16. apr. 2013

47 Min Tredje Fødsel: Drømmen om å føde hjemme

Jeg var litt over en uke på overtid, men det føltes mer som et halvt århundre. Vi hadde planlagt en hjemmefødsel med jordmoren vår, og gledet oss ubeskrivelig mye. Den siste uken hadde vært tøff. Skuffelsen skylte over meg hver morgen da jeg våknet og innså at Mount Everest fortsatt var på plass på midtpartiet mitt. For hver dag som gikk, steg risikoen for at det ikke ville bli noe av hjemmefødselsplanene. Med tre tette svangerskap, en stor baby, og over en uke på overtid, så fortalte jordmor oss at vi måtte forsone oss med at det muligens ble sykehusfødsel likevel.
Jeg var knust.

Jeg visste at hjemmefødsel var det riktige for oss, så det var med tungt hjerte (typ: hulkegråt og litervis med snørr) at jeg skrev under på fødselsbrevet til sykehuset, da jeg var åtte dager over.
Det var fortsatt håp, men vi hadde maksimalt et par dager på oss før jordmor mente vi heller burde planlegge sykehusfødsel.

Da den niende dagen på overtid kom, skulle jeg på overtidskontroll hos gynekologen. Mannen ble med. Jeg følte jeg trengte å ha ham i nærheten.
Sannheten var at jeg var livredd. Jeg var redd for at legen skulle si at jeg måtte på igangsetting -noe som var det siste vi ønsket oss. I Tyskland er det nemlig ikke uvanlig å sette igang fødsler på dag 10 over termin.

Så overrasket hun oss. Legen var kjempefornøyd med både ultralyden og undersøkelsen. Hun sa at jeg kunne få lov til å gå opptil 14 dager på overtid før hun ville legge press på meg for igangsettelse, for Lillebror hadde det helt topp inni magen. Jeg skjønte ikke en dritt. Denne samme legen hadde mast om igangsetting allerede på overtidsdag 3 da vi skulle ha vårt andre barn. (Selv om hun også hadde det helt topp i magehuset sitt den gangen.) Nysgjerrige meg hadde grådig lyst til å nevne akkurat dette og spørre hvorfor. Men jeg lot det være. Jeg fokuserte på det som telte: Lillebror slapp sannsynligvis å bli evakuert mot sin egen vilje.  Hjertet mitt jublet og skuldrene senket seg.
Ni dager på overtid...


Da vi kjørte hjem fra legebesøket i 15 -tiden var stemningen god. Begge to var så lettet og glade for at legen var så samarbeidsvillig. Kanskje ikke det ble hjemmefødsel, men det ble i det minste ingen igangsetting i morgen! Vi feiret de gode nyhetene med en deilig lunsj mens de andre cafégjestene stirret på den gigantiske magen min. Da vi satt der og mesket oss med kaffe og sandwich, merket jeg litt regelmessige kynnere, men de var så svake at jeg ikke tenkte noe mer over det. Rett før klokken 16 trasket vi hjem fra caféen.

Svigermor hadde hentet jentene i barnehagen, og skulle ha dem på overnatting. Men så måtte hun visst ut på et ærend et par timer, så hun ringte og ba mannen komme og være i leiligheten hennes med jentene i en time eller to mens hun skulle ut. Ikke no problem. De avtalte at han skulle komme kl 17.

Klokken 16:55  (Kun få minutter etter jeg postet det siste blogginnlegget  før fødsel) får  jeg en sterk følelse av at jeg ikke vil at mannen skal dra. Jeg ber ham ringe og avlyse med svigermor. Jeg har ikke rier enda, men jeg bare vet at det er noe i gjære.
Mannen avlyser avtalen med Svigermor.
41 uker og 2 dager. Bildet er tatt ca 5 timer før jeg hadde Lillebror i armene.


