Litt tenketanker fra en tyskertøs på en tirsdagsmorgen...
Jeg er er
det folk flest kategoriserer som «ung mor». Jeg fikk mitt første barn det året jeg ble 22, og er nå gravid med mitt
tredje barn som 25åring. I Norge så vil kanskje ikke dette bli sett på som
veldig ungt, men i Tyskland, nærmere bestemt i Berlin, vekker min historie
stor oppsikt og undring.
Min mann er tysk (derav tyskertøsa) og han er 28 år gammel. Han har massevis av tyske venner mellom 28 og 30 år, men kun to av dem har barn, og de bor ikke i nærheten av oss. Vi har faktisk ingen venner på vår alder (25-28år) i Berlin som også har barn. ING-EN.
Det er
nemlig sånn at i Berlin, så er nå gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende 35 år. På landsbasis ligger gjennomsnittsalderen på 30,2 og det blir født flest barn av kvinner i aldersgruppen 30-34 år. I 1985 var gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende i Tyskland 26,2 år, mens den i 2010 hadde steget til 30,2. (Tall fra Statistisches Bundesamt)
Berlins mødre er altså i gjennomsnitt trettifem år når de
føder sitt første barn. 14 år eldre enn det jeg var da jeg fikk min eldste
datter. Snakk om kulturkræsj.
Så det er
kanskje ikke så rart at foreldre jeg snakker med sperrer opp øynene når de får vite hvor gammel jeg
er. De har vanskelig for å tro på det, fordi det er så uvanlig med unge mødre her.
Jeg har faktisk flere ganger blitt spurt
om jeg er barnepiken, eller moren til barna mine. Noen ganger spør de også om jeg er sammen med barnefaren, og når jeg svarer -ja vi har vært gift i snart tre år -blir de stumme.
Da vi flyttet til Berlin reagerte jeg på alderen til småbarnsforeldrene vi møtte på. Gravide damer med grått hår hadde jeg aldri sett før. Kall meg bygdejente, men nei, det var nytt! Mannen min og jeg lekte også noenganger en lek som het "Grandparents or parents?" som gikk ut på å tippe om folk vi så med små barn virkelig var foreldrene deres eller besteforeldrene. Så sånn sett jeg er kanskje ikke noe bedre enn dem som spør meg om jeg er barnepiken til jentene mine. Jeg sitter jo på mine fordommer, siden jeg bare ikke er vandt til å se 40år gamle førstegangsgravide.
Jeg skal ikke si hva som er "best" eller "riktig" for andre folk, det er jo opptil en hver å bestemme når de vil ha barn, men jeg må innrømme at utviklingen i Tyskland skremmer meg.
Og tendensen er ganske lik når man ser på hele vest-europa. Men hvorfor? lurer jeg på. Hvorfor vil folk vente så lenge? Er det noen som kan forklare meg det?
Greit nok at ikke alle vil ha barn når de er 22 og mange vil bli ferdige med utdannelsen og få seg jobb før de får barn, men de går vel ikke på høyskole til de blir førti?
Greit nok at ikke alle vil ha barn når de er 22 og mange vil bli ferdige med utdannelsen og få seg jobb før de får barn, men de går vel ikke på høyskole til de blir førti?
Jeg for min del ville ha barn tidlig fordi jeg ville ha dem med meg på livets vei så lenge som mulig, og være så ung og energetisk som mulig mens jeg har små barn som krever mye. Ikke det at det er bare enkelt å få barn når man er 22, men jeg kunne aldri i min villeste fantasi sett for meg å få mitt første barn som 35åring eller eldre. Tenk på alle de årene som kunne vært tilbragt sammen med barna, som man aldri ville opplevd ellers.
Hva er den riktige alderen for å få barn? Er det 20? 25? 35? Eller er det helt likegyldig?
Hva tror du er grunnen til at gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende stiger så utrolig fort for tiden? Er det bare meg som tviler på at dette er en bra utvikling?
Det er jo forskjellig hvilken tid som er riktig for hver enkelt å få barn.
SvarSlettFor meg var det supert å få vårt første barn rett før jeg fylte 23 år. Personlig ønsket jeg å bli ung mor da mine foreldre var 37 år da de fikk meg.. (det er jo en annen historie da..) Men jeg tror man har mer energi som ung.
Nå er jeg 25, tobarnsmor og livet er topp!
Enig i at det må være opp til en hver når de får barn. Men ja, som du sier så har man vel mer energi til overs når man er i 20 årene kanskje. Det som jeg tenker kan bli litt vanskelig når man får barn sent, er at det er mer risiko i svangerskapet, og at det kan bli vanskelig å bli gravid i det hele tatt. Kanskje man er 35 år og ønsker seg 3 barn, men kroppen sier stopp etter 1 barn.. Og så hvis man tenker enda lengre frem i tid, så vil man jo være ganske høyt oppi årene når man evt blir besteforelder. Jeg håper at jeg ikke er så gammel når jeg får barnebarn. :)
SvarSlettOg for samfunnet generelt, så er det jo kjempeviktig at det blir født mange barn, for ellers så sitter vi igjen med en haug av pensjonister og ingen som kan betale skatt og jobbe...
