23 En ettermiddag med Trøbbeltrioen

Å sette seg realistiske mål og ambisjoner. Det å være forberedt på alt. Og det å alltid ha en sjokolade i veska. -Slikt lærer man seg av å ha tre barn under fire år. 

For et par dager siden da jeg skulle hente jentene i barnehagen og tilbringe ettermiddagen alene med dem og Lillebror, fortonet min indre dialog seg omtrent slik: 

"Pust. Dette går fint. Du overlever dette."

"Nei det gjør det vel ikke. Tre mot en er urettferdig. Dårlige odds.."
Det kan være noen syns jeg er litt pingle som er så stressa for å være alene med barna mine. Jeg er jo mammaen deres. Hvorfor er det så pes liksom?

Joda, jeg er mammaen deres, men det bryr de seg jo fint lite om når gjelder å regulere nivået av kaoset de skaper. For når de først lager kaos, da har det nøyaktig ingenting å si at jeg er mammaen deres. Da er det 3 mot 1, og det er, som sagt... dårlige odds for meg.

Anyways... Planen var å ta dem med til en bitteliten park som ligger et steinkast fra leiligheten vår. 

Jeg hadde pakket veska full av proviant: riskjeks, bananer, smoothie og vann. Jeg var til og med så flink at jeg greide å huske å ta med meg bleier denne gangen... 

Da jeg ankom barnehagen gikk alt så bra at jeg måtte klype meg i armen. De bare ble med meg ut, og ingen hylte eller slåss. Lillebror sov fredelig i bæreselen sin, og jeg tenkte "ALRIGHT! Dette fikser jeg jo LETT!" 

Turen hjem gikk strålende, og jeg var så selvsikker at jeg faktisk dristet meg til å få unna litt ærend på veien. Blant annet rakk jeg å kjøpe nye solhatter til jentene. 

Når også DET gikk rimelig knirkefritt (ok, de holdt på å rive ned samtlige klesstativ i butikken, og prøvde på alle skoene der inne men ingen hylte..) så begynte jeg å bli mistenksom. Dette her går jo altfor bra.

Vi ankommer parken og det første jeg ser er en DIGER sølepytt på grusen ved siden av gresset vi skal være på. 

"OJ JØSS se så fine skyer på himmelen jenter!" roper jeg i et desperat forsøk på å distrahere dem. For hvis de får øye på den pytten, er det over. 

Jentene titter opp på skyene og så bort på meg. "Det er ingen skyer mamma". sier Storejenta og skuler på meg med et skeptisk blikk.

Jeg svelger. 

"Eh..Ja. Du har helt rett! Det var bare en test."

Hun ser ikke helt overbevist ut.

Jeg spurter med vogna inn på gresset, og sølepytten forsvinner ut av synet.

Fremme på gresset løper jentene for å plukke blomster, og jeg setter meg på et teppe

med Lillebror i fanget. Jentene begynner å plukke roseblader fra en busk. Jeg røsker til meg kameraet, og knipser bilder. Såååå romantisk øyeblikk vettu. To små tuller som plukker roser og samler gresstrå...

Plutselig blir Lillebror tørst, og forlanger pupp NÅ. Jeg setter meg på teppet og ammer ham i solen, mens jentene leker i gresset og jeg kjenner at livet er litt ok akkurat nå. Og at jeg ruler som mamma i dag. RULER faktisk.

 

Så skjer det som jeg burde ha regnet med.

Hysteriske hyl høres fra rosebusken bak meg.

"JAAAAAAA WASSER!!!" 

Wasser: tysk for vann. 

Jeg snur meg sakte rundt for å se etter dem, mens Lillebror fortsatt henger i puppen. 

Søstrene har funnet et hull i rosebusken hvor man kan gå igjennom den -og hva venter på andre siden annet enn en stor, DEILIG sølepytt?

Nå skjer ting plutselig altfor fort. 

