan jo i det minste forklare at man har fullt opp med oppgaver og bare rett og slett ikke orker å treffe så mange.
Nei, det er ikke enkelt gitt! Godt vi har barnehage (og i noen tilfeller foreldre og venner) som kan avlaste litt, for det trenger vi!
SvarSlettJa avlasting er gull! Men som jeg har nevnt tidligere, så savner jeg jentene så utrolig mye med en gang de er ute av døren, så jeg vil helst være sammen med dem så mye som mulig. Tricky det der.
SlettJeg har ikke barn selv, men jeg er utdannet førskolelærer, jobber i barnehage og har stor interesse for barn generelt. Jeg har fått mang en beskrivelse på hvordan hverdagen er med små barn, men allikevel kan det være vanskelig å sette seg inn i hvordan det faktisk er å ha små barn. Og det er nok kanskje den totale oppslukelsen av barnet som er vanskelig å forstå. F.eks. syns jeg det er vanskelig å se for meg hvordan man kan leke med en liten baby i flere timer om dagen - men så har jeg heller aldri prøvd..
SvarSlettJeg har innimellom vært litt frustrert når venner med barn er helt utilgjengelige. For meg kan vi godt rusle en tur med vogna, ta med ungene på kafe, gå på lekeplassen eller mor kan komme en tur hjem til meg for te og litt barnefri en time en kveld før hun må hjem og amme igjen.. Jeg kommer gjerne en tur på besøk for å bære en skrikende kolikkbaby mens mor får tatt seg en dusj og spist et skikkelig måltid.
Jeg tror nok egentlig det handler om å føle at man mister kontakten. Det er ikke så mye som skal til, bare man føler at man ikke er glemt som venn.
Ja, det er nok umulig å forstå akkurat hvordan det er å være forelder før en selv får barn. Jeg har også jobbet i barnehage, og jeg ble utrolig glad i barna på avdelingen min, såpass at jeg slet med savnet i lang tid etter at jeg sluttet å jobbe der. Men likevel kan ikke de følelsene måle seg med å bli mamma selv. Jeg var ikke forberedt. Jeg ble helt slått ned av den "ALLTID PÅ VAKT" følelsen som tok over hjernen min med en gang nr1 var født. Jeg sov ikke på ukesvis, og jeg klarte ikke å spise fordi jeg var rett og slett overveldet av ansvaret. Men så gikk det seg til etterhvert heldigvis.
SlettMen åh, kanke vi være venner 'a? :P jeg tar gjerne en barnløs venn som gidder å bære babyen mens jeg dusjer!!! :D Det er det desverre ikke så mange som tilbyr å gjøre. Syns du hørtes ut som en bra venn altså :)
Veldig bra og aktuelt tema, Jona! :-)
SvarSlettSom andre over her, så har jeg ikke barn selv, og ser heller ikke at det er et stort problem det at en venn har barn mtp å møtes. Som Isa skriver over her, så er det lett å bli frustrert når en får nei (gang på gang) av barnevenner, men jeg tror også det går på begge parter, vil man beholde kontakt med venner etter man har fått barn, så går det alltid an, for disse vennene vil gjerne hjelpe og gjøre det på din måte, slik at du kan få tid til både barn og dem, uten den dårlige samvittigheten. Men er det dog noen som ikke ønsker å bevege seg utenfor barnesfæren, og selv velger å eksludere seg selv, så må de jo få lov til det også, men la ikke ansvaret der ligge på vennene rundt.
Nå har jeg selv en (god?) venn som nylig har blitt mamma, og til tross for forslag etter forslag (ulike sådanne) har jeg ikke enda fått lov til å treffe hverken henne eller barnet, jeg blir oversett på gaten og kun dem i vennekretsen med barn har fått blitt invitert inn. Hvorvidt det er en annen årsak til dette enn barnet, vites ikke.
Takk Gina. :) Hyggelig å høre fra deg igjen.
SlettNei det er klart at det ikke bare er vennenes feil hvis man mister kontakten etter man får barn.
så trist med venninnen din da. Nå skal ikke jeg forsvare henne, men jeg kan forklare litt om hvordan jeg følte meg da jeg var den første i vennegjengen som fikk barn. Tar det opp i kommende blogginnlegg :)
Så klart, er man den første med barn så er jo situasjonen mer spesiell og høyst individuell. I min situasjon her så er det ikke tilfelle, det aner meg heller at hun ikke tenker på meg som relevant lenger, siden hennes liv nå dreier seg kun om barnet, og jeg kan dermed ikke forstå henne. Men trist lell.
