19 Lat og egoistisk

Hva skal til for å stoppe mammapolitiet? Går det an å vinne mot den hissige 'mobben' som liker å slenge med leppa? Finnes det så mange late og egoistiske mødre der ute som de påstår?

 "Det er en pågående mammakrig der ute. Å skyte hardt på andre mammaer og    dømme deres valg er visst en del av hele mammagreia for noen." 

 -Mammadamen: Karianne Gamkinn-

Den siste tiden har det florert av innlegg og artikler om mammakrigen og mammapolitiet i media. Alle lurer på hva som er årsaken til at mødre stadig går i strupen på hverandre og det har vært et par interessante forslag. Aftenposten hadde en sak om mammapolitiet for en drøy uke siden, hvor en professor i barnepsykologi sier at dårlig samvittighet er grunnen til at mødre går til angrep på de som gjør ting annerledes. Når man ser andre mødre som gjør ting stikk motsatt av det en selv er vant med, så blir en gjerne utrygg på egne valg. 

Jeg er enig i utsagnet i aftenposten, og tror dette kan være en av de største årsakene, men det at vi kjenner deler av årsaken ser ikke ut til å være nok til å stoppe mammapolitiet. 
For de er der uansett, og vifter med pekefingeren og slenger sårende kommentarer. Misforstå meg rett: jeg syns det er bra med åpen debatt om foreldre og barns rettigheter og velferd, men når det kommer til usaklig kritikk av enkeltpersoner eller direkte hets, så ser jeg ikke poenget. For man kan jo ikke akkurat "vinne" mot disse som er ute etter å ta deg. 

Det går an å være et medmenneske. Man trenger ikke å leke politi
Jeg kan godt finne på å uttale meg generelt om forskjellige måter å være forelder på og jeg forteller gjerne om mine egne erfaringer, men jeg gjør mitt beste for å trå varsomt. For jeg er ikke allvitende. Jeg har strengt tatt ikke noe med hva andre foreldre gjør. Så lenge de ikke direkte skader barna sine -for da er blir det vår plikt å si ifra, men deg kan gjøres på en ordentlig måte. Uten så mye som en eneste meningsløs, stygg kommentar. 

Selv har jeg fått smake pisken til mammapolitiet et par ganger, og jeg er klar over at det kommer med på kjøpet når man velger å skrive om mammarollen ute i det offentlige rom. 

Likevel så kjenner jeg det koker enkelte ganger, når mødre kommer med vanvittig sterke utsagn om andre mødres metoder. Det verste er når folk slenger rundt seg med påstander på nettet, om personer de ikke kjenner. Da kan man bare glemme å argumentere. Dette er det  jeg misliker så sterkt ved mammapolitiet -de er ikke ute etter å skape opplysende debatt. Det eneste de vil er å opphøye seg selv, og trykke andre ned. At denne oppførselen stammer fra deres egen usikkerhet vil ytterst få av dem innrømme. De bryr seg ikke om at de ikke har alle fakta på bordet. De overser virkeligheten som er at de vet ikke noe om "the inner workings" i ditt liv. De er der bare for å ta deg og de har alltid rett. Punktum. 

Jeg skulle ønske at flere kunne hive seg på bølgen av ærlighet og omtanke som har begynt å flomme rundt i bloggmiljøet. For det er mye bra der ute. Mødre som innrømmer sine svakheter og oppmuntrer dem som har det vanskelig. Folk spøker om det som er vanskelig, og gjør det litt lettere for oss alle å akseptere at man ikke kan gjøre alle til lags. 
Ofte har jeg lyst til å oppmuntre medlemmer av mammapolitiet, men det er sjelden det blir godt mottatt.

Jeg fikk selv høre (på nettet) at grunnen til at mine barn av og til har "trassanfall" eller "selvstendighets-utbrudd" som noen liker å kalle det, var min egen feil, og at slik oppførsel ikke er å finne hos barn som har foreldre som tar bevisste valg og er konsekvente. Og i et lite sekund så tenkte jeg faktisk -å dæven. Kanskje jeg suger til å være mamma? 

