20 Min første fødsel

Det er mange som har bedt meg om å skrive fødelshistoriene til jentene. Her kommer min første fødsel, som jeg er rimelig sikker på hører til i Guinness Rekordbok.
Utdrag fra dagboken min, fire dager før Storesøster L(3,5år) kom til verden:

Ferdigbakt babymage i 2009

(Dag 1)

04.15: Fire dager til termin. Grusom natt. Babyen lå og gnurte hodet sitt så hardt ned i bekkenet at det føltes som om noen gikk løs på meg med en hagesaks der nede. Holdt på i hele natt, og har ikke gitt seg enda. Ingen søvn, maserier hele natten, uendelig mange doturer, og noen tårer. Kan jeg plis være ferdig snart?

To timer senere begynte jeg å få ordentlig vonde sammentrekninger. Vi planla hjemmefødsel, så da ringte vi til Jordmor, og hun kom for å sjekke meg.

11:00 Nå har jordmor vært her og sjekket fosterlyd og diverse. (Med diverse mener jeg der nede, men det trenger jeg vel ikke skrive for jeg kommer nok til å huske hvor j*** vondt det er å bli tafset på oppi der.) Fosterlyden var fin, og vi er nå på 3-4cm. Aktiv fødsel for så vidt, selv om det ikke føles helt sånn. Riene tar seg liksom ikke opp, men de er akkurat vonde nok til at jeg ikke får sovnet. Upraktisk.

18:00 Rier med 7-15 minutters mellomrom og varierende styrke. Men de blir liksom ikke vondere! Kutt ut eller kom ut baby!  

Dag 2:

05:05: Jordmor kommer snart for å sjekke ståa, men strengt tatt så trenger hun ikke det. Jeg merker jo at det har vært lite eller ingen fremgang. Hva er det som skjer?? Hvorfor har jeg rier hvis denne ungen ikke vil ut?

Jeg hadde rett. Fortsatt 4cm og riene var fortsatt vonde og uregelmessige og hadde ikke blitt sterkere.

21.15: WOHO! Fremgang! Skal ikke gå i detalj her, men det er snakk om en propp som har gått. (If you know what I mean…blæhrk!) Sykt sliten. Fått sirka 2 timer søvn de siste to døgnene, men gira på å trøkke ut et menneske nå! Woho!

Kvelden gikk, og det gjorde resten av «proppen» også. Sammentrekningene var så vonde at jeg ikke klarte å ligge stille, så jeg bompet rundt på en gymball det meste av tiden, med en varmeflaske på magen. Jordmor måtte en tur på sykehuset på den andre jobben sin, -ikke no problem du, jeg føder nok ikke før til Jul jeg –tenkte jeg der jeg bumpet rundt på ballen mens Mamma og Mannen min prøvde å holde seg våkne.

Dag 3:

15:15 –Okay...dette er ikke morsomt lenger. Seriøst. Dette må være verdens lengste fødsel? Kanskje jeg skal google det? Herregud som denne ungen skal få høre det når h*n blir eldre. 3 dager med rier nå. Heia kroppen min liksom. KJAPP DEG DA!

19:00: Kjære Livmor. KØDDER du med meg??  Jeg vil bare sende deg en skriftlig klage, for jeg syns ikke du innfrir til forventningene jeg hadde av deg. Jeg vil ha det svart på hvitt: TRE døgn har gått, og du har enda ikke klart å presse ut denne babyen, og fortsatt er det kun 4cm åpning. Hvis ikke du vil bli kuttet opp med en skalpell så foreslår jeg at du kanskje tar deg sammen (bokstavelig talt) og trøkker til. PLIS!

Denne kvelden er Jordmor igjen hos oss og finner ca 5cm åpning, men jeg har plutselig fått litt pressetrang. Holder igjen alt jeg kan, for å presse på 5cm er jo ikke akkurat aktuelt. Ca kl 22 på kvelden drar Jordmor hjem for å få seg litt søvn. Vi lover å ringe med en gang hvis noe endrer seg. Mamma drar hjem, og mannen min sovner utmattet i sengen. Jeg klarer ikke å sove pga sammentrekningene som fortsatt kommer hvert 7-15. minutt.

Jeg går rundt i leiligheten og ler hysterisk det ene øyeblikket, for så å gråte ustanselig det neste. Jeg forbanner denne kroppen som har sveket meg. Og så bekymrer jeg meg litt for babyen og hvordan den har det, selv om Jordmor har sjekket utallige ganger og forsikrer meg om at alt er i orden. «Det tar ofte bare litt tid» hah du sier ikke det?! 

Jeg bestemmer meg for å ta en dusj for å roe meg ned litt. Mens jeg står i dusjen, får riene plutselig en helt annen karakter. Jeg kjenner hvordan babyen synker lenger og lenger ned for hver rie. Jeg blir kjempeglad. Jeg kommer meg ut av dusjen og henger over vasken igjennom riene. Får kledd på meg (ANER ikke hvordan jeg klarte det!) og våknet mannen.

Klokken er 23.30. Vi bestemmer oss for å ta en tur på sykehuset for en sjekk, og la Jordmoren vår som er hjemme hos seg få sove litt til. Har ikke helt troa på at vi er i gang enda likevel… Og sykehuset er kun 4minutter unna.

På veien stopper plutselig mannen foran 7-11 kiosken og tar av seg bilbeltet.
Meg: "Unnskyld meg?! Hva skjer?! Hvorfor stopper viaaaaaahhuuuuuu!"
Han: "Nei, jeg bare tenkte at jeg kunne løpe inn og hente noe å spise. Har jo helt glemt å spise. Vil du ha noe?"
Meg:  *Puster meg igjennom enda en ri* "NeiihhhhhhThhhhakk"
Han: "Skal jeg la radioen stå på i mens?"
Meg: "STIKK!"

