Dere får garantert én til-minst, har jeg øfte fått høre fra venner og bekjente. Dere er bare sånne som har huset fullt av barn og mye liv rundt dere, sa noen til meg. Jeg liker tanken og syns det var hyggelig sagt. For jeg har alltid ønsket meg mange barn og mye liv rundt meg, ("mange" som i mer enn tre barn) men jeg er ikke sikker på at det å ønske seg noe er grunn nok til å sette et nytt menneske til verden.
Jeg føler meg ikke ferdig med å få barn, men jeg kan heller ikke se for meg en fjerdemann i fremtiden akkurat nå. Tre føles komplett når jeg ser hvor forskjellige de er, og hvor hardt vi må jobbe for å møte de behovene de har, være tilstede for dem alle, og fortsatt ha tid til overs for andre ting i livet enn barn. Samtidig så er jeg usikker på om barna har godt av flere søsken.
Noen er helt sikre.
Jeg kjenner par som var helt sikre på at de skulle ha så og så mange barn før de i det hele tatt hadde blitt gravide. Et av parene var sikre på at de ville ha tre -hverken mer eller mindre, og et annet sa de ønsket seg to og ikke kunne tenke seg flere. Slik har det også blitt.
Jeg har alltid vært mer eller mindre åpen når det gjelder antall barn i familien vår.
Jeg drømte alltid om en stor familie med flere enn to barn. Mange flere! Samtidig hadde jeg i bakhodet at jeg (og mannen) muligens kom til å kjenne at det holdt etter to eller tre, og slik er det litt akkurat nå.
Nå kan det hende at besteforeldrene til
barna våre svetter litt av alt dette barnepratet.
-slapp av folkens. Ingen "nyheter" fra denne kanten.
Likevel dukker drømmen om nummer fire opp med jevne mellomrom som en fargesprakende regnbue i bakhodet mitt. SE her borte! Så fantastisk! Så vakkert! Men så blir den borte like fort som den dukket opp, (ofte i forbindelse med at et eller flere barn skriker) og jeg kan ikke helt huske hvorfor jeg syns den derre regnbuedrømmen var så flott.
 |
| Look -over there! Babies, Rainbows and Unicorns! |
Jeg har alltid vært litt misunnelig på de parene som bare vet hvor mange barn de skal ha. De vet når de er ferdige, og virker trygge og tilfreds med valget. Selv har jeg enda ikke kjent på den følelsen av å bare vite at jeg er ferdig med å få barn. Jeg venter fortsatt på den følelsen av å være helt sikker, selv om vi pr. i dag ikke har noen planer for å få en til.
Kanskje denne forestillingen om at alle mammaer får den følelsen før eller senere er noe jeg bare innbiller meg? Er det slik at de parene som "vet" hvor mange barn de vil ha, vet det fordi de bare bestemte det av praktiske årsaker? To er nok fordi vi vil jobbe fulltid, tre passer akkurat inn i stasjonsvogna, et barn er enklest å reise med, jeg orker ikke et svangerskap til.
Det kan finnes mange praktiske grunner.
Som det følelsesmennesket jeg er, så blir det gjerne til at jeg tenker at jeg må følge hjertet, men problemet er at hjertet mitt i dette tilfellet roper JADDA flere barn om tre-fire år til! Stor familie er drømmen! Mens hodet mitt sier Rolig nå. Stopp mens leken er god.
Men den regnbuen gir seg ikke.
____________________________________________________
Hvor mange barn ønsker du deg og hvorfor?
Hvordan vet du at du er ferdig med å få barn? Er det en følelse, eller et bevisst valg?
Så usikker! Vi er fire søstre og har utrolig stor glede av hverandre. Jeg har alltid ønsket meg mange barn. Nå har jeg fått ei jente, hun er 13 måneder. Mange som fikk barn på samme tid som meg er nå høygravide mes nummer to. Jeg er ikke der i det hele tatt. Jeg vet at jeg vil ha flere barn, men jeg aner ikke nå. Ikke nå i hvert fall. Jeg har alltid sett for meg minst tre, helst fire barn, men nå vet jeg ikke lenger. Jeg elsker å være mamma, det finnes ikke noe bedre i hele verden, men jeg vet ikke om jeg orker å bekymre meg for så mange... Hvis jeg får fire barn må jeg bekymre meg for alle dem i tillegg til å være bekymret for mannen, haha.. Jadda, bekymret person jeg skjønner du. Hvordan har det vært for deg? Ble du mindre bekymret sånn generelt når du fikk nr to og tre?
