4 Det barn frykter mest

Vet du egentlig hva barnet ditt er mest redd for? Hvis du skulle laget en liste over 7 ting du tror barn er mest redde for, hvordan ville listen sett ut? Tenk litt på den før du leser videre.
Jeg blir stadig vekk overrasket over hva som ser ut til å skremme jentene mine mest, og det får meg til å tenke. Kjenner jeg dem egentlig så godt som jeg antar at jeg gjør? Jeg bestemte meg for å fordype meg litt i temaet, og fant en del ting som jeg ikke hadde forventet.

Foreldre og professjonelle gjettet feil
Det er nok ikke bare meg som har tatt feil. I studier av skolebarn, utført av psykologen Kaoru Yamamotu, ble voksne (foreldre, lærere og psykologer) bedt om å rangere ulike situasjoner eller ting alt etter hvor mye angst og stress de trodde at de ulike tingene forårsaket barna. Det som scoret høyest på de voksnes lister, var ting som "Å gå til tannlegen" og "Det å få et nytt søsken", men da barna selv skulle svare, ble listen helt annerledes.

Det barna selv rangerte som mest stressende eller traumatisk var blandt annet: "at jeg blir blind", "at mamma og pappa krangler" eller "å dumme meg ut foran jevnaldre".  Det eneste som de voksne gjettet riktig på, var at det å miste foreldrene sine, var en av de mest fryktede scenarioene for barna.


Mørket er ikke så skummelt
I en annen studie om barns redsler, utført av psykologen Jeffrey Derevensky, ble konklusjonen en annen. I denne studien ble barn i aldrene 6-12 år spurt bedt om å fortelle hva som de syns var skummelt. De fikk syv ulike kategorier å forholde seg til:

Mennesker (tyver, kidnappere, mobbere)
Mørket
Dyr, (edderkopper, haier, slanger osv)
Overnaturlige ting (monstere, spøkelser ol.)
Naturkatastrofer
Maskiner (fly, pistoler, bomber, tanks, biler, tog osv)
Diverse (Døden, straff, å dumme seg ut, å skade seg, krig, sykdom)

I Derevensky's studie var det overraskende nok kategorien Dyr som scoret høyest, i motsetning til f.eks Mørket som ble lavest rangert.

Barna rangerte kategoriene slik: 
Dyr 30%
Diverse 20%
Mennesker 16 %
Maskiner 12%
Naturkatastrofer 10%
Overnaturlige ting 6%
Mørket 5%

Derevensky kokluderte også med at barns redsler for det meste er lært, og at hva barn er redde for, påvirkes i stor grad av voksne.

Spørreundersøkelse
Til min store interesse fant jeg også en (svært uhøytidelig) norsk online-spørreundersøkelse om barns redsler. Der fikk barna disse alternativene: Edderkopper, Fly, Døden, Brann, Mørket, Krig, Å ikke ha venner og Monstre.
Her scoret også mørket og monstere lavt, mens døden, krig og edderkopper var topp tre.


Ikke så urealistisk
Man kan jo aldri være sikker på hvor pålitelige disse studiene og undersøkelsene er, men resultatene stemmer i allefall med det jeg opplever med mine barn.

Før jeg ble mamma, så antok jeg at småunger var redde for sånne typiske småunge-ting som spøkelser, monstere og mørket, og det trodde jeg også lenge etter jeg fikk barn. Men det viser seg at til og med toåringen er redd for langt mer realistiske ting.

Den sterkeste angstreaksjonen som toåringen vår har hatt, har faktisk vært pga hunder. Spøkelser og monstere på barneTV er ikke så ille, men kommer det en hund bort for å snuse på henne, mister hun helt fatningen. En annen ting som toåringen virkelig friker ut over, er hvis hun ødelegger noe. Skyldfølelse er visst ikke bare småtteri for en smårolling.

Det som studiene og spørreundersøkelsen i hvertfall viser klinkende klart, er at barns redsler slett ikke er så urealistiske eller "barnslige" som vi gjerne antar. De fleste barn er reddere for slanger enn for monstere, og foreldrekrangler skremmer dem mye mer enn tannlegen.

Men så kommer spørsmålet... hvordan snakke om frykten med barna? Hadde de bare vært redde for spøkelser eller monstere, så hadde det jo vært mye enklere: "Det finnes ingen spøkelser" liksom. Enkelt og greit. Men det finnes jo hunder og slanger. Og foreldre krangler, folk dør og barna vil komme til å dumme seg ut. Hvordan kan vi hjelpe dem?

Ta dem på alvor
Vi har så lett for å overse eller avvise barna når de forteller at de er redde for noe. Jeg tror det er viktig at vi voksne anerkjenner frykten til barnet i steden for å avvise den. . Er barnet redd for hunder, så godtar jeg det. Jeg prøver å la være å si ting som "Det er ikke noe å være redd for" og heller forsøke å si ting som: "Jeg vet du syns hunder er skumle. Hva kan vi gjøre for at du ikke skal føle deg så redd?"

Så når Lillejenta nekter å gå ut av døren fordi hun møtte på en hund i gangen for noen dager siden, så går jeg ut først og sjekker at kysten er klar, fremfor å bare dra henne ut på gangen. Bakgården har på samme måte måttet sjekkes mer enn et par ganger for ulver. Og når treåringen kommer løpende inn i stua og er fra seg av frykt for maurene i sandkassa, så googler jeg maurearter, viser bilder og leser høyt for henne, slik at hun er helt sikker på at ikke hun skal stryke med av et dødelig maurebitt midt i sandslottbyggingen.


Stemte forskningsresultatene med det du antok?
Hvordan takler du barnets redsler?
Husker du hva du var mest redd for som barn?

Kilder:  CT,  What Children Fear, nrksuper.no