De river av seg klærne. Og da mener jeg river. Det sprekker sømmer i t-skjortene. Jeg kan høre dem kle av seg.

FADER. Hva gjør jeg nå? Lillebror ligger der med pupp i munn, lykkelig intetanende og godt på vei inni drømmeland, mens søstrene hans har funnet selveste kilden til lykke på den andre siden av busken.

De ler og skriker. PLASK. SPLÆTT. 

Jeg kniper igjen øynene og ser for meg de nye fine solhattene ligge i søla.

"Jenter?? Vi har ikke med oss skift. Ikke bade i pytten okay?"

heh, tror du ja. 

Det plasker og plasker. Jeg må få stoppet det her. Jeg står opp, men klarer å ikke vekke Lillebror i prosessen. Han henger fortsatt i puppen og drømmer. 

Jeg prøver å dekke meg til litt med luen hans mens jeg går igjennom busken, hvor jeg blir møtt av dette synet:

 

Okay... det var jo ikke så ille da!  

Men jeg gir dem streng beskjed om at de kun får lov til å vasse, og at de må beholde klærne på. Vi har trossalt ikke med skift, for det var jo ikke planlagt å finne en sølepytt.

 

"Bare vasse okay? Ikke noe bading i dag, greit?" 

De nikker og fortsetter å strø roseblader i sølepytten.

Lillebror ynker seg der han ligger på armen min og hugger desperat etter puppen. Jadda. Der står jeg og blotter meg litt ved sølepytten med puppen ute. 

Auda.

Jeg forter meg tilbake til teppet vårt, og setter meg ned for å amme igjen.

Med en gang rumpa mi treffer teppet, og Lillebror tar puppen, hører jeg et GEDIGENT plask.

Jeg prøver å stå opp igjen uten å måtte koble Lillebror av puppen, men det går ikke. Jeg må pakke bort middagen hans, og det liker han IKKE. Han vræler ut i sår gråt mens jeg løper med ham igjennom hullet i busken hvor jeg finner dette:

Lillesøster er innsmurt i søle, bokstavelig talt fra topp til tå, og med ett mister jeg tålmodigheten.  

Jeg bærer henne skrikende bort i fra sølepytten med en like skrikete Lillebror på den andre armen. Halve parken stirrer på oss. Jeg setter Lillejenta ned på teppet og prøver å snakke med henne. Hun tar det derre eksorsist-trikset og jeg får ikke kontakt med henne, hun hyler bare høyere og høyere, samme hva jeg sier. Lillebror er hysterisk. Jeg prøver å roe ham, men han vil bare ha pupp, og jeg vet at så fort jeg gir ham puppen, så er Lillejenta tilbake og ruller seg i sølepytten. Hva Storejenta gjør akkurat nå aner jeg ikke. Hun driver vel og øver svømmetak på andre siden av busken... Hylekoret på fanget mitt går opp en oktav, og jeg merker at jeg får lyst til å bare gi opp. Kaste inn håndkledet og ringe til mannen og si "sorry kjære, jeg tapte".

Men så kommer jeg på at jeg har sjokolade i veska. 
Eller, egentlig bare en pitteliten mini-sjokoladebit. Kanskje det holder?

Jeg finner frem sjokoladebiten og holder den frem foran nesa til Lillejenta. 

Hylene stopper brått.

Stillhet. 

"Få den mamma? Ja?" spør hun.

"Ja det kan du, hvis du kan være stille litt og høre på det jeg vil si."

"Otay mamma. Jej stille!" svarer hun med englestemme.

Bare ikke si det til pappa, okay?

Og det var slutten på det eventyret. 

Krisen avverget, Lillebror fikk puppen sin, og Lillejenta lot seg bestikke av en edel bit med 80%kakao. 

Tipper du aldri har lest det  trikset i noen foreldrebok...

Gratulerer Jona, diplomet kommer i posten.

Har du tydd til bestikkelser i det siste?