19. juni 2013

23 Tviholder på tiden: Lillebror 3 måneder


Begrepet "tid" har blitt så nært og viktig for meg etter at vi fikk barn. Jeg er blitt så mye mer bevisst på at alt  er forbigående. Spesielt etter at jeg ble trebarnsmamma. Før var det ofte slik at jeg følte jeg måtte ha noe å se frem til for å takle nuet. Sånn tenker jeg ikke særlig ofte lenger. For nå er jeg smertelig klar over at de fine små øyeblikkene er flyktige, og at jeg mest sannsynlig kommer til å glemme de aller fleste av dem. Det var blant annet derfor jeg startet denne bloggen. For å tviholde på denne tiden som renner igjennom fingrene på oss og ut i evigheten.





Lillebror har blitt tre måneder, og det gjør meg nesten litt trist. Samtidig så er det helt fantastisk å se hvordan han utvikler seg, og blir mer og mer trygg på den nye verden som han kom til, ni dager på overtid, for nøyaktig tre måneder siden.

Når jeg ser tilbake på babytiden med Storejenta, så oppdager jeg til min store skrekk at jeg har glemt så altfor mye. Hvordan var det å våkne opp med henne da vi bodde i den lyse leiligheten i Norge? Hvordan fikk jeg henne til å le da hun lå på stellebordet? Hvordan var det hun luktet igjen? Var hun 6 eller 8 måneder da hun fikk den første tannen? Hvor var vi da hun sa sitt første ord? Herregud som jeg vil holde på disse minnene! Ha dem i en hemmelig, låst skattekiste som jeg kan åpne når som helst og gjenoppleve de stundene vi har hatt sammen. Bildene fra den tiden blir en slags skattekiste.
Et bilde tatt på en helt vanlig dag:
Storejenta da hun var 3 måneder gammel



Å leve i nuet er ikke mindre viktig enn å spare på minnene. Det to er tett knyttet til hverandre. Fordi at for å ta vare på minnene, må man jo nesten leve ut øyeblikkene til det fulle for å ha noe å huske. Men "akkurat nå", blir fort til fortid.  Og jeg prøver mitt aller beste for å klamre meg til både gode og mindre gode minner med barna. Til og med de minnene som kan virke umerkelige og lite spennende.




For jeg tror ikke det kommer til å bli bursdagene, dyreparkturene eller julefeiringene jeg lengter mest tilbake til og ønsker å minnes. Nei, jeg mistenker at når barna er voksne, vil jeg komme til å lengte tilbake til en av de helt alminnelige dagene sammen med dem. Dager som bare kom og gikk uten at vi tenkte så mye over det. Dager hvor vi bare var sammen, da leiligheten var full av brødsmuler, veggene smykket med tegnestreker og vinduene fulle av små fingermerker. Dager som føltes som bare en av tusen dager. De dagene tror jeg at jeg vil gi alt for å oppleve igjen.

Jeg tar bilder av dem så og si hver eneste dag. Samme om vi har vært på tur i skogen eller bare har ligget hjemme med spysjuka.
Jeg knipser trofast i håp om å kunne se tilbake på disse dagene når de små fugleungene våre har flydd sin vei og vi sitter igjen i et reir som føles altfor tomt.
Jeg gjør så godt jeg kan. 
Jeg skriver ned samtaler mellom oss i en liten bok. Jeg skribler på bloggen. Arkiverer bilder. Tviholder på tiden.



Jeg syns ikke det er dumt at tiden går fremover og at barna vokser opp. Tvert i mot. Det er spennende, utfordrende og herlig! Og så litt vemodig. For om altfor kort tid, vil de små, kosete, åpne menneskene vi deler hjem med, bli til tenåringer som kanskje ikke akkurat deler ut klemmer i fleng, eller deler villig av sine innerste tanker. Det blir nok en morsom tid det også, men jeg tror også vi kommer til å være veldig glade for at vi har spart på minner i form av foto, video, blogg og brev. Og at vi tviholdt på småbarnstiden, levde ut hvert øyeblikk, ammestundene, hver bæsjebleie og sykdomsdag, hver trillende latterkule, de klissete kyssene og de myke klemmene til det fulle.

Bare knappe fire år siden, men jeg hadde
allerede glemt dette øyeblikket med Storejenta.
Heldigvis ble det foreviget. Dårlig bilde,
fint minne.





Hva tror du at du vil savne mest når barna blir voksne?
Hva gjør du for å spare på minner?