Klokken 17:30 får jeg en sammentrekning som er sterkere enn en vanlig kynner. Jeg er skeptisk, men da jeg får en til fem minutter senere, ringer jeg jordmor for sikkerhets skyld. Forrige fødsel tok jo bare to timer...
Jordmor blir kjempeglad og sier hun kommer, men at det ville nok ta ca. en time for henne å komme til oss.  ojda.. tenker jeg, for nå har sammentrekningene jammen begynt å ta seg opp litt.
Varmeflaska blir klargjort. -smertelindring. Klar til bruk når det virkelig smeller.
Ute snør det. Store, tunge flak daler ned fra himmelen. Jeg tenker litt på hvordan vi må organisere oss i tilfelle jordmor ikke rekker frem.

En halvtime senere, rundt klokken 18, sitter jeg på sofaen og skriver jeg en svært velformulert og alvorlig mail til en veldig god venninne på facebook:
"Eh du, jeg tror kanskje muligens jeg har rier. Ikke si noe til noen. Vil ikke jinxe det liksom." 

Noen minutter senere får jeg en ordentlig rie. Den der hvor man tenker (som fleregangsfødende) "åh fader, det var sånn det var ja..." og bare vet at nå er det ingen vei tilbake.
Samtidig så ble jeg så utrolig glad at jeg følte for å danse hula hula og hoppe av fryd.
Trenger vel ikke forklare hvorfor jeg nøyet meg med å bare smile bredt til meg selv i speilet da jeg kom inn på badet.

Og der inne blir jeg og jobber meg igjennom riene, alene. Mannen sitter intetanende inne på hjemmekontoret, og det er akkurat slik jeg vil ha det. I denne fasen av fødselen vil jeg ikke ha noen i nærheten av meg.

Jeg vet at mange ser for seg hjemmefødsler som noe hyperromantisk, med fødebasseng, tente lys, røkelser og rolig musikk.
Vel, jeg så nok ikke så ultraglamorøs ut der jeg satt på dolokket og gynget meg igjennom riene med verdens største gravidmage og håret til alle kanter.

Rundt 18:45 ringer det på døren. Mannen min åpner opp. Jeg hører den kjente klikk-klakkingen av skoene til jordmor og det første jeg tenker er IKKE VÅG DEG Å KOMME INN HIT!  
Jeg var ikke klar for å ha noen rundt meg, enda. Jeg trengte ro.
Heldigvis så hadde jeg snakket med jordmor om dette på forhånd, så hun visste at jeg trengte å være i enerom for å konsentrere meg. Derfor satte hun seg på en stol utenfor badet og hørte på meg puste meg igjennom riene. I en hel time satt hun der, musestille og bare lyttet.

Riene skylte over meg, og de ble sterkere, mer intense for hver gang. De kom nå med to minutters mellomrom og hver av dem varte i ca et minutt.
Hva mannen drev med på dette tidspunktet er uvisst. Og helt ærlig kunne jeg ikke brydd meg mindre. Jeg var så dypt inni mitt eget sinn, så forbundet til min indre fødekraft, at han kunne vært ute på kino eller kanotur for min del. Jeg trengte ingen andre... helt til jeg plutselig merket pressetrang.

Klokken var nå ca 19:45. Jeg ropte på mannen og han kom. Han fikk klar beskjed om å holde rundt meg og støtte meg mens jeg stod oppreist og jobbet meg igjennom riene. Jordmor så sitt snitt til å liste seg inn på det varme badet og sjekke fosterlyden igjennom en rie. "Flott. Han har det helt supert" sa hun. Men det visste jeg jo.

