2 Painted on my Heart

Det startet med to hvite ark, som raskt ble fylt med vannfarger. Og farger oppå fargene, mer vann, mer farge, før arket ble krøllet nøye sammen, skvist til en ball slik at alt det fargede vannet rant ut,(og ned på gulvet) og stappet oppi et vannglass. "Kust mama! Jeg har gjort en kust!" sier 3,5åringen oppgiret."Åå..Hva er kust?" spør jeg, litt oppgitt når jeg ser hvor mye av malingen som faktisk har endt på gulvet. "KUUST mamma. Sånn fint vettu, til å se på. KUST!" svarte hun med stolthet i stemmen. 

"Åja..." sier jeg og ser på papirballen som synker og sakte går i oppløsning oppi glasset fylt med grumsete vann. "Kunst mener du?" 

Øynene hennes lyser. "JAAA!" 

Hun ble ikke fullt like glad da jeg avslo hennes forslag om å beholde kunstverket for evig, men foreslo at det kunne få stå på bordet til pynt til i morgen. Nei. Det likte hun absolutt ikke.
"FOR ALLTID." forlanget hun.
Så nå har vi altså et glass grumsevann med flytende papirbiter i til pynt på kjøkkenet. Herlig.

Plutselig oppdager jeg at lillesøster R sitter og maler seg på fingrene. Jeg spør om jeg skal male dem i ansiktet, og får et rungende JA til svar.
Tiger og sommerfugl ble det. Men av en eller annen grunn brølte sommerfuglen mye høyere enn tigeren.
Etter hvert ble det kjedelig å bli malt av mamma. De skulle gjøre selv. Og det med stil...

På dette tidspunktet følte jeg det var blitt litt for mye for meg. At situasjonen var litt ute av kontroll rett og slett. Men så tenkte jeg på det jeg skrev om her om dagen, og bestemte meg for å vente og se. Hvor langt ville dette gå før de selv syns det er nok? 

Vel. Det gikk ganske langt. Så langt at jeg måtte flytte hele prosjektet over til badekaret, slik at de kunne male knær og mager uten at hele leiligheten fikk seg et malingsstrøk i samme slengen. 
Det var utrolig stille mens dette prosjektet foregikk. Og det sier bare hvor utrolig godt det er for dem når jeg, en gang i blandt gir litt blanke i regler, renhet og "styr" generelt... 
Heia Idle parenting sier jeg bare!

Men dere: de hylte og trasset og kranglet som normale unger etterpå altså. Hevet stemmen gjorde jeg også. Rev meg litt i håret til og med. Bare sånn FYI. ;) 

Hvordan takler dere foreldre det når barna tøyer grenser og utforsker? Syns dere det er spennende? Eller mest slitsomt?