23 kommentarer:

  1. Savn i framtida - ja kanskje dette:
    - baby som sovner i armene mine
    - være gravid
    - blomsterbuketter hver dag hele sommeren
    - barn som sover i senga mi
    - barn som vekker meg med "Nå må vi kose mamma"
    - fortrolige samtaler på sengekanten om kvelden
    - på skravletur med ett barn alene
    - uforbeholden tillit. De tror faktisk at vi vet best.
    - å bære barn. Det begynner å bli vanskelig nå, lille meg og de store små!

    SvarSlett
  2. Dette er AKKURAT grunnen til at eg blogger, tar bileter, skriver ned små samtaler vi har og lager minnebok til våre to barn. Eg prøver desperat å stoppe små augeblikk slik at eg kan gjenoppdage de seinare. Det er jo så bra at de vokser og utvikler seg, samtidig som de alltid er "heilt perfekte akkurat slik de er no!" Tida er eit paradoks.

    SvarSlett
    Svar
    1. Bra sagt
      Tida ER virkelig et paradoks!

      Slett
  3. Jeg kjenner så utrolig på de samme følelsene som deg. Her er frøkna 3 mnd neste uke. De andre to er allerede 4,5 og snart 3 år. Og jeg tenker stadig på hvordan det var med de kontra hvordan det er denne gangen. På samme tid med de to andre fikk de MME og grøt, mens minste snuppa enda blir fullammet :)

    Jeg prøver å nye hver eneste dag mens de er små og selv om det kan være slitomt. Men denne tiden får jeg aldri igjen og jeg vil bevare den mest mulig med bilder, tegninger, videoer + + :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja det e så utrolig fint å ha noe håndfast å se på. Bilder og film fra denne tiden blir gull verdt om noen år:)

      Slett
  4. Jeg sier hele tiden til meg selv "ÅRH !!!! jeg er så glad jeg er ferdig med babytida" men, minstejenta mi på 1,5 år er fremdeles min lille baby og jeg tviholder på en del babyting, selv om hun er blitt stor...
    - Hilde

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Hilde! Ja det er tøft når minste blir stor..

      Slett
  5. Hadde akkurat en samtale med en venninne om det der i dag. Kjenner meg veldig igjen!
    Med storesøster klarte jeg ikke å nyte babytiden, og jeg bare gikk å gledet meg til" ting som skulle komme" . Denne gangen vet jeg bedre og jeg har det bedre, så nå klarer jeg både å nyte babytiden og nuet, samtidig som jeg gleder meg til ting som skal komme :) Og det er en deilig følelse!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja selv om jeg syns det å være føestegangsmamma var fantastisk så blir man jo mer bevisst på at tida går fryktelig fort, og klarer kanskje å nyte øyeblikket bedre.

      Slett
  6. Jeg tror jeg vil savne at de ALLTID ALLTID ALLTID vil kose og klemme og nusse og sitte på fanget og ligge inntil meg og ja, U KNOW...
    Bilder, film og ikke minst tegninger hjelper meg å ta vare på alle minnene!!!
    PS. jeg har linket til deg i dag ;-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja den kosen er så nydelig.
      Takk for linking!

      Slett
  7. Huff, jeg er nok en av dem som alltid må ha noe å glede meg til (akkurat nå er det til valpen vår kommer i hus, haha) og med en gang det jeg gledet meg til så lenge skjer, så finner jeg noe nytt. Men du har nok et poeng med at det er viktig å spare på minnene.. Min eneste måte so far er nok facebook, men det er jo alltid gøy å se tilbake på hvordan du skrev og oppførte deg da i forhold til nå =D

    Sånn foresten, hvordan traff du og Tyskeren hverandre? Har du skrevet ett innlegg om det? Ble plutselig nysgjerrig her! =D

    SvarSlett
  8. Er veldig enig med deg. Jeg tar også mye bilder hver dag uansett hva vi gjør. Jeg vet at livet kan forandre seg fort og det er viktig å sette pris på hver dag man har sammen. <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja. Før jeg ble mamma så skjønyte jeg meg ikke på dem som sa at hver dag er en gave. Nå forstår jeg.