SlettGleder meg dog til å lese om dine erfaringer om dette å få barn i en vennegjeng :-)
Jeg syns dette var godt og beskrivende, men selv om småbarnstiden kan være krevende er vennskap en tosidig greie. Selvfølgelig kommer barna først, og selvfølgelig skal mor prioritere litt egentid og å dusje, men man må samtidig ha forståelse for at livet ikke fortoner seg slik for alle andre. Livet går videre utenfor småbarnsbobla. Det kan kanskje sammenlignes med når et kjæresteforhold er helt ferskt, og man bare har lyst til å være sammen med den nye kjæresten hele tiden. Selvfølgelig er barn noe annet og forholdet er evigvarende, noe mange kjæresteforhold ikke er, men det tar ikke så lang tid å sende en sms, eller ta en kort telefon, og på den måten vise at man bryr seg. Barnet/barna er det viktigste i ditt liv, men de uten barn har også ting i sine liv de synes er viktige, og selv om småbarnstiden er altoppslukende handler det om at interessen må gå litt begge veier. A little goes a long way. Og som flere over her sier, det skal ikke så mye til. Jeg går f.eks. gladelig på cafè med en venninne som er småbarnsmor, og har full forståelse for at når lille er lei, så er cafèbesøket over, uavhengig av om vi har vært der i 15 min, 20 min eller 1 time. Jeg har stor forståelse for at det er den lille som har det avgjørende ordet, og at foreldre tilpasser det aller meste (for ikke å si alt som lar seg gjøre) til barna sine, selvfølgelig gjør de det, men det å ha barn er da ikke uforenlig med det å ha venner? I perioder har folk det hektisk og har mindre tid, det være seg pga. barn, jobb, eksamener, sykdom eller andre ting, men det er noe med å vite at man er der, at skulle det være noe så er man der for hverandre. På samme måte som du ofte føler at folk uten barn ikke har forståelse for hva småbarnslivet innebærer, kan nok folk uten barn føle at enkelte med barn nærmest bagatelliserer livet uten barn. Alle har sine bekymringer, utfordringer og gleder. Noen ganger er man imidlertid i ulike stadier i livet, da handler det vel kanskje bare om at man må gi og ta, og at begge parter må være litt medgjørlige? Jeg får si som Nils Christie, "Det finnes kapital i godt vennskap. Noen feilskjær trekker på tillitskontoen, men det kan være en del igjen, og ytterligere samvær kan føre til at kapitalen på ny kan stige. Mer informasjon gjør også at man forstår mer."
SvarSlettSå godt du skriver :)
SlettJeg er helt enig med deg i det du sier. Jeg håper ingen fikk det inntrykket at jeg bare sa tschüss og farvel til alle barnløse venner så fort jeg hadde poppet ut mitt første barn. For det var ikke slik :) Det er mer komplisert enn som så. Men akkurat her snakket jeg om venner uten barn som viser liten eller ingen forståelse for min livssituasjon. Heldigvis finnes det også venner som deg, som har full forståelse for vår situasjon, og som tar hensyn.
Du sier så mye bra her at jeg får lyst til å skrive mye mer om dette. Tror nok det blir et oppfølgende innlegg. Når jeg får tid :P
Flott sitat forresten!
Det er ikke få førstegangsforeldre som har planer om alt de skal få gjort i permisjonstiden. Studere litt, lese masse, pusse opp kanskje. Det er som regel førstegangsforeldre med slike planer...
SvarSlettMan har tid til å treffe barnløse venner. Men det hender at man er nødt til å gjøre det samtidig som man "passer" barna. Da må man kanskje finne på noe annet enn shopping og cafe. Det er ikke alle barnløse som synes at det er like interessant. Det letteste er faktisk å invitere venner på besøk. Da har ungene lekene sine og kan finne på noe, og vi voksne får tid til å snakke sammen. Men det er lettere å være sammen med venner med barn hvor barna leker godt sammen. Det blir ofte de man er mest sammen med. Men klart er prioriteringer viktig. Og det er ikke bare tidsklemma jeg tenker på da. Det er ikke like interessant å være på fest hele natta når du vet at du må opp tidlig dagen etter. Eller at du kommer til å bli vekt i løpet av natta. Eller når du sovner halvveis i en film fordi du ikke har sovet en sammenhengende natt på et år.
Hvem man er venn med forandrer seg gjennom livet. De fleste skifter mange av vennene underveis. At man blir foreldre er bare en ny epoke på samme måte som skoler, universitet og jobber er det.
Uff ja jeg studerte og jobbet faktisk helt i fra da førstemann var 6 uker gammel. Tok meg nok LITT vann over hodet der og gikk på en kraftig smell etter noen måneder. Man lærer av sine feil, heldigvis.
SlettCafé og shopping er hyggelige aktiviteter etter min mening, men ikke akkurat sånn kjempelett med tre småtroll nei. Så jeg treffer også helst venner her hjemme (når vi ikke har avlasting), eller hjemme hos dem.
Det er skrevet mye lurt ovenfor.... Men her hos oss er det helst omvendt - det er de barnløse som er for opptatte, travle, ikke tar kontakt etc.. Det er nesten alltid jeg som tar initiativ her, på tross av at det er jeg som har en 1,5-åring.
SvarSlettForresten synes jeg at du skriver utrolig godt og engasjerende, Jona! Det må du ikke slutte med :-)
Ja det har vært slik med enkelte venner i mitt tilfelle også. De har ikke tid til meg.
Sletttakk takk :) prøver så godt jeg kan å finne tid til å skrive :)
krevet kjempe bra!! Jeg får veldig ofte det spørsmål og jeg prøver å forklare men, dem kjønner fortsatt ikke. Når jeg står opp på morgen kl 7 - 8 med jenta (på 3månder) mi kan jeg ikke gjøre hus arbeid før kl 10 - 11 faktisk. Hehe jaa, hun liker å være hos mamma hele tiden. amme..skifte bleie, leke, bære henne i hendene og vise rommet, amme igjen så legge henne å sove. Da fåt jeg en time til å rydde... Og slik fortsetter det.til kl 8 på kvelden. For da sovner hun :D
SvarSlett