SvarSlettHilsen mamma og student
Så herlig med stor søskenflokk!
SlettNei jeg kan ikke si at det ble mindre bekymring. Det ble jo flere mennesker man har ansvaret for. Men kanskje bekymringene ble litt mildere likevel. Siden vi hadde vært igjennom babytida før..
Vi har ei datter på 7mnd, når hun er i bhg vil vi gjerne ha en til. Om dette er en gutt så sier vi stopp. Om det blir ei jente til så prøver vi en siste gang for gutt før det blir stopp. Så vi vil helst ha en av hver, maks 3 :)
SvarSlettHeldig du er som er helt sikker :) jeg tror jeg er ferdig men det gjør vondt å tenke på at småbarnstida er over om et par år og at det ikke blir flere av de fantastiske menneskene i livet vårt som er "våre".
SlettBra innlegg !
SvarSlettVi har nå 2 gutter, en på 5 måneder og en på 3 år.
Jeg er ikke ferdig med og få barn, sett for meg at vi skal ha 3 søsken her i huset! Der er sambo enig med meg! Jeg tenker stadig på hvordan det vill bli om vi får et barn til :)Håper vi får det om noen år!Før var jeg fast bestemt på at 4 var tallet ( før jeg fikk barn) Men nå ser det ut som om det er 3!
Så bra at dere er enige da! Det er vanskelig når man har forskjellige ønsker.
SlettHåper dere får lille tredjemannen deres om et par år da så familien blir komplett!
Det er mye vi kan planlegge og kontrollere i vår tid - også mht å få barn. Samtidig må vi jo legge inn en viss ydmykhet i forhold til at det ikke bare er å "bestille". Jeg synes derfor det er litt i overkant med de som på forhånd sier nøyaktig hvor mange barn de skal ha - hva om det ikke går, da? Alt er ikke så kontrollerbart.
SvarSlettVi visste at vi ønsket oss barn og gjerne barn i flertall. Imidlertid var vi alltid veldig bevisst på dette med at ingenting var garantert - det kan skje mye både med mor og barn osv. Hvis vår førstefødte hadde vært et sterkt funksjonshemmet barn - så hadde det antagelig betydd noe for hvordan vi hadde tenkt videre. Eller hvis jeg hadde blitt alvorlig skadet av et av svangerskapene/fødslene. Så vi sa alltid at vi "tok et svangerskap av gangen". Ikke alle svangerskap gir et barn. Noen barn dør. Noen ganger kommer de to om gangen!
Men jeg vet at vi håpet på tre. Og på tre fortløpende svangerskap kom det tre fine unger. Og hadde jeg vært på din alder - så hadde jeg fått et par til etter en liten pause, tenker jeg - hvis det hadde vært mulig. Men "pausen" etter nr tre har nå brakt meg et stykke forbi førti, så da så.
Lykke til - dere har tida på dere.
Ja jeg kunne nok skrevet mye om det at det ikke går an å planlegge alt nøyaktig slik en ønsker når det kommer til graviditet og barn. Jeg har opplevd det selv, både de gode overraskelsene, og de mindre gode. Jeg er uendelig takknemmelig for de tre barna jeg har fått, og hvis jeg ikke får flere så er det ingen gigantisk skuffelse fordi jeg setter så pris på det jeg allerede har.
SlettVi har tida på vår side ja. Og den vil jeg bruke til å vente på den følelsen av at familien er komplett. Akkurat nå så føles det nesten slik.
