Etter en natt hos Oma og en dag i barnehagen var gjensynsgleden stor da jentene kom hjem i ettermiddag. Det er så godt å ha en svigermor som er så flink med barna. Hun har dem gjerne på overnatting eller henter dem i barnehagen og finner på noe artig med dem. Det er ekstra godt å ha hjelp nå som Lillebror er syk, og mammaen har sovet ca 5 timer ila den siste uken.
Paradokset er at jeg savner jentene så fort de er ute av døren, men når de har vært hjemme i noen timer, da er jeg utslitt. Det gnager i samvittigheten...
Heldigvis har pappaen mye tid til jentene. I dag hadde vi nettopp fått en sending med en haug av nye duploklosser da de kom hjem, og gleden var stor. (Både hos pappaen og jentene..)
Det ble bygget for å si det sånn...
Det er godt å ha en mann som er en superpappa. Men det hjelper lite på samvittigheten min når jentene skal sove og begge to skriker desperat etter mamma. Jeg vil så gjerne, men kan ikke gå til dem fordi jeg har en sovende liten gutt som henger i puppen, og hvis jeg står opp, så har vi tre unger som skriker.
Så da ligger jeg der i mørket på soverommet og hører på jentene mine hyle og protestere på andre siden av veggen. De skal bare ha mammaen sin. (mest bare fordi hun er utilgjengelig) Hadde det vært omvendt, og mannen hadde ligget og ammet babyen, så hadde de nok skreket etter ham.
Jeg vet at det blir bedre snart. Dette er bare en kort periode vi må igjennom. Lillebror blir snart frisk, det blir mer søvn på meg, lengre pauser mellom amminger, og jeg vil få litt mer tid til jentene.
Men det gjør vondt i mammahjertet mitt akkurat nå, og jeg gruer meg til leggetid.
 |
| Det er godt de har hverandre i det minste... |
Om natten, hvis jeg klarer å få en time søvn eller to, så drømmer jeg om at jeg stiger inn i en diger kopimaskin som lager to ekstra eksemplarer av meg selv. På den måten kan jeg være der, hele tiden, for alle barna mine.
Litt syk drøm, I know, men av og til skulle jeg seriøst ønske jeg kunne lage et par ekstra kopier av meg selv. Da hadde jeg kanskje sluppet den sviende dårlige samvittigheten. Det hadde vært hendig med tanke på klesvasken også når jeg tenker meg om...
Eventuelt kunne jeg ønske at jeg hadde vært født med fire armer... nei, forresten, det hadde vel betydd at ungene mine også hadde hatt fire armer? Ok. Stryk det.
Hvordan taklet dere som har flere barn den første tiden med ny baby i hus?
Hadde dere lite tid til storesøsken, mye dårlig samvittighet, eller gikk ting på skinner?
ps: sånn helt på tampen -hvis deres barn også er glade i duplo, kan dere jo ta en titt på duplo-giveaway på Susanne Kaluza sin blogg her.
Hyling på andre siden av veggen hørtes kjent ut. Når mellomste ble født ble legging av eldste til et mareritt rett og slett. Ikke hjalp det særlig om det var jeg som la heller for hun var like urolig og jeg brukte like lang tid som pappaen, lengre faktisk. Har ingen gode råd, bare en visshet om at det går over og bedre tider kommer. Varme tanker til deg.
SvarSlettTakk.
SlettUff ja den hylingen på andre siden av veggen er helt grusom. Jeg vet jo at de har det jo ikke grusomt. Pappaen er jo der hos dem. De bare uttrykker seg om hvor frustrerende det er at det skjer så store endringer uten at de har bedt om det. Spesielt lillejenta. Hun forstod nok ikke at hun skulle få en babybror, og så plutselig er han bare der og "stjeler" mammaen hennes. Det er tøft ja. vi satser på at det går fort over.
Siden mannen dro 4 uker på jobb når lillemor var 14 dager gammel så MÅTTE jeg bare klare det. Så vi la oss gjerne ekstra tidlig i senga, med et lass bøker, baby i sjal/slynge på puppen og en fin storebror som fikk den mammatiden han trengte :) Eller så badet jeg sammen med storebror i badekaret med lillemor på magen osv.. Ble rimelig kreativ til slutt iallefall :P
SvarSlettUff det hørtes slitsomt ut. Utrolig imponert over deg. Selv hadde jeg sikkert tryglet mannen om å bli hjemme :P
SlettJa visst, man blir veldig kreativ hehe! Og det sjalet er bare en livredder!