Men så hentet jeg meg inn, og identifiserte mammapolitiet raskt. Jeg lot også være å svare, fordi at hele situasjonen var så absurd. Kommentaren jeg hadde fått, var nemlig på et innlegg hvor jeg bruker humor og forteller om mine topp 7 mammafails. Og der nevner jeg at det har hendt at jeg har gitt etter og gitt treåringen den isen hun maste om, bare for å få fred. I innlegget innrømmer jeg jo rett ut at dette er en skikkelig mammabommert. Men i steden for å le med meg og innrømme at ja vi gjør alle den feilen en eller annen gang - så kommer mammapolitiet og maler en stor rød ring rundt feilen min. 
Skal jeg liksom bli redd for å innrømme feil nå? Nei takk.

Ja jeg gikk på en smell. Men jeg er en god mamma for det om.

Det er ikke bare den ene gangen jeg har truffet mammapolitiet, og jeg vedder på at de aller fleste mødre har fått en smakebit av mammapolitiets strenge regime i hvertfall et par ganger. 

Neida, som mamma får man høre igjen og igjen hvor lat og egositisk en er:
Føde hjemme? LAT OG EGOISTISK!  Russisk rulett med barnets liv!
Føde på sykehus med epidural? LAT OG EGOISTISK -du bryr deg ikke om barnet!
Amme lenger enn et år? LAT OG EGOISTISK -du gjør det bare for din egen skyld!
Ikke amme i det hele tatt? LAT OG EGOISTISK DÅRLIG MAMMA! -morsmelk er best! 
Sende barna i barnehage? LAT OG (gjett hva?) EGO!! Barna trenger mammaen sin!
Hjemmeværende med barna? LAT OG EGOISTISK. Sammfunnssnyter, latsabb -du driter lodrett i kvinnekampen. 

Dette er jo overdrivelser da, jeg har aldri blitt skreket til eller blitt kalt latsabb. 
Men det har vært rimelig nære på. Og den med "russisk rulett" har jeg faktisk fått på ekte.

Uansett, du ser hvor dette bærer.
Du kan like gjerne bare legge opp som mor hvis du skal høre på mammapolitiet,
for du kan ikke vinne. 




Jeg tror de fleste mødre er det motsatte av late og egoistiske. Der er i allefall det jeg ser rundt meg. Uselviske mødre som stiller opp for barna på alle mulige måter og gjør sitt beste for å gi dem en god og trygg oppvekst. Hvorfor kan vi ikke heller løfte og støtte? Hvorfor kan ikke mammapolitiet heller ta seg en titt i speilet og se at vi er i samme båt, hele gjengen og alle har samme mål. Jeg har ikke noe godt svar.

Jeg har ingen åpenbar løsning på problemet. Vi er nok stuck med mammapolitiet.
Men det jeg selv akter å gjøre når jeg møter dem i fremtiden, er rett og slett å 
ikke gi dem gleden av å høre de storslagne motsvarene og forsvarende kommentarene som dukker opp i hodet mitt når de kommer for å ta meg. For det er akkurat det de vil. De vil ha en kamp. Og målet er som sagt ikke konstruktiv kritikk.

Jeg tror det lureste jeg kan gjøre når mobben komer løpende, er å vende det andre kinnet til og enten ignorere skittkastingen, eller gi uventet godhet tilbake. For i mitt stille sinn, så vet jeg at jeg er den beste mammaen som barna mine kan få, og jeg blir i hvertfall ikke noe bedre mamma av å rakke ned på andre for valgene de tar som mødre. 

Og dessuten så liker jeg ikke bøller.



________________________________________________________________________

-Har du møtt på mammapolitiet? Hva var det du ble tatt for? Hvordan reagerte du?

-Hva tror du er grunnen til at mammapolitiet eksisterer? Syns du det greit å komme med sterke påstander om andres måter å oppdra barn på?

