16 Første gangen du sa det

 De små ordene kom så brått på, og tok meg med mange år tilbake i tid. Til den tiden da jeg gikk med deg under hjertet mitt og ventet på deg. Da lurte jeg ofte på hvordan det ville føles for meg å høre deg si det. Jeg lurte på når og hvor, hvordan og om jeg kom til å få høre de ordene fra deg.

Så skjedde det når jeg minst ventet det. Når jeg nesten hadde glemt hvor mye jeg hadde lengtet etter disse ordene da jeg gikk og bærte på deg.

Jeg hadde nettopp gitt deg en klem, sånn bare fordi, og når jeg slapp deg, tok du tak i meg igjen.
"Jeg elsker deg". Sa du. Og klemte kinnet ditt hardt inntil mitt.

Du hadde ingen forventninger om reaksjoner fra meg. Du bare sa det mens du klemte meg og fortsatt fulgte med på resten av verden med øynene. Det var litt sånn, i forbifarten: Forresten, "Jeg elsker deg." Bare så du vet det. No big deal.

"Jeg elsker deg også" sa jeg.
Du snudde ansiktet ditt mot meg og gav meg et smil som sendte solstormer av lykke igjennom hjertet mitt, før du løp av gårde med flagrende hår og bare føtter. Jeg satt der og fulgte med på deg. Rolig på utsiden, mens det inni meg foregikk digre snøskred av følelser. Du lekte for deg selv, og ante ikke hvor stort dette øyeblikket var for meg.

Forstår du hva du sa? 
Jeg tror du gjør det.
Jeg tror du forstår det en hel del bedre enn de fleste voksne, hva det vil si å elske noen.
For du gjør det uten hemninger.
Du elsker uten forbehold og uten å dømme. Du elsker uten å stille spørsmål eller krav. Du elsker med hele ditt lille hjerte, uten å være redd for å ikke bli elsket tilbake. Det føles større enn størst å være elsket av deg.