Mm.. eller så når man begynner å prøve når man nærmer seg 30 så finner man ut at det er ikke så lett og få barn.. ikke alle det klaffer for på første forsøk.
SvarSlettJa det er det å...
SlettOi, var ikke klar over at det var så uvanlig å være ung mor i Tyskland. Det forklarer faktisk den lille tyske jenta vi møtte på en lekeplass i fjor sommer og hun spurte meg: Was heißt deine kleine Schwester? Jeg var 25 og nettopp blitt tobarnsmor, hun jenta "made my day", for å si det sånn. :)
SvarSlettJeg er for øvrig enig med deg i alt du skriver om denne saken. Og jeg kommer garantert til å legge merke til alderen på tyske foreldre på neste Tysklandstur. :)
Jeg var heller ikke klar over fakta før jeg flyttet hit. Litt av et kultursjokk. Vet du, jeg er faktisk ikke sikker på om jeg hadde turt å flytte hvis jeg hadde visst at det var sånn. Det har ikke vært lett å finne venner for å være helt ærlig!
SlettHahah! måtte le av den replikken til jenta på lekeplassen. Men sånn er det faktisk. Folk lurer jo på om jeg er barnepike eller tante eller noe sånt til mine barn. De syns det blir helt fjernt å tenke at en 25åring kan være tobarnsmor. Merker også at i enkelte områder i byen blir jeg uglesett pga den voksende magen. Hva skjer liksom...hjelpes...
Oj, visste ikke at snittalderen i Berlin var så høy! Den er sikkert ganske høy i Roma også, det må jeg sjekke. (I Oslo ligger den på 31 år, tror jeg?) Folk velger antakelig å jobbe og skaffe seg en karriere først - for i Tyskland og Italia, hvor jeg er, er det ikke det enkleste å kombinere de to tingene - familie og jobb... I Italia har det forsåvidt kommet en del rettigheter som skal gjøre det enklere å være mamma OG ha en jobb, men i praksis så er det vanskelig for mange.Lite fleksible arbeidsgivere, lite ferie, ikke hjemmedager når ungene er syke, sene jobbdager osv.
SvarSlettJeg for min del var 31 da jeg fikk datteren min. Hadde gjerne vært litt yngre, men sånn gikk det ikke :-)
Den snittaldere var høy i Berlin! Trodde det lå ca likt rundt om i europa jeg!
SvarSlettJeg fylte 23 år 2 måneder etter første sønnen ble født, nå i april kommer nr 2 og jeg er 25..
At man er i 20 -30 åra da man får barn er jo best synes jeg da. men da man runder 45 og vill begynne småbarns livet så synes jeg det er litt sent! hehe.
Så lenge man kan ta vare på barna
man får så får det være det beste ;)
Jeg er litt usikker på hva jeg tror er grunnen, men jeg er nå gravid med mitt første barn, jeg blir 24 tidlig mars, mens termin er 1.april - og jeg har opplevd litt forskjellige kommentarer ifm det. Min far fikk første sønn da han var 18 og sin siste datter da han var 46, han har kanskje reagert mest. Min mor fikk meg som første barn da hun var 29, og har vært helt opphengt i at jeg burde ta utdannelse før barn og mann (jeg giftet meg forøvrig for ikke lenge siden, og det er også litt rart for min side av familien). Mens familien til mannen har støttet opp fra første sekund og gledet seg over nyheten og den lille som kommer, utdanning rekker man senere hvis det er det som er viktig, og at vi er gift er helt fantastisk:) så jeg tror mye av egen erfaring gjør grunnlaget for hvordan man velger å kommentere andre, på en måte. Jeg tenker at så lenge jeg er lykkelig og fornøyd med mine valg, burde ikke andre henge seg så mye opp i det. Har forresten fulgt bloggen din en stund nå, og jeg vil bare si takk for en super blogg som jeg blir glad av å lese:) jeg blogger ikke selv, men følg meg gjerne på instagram hvis du vil:) @liveneeraas
SvarSlettJeg er nå tysker, og min mor fikk meg da hun var 33 (jeg er førstefødt), i Tyskland på slutten av 90-tallet. Hun var akkurat ferdig med utdanningen, og mammapermen var nokså kort, så jeg begynnte i barnehagen i en alder av 5,5 mnd. At min mor fortsatte å jobbe er unntaket snarere enn regelen, de fleste tyske mødre jeg kjenner jobber ikke i det hele tatt, eller kun deltid. Samfunnet legger i opp til mødre i arbeidslivet, så hvis man har lyst til å jobbe må man sette barn på ventelisten. Personlig liker jeg den norske "modellen" bedre, og dette er ment som et objektivt innlegg.
SvarSlett