Nå føler jeg veldig for å presse, og prøver litt forsiktig på slutten av rien. Men det er noe som ikke stemmer helt.
Jordmor bestemmer seg for å undersøke meg, og hun har gode og dårlige nyheter:
-det er full åpning, men jeg får ikke lov til å presse enda fordi babyen er for høyt oppe i bekkenet.
Grunnen til at jeg følte trykketrang så tidlig, var at det hadde dannet seg en stor lomme med fostervann foran hodet til babyen. Denne lommen med fostervann trykket på nedover, slik at det for meg føltes som han var kommet mye lenger ned i fødselskanalen enn det han egentlig var.
Kort sagt, så hadde jeg en diger vannballong OG et babyhode som sprengte på, så det var ikke rart jeg følte at jeg måtte trykke.
"Ja du får bare holde igjen en stund til Jona" sier jordmor, på rolig og avslappet jordmor-vis.
"HVA MENER DU MED HOLDE IGJEN? KØDDER DU MED MEG?!"
Jeg var ikke helt like zen som jordmor.

Men jordmor stod på sitt og kommanderte meg å holde igjen. Hadde jeg ikke vært så opptatt akkurat da, så hadde hun nok fått høre det, men heldigvis kom riene så tett nå at jeg ikke hadde tid til å formulere lange utskjellinger med saftige banneord.
Sånn til mitt forsvar: Dette med å holde igjen når en føler at en må presse, det er en ubeskrivelig vanskelig oppgave. Jeg måtte holde igjen i ca en time, og det er LENGE når man har trykketrang. Jeg tok i bruk allslags merkelig pusteteknikker for å unngå å holde pusten og presse. På et tidspunkt så hørtes jeg ut som en illsint hest, og mannen holdt mannen på å begynne å le av meg. Heldigvis for ham, så tenkte han seg godt om og forble stille.

Jordmor bestemte at det var tid for å flytte oss inn på soverommet slik at vi hadde bedre plass og hun hadde bedre tilgang på utstyret som hun hadde klargjort på spisebordet.

Det var lettere sagt enn gjort å flytte på meg. Hvis du ikke har prøvd å gå mens du har pressrier, så kan jeg bare si: Jeg anbefaler det ikke.

hjemmefødsel fødselshistorie
Jordmorutstyret på plass


Da jeg omsider fikk vagget meg inn på soverommet, rigget jeg meg til på alle fire på gulvet foran dobbeltsengen og splash, -der gikk vannet. Nå visste jeg at det ikke kunne være lenge igjen til babyen kom, for slik var det med de to andre. Klokken var nå ca 20:15.
Jeg fant ut at jeg ville ha litt mykere underlag, så jeg klatret opp i dobbeltsengen og inntok fødeposisjon der. (på alle fire) På mannens side av sengen selvfølgelig. Sånn i tilfelle det ble søl.
Klokken 20:30 sjekket jordmor igjen, og mente at nå var babyen kommet langt nok ned til at jeg kunne begynne å presse.

Det var ikke så enkelt å gi etter for trykketrangen når jeg hadde jobbet så hardt med å holde igjen så lenge. Men etter noen minutter så fant jeg styrken, og presset for harde livet. Dette var siste innspurt. Nå var jeg snart i mål.

Hodet fødtes, og jeg strakk ned hånden for å stryke babyen min. Jeg snakket til ham. "Hei lille. Dette klarer vi". Det hele var ganske absurd.

Så skjedde det noe morsomt.
Eller, vel, "morsomt".

De fleste som har født, kjenner vel til den lettelsen når skuldrene til babyen fødes, og resten av kroppen bare "rutsjer" ut i verden uten at man trenger å gjøre noe som helst.
Vel, denne kjempen av en baby hadde ikke tenkt å gjøre det så enkelt for mammaen sin.
Skuldrene ble født, men ikke resten. Jeg ventet på det "svosjet" men det kom liksom ikke.
Ikke noe rutsjing på denne fyren altså. Han skrek før han var helt ute, som om han prøvde å si: "men så kjapp deg litt da"!
Her måtte mamma jobbe til siste sekund.

Klokken 20:54 var nydelige Lillebror E endelig født.

Lillebror, et par minutter gammel.


Ca. 3 timer etter den første merkbare rien, inkludert over en time med for tidlig trykketrang og 15 minutter med pressing og , var han omsider her.

