22 Stakk av mens Barna sov

Selv om jeg er begeistret for mine gravide kurver for tiden, så merker jeg at jeg går og tenker mye på det å komme i form igjen etter fødselen. Gravid syns jeg er fint, ikke-gravid er også fint, men jeg er ikke så glad i den derre «midt i mellom» fasen som kommer etter fødsel. Kiloene som henger igjen fra svangerskapet, slapp mage, man passer ikke gravideklærne, og heller ikke før-gravideklærne... 

Det er mye stort på planen i år etter at jeg har født, og jeg merker hvordan jeg automatisk detter inn i et spor hvor jeg blir veldig fokusert på at jeg skal være tilbake i pre-gravid toppform til sommeren når jeg skal være forlover i bryllup. Men er det realistisk da har jeg gått og grublet på? Og er det ikke litt egosentrisk av meg at jeg går rundt og gleder meg til å kunne løpe og ta sit-ups igjen, når jeg vel heller burde tenke på at jobben min blir å sitte på sofaen og amme konstant i mange måneder.

 Plutselig kom jeg på en tekst jeg skrev for nesten to år siden, 8 uker etter at Lillesøster ble født. Tenkte jeg skulle dele denne teksten med dere i dag:

I dag gjorde jeg noe jeg har planlagt lenge...

Klokken er 21.30. Etter at mannen min og begge døtrene våre på hhv. 22mnd og 8 uker har sovnet, snører jeg på meg noen gamle løpesko og sniker meg ut av leiligheten. Dette var en spontan avgjørelse, men jeg er glad for at jeg gjorde det. 

Med musikk i ørene og morsmelk hjemme i kjøleskapet, var jeg plutselig fri.

Ingen baby som skreik, ingen skitne gulv, ingen oppvask og IKKE NOE SKITTENTØY i sikte.

Bare meg og Berlin-kveldsluften.

Det er nå åtte uker siden jeg fødte. Der løper jeg nedover gata vår iført joggedress, godt utstyrt med en meget trang trenings-bh under t-skjorta slik at jeg ikke risikerer å bli slått i trynet av de gigantiske amme-puppene mine.

Jeg er så glad for å være for meg selv, at jeg får dårlig samvittighet. -Typisk.

Dette skulle jo være meg-tid. Jeg stopper opp, puster dypt inn og ut noen ganger og konsentrerer meg om musikken og prøver å pushe bort den dårlige samvittigheten.

Jeg løper videre mens folkene på restaurantene langs gaten glor. Det er sent på kvelden og mørkt. Og så regner det litt. Men jeg bryr meg ikke.

Jeg er SÅ motivert! Jeg er overrasket over hvor fort jeg kan løpe. Det føles ikke tungt en gang! Jeg stopper ved første lyskryss og blir stående og vente på grønn mann.

Jeg er nå ca 300 meter fra husdøren vår, og igjen vandrer tankene over til barna mine som ligger og sover hjemme. Hun lille nyfødte. I den store sengen.

Lyset blir grønt og jeg kommer tilbake i sonen. Jeg lover meg selv å ikke tenke mere på barna før etterpå. Jeg løper på fortauet og forbipasserende vet ikke helt hva de skal gjøre når de ser meg. En skulle tro de tror jeg nettopp har ranet en bank, som de kikker. Mulig det har noe med uttrykket i ansiktet mitt å gjøre. For jeg smiler. Prøver hvertfall hardt å smile. Dette er jo det jeg har gledet meg til! Jeg løper, jeg trener, jeg er for meg selv -hurra!

Jeg har ikke tenkt på hvor jeg skal og må le litt for meg selv når jeg innser dette. Snakk om å være oppgiret.

Etter 15 minutter med løping, så får jeg en idé: jeg løper til parken! Der har de en løpebane, og der kan jeg ta en runde før jeg løper tilbake, tenker jeg. Jeg øker tempoet, føler meg som superwoman.

 Snart er jeg ved en av mine favoritt caféer. Jeg stopper. Jeg er tørst, så jeg går inn og ser at eieren er på jobb. Ber han om et glass vann og det får jeg med en gang. Det lønner seg å være stamkunde. Eieren smiler og spør meg hvor lenge jeg har løpt, og jeg sier at jeg ikke har peiling -jeg bare løper. Han ler og sier jeg må ta det rolig. -For det er jo ikke lenge siden jeg fødte.

Jeg sier hadet og løper videre.

Fem minutter senere ankommer jeg parken og begynner å tvile på om dette var så lurt. Jeg er 2,5km hjemmefra og det er veldig mørkt i parken...