Jeg har to barn, og har planer om å få en tredje. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver - spesielt det med at du ikke kan si med sikkerhet at nå er du ferdig med å få barn. Jeg er også litt musinnelig på de som bare VET at de er ferdig :-)
SvarSlettJeg tenkte som så at jeg ville se etter to hvordan det føles, om det føltes nok. Men jeg føler meg ikke ferdig jeg! Samtidig så lurer jeg veldig på hvordan jeg skal takle TRE! (Kudos til deg :-) )
Spør du meg så synes jeg at jeg takler tre barn akkurat bra nok. Det er hardt men veldig gøy. Uansett hvor mye stress og utfordringer det byr på, så får man jo dobbelt opp tilbake i gode øyeblikk. Bare det å se dem vokse og utvikle seg er jo et eventyr i seg selv. Men jeg innrømmer også at på enkelte dager så lurer jeg på hva i huleste det var vi tenkte da vi bestemte oss for å prøve å få tre på rappen :P
SlettOmtrent akkurat disse tankene sitter jeg med også.... Alltid ønsket meg mer enn 2 barn, nå har jeg 3, men føler meg ikke ferdig! Gleder meg til den følelsen kan komme for å bli... Minstemann er nå 6 mnd, så 6 år og 9 år. De har vidt forskjellig behov, og trenger helt forskjellige ting i hverdagen... Også er det økonomi da!
SvarSlettMen ja, den regnbuen ❤
Ja jeg trodde virkelig at jeg kom til å føle at vi var ferdige etter at vi fikk lillebror. Da jeg gikk gravid med ham følte jeg det. Men så kom han og jeg ser hvor utrolig fantastisk det er å endelig være en hel GJENG med folk i familien. Så da frister det selvfølgelig med en til, men DER går grensa, for jeg tror ikke kroppen min har godt av flere svangerskap. Akkurat nå har den definitivt behov for en goood pause. Så håper jeg at tankene klarner litt etterhvert. Kanskje jeg finner ut at jeg vil satse mer på karriere når Lillebror blir større og at jeg ikke vil tilbake til småbarnstida. Hvem vet.
SlettJeg har alltid ville hatt 2, og tanken var jo en gutt og en jente. Nå kom de i akkurat den rekkefølgen og storebror er 2,5 år og lille frøken 1 år... Men jeg merket det når jeg gikk gravid med frøkna, at jeg er ikk ferdig. Det kunne ikke være siste gangen jeg var gravid(og er ikke veldig glad i å være gravid med akt det fører med seg). Føler nå at vi kunne klart oss med to, de gir mer enn nok kjærlighet og utfordringer...men drømmen/tanken om Nr 3 hadde nok ikke blitt borte. Og så hadde vi fått en som er født mange år senere og det vil jeg ikke... Så vi skal hvertfall vente 1 år nå og så får vi se hva som skjer... Tror man alltid har tid til barna sine, uansett hvor mange. Man blir bare flinkere til å organisere og mer effektiv!
SvarSlettJa jeg merket det etter at jeg fikk tredjemann at det ble enda viktigere å være organisert. Dette er ikke mins største styrke, men jeg prøver å se på det som en mulighet til å lære, selv om jeg feiler ganske ofte:P
SlettDet der styrer rundt i hodet mitt hele tiden om dagen.
SvarSlettNå er jeg i en spesiell situasjon, det vet jeg, mannen min døde av kreft i fjor. Men vi hadde en *helt* klar og konkret plan om å få nummer 4 når minsten er rundt 4 år. Det betyr å bli gravid på sen-våren neste år. Og det er jammen ikke lenge til!
Også må jeg nå gjøre det alene.
Det er så komplekst, alt det her, at jeg bare surrer rundt meg selv i hodet mitt.
Vårt eldste barn døde som baby, så vi har bare to her hjemme. Og det er ikke egentlig den praktiske delen som bekymrer meg mest selv om jeg vet at tre krever mer enn to. Det er den følelsesmessige. Å ikke ha den andre å dele alt med. Det blir jo en tristhet oppi alt.
Og samtidig, så vet jeg jo inni meg at jeg ikke er ferdig, hjertet mitt er faktisk helt bombesikker på at jeg ikke er ferdig. Og da hadde det vært lett å si "go for it" for ellers kommer jeg nok til å angre. Og hvem har vel angret på barn de har fått? Det tror jeg ikke er mange, om noen. Men det finnes da endel som angret på barn de ikke fikk.