Så lar han meg søren med sitte der i bilen med rier mens han er inne på kiosken og kjøper seg en forbanna grillpølse og cola. Ok, kjære, jeg har tilgitt deg altså. Og kanskje det var min skyld, som hele tiden spilte veldig kul igjennom riene slik at du ikke helt skjønte hvor vondt jeg hadde, men et tips til mannfolka: -når dama har rier, så er pølse det SISTE hun vil ha…

Dag 4:

Vi ankommer sykehuset rundt 24:00. Mannen er god og mett, og stinker av pølse. Jeg er forbanna.

Blir satt på ctg registrering og sjekket. 6cm WOHO endelig! Jeg blir kjempeglad.
Men så blir det brått andre boller. Det å ha rier uten stopp i 3 døgn, kombinert med null søvn og ingenting å spise er ikke akkurat ideelt… Det er akkurat som om kroppen min bare sa «takk for meg!» og plutselig begynte jeg å skjelve og miste all kontroll igjennom riene. Jeg kastet opp, skalv og klarte så vidt å puste ordentlig. Jeg hadde null fokus på det å føde baby. Kroppen min var i sjokk og jeg hadde ingen krefter igjen. Det svartnet for meg når riene kom. Jeg som virkelig ikke hadde lyst på bedøvelse, gikk med på å prøve fentanyl. Gråt når de satte sprøyten fordi jeg ville jo egentlig ikke ha noe dop.

Mannen ringte hjemmefødselsjordmor, og hun kom til sykehuset. Det var ingen vei tilbake. Babyen var på vei ut, og det var ikke snakk om å dra hjem når jeg ikke kunne/ville bevege meg lenger.

Jeg hadde nå 8cm åpning, absolutt ingen kontroll over pusten eller stemmen min (beklager kjære)og jeg var så utslitt at jeg klarte ikke å forestille meg hvordan jeg skulle presse ut dette barnet. Jeg ble tilbudt epidural, og takket ja. Den fikk jeg med en gang, og endelig, etter 3,5 DØGN med rier og smerter, fikk jeg en liten hvilepause.  Smertene var nesten borte, og jeg kunne puste normalt igjen.

Helt til vi kom til 10 cm, og det var tid for action.

Epiduralen ble slått av, og jeg fikk beskjed om å presse. Syns dette var noe herk, for jeg kjente ikke ordentlig pressetrang pga epiduralen som satt igjen i kroppen. 45 minutter med pressing, og fortsatt ingen baby. Jeg hørte ordet «keisersnitt» bli hvisket av noen og tenkte «IKKE F**N!» Ikke søren om jeg skulle bli kuttet opp nå som jeg hadde jobbet meg igjennom nesten FIRE døgn med rier. Nei, nå skulle den ungen ut, og det skulle jeg klare SELV!

Jeg presset på pur vilje. Presset i mellom riene også selv om jeg fikk kjeft for det. Hun skulle ut!
1 time etter jeg begynte å presse, kl halv 8 på morgenen, fire døgn etter at maseriene startet, hadde jeg babyen min på brystet. En datter. Hun ble født med navlestrengen 3 ganger rundt halsen. Det var ikke rart hun brukte lang tid på å komme ut!

Det har skjedd mye med kvaliteten på mobiltelefon-kameraer siden 2009....

Men så skreik hun ikke nok i følge en av sykehusjordmødrene. Og hun var litt slapp etter fentanylen. Etter et par minutter hos mamma, ble hun tatt med ut på gangen og skulle undersøkes av barnelege. Vi ventet. Og ventet. OG ventet.

20 minutter etter at de tok henne fra meg, hadde vi enda ikke hørt noe eller fått noen beskjed. Jeg kan ikke beskrive redselen som jeg hadde i brystet. 

Mannen fikk tilslutt nok, og gikk ut for å finne jenta vår.

Så kom han tilbake med henne i armene. Hun var rosa og fin i fargen, og hun gråt.

De hadde visst måttet vente så lenge på at legen kom. Og så hadde de glemt å gi beskjed til oss om at alt var i orden. Utrolig dårlig av dem. Dette sendte vi skriftlig klage på til sykehuset.

Men vi hadde jenta vår. Endelig var hun der her, og det gikk bra med oss alle.

Det ble ingen hjemmefødsel, og det var utrolig tungt for meg å innse at fødselen ble så annerledes enn det jeg hadde ønsket.  Jeg var glad og stolt over datteren vår, og heldigvis ble de triste tankene om fødselen svakere for hver dag.

I dag er Storesøster L en smart, nydelig, morsom og veldig pratsom 3,5åring, og jeg hadde gjort det hele igjen for henne uten å tenke meg om!

Treig ned fødselskanalen, men har ikke stått stille siden hun kom ut.

Dere mammaer som leser bloggen: Var deres første fødsel også lang?
(håper ikke den var like lang som min !)

 (Til førstegangsfødende som leser dette: Denne fødselen var unormalt lang, og det er liten sjangs for at du kommer til å oppleve en fødsel på over tre døgn. Grunnen til at hun var så treig var at hun satt litt godt fast med den alt for lange navlesnoren surret 3 ganger om halsen, og dette er det kun 0,3% av babyer som har! Min andre fødsel gikk ca 1000 ganger bedre og raskere! Ønsker ikke at noen skal bli skremte av å lese denne historien! Alt gikk jo bra!)