14 Galskap

Dere er gærne -sa folk da vi fortalte at vi hadde bestemt oss for å dra. Flytte nå? Med tre småunger, og en av dem på fire måneder? -Lykke til gærninger!  Tull, tenkte jeg. Det går så bra så.

Men akkurat i dag er jeg helt enig. Det er litt galskap i det vi driver med. Forruten det at vi har med oss tre små unger på slep, så er det et faktum at ammetåka og bitteliten baby gjør ikke akkurat flytteprosessen enklere. 

Mange små mennesker og mange behov å ta hensyn til midt oppi kaoset.

Hva er det vi holder på med egentlig? tenkte jeg i dag da det lå en liten jente på gulvet og skreik fordi mamma var så umedgjørlig, mens Lillebror knirket og snappet etter puppen og jeg stod der med hodet fult av svirrende tanker om kontraktskriving, avtaler som må inngås, ting som må kjøpes, ordnes og stelles. 

Jeg vet at det bare er snakk om et par uker før det hele vil roe seg betraktelig, men herregud kan vi ikke bare spole over denne biten da? Værsåsnill?

Hva i all verden var det vi tenkte på da vi bestemte oss for å gjøre dette? Og så midt i ferien, når barnehager er stengt og mulige arbeidsgivere desverre ikke er på kontoret. Så når fellesferien endelig er forbi skal vi bytte jobb, bytte hjem, ordne møbler og kjøpe en bil til. Så kommer jo tilvenning i barnehagen, jobbstart, levering av masteroppgave og litt blogging innimellom alt. (Ja jeg vet jeg har vært slapp.)

-åja, jo så skal vi ha dåp snart også. 

GALSKAP! 

Kan vi spole over denne delen? Plis!

På de fleste dager så liker jeg planen vår. Det er en sinnsykt hektisk plan, men jeg vet at resultatet blir bra... eller jeg håper i det minste det. 

Det bør bli bra.

For når jeg stod der på kjøkkenet i dag og prøvde å amme mens jeg pirket løs de brente vafflene med den ledige hånden, og jentene hamret på bordet og ropte i kor "VAFFLER VAFFLER VI VIL HA VAFFLER", så klarte jeg ikke å finne på noe å si for å roe dem. For alt jeg tenkte på mens jeg stod der, var dåpskjolestoff, månedlige daglivareutgifter og forsikringsavtaler. Akkurat da følte jeg ikke akkurat at yes -dette er den beste planen ever. 

Nå har jeg vært "stay at home" mamma i nesten fire uker (mens mannen min tar siste innspurt med masteren) og jeg må si at jeg ville ikke akkurat gitt meg selv toppkarakter. En svak C kanskje. På en god dag. 

I dag ville jeg nok fått en F, med tanke på hvor lenge Disneychannel surret og gikk... Huff da.

Disneychannel som barnevakt: Gratulerer -du ble ikke mom of the month denne gangen heller...

Greit, jeg skal ikke banke meg selv opp for mye. Det at jeg halter litt i mammarollen for tiden kan jo ha noe med flyttestresset og de nye omgivelsene å gjøre. Og dæven - jeg har fått ENDA mer respekt for dem som gjør dette på fulltid. Også dem som flytter med barn! Herreguri hvor mange ting det er å tenke på! Alt henger liksom i løse luften i en periode, man har null styring og skuta seiler liksom bare av gårde i ukjent farvann. Jeg våkner om natten for å fylle ting på To Do -lista.

Jeg sier det igjen -det er galskap. 

Og så har jeg ikke dusjet på tre dager da.

Så sånn sett så er det egentlig litt flaks at vi ikke har hatt besøk på en stund.

Ikke dusja på tre dager. I am not amused.

Men ellers. 

Joda, ellers så går det sånn tålig.

________________________________________________________________________

Har du flyttet med små barn? 