Men igjen, kompleksiteten i alt det her er jo bare overveldende. Samtidig føler jeg tidspresset. (Ikke bare i forhold til vår plan, men også min alder, jeg vil ikke være i nærheten av 35 engang ved siste barnet pga. økt risiko for diverse. Altså, det er bare min *personlige* mening for meg selv, ikke alle andre.)
*sukk*
Kjære deg, først må jeg si at dette var sterkt å lese. <3
SlettDu har vært igjennom noe forferdelig vanskelig og likevel så tenker du positivt på fremtiden og vurderer å få en til. Du er utrolig sterk!
Jeg forstår at du ikke vil vente for lenge. Jeg har heller ikke lyst til å få barn etter at jeg er over 30 grunnet familiehistorikk og økt risiko.
Ønsker deg alt godt!
Så fint innlegg! Og det treffer meg midt i magen, for jeg kjenner meg veldig igjen.. Det ligger et lignende innlegg inne hos meg og lurer på om det kan få bli publisert en dag, men det er jo så nært. Jeg vil bare berømme deg for at du er så åpen som du er :)
SvarSlettTakk!
SlettDet er så vittig hvor likt vi tenker! Hvis jeg husker riktig så har vi ofte hatt litt like innlegg eller i det minste samme tema. Morsomt!
Helt enig, har tenkt det samme selv! :) Kanskje det er noe som følger med å ha ungene så tett..? :p
SlettJeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Vi har to gutter på 15 mnd og 4 år. Mannen er fast bestemt på at vi er ferdig. Jeg derimot kjenner at jeg ikke er ferdig. Jeg vil ikke ha en til enda, men jeg ser ikke for meg at jeg aldri skal være gravid igjen. (selv om jeg syns det var et pes)
SvarSlettOm jeg får med mann på det så tror jeg nok det blir en til om noen år (om vi er så heldig å få det til en gang til :) )
Jeg har alltid tenkt at jeg skulle få to barn, og mannen min var helt enig! Jeg har dog bare vært gravid to ganger, men endte opp med tre herlige gutter, en på 3,5 og to på 1,5 år:) Så det går ikke alltid som man "planlegger";)
SvarSlettNår jeg ser på søsteren min, som har tre barn, og hvor travle de er hele tiden, så vil jeg si at jeg kommer til å stoppe opp på to. Om vi er heldige og får nummer to. Broren min har bare fått en og syns det er for lite, så de har tatt til seg fosterbarn. Viktig å følge hjertet OG hodet når det gjelder antallet. Man må jo føle at man kan ha overskudd til alle sammen også. Og så må man føle at man har råd til å ha alle barna også - tross alt. Men, nå har du det jo ikke akkurat travelt med å bestemme deg heller da, Jona. Nyt de tre du har du - enn så lenge! :D
SvarSlettJeg har ikke barn selv, så jeg kan ikke kommentere på hvordan jeg ville resonnert, men jeg vet at grunnen til at jeg er ene barn var økonomisk og basert på fruktbarhet (eller mangel der av). Hvis det ikke var for de to tingene ville jeg hatt søsken. Jeg har også venner som sliter med fruktbarhet og selv om de har forsøkt i flere år ser det ikke ut til at det kommer til å skje, så bare det å ha evnen til å få barn kan nok ofte diktere hvor mange man eventuelt ender opp med (hvis i det hele tatt).
SvarSlettDette var et fint innlegg synes jeg. Interessant og ærlige tanker! Det settes pris på at du deler de.
Kjempe fint innlegg :) Mannen mener to er max. Jeg vet ikke. Er vokst opp i en søskenflokk på fire og det er utrolig flott å ha så mange nære rundt seg. Men etter tungt svangerskap hvor den ene plagen avløste den andre så ser jeg ikke hvordan jeg skal kunne gå gravid igjen og i tillegg ta meg av barnet vi allerede har. Så eventuelle planer om nummer to legges på is - i hvert fall til Sigrid blir større. Spørr meg igjen om 10 år ;)
SvarSlettJeg ønsket meg mange barn, men ikke no spessielt tall.
SvarSlettGrunnen er at jeg har tenkt at man har stor glede og mye støtte gjennom hele livet av å ha søsken. Jeg tror de som vokser opp med søsken får med seg en annen "bagasje" på godt og vondt enn de som ikke har søsken, selv om jeg også har forståelse for de som bare får et barn.