Åå, en stund siden jeg har tittet innom! GRATULERER SÅ MYE MED DEN SKJØNNE GUTTEN!
SvarSlettKos deg og nyt tiden fremover!
-Klem Stine-
Takk Stine:)
SlettMYEEE dårlig samvittighet! OMG det er grusomt! Senest i går, var det illskriking etter mamma, mens jeg var på et annet rom med en annen baby.. De trenger så mye disse småttissene.. Men samvittigheten er langt ifra så ravnsvart som den var i begynnelse. Det blir bedre! ;-) :-*
SvarSlettTakk <3
SlettDa vår lillebror kom - og de andre var to og fire - så gikk det i ett hele tida - men jeg var på en måte vant til å ikke sove, vant til å ha åtte armer, amme mens jeg matet to andre eller noe sånt. Og lillebror var veldig rolig. Men det store sjokket med den dårlige samvittigheten kom egentlig tidligere, da nr to kom 21 mnd etter nr 1. Da kjempet jeg med utilstrekkeligheten døgnet rundt. Med nr 3 så var jeg på en måte vant til at det blir kompromisser og "det får være godt nok". Dessuten var det mye alvorlig sykdom på den tida, og det gjorde jo en del med perspektivet mitt.
SvarSlettMen den mammasamvittigheten over å ikke strekke til og at det går ut over noen i flokken - den kjenner jeg godt. En må prøve å ha litt tidsperspektiv på det hele - og se at det ikke er en stille liten en i flokken som "ikke får" over tid. Ellers går det bra. En ungeflokk lærer å leve flere mennesker sammen. Lærer å dele og vente. (Etterhvert, da). Lykke til med dagene.
Du skriver så fint :)
SlettDet er rart med det, for jeg følte jeg var mye mer forberedt, som du sier, på at jeg kom til å føle meg utilstrekkelig i starten. Likevel syns jeg det er ille, nesten værre en da nr2. ble født. Kanskje fordi at nr2 er mye mer mammadalt en nr1. Så hun uttrykker seg mye kraftigere enn storesøsteren gjorde.
Jeg tror også at jeg rett og slett sørger litt over at nr2. ikke lenger er babyen min. Vi har et veldig nært forhold, men akkurat nå føler jeg at jeg rives bort fra henne, og det er vondt. Hun merker sikkert at jeg sliter med samvittigheten og blir enda mer usikker pga det. Nei, det skakke være lett!
Det blir bedre og bedre for hver dag. Det vet jeg av erfaring. Men som sagt: det gjør veldig vondt i samvittigheten akkurat nå.
Det er så vondt, når samvittigheten river i kroppen, og egentlig har man ingenting å ha dårlig samvittighet for. Det lille menneske trenger all den nærhet og vissheten om at lukten av den deilige gode mammaen sin er i umiddelbar nærhet. Jeg slet med så mye dårlig samvittighet når en baby til har kommet i hus, og man stadig må avvise kontakten av de eldre søskene fordi det er bare jeg, eller mor som kan fylle lillesøskenet sitt behov, og slik er det bare en stund. Nå er lillebror her i huset litt større en lillebror i Berlin, men det er et sted hvor det bikker, og du kan igjen gi søstrene tid, oppmerksomhet og lillebror kan få dekket sine behov via mor og far. Og kan ligge litt på gulvet mens man er med å bygger duplo, leker med dukker mm.
SvarSlettJeg kjenner meg så igjen med at når det er gått litt tid hjemme alle fem, så blir man så sliten. Så får man litt avlastning via familie, og vips så savnet man de igjen. Vil bare at de skal komme hjem igjen. Haha.
Jeg fikk de to første med 24 mnd mellom, det var tett syns jeg. Neste gikk det tre år fra den minste ble født. Og fem år med den største. Det er en vanvittig forskjell på 5 og 3 år. Hun på fem snakket man helt adekvat med, mens hun på tre, nå snart fire trenger lirking, og man vet aldri helt sikkert når traseen slår inn. Hardt. Stor forskjell.
Hei, takk for at du deler! :)
SlettJa jeg gleder meg til Lillebror aksepterer å slappe av pittelitt lenger hos pappaen sin, eller å ligge litt på gulvet og ta inn verden rundt seg.