      Slett
  9. Så enig kommer til og savne så vanvittig mye :)
    - All kosen <3
    - Små barn i senga <3
    - Kommer til og savne og se på brannmann sam og kaptein sabeltann ( vill egt ikke tro det men det skjer) hehe.
    Jeg tror nesten at dette er den fineste tiden, da de er så små!
    vill savne at 3 åringen stadig sier han vill ha Hænna, og den lille bebisen min på 2 ,5 måneder. den fine søskenkjærligheten og kosen de har <3

    Så fine bilder :)

    SvarSlett
  10. For en utrolig herlig blogg du har :)) jeg er like gammel som deg, har en gutt som snart er 2,5 år og en gutt som er 2 mnd i dag, så jeg kjenner meg igjen i myyye av det du skriver ;) veldig godt å lese bloggen din, spesielt de dagene alt går litt på tverke ;) jeg knipser også bilder hele tiden for å prøve å forevige alt nå når de er så små, ellers skriver jeg i "min første bok" og nylig laget jeg minneramme til eldstemann :) minnerammen synes jeg var spesielt gøy å lage, med bilder, ultralydbilder, body, bordkort fra dåpen, den første tutten og mange andre småting fra det første året :)
    Hilsen Lillian

    SvarSlett
  11. Noe av det som er finest med de små, er den glade og lykkelige naiviteten de har - min treåring filosoferer, forteller, grubler og ler. Og hun er så glad i oss, og hun viser det. Når de blir større, er det ikke helt sånn... Bilder og blogging er med på å bevare minner.

    SvarSlett
  12. Dette var rørende vakkert! Og heftig kost for tårekanalene hos emosjonellen denne onsdagskvelden..
    Jeg kommer til å savne ALT, samsoving, samvåkning, smil, ord, fremskritt, blikk, klemmer, bleieskift, begeistringen for alt og alle.. Kanskje ikke så mye trassen.. :)
    Prøver å få skrevet ned.. men det må jeg bli flinkere til!! Note to self! Bilder er det bedre med. Så var det de albumene som jeg aldri får lagd.. Jaja, en annen dag! Det viktigste er hvertfall uansett å leve hvert øyeblikk og skvise mest mulig ut av den tiden vi har sammen!! Selv om jeg helst skulle sett at de aldri flyttet ut.. (snakkes når de er tenåringer.. ;-))

    SvarSlett
  13. Jeg kommer til å savne:
    - En 3-åring som hver morgen vekker meg med å trykke et lekespeilegg eller lekegulrot i munnen min, for å så si: "Froookost mamma! Eg har laget kaffi og til deg".
    - Alle stundene jeg tok meg god til å leke med ungene og virkelig se hvor tydelig de lever seg inn i leken.
    - Alle blomstene. Ikke minst løvetennene som stadig står på stuebordet om sommeren (selv om jeg egentlig ikke kan fordra løvetann).
    - Gleden i øynene til ungene når vi leser opp presanger på julaften som er til mamma og pappa fra dem - den mest fantastiske følelsen å se hvor stolt de er

    Generelt sett så vet jeg at det er de hverdagslige tingene jeg kommer til å se tilbake på, og savne sårt.

    Jeg tar bilder hele tiden, ungene blir så lei. Men jeg må kunne se på bildene når ungene blir større å mimre. I tillegg så filmer vi en god del - det gjør det mye mer ekte enn et bilde, og jeg er sikker på ungene vil like å se film av seg selv når de blir større. Jeg har laget bok til alle sammen, med bilder og første ord osv. I tillegg har jeg en bok hvor jeg skriver ned gullkorn og samtaler mellom oss og ungene :) Alt skal dokumenteres :)

    SvarSlett
  14. Du tok det jeg har gått å tenkt på i det siste helt på kornet. (Som vanlig! Det er helt herlig.) Jeg er så redd for å glemme. Det hjelper helt klart å ta bilder hver dag. og jeg blir hele tiden flinkere til å slippe det jeg har, slutte å si "skal bare..." og heller være i øyeblikket akkurat der og da. Det gjør en verden av forskjell.

    SvarSlett
    Svar
    1. Helt utrolig hvor likt vi tenker av og til!
      Ja den jegskalbare greia smitter over på barna så det er nok lurt å gjøre som du gjør.

      Slett
  15. Hverdagen er det jeg kommer til å savne, garantert.
    Ellers syns jeg også det er lettere å nyte tiden for hvert barn man får. Med førstemann var jeg veldig sliten og usikker. Men med nummer to, var alt mye bedre og jeg var mye roligere.

    SvarSlett
  16. Ærlig talt så ser jeg nesten aldri på gamle bilder. Det blir på en måte for rørende og trist, jeg er så sentimental. :o) Har med årene funnet ut at det beste for meg er å være mest mulig her og akkurat nå (min eldste er nå 16).

    SvarSlett

Kommentarer på tyskertosa vil ikke bli besvart. Jeg har fått ny blogg og flyttet til www.mammalivet.com. Der finnes også alle gamle innlegg og mange nye. Vi ses!

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...