Har 3 halvsøstre, to av de har jeg ikke bodd med, bare besøkt. Nå i voksen alder har vi veldig god kontakt.
Har som sakt alltid ønsket meg mange barn, så da jeg møtte mannen i mitt liv som nesten 18 åring, og vi fortsatt var sammen når jeg var 20, tenkte vi at det var jo bare å prøve. Etter 2 år med prøving fikk jeg beskjed om at jeg nok aldri kom til å få barn p.g.a " tette rør" der nede.
Verden falt sammen, Gud så ille jeg hadde det!
Heldigvis fortsatte jeg og mannen å være sammen, det var ikke det å få barn som var viktig det var at vi var sammen..... Fantastiske mannen min!
Så plutselig ble jeg dårlig, og når søsteren min skulle ha sushi på komirmasjonen, og jeg spydde som en gris skjønre vi at dette var noe annerledes. 8 mnd senere kom det en keiserinne til oss.
Legene kunne ikke forklare noe og vi var SÅ lykkelige.
Etter tre år kom det en gutt. Og vi var enda lykkeligere, en av hver var mer en vi hadde drømt om de siste årene.
Plutselig når minsten var rundt 9 mnd skjønte jeg at here we go again...
Fikk en del komentarer på at vi skulle ha en til når vi tross alt hadde en av hver, noen fra nær familie og noe fra bare bekjente. Har sakt jo fler jo bedre, og ikke alle har kjent til historien min så komentarene har såra veldig.
Men det kom enda en gutt.
Da var vi ferdige tenkte vi. Men nå begynte flere å si at dere er jo som skapt til å ha en stor flokk, og dere er nok ikke ferdig enda.
Noen klarte fortsatt ikke å dy seg og måtte komme med komentarer som at vi snart hadde et fotball lag, vi trengte jo ikke befolke verden alene osv.
Men vi var ferdige....
Så for 4 år siden når minsten var 4 år begynte det å dukke opp en liten drøm om enda en, men vi fant ut at det nok ikke var lurt.
Man skal følle opp alle sammen og ha tid til seg selv og hverandre som voksne også.
Mannen ingikk et promis med en hund i steden, haha. Ikke at den erstatter et barn, men NÅ var familien komplett. Det følte vi alle.
Nå har vi et "dessertbarn" ( mye hyggeligere enn en attpåklatt) på to år som gjør livene våret enda bedre. På ny kjenner jeg at jeg kunne faktisk fått enda en, men på en annen side har jeg fått nok.
NÅ ER vi komlett som familie.
15 år etter at jeg fikk beskjeden om at jeg ikke kunne få barn, sitter vi her med 4 barn.
Lykke, kaller jeg det!
Vi har ikke tatt noe valg før nå, etter nr 4. Det er det anntallet barn som passer for oss, pluss en hund da.haha...
Men som jeg sier, etter at vi har kjøpt 7 seters bil, vi har jo plass til en til før det er fult:)
Siden jeg ikke alltid har vært like åpen om at jeg ikke kunne få barn, og vi har fått komentarer både på at vi ikke hadde barn og at vi har for "mange" synes jeg folk skal trå varsomt når det kommer til disse temaene.
Hvorfor folk ikke får barn, frivillig eller ikke, eller at man velger å få mange barn, er liksom ikke noe alle har no med. Og jeg synes ikke man har no plikt til å forklare seg heller. Det er veldig sårt for mange.
hilsen Renata.
(ble et langt innlegg igjen fra meg, men sånn ble det bare)
kjenner igjen den usikkerheten... drømmen, men alikevel.
SvarSlettNår jeg var sammen med pappaen til min biologiske var jeg bombe sikkert. 3 holder. 2 gutter og ei jente var drømmen og kom som perler på en snor.. og steriliseringspapirene ble sendt inn, de ble aldri godkjent.
Nå har jeg fått 2 herlige gutter av ny kone.
Sammen ønsker vi et nurk til, tror jeg. Og der treffer usikkerheten min meg.
5 barn på 50%, men de har jo 100% oppfølgning på alt. Klarer vi en til. Orker ungene et søsken til?
