13 Ni

Ni dager over. Jeg hadde virkelig aldri trodd vi skulle komme så langt. Gårsdagen var veldig tøff med tanke på det faktum at hjemmefødsel ikke er så aktuelt lenger pga overtid. Dagen i går (og i natt) har jeg brukt til å forsone meg med tanken på at det sannsynligvis blir sykehusfødsel på oss. Heldigvis får jeg med min egen jordmor i det minste, og det er jo godt.

I dag har jeg vært hos gynekologen igjen på overtidssjekk, og Lillebror har det helt supert i (det gigantiske) magehuset sitt. Alle prøver var kjempefine, og ultralyden viste at han har nok fostervann og fin blodgjennomstrøming fra morkaken. Ikke rart at han blir der inne! Legen var kjempefornøyd med alt sammen, og sa at hun ville støtte meg i å vente frem til 14 dager over, (åh GUD ikke la det gå så lenge!) men da ville hun gjerne se at jeg blir satt igang. 

Jeg ble kjempeglad for at legen er så grei og spiller på lag med meg. Jeg har vært så redd for at hun ville legge press på oss mtp 10-dagers regelen som de vanligvis kjører her i Tyskland. Men hun hadde full tro på meg sa hun. Jeg har jo født store barn før, og siden Lillebror hadde det så fint, kunne hun ikke se noen god grunn til å kaste ham ut enda. Hurra for det!

De aaaaller siste magebildene ble tatt i dag. LITT trøtt i (føde)trynet?

Sykehusfødsel blir det jo sannsynligvis siden vi er over en uke på overtid, og jordmor helst ser at vi da drar på sykehuset hvis fødselen varer. Men går det like raskt som forrige fødsel, så blir det en vurderingssak om vi drar eller ei. Etter i morgen bør vi prøve å komme oss på sykehuset uansett, siden vi da er 10 dager over. Jeg er fortsatt lei meg fordi at jeg ikke føler jeg kan beskytte fødselen og babyen min like godt på sykehus som hjemme, men må man så må man. Jeg prøver å fokusere på det at vi faktisk skal få en sønn om veldig få dager, og det er jo ganske fantastisk. 

Det er fortsatt viktig for meg at jeg får styre fødselen selv, og vi vil ikke ha noen som helst unødvendige inngrep eller forstyrrelser. Fødselsbrev til sykehuset er skrevet, sånn i tilfelle, og vi har skrevet under på papirer som sier at vi ikke ønsker noe CTG-måling eller tilbud om smertelindring med mindre det blir HELT livsnødvendig. Jeg ønsker meg en best mulig start for Lillebror, og jeg tror at en naturlig fødsel er den beste starten han kan få.

Siden jeg fikk summet meg til å ta magebilder idag, så satte jeg sammen en kollasj med utviklingen de siste tre ukene. Trodde ikke det hadde skjedd så mye, men der tok jeg feil. Magen ser jo helt annerledes ut i dag enn for to uker siden! 

Navlen peker lenger og lenger nedover. Det må da være et godt tegn?

Etter timen hos gynekologen i dag var Tyskeren og jeg på café og spiste en deilig lunsj. Jentene skal være hos Svigermor i kveld også. Jeg får litt dårlig samvittighet når jeg "sender dem bort" på den måten, men egentlig så nyter de jo tiden med bestemoren sin noe veldig. Jeg trenger virkelig å få være litt alene med mannen og slappe av nå. Den siste måneden har inneholdt så mye sykdom og stress at jeg nok har blitt en smule utbrent. Men jeg føler meg veldig klar for å møte Lillebror nå, og gleder meg starte livet som en familie på fem. Kom ut lille (store) venn!

ps: tusen tusen takk for alle de støttende kommentarene og mailene. Dere er fantastisk gode!