58 40 weeks: Ticking Time Bomb

Herregud, nå er vi faktisk der. Overtid. Jeg er over 40 uker på vei, og fortsatt ingen baby. Det er så rart å stå her, rett ved målstreken og ikke ha peiling på når tid jeg kommer til å faktisk være i mål. Jeg er liksom ferdig med 99% av denne reisen, og snart begynner en ny og enda større reise som trebarnsmor og nybakt guttemamma.
Men før den tid...La oss ta et lite tilbakeblikk på dette svangerskapet:

I fjor sommer da den positive testen lyste mot oss var en spesiell dag. Jeg husker at jeg var i sjokk. Vi hadde tenkt å vente litt lenger med nr.3, men Lillebror hadde andre planer.
Men selv om vi var lettere sjokkert, så kunne vi ikke annet enn å smile. For et barn til ønsket vi oss jo likevel, og det å kunne bli gravid er jo ingen selvfølge. Veldig snart begynte vi å glede oss. 

Så kom det uker med usikkerhet, mange ultralyder og så kvalme Da vi endelig var over 12 uker, senket vi skuldrene litt. Kvalmen dabbet av noen uker senere, og jeg feiret med å gå opp mange kilo veldig raskt, før det roet seg litt igjen.

Har du sett en så ferdigbakt babymage før? Det har tydeligvis ikke mange Berlinere, for her sperrer dem opp øynene når jeg vagger forbi i sneglefart. 

I uke 13 var vi på en ultralyd hvor det første vi så var en liten stump og noe annet mellom beina, som pappaen syns lignet mistenkelig på en liten guttetiss. Noen uker senere fikk vi dette bekreftet, og vi var i ekstase. Samtidig var det rart å tenke på at vi ikke fikk noen jentebaby denne gangen. Dette var noe helt nytt. Vi skulle bli foreldre til en GUTT! 
Jeg må innrømme at det til tider har føltes helt absurd at min jentekropp kan produsere et menneske av hannkjønn liksom. Er det bare meg som tenker sånn?








Nå som det nærmet seg halvveis, begynte jeg å tenke på å kjenne liv i magen. Jeg hadde kjent det rundt 18-19 uker første gangen, og 14 uker andre gangen. Men denne gangen skulle det drøye. Morkaken lå visst godt plassert på fremsiden, fikk vi vite på ultralyd i uke 17, så det var ikke rart at jeg ikke kjente noe. Jeg ventet og ventet. Hver kveld lå jeg musestille på sofaen med lukkede øyne og hendene på magen og ønsket meg mer enn noe annet å kjenne et lite plopp under navlen.


Først i uke 19 kjente jeg noen små sommerfugler i magen. I uke 20 var jeg helt sikker. Det var like spennende som første gangen. Like etterlengtet og like godt var det også når jeg etter uke 21 fikk daglig bekreftelse fra Lillebror om at han hadde det bra.

Ukene gikk, og magen vokste. Men det var ikke før i uke 24-25 at det virkelig ble tydelig. 
Fra og med uke 24 begynte jeg med ukentlige oppdateringer her på bloggen. Dere kan finne en oversikt over alle disse, uke for uke her. 

Det føles som om dette svangerskapet har gått utrolig raskt i forhold til de to andre. Det har vært veldig annerledes å være mamma til to små på under 4 år, og være gravid samtidig. Svangerskapet har liksom bare gått sin gang i bakgrunnen. Ikke det at det har vært bare enkelt, men jeg har på en måte ikke hatt så mye tid til å gå rundt og bli utålmodig, og det er litt godt. Samtidig så klarer jeg selvfølgelig å få litt dårlig samvittighet for at jeg kanskje hadde kunnet nyte svangerskapet mer enn det jeg har gjort hvis jeg hadde hatt mer tid. Heldigvis vet babyer hvordan de skal bake seg selv inni magen, for ellers hadde dette svangerskapet blitt en katastrofe.

Dette er sannsynligvis mitt aller siste svangerskap, (ok der fikk jeg det til å høres ut som om jeg har vært gravid 17 ganger eller noe...) og det er jo selvfølgelig litt vemodig å tenke på, selv om det sikkert blir veldig godt for kroppen min å hente seg inn etter nesten 3 år med konstant babybaking...  Jeg elsker å være gravid. Det føles som en ære, og et privilegium å få bære fram et barn. (Greit, ok, man tenker kanskje ikke så mye over ære og sånt når man henger over doskåla da, men dere skjønner hva jeg mener...lov med litt kjiséer sånn helt på tampen vel?)

Jeg er stolt av denne kroppen min og jobben den har gjort. Ja, det har blitt noen merker her og der, og når jeg ser meg i speilet, så er det ofte vanskelig å fatte hvor mye kroppen har endret seg på noen få år. Men det er positive endringer jeg ser, fulle av gode minner. Jeg mener ikke at jeg digger å ha slappere hud eller at jeg syns strekkmerkene mine er skikkelig hotte, for det gjør jeg ikke. Men jeg aksepterer endringene og er stolt av det jeg har gått igjennom. I'm a mom with the marks to prove it. 

Nå skal kroppen igjennom en stor endring igjen. Veldig snart. Og jeg gleder meg. Du kan godt vente noen dager til, Lillebror, (siden sykdommen hersker i heimen for tiden) men vi er klare for deg når som helst og er utrolig spente på å treffe deg!

Jeg føler meg som en tikkende bombe for tiden.

Sånn helt uoffisielt, så tipper jeg at det blir fødsel enten 13. eller 16.mars, og at Lillebror vil veie ca 4000gram. Men det er bare vill og ukalkulert tipping. Mest for å underholde meg selv.
Har dere lyst til å være med og tippe fødselsdato og fødselsvekt kanskje? Den som tipper riktig, får ære og berømmelse! (eller noe sånt.. hehe) 

Har du opplevd å gå på overtid? Hvor mange dager?
Ble du fryktelig utålmodig, eller klarte du å beholde vettet i de siste laaange dagene?