Man får vel ta det som det faller seg, nyte det man har og drømme seg vekk innimellom.
Jeg har en sønn. Har alltid ønsket meg to eller fler, men mannen sier stopp. Han vil ikke ha fler enn den flotte og friske sønnen vi allerede har. Han inrømmer det, at han er redd. Min manns familie har opplevd å få få flere barn med alvorlige medfødte syndromer og sykdommer. Men de er jo flotte mennesker, både de store og små. Og vi er jo så glad i dem alle sammen. Jeg forstår han, samtidig som jeg så inderlig ønsker meg bare ett barn til. Med akkurat han. Uansett hvem den lille måtte være. Frisk eller ei...sukk. Blir misunnelig av å lese bloggen din må jeg innrømme. Tre flotte, friske barn. Du er velsignet :)
SvarSlettFlott inlegg! har samme tanker som deg Jona. Vi har to barn, 6 år og 2,5 år. Når jeg ser at de vokser og trenger ikke foreldrene sine så myr som før(koser på fanget osv), så har jeg lyst på ett barn til. Mannen sier nei til flere dessverre....
SvarSlettKjenner meg veldig igjen, slik jeg følte det etter nummer 3 ble født. Vi bestemte oss for å få enda en, og at det skulle skje relativt raskt. 15 måneder ble det mellom 3 og 4. Det føles som en berikelse, og jeg har aldri angret. Yngste er nå 9 mndr, og det er vemodig å tenke på at jeg er ferdig med graviditet-føde barn tiden. Men samtidig når jeg kjenner etter, så ønsker jeg meg ikke fler nå. Det er bare vemodig ;)
SvarSlettOj, det var nesten som jeg skulle skrevet det selv (om jeg bare kunne formulert meg like bra som du)! ;) jeg fikk gutt nr.2 for snart 5 mnd. siden og føler meg absolutt ikke ferdig med babyer ;) Jeg har alltid sett for meg 4 eller i alle fall 3 barn (jeg har 2 søstre), men samboeren min (som er enebarn) er ikke like gira på "mange"... Jeg ønsker også så INDERLIG å få den følelsen av at nå er jeg ferdig med svangerskap og babyer og at familien er komplett! Men hver gang jeg må rydde bort klær som lillebror har vokst ifra, stikker det i meg å tenke at jeg kanskje ikke skal bruke dem flere ganger?! Men det er som du sier, er ønsket nok? Det krever jo enormt mye å "bare" ha to også..! Jeg misunner de venninnene som klart kan si at de er helt ferdig og som er superfornøyd med det, mens jeg frykter det må si stopp før jeg er klar.. Vanskelig sak ;)
SvarSlettVi fikk tre på rappen, og tenkte at det var nok. Men så ville vi ha en til. Fire er topp. Og hadde jeg vært yngre, hadde jeg ikke blitt skremt av å få fem;) Men en gang må man jo stoppe.
SvarSlettVi har en gutt på 2 år og ei jente på 2 måneder. Jeg har alltid sagt at jeg tar en om gangen så får jeg se hvordan jeg føler det etter jeg har fått den. Vell etter nr 1 følte jeg meg veldig klar for å få en til og verket etter at vi kunne begynne å prøve. Denne gangen etter lillejenta vår kom har jeg plutselig fått en følelse av at jeg er ferdig. Jeg er så evig takknemlig og glad for de fine små jeg har, jeg ønsker å jobbe fulltid og kunne gi dem alt hva de måtte trenge. Det er slik jeg føler det nå, men om 5 år eg jeg 35 år og hvem vet mye kan endre seg på den tiden og kanskje jeg føler for en atpåklatt da :-D
SvarSlettDu er da ganske ung og har mange "babysannsynlige" år foran deg? Jeg tror det er en indre, uspesifikk følelse som gir svaret på hvor mange barn som er "nok", men jeg tror også at denne stemmen lett lar seg forstyrre av praktiske ting, intellektualisering og slike ytrestyrte ting.
SvarSlettI dagens samfunn krever foreldrerollen mye mer enn for 20-30 år siden, sånn sett tror jeg det var lettere å være foreldre til mange tidligere. I dag er det mye som skal tas hensyn til, mange vurderinger.