Men samtidig så vil jeg jo nyte denne tiden, her og nå. Selv om det er en litt vanskelig oppgave akkurat nå som Lillebror er syk og krever mammaen sin bokstavelig talt 24/7.
Det er 20mnd i mellom de to eldste og 24mnd i mellom Lillejenta og Lillebror. Jeg merker ingen forskjell for å si det slik, men så er ikke 4måneder all verdens. :P
Jeg hadde myyyye dårlig samvittighet når nr 2 kom til verden. Storesøster var 3 år og 8 mnd. Å legge henne ble plutselig marreritt. Hun skrek etter meg hver kveld selv om hun var vant fra før at pappa leste bøker, pusset tenner og la henne. jeg husker fremdeles hvor vondt dat var både for meg og henne. Dette er bare en perioden, du må nok bare vente til jentene "akseptere" nye tilværelsen. Lykke til!Tusen takk at du deler med oss!!
SvarSlettTakk:)
SlettAkkurat sånn er det her også. Allerede i slutten av svangerskapet var det blitt rutine at pappaen tok seg av leggingen, og det fungerte som regel fint. Men nå er det full alarm og hylekor på barnerommet når han skal legge dem. Ikke enkelt det der :/
Jeg sitter og leser i bloggen din, så mye fint du skriver :-)
SvarSlettJeg kjenner meg igjen i veldig mye, har selv fire barn på 1,3,5 og 7 år.
Dette med dårlig samvittighet står i stillingsbeskrivelsen til oss mammaer tror jeg..og jeg tror faktisk ikke det går over. Jeg tror det er en utfordring vi mammaer må lære å leve med. Og lære å bruke riktig...
Jeg kjenner meg VELDIG godt igjen i den dårlige samvittigheten overfor større søsken, særlig overfor de som ikke helt forstår - alt er så mye lettere når barna blir litt større og du kan forklare ting til dem.
Men den dårlige samvittigheten er der. Alltid.
Da nr fire kom til verden her gjorde vi litt motsatt enn før. Hun har fått skrike litt mens vi har sagt at vi "bare må" gi storebror en kos eller hjelpe han med klærne. Når de store hører at mamma "bare må kose dem" før bebis får pupp har de følt seg sett, og da har egentlig ikke den kosen vært så viktig for dem ha ha...vi hadde også med minstejenta da vi la de andre i en lang periode. Hun fikk ligge i senga til alle de tre store etter tur mens vi sang natta-sang, det var stor stas for alle, og hvis hun hylte så trøstet de og sendte meg ut med henne. Vinn-vinn, de ville jo ikke ha en hylende baby i senga ;-) Men jeg tror nesten det har vært værst for meg, (altså for alle mammaer) jeg har jo så lyst til å være med alle sammen, og sååå dårlig samvittighet for at jeg må "velge" et barn foran et annet i mange situasjoner...
Men det der er en evig greie, tror ikke det går en dag uten at jeg føler jeg ikke har vært nok med hvert enkelt barn, ikke lest nok, sagt nei til å spille ludo i dag også fordi minstejenta spiser brikkene, kunne ikke bli med ut for jeg måtte lage middag, osvosv...og sånn kommer det til å fortsette..
MEN, det er helt greit! For vet du hva? Disse barna bare digger hverandre!!!! Og de ønsker seg hundre søsken!! (ja, og de krangler hver dag)
Og det finnes vel ikke bedre bevis på at det går bra enn barnas egen oppfatning av livet? De savner søsknene sine når de er borte fra de, er det ikke fantastisk!?
Så da kan vi bare sitte der med den dårlige samvittigheten vår he he, men jeg syns du skal amme den lille syke (forhåpentligvis frisk nå) bebisen med VERDENS BESTE samvittighet, du gjøre en kongejobb!!!
Hilsen Hege, ny leser på bloggen din:-)
Hei Hege, så hyggelig!
SvarSlettJammen skriver du mye bra her :) Du har nok rett i at den dårlige samvittigheten aldri blir helt borte. Men jeg vet av erfaring at det (HELDIGVIS) blir litt enklere etterhvert. Akkurat nå er jo Lillebror så fersk at vi fortsatt er litt i unntakstilstand. Men etterhvert så går ting seg til, og jentene blir vant med den nye situasjonen.
Jeg skal absolutt ta med meg de gode tipsene dine! -Både det med storesøsken-kosen og det med leggetid-trikset! Takk :)
ps: nei Lillebror er enda syk han, stakkars gutt :/