Men så oppdager jeg at parken er full av folk som sitter her og der på plenen i grupper rundt engangsgriller og slikt. Det er 24 grader og vår, og jeg er langt i fra alene her, og det beroliger meg.

 Jeg starter på runden jeg hadde tenkt å løpe i parken, og innser at jeg begynner å bli ganske andpusten. Jeg stopper opp ved et tre for å tøye ut. Noen ungdommer som sitter i nærheten av treet begynner å fnise når jeg bøyer og tøyer, så jeg gjør meg litt til og snur rumpa mot dem mens jeg strekker armene mot bakken. De ba om det.

Videre. Jeg føler meg uslåelig. Jeg er så flink! Tenk at jeg orker dette, med to barn under to år gamle, som krever min oppmerksomhet i 14 timer hver dag, og attpåtil stjeler nattesøvnen min!

Jeg.Er.Uslåelig.

Men så kommer hjemveien. 

2,5km to go...

Tempoet er betydelig slakkere når jeg begynner på tilbakeveien. Føler jeg nesten står stille, så sent jeg løper. Ja ok, dette kalles vel kanskje mer jogging enn løping. Rask gåing?

 Men jeg gir meg ikke. Jeg traver videre. Jeg tar en annen rute hjem. Hovedgaten, langs med trikken.

Først skjønner jeg ikke hvorfor jeg løper denne veien egentlig, men så fatter jeg det. Jeg vil ha muligheten til å hoppe på trikken, skulle mannen ringe meg og lure på hvor jeg er. Ja, jeg fortalte ikke at jeg skulle ut og løpe. Han lå jo og sov...

Jeg teller trikkestopp. Herlighet hvorfor føles halsen så trang plutselig? Det stikker i brystet.

 Hva om minstejenta våknet rett etter at jeg gikk og har skreket etter mamman sin hele tiden? Hva om mannen tror det har klikket for meg, at jeg har fått nok og at jeg har dratt for godt? Jeg kan være litt damatisk noen ganger når jeg klager over søvnmangel.....Søren, jeg skulle ha skrevet en lapp og sagt at jeg kom straks tilbake! Hvorfor skrev jeg ikke en lapp??

Jeg prøver å øke tempoet igjen, men det er så tungt! På nest siste trikkestopp før gata vår, kikker jeg på  klokken på mobilen. Jeg har vært borte i 40 minutter. FØRTI minutter!

Nå driter jeg i at det gjør vondt, og løper fortere. Jeg vil hjem! Jeg øker tempoet. Løper så det verker i både lunger og mitt nettopp-født-et-barn-bekken. Jeg vil bare hjem. Nå.

Hvis ikke folk stirret før, så stirrer de jammen nå. -Hva feiler det hun dama med altfor trange treningsbukser og gigapupper som spurter febrilsk og pesende igjennom gatene sent på kvelden?

45minutter etter at jeg gikk ut døren, ankommer jeg hjemme, gjennomvåt av svette. Superhelten returns home...

Lyset er på inne på kjøkkenet. Jeg får et vondt sug i magen. Dårlig samvittighet.. Men når jeg kommer inn på kjøkkenet er det tomt. Det er ingen der. Jeg må ha glemt å slå av lyset da jeg gikk ut.

Jeg lister meg inn på soverommet. Der ligger mannen min, helt i koma. Og der ved siden av ham i dobbeltsengen ligger min lille skatt på 8 uker og sover som en engel.

Jeg går ut på stua igjen og synker ned i sofaen. Kikker ned på lårene mine, som er akkurat en størrelse for store til at jeg passer inn i mine før-gravide bukser. Akkurat da hører jeg en lyd fra soverommet. Lillemor er våken og vil ha puppen sin. Jeg går inn og legger meg ned hos henne.  Vi blir ett, og hun puster rolig. Hun trenger ingen andre enn meg i verden. Jeg har og er alt hun behøver. Det er en stor, overveldende følelse som griper meg, men jeg vet ikke helt hva den heter.

Skitt... det får bare være, tenker jeg. Aldri i verden om jeg går fra henne i mer enn to minutter igjen, ikke før hun er stor nok til å spise noe annet enn pupp! Det er jo her og nå jeg er superhelt.

_______________________________________________________

Og slik ble det med den saken, for å si det sånn. -først 8-9måneder etter fødselen var jeg tilbake i toppform, og jeg angrer ikke på det halve året jeg tilbrakte kun med datteren min og med litt for tjukke lår.

Hvor lang tid brukte dere mammaer på å komme i form etter fødselen? 

-Var dette et viktig mål? 

Og hvor gammelt var barnet ditt før du turte å dra bort i mer enn en halvtime?

 bildene er lånt fra stock.xchng