Jeg tror man må forsøke å finne sin egen stemme, sin egen magefølelse, og tro på hva den forsøker å fortelle. Det er ikke alltid så lett. Noen ganger blir den forstyrret av støy utenfra.
Vi ønsker oss 4 barn, det hadde vært veldig gøy! Håper bare økonomien tillater det etterhvert. Nå har vi en nydelig sønn på snart 10 mnd. Jeg vil helst ha minimum 3 og max 4. Kjønn spiller ingen rolle. Tror jeg ønsker meg mange barn fordi jeg var enebarn i 9 år før jeg fikk en søster! Litt kjedelig å savne søsken :)
SvarSlettJeg tenker litt det samme som deg. Vi har to gutter og fikk en jente for 4 måneder siden. Perfekt! Jeg var HELT sikker at jeg skulle ikke ha mer barn da... Nå vet jeg ikke helt lenger... Tenk at det er min siste baby, min siste amming, min siste første skritt, osv osv... Det gjør meg litt trist, litt nostalgisk... Jeg tror ikke vi skal få et barn til, mest pga materialistiske grunner, men jeg vet ikke om jeg er helt ferdig med å få barn...
SvarSlettJeg har nå 2 barn. En gutt og en jente. Men vet at vi kommer til og få 1 til. Jeg føler meg ikke ferdig nå - selv om det er tungt med "bare" 2 barn. Men jeg tror ikke jeg vil føle meg ferdig når jeg får nr. 3 og jeg ville ikke følt meg ferdig med nr. 4. For hver gang vi får ett barn ser jeg hvor fantastisk de er og vil bare ha flere:) Men jeg tror ikke jeg har overskudd til flere enn 3 barn når vi begge er i full jobb (jobber vi elsker og som ikke sliter oss ut) og i tillegg ha tid til alenetid + venner. SÅ det blir nok 3 hos oss. Men aldri si aldri.. Kanskje får jeg tvillinger neste gang (LITE SANNSYNLIG siden jeg er asiat da men.. ) :)
SvarSletthar tre, tror aldri jeg kommer til å føle meg ferdig altså. men er 35 år, og bør vel si stopp en gang. bare en til, så...;)
SvarSlettDet er som om du har lest tankene mine og skrevet dem ned.
SvarSlettNora ( mor til tre fra 0-5år)
Du vet jo hvor babysyk du kan gjøre eg til tider.. haha;)
SvarSlett3 hvertfall, kanskje 4... ønsker jeg meg..
Men nå er det så usannsynlig travelt med de to, at det skjer ikke med det første!;)
Jeg har to, og vet at jeg ikke er ferdig.. Har alltid sagt at jeg skal ha 3 barn, hvorfor vet jeg ikke, men har alltid sett for meg at 3 er akkurat passe antall unger. Vi skal prøve igjen rundt juletider, så forhåpentligvis blir det en 3. mann :-) Jeg tror egentlig at man aldri får helt den følelsen av at det er komplett.. Eller jo, man føler vel på et vist punkt at 'nå er familien komplett', men jeg tror likevel at man alltid kommer til å savne det å gå gravid og sette et nytt lite menneske til verden - for det ER virkelig fantastisk. Men som du sier, alle skal følges opp og alle har forskjellige behov, så på et tidspunkt er man faktisk bare nødt til å slå seg til ro med det man har. Jeg vet at jeg heelt sikkert kommer til å ha lyst på flere etter nr 3, men håper at jeg klarer å si meg fornøyd og nyte de jeg har :-)
SvarSlettMin søster har også alltid sagt at hun vil ha 3 unger, og nå venter hun 5. mann :-) Men hun har sagt at NÅ er det nok. Men et fint eksempel på at ting ikke alltid går slik en hadde tenkt :-)
Jeg håper du får følelsen av at familien er komplett, og får du den ikke; ja, så er det bare å få en til - 4 unger er et veldig fint antall det også :-)!
Jeg har ikke barn, så jeg kan ikke si så mye om den følelsen du sitter med. Men jeg kjenner meg veldig igjen i det med å planlegge hvor mange barn man ønsker seg. Jeg har alltid ønsket meg 3 barn. Men etter jeg ble sammen min kjære og drømmen om barn har kommet nærmere er jeg ikke lenger sikker. Kanskje det holder med ett? Eller to, slik som han ønsker? Eller kanskje det blir en skikkelig storfamilie? Det er så mye som kan skje, og det er umulig å planlegge antall barn jeg ønsker meg. Tiden får vise.