23 En ettermiddag med Trøbbeltrioen

Å sette seg realistiske mål og ambisjoner. Det å være forberedt på alt. Og det å alltid ha en sjokolade i veska. -Slikt lærer man seg av å ha tre barn under fire år. 

For et par dager siden da jeg skulle hente jentene i barnehagen og tilbringe ettermiddagen alene med dem og Lillebror, fortonet min indre dialog seg omtrent slik: 

"Pust. Dette går fint. Du overlever dette."

"Nei det gjør det vel ikke. Tre mot en er urettferdig. Dårlige odds.."
Det kan være noen syns jeg er litt pingle som er så stressa for å være alene med barna mine. Jeg er jo mammaen deres. Hvorfor er det så pes liksom?

Joda, jeg er mammaen deres, men det bryr de seg jo fint lite om når gjelder å regulere nivået av kaoset de skaper. For når de først lager kaos, da har det nøyaktig ingenting å si at jeg er mammaen deres. Da er det 3 mot 1, og det er, som sagt... dårlige odds for meg.

Anyways... Planen var å ta dem med til en bitteliten park som ligger et steinkast fra leiligheten vår. 

Jeg hadde pakket veska full av proviant: riskjeks, bananer, smoothie og vann. Jeg var til og med så flink at jeg greide å huske å ta med meg bleier denne gangen... 

Da jeg ankom barnehagen gikk alt så bra at jeg måtte klype meg i armen. De bare ble med meg ut, og ingen hylte eller slåss. Lillebror sov fredelig i bæreselen sin, og jeg tenkte "ALRIGHT! Dette fikser jeg jo LETT!" 

Turen hjem gikk strålende, og jeg var så selvsikker at jeg faktisk dristet meg til å få unna litt ærend på veien. Blant annet rakk jeg å kjøpe nye solhatter til jentene. 

Når også DET gikk rimelig knirkefritt (ok, de holdt på å rive ned samtlige klesstativ i butikken, og prøvde på alle skoene der inne men ingen hylte..) så begynte jeg å bli mistenksom. Dette her går jo altfor bra.

Vi ankommer parken og det første jeg ser er en DIGER sølepytt på grusen ved siden av gresset vi skal være på. 

"OJ JØSS se så fine skyer på himmelen jenter!" roper jeg i et desperat forsøk på å distrahere dem. For hvis de får øye på den pytten, er det over. 

Jentene titter opp på skyene og så bort på meg. "Det er ingen skyer mamma". sier Storejenta og skuler på meg med et skeptisk blikk.

Jeg svelger. 

"Eh..Ja. Du har helt rett! Det var bare en test."

Hun ser ikke helt overbevist ut.

Jeg spurter med vogna inn på gresset, og sølepytten forsvinner ut av synet.

Fremme på gresset løper jentene for å plukke blomster, og jeg setter meg på et teppe

med Lillebror i fanget. Jentene begynner å plukke roseblader fra en busk. Jeg røsker til meg kameraet, og knipser bilder. Såååå romantisk øyeblikk vettu. To små tuller som plukker roser og samler gresstrå...

Plutselig blir Lillebror tørst, og forlanger pupp NÅ. Jeg setter meg på teppet og ammer ham i solen, mens jentene leker i gresset og jeg kjenner at livet er litt ok akkurat nå. Og at jeg ruler som mamma i dag. RULER faktisk.

 

Så skjer det som jeg burde ha regnet med.

Hysteriske hyl høres fra rosebusken bak meg.

"JAAAAAAA WASSER!!!" 

Wasser: tysk for vann. 

Jeg snur meg sakte rundt for å se etter dem, mens Lillebror fortsatt henger i puppen. 

Søstrene har funnet et hull i rosebusken hvor man kan gå igjennom den -og hva venter på andre siden annet enn en stor, DEILIG sølepytt?

Nå skjer ting plutselig altfor fort. 

De river av seg klærne. Og da mener jeg river. Det sprekker sømmer i t-skjortene. Jeg kan høre dem kle av seg.

FADER. Hva gjør jeg nå? Lillebror ligger der med pupp i munn, lykkelig intetanende og godt på vei inni drømmeland, mens søstrene hans har funnet selveste kilden til lykke på den andre siden av busken.

De ler og skriker. PLASK. SPLÆTT. 

Jeg kniper igjen øynene og ser for meg de nye fine solhattene ligge i søla.

"Jenter?? Vi har ikke med oss skift. Ikke bade i pytten okay?"

heh, tror du ja. 

Det plasker og plasker. Jeg må få stoppet det her. Jeg står opp, men klarer å ikke vekke Lillebror i prosessen. Han henger fortsatt i puppen og drømmer. 

Jeg prøver å dekke meg til litt med luen hans mens jeg går igjennom busken, hvor jeg blir møtt av dette synet:

 

Okay... det var jo ikke så ille da!  

Men jeg gir dem streng beskjed om at de kun får lov til å vasse, og at de må beholde klærne på. Vi har trossalt ikke med skift, for det var jo ikke planlagt å finne en sølepytt.

 

"Bare vasse okay? Ikke noe bading i dag, greit?" 

De nikker og fortsetter å strø roseblader i sølepytten.

Lillebror ynker seg der han ligger på armen min og hugger desperat etter puppen. Jadda. Der står jeg og blotter meg litt ved sølepytten med puppen ute. 

Auda.

Jeg forter meg tilbake til teppet vårt, og setter meg ned for å amme igjen.

Med en gang rumpa mi treffer teppet, og Lillebror tar puppen, hører jeg et GEDIGENT plask.

Jeg prøver å stå opp igjen uten å måtte koble Lillebror av puppen, men det går ikke. Jeg må pakke bort middagen hans, og det liker han IKKE. Han vræler ut i sår gråt mens jeg løper med ham igjennom hullet i busken hvor jeg finner dette:

Lillesøster er innsmurt i søle, bokstavelig talt fra topp til tå, og med ett mister jeg tålmodigheten.  

Jeg bærer henne skrikende bort i fra sølepytten med en like skrikete Lillebror på den andre armen. Halve parken stirrer på oss. Jeg setter Lillejenta ned på teppet og prøver å snakke med henne. Hun tar det derre eksorsist-trikset og jeg får ikke kontakt med henne, hun hyler bare høyere og høyere, samme hva jeg sier. Lillebror er hysterisk. Jeg prøver å roe ham, men han vil bare ha pupp, og jeg vet at så fort jeg gir ham puppen, så er Lillejenta tilbake og ruller seg i sølepytten. Hva Storejenta gjør akkurat nå aner jeg ikke. Hun driver vel og øver svømmetak på andre siden av busken... Hylekoret på fanget mitt går opp en oktav, og jeg merker at jeg får lyst til å bare gi opp. Kaste inn håndkledet og ringe til mannen og si "sorry kjære, jeg tapte".

Men så kommer jeg på at jeg har sjokolade i veska. 
Eller, egentlig bare en pitteliten mini-sjokoladebit. Kanskje det holder?

Jeg finner frem sjokoladebiten og holder den frem foran nesa til Lillejenta. 

Hylene stopper brått.

Stillhet. 

"Få den mamma? Ja?" spør hun.

"Ja det kan du, hvis du kan være stille litt og høre på det jeg vil si."

"Otay mamma. Jej stille!" svarer hun med englestemme.

Bare ikke si det til pappa, okay?

Og det var slutten på det eventyret. 

Krisen avverget, Lillebror fikk puppen sin, og Lillejenta lot seg bestikke av en edel bit med 80%kakao. 

Tipper du aldri har lest det  trikset i noen foreldrebok...

Gratulerer Jona, diplomet kommer i posten.

Har du tydd til bestikkelser i det siste?

56 På café med Trøbbeltrioen

I dag prøvde jeg meg igjen på en tur ut i verden med hele ungeflokken, uten assistanse. Noen husker kanskje Solodebuten min. Vel, denne gangen gikk det heller ikke helt knirkefritt...