SvarSlettJeg ønsker meg tre barn til, da har vi fire <3 lille A er jo ikke datteren til samboeren min, hun har sin egen pappa, men det kan garanteres at søskene hun får skal behandles som "hele" for henne, samboeren min gjør ikke forskjell på henne og de. Derimot så vet jeg ikke om han ønsker seg treee barn, men jeg tror iallefall jeg har forhandlet meg fram til to, haha ;) Har selv tre søsken, opprinnelig fire, men den ene storesøsteren min døde som baby på julaften i 1990. Er likevel glad for at jeg fikk ha tre, jeg syntes det er viktig med søsken. :) Samboeren min har en "ekte" bror, to halvbrødre og en stebror, men alle anses som "hele" brødre. Veldig fint syntes jeg :) Ble en lang og vid kommentar dette her, men tror du forstår hva jeg ville fram til :)
SvarSlettHei Jona�� Først og fremst takk for fin blogg. For at du deler dine ideer, perspektiver og refleksjoner, uten å dømme eller belære. Forfriskende å lese om dine tanker om ting, samtidig som du e åpen for at det finnes mer enn en sannhet.
SvarSlettJeg har fått to flotte gutter og kjenner nå at jeg er ferdig. Overraskende ferdig. Og fornøyd! Tenkte alltid at to eller tre måtte være fint, hvis vi fikk det til, og gjorde mannen oppmerksom på at kanskje ønsket om tre ville bli sterkere hvis det ble to gutter som kom først. Men nå kjenner jeg ikke d suget etter ei jente, ble liksom ikke så viktig det med kjønn, som jeg trodde etter førstemann :) For det andre ble det å ha to, minst like heftig, eller travelt om du vil, som jeg kunne forestilt meg. Med mann i turnus med kvelds, natt og helgejobbing, er det utfordrende å gi storebror på 3 den oppmerksomheten han fortjener. Lillebror (3mnd) krever sitt. Vet ikke hva vi skulle gjort uten fantastiske besteforeldre! En till føles nesten uoverkommelig. All ære til dere tre og fire (eller flere!) barnsforeldre! Sist men ikke minst, det å skulle gå gravid og føde en gang til er utenkelig. Selv om det de resulterer i er aldri så fantastisk. Føler på et vis jeg har vært så heldig med to friske gutter. Og når kroppen har fått litt juling men likevel kommer ut på andre siden noenlunde ok, tør jeg nesten ikke ta sjansen. Jo jeg er nok ferdig, og tilfreds med det. Men man skal aldri si aldri ��
Jeg kjente det akkurat som deg, etter Nr 2.
SvarSlettOppvokst som enebarn selv, og var 100% sikker på at jeg ville ha to tette- som jeg selv drømte om ( å vokse opp med en søster eller bror på nokså lik alder).
Så vi fikk to tette jenter. Men det "suget" du beskriver kom liksom tilbake med jevne mellomrom..
Er jeg virkelig ferdig???
Jeg tror ikke man er det, så lenge den følelsen er der. Så vi fikk nettopp en til, noen år etter de andre. Men NÅ er jeg ferdig. Det kjennes komplett og det er godt;)
Er på vei med nr 4 nå, og jeg kjenner det veldig godt at dette blir sistemann. Kjente ikke det med nr 3, så jeg tror det stemmer.. eller jeg vet det..:) Nå bare ninyter jeg alt som har med svangerskapet å kjøre, selv bekkenløsningen er "godvond".. Jeg vet jo at det kommer no godt ut av det, og at det forhåpentligvis går fort over når ungen er ute;)
SvarSlettSkulle ønske jeg kunne velge jeg.
SvarSlettVi har en, som kom til ved hjelp av assistert befruktning, og håper - håper og håper at vi kan få til!
jeg vet hva jeg ønsker meg.. men jeg vet enda ikke om livet faktisk kommer til å by på det sånn som jeg så for meg. :)
SvarSlett