Jeg fikk ham opp på brystet og holdt rundt ham. Lykkefølelsen og stoltheten som eksploderte inni meg kan ikke beskrives med ord.
Han skrek litt, men roet seg fort da jeg snakket til ham. Han fikk full score på Apgar og innen tjue minutter hadde han funnet puppen.

Det var en magisk stemning på soverommet. Mannen og jeg lå der og beundret det nye mennesket mens jordmor gjorde litt papirarbeid ute i stua. Senere kom hun for å veie og måle.
Lillebror E var 4320gram, 54cm lang og 36,5cm rundt hodet. En liten kjempe!
Han hadde helt lyst hår og mørkeblå øyne som tittet opp og betraktet oss i en god time før han sovnet.

Vi sendte meldinger til familie og venner mens vi koste oss med pizza på sengen og lo godt av flere morsomme øyeblikk som hadde utspilt seg i løpet av fødselen. Jordmor fortalte oss at det å være med på fødsler (og da spesielt hjemmefødsler) er fryktelig avhengighetsskapende, og at det er verdt all ventingen og de uforutsigbare arbeidstidene. Jeg forstår henne godt. Jeg elsker  fødsler.

Nybakt trebarnsmamma, sprekkferdig av stolt.


Jeg er så utrolig takknemmelig for at mannen min, jordmoren vår og legen min hadde så stor tillit til meg. De stolte virkelig på at jeg kunne få en trygg og god fødsel hjemme, selv om jeg hadde en stor gutt i magen, og attpåtil var 9 dager på overtid!

Og så er jeg ubeskrivelig stolt av meg selv og Lillebror som klarte dette sammen. Jeg tvilte aldri et sekund på at jeg ville mestre dette, så det at vi fikk lov til å bli hjemme tross alt, det var fantastisk. Denne fødselen var noe av det beste jeg har vært med på i hele mitt liv, og jeg hadde gjort det igjen uten å tenke meg om, med glede.




47 kommentarer:

  1. Jona, dette kan du ! Både fødsel, skriving og bilder. (Selv om det vel narurlig nok ikke er du som har tatt disse bildene. )Utrolig flott bilde av et par minutter gammel lillebror . Tusen takk for et fantastisk innblikk i denne store opplevelsen i ditt liv ! Ps. jobber du vanligvis som journalist / fotograf ??! L

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk du! Akkurat disse bildene tok mannen min ja. Unntatt det av meg med gravidmagen. Det tok jeg selv:)

      Nei jeg jobber ikke som journalist eller fotograf. Jeg er bare veldig glad i å skrive og ta bilder. Av og til tar jeg små foto-oppdrag for venner, men ellers er det bare en hobby. :)

      Slett
  2. åh, det er så fantastisk! Det tok meg et par dager å summe meg etter fødselen, men når jeg ser tilbake på min siste fødsel så var den helt magisk. Det gikk jo så greit og enkelt for seg. jeg jobbet med kroppen og ut kom en perfekt liten jente <3 Helt utrolig!

    SvarSlett
    Svar
    1. ja det er superfantastisk :)Jeg elskerelskerelsker fødsler!

      Slett
  3. å så nydelig! Denne historien har j ventet på. Kunne tenkt meg hjemmefødsel men har 3 små og d får vel holde.
    D merkelige er jo at mannen har foreslått d, men j har ikke vært helt med der. Nå derimot! ;)
    Mvh Dina

    SvarSlett
    Svar
    1. hehe, det er bare å slå til med en 4.mann da vel! :P
      Har selv lyst på en til om noen år, men mannen er fornøyd med størrelsen på flokken nå han :)

      Slett
  4. Fantastisk Jona!! Torill

    SvarSlett
  5. Jeg blir jo like rørt alltid av å lese fødselshistorier. Fødsel er det voldsomste og største jeg har opplevd i eget liv.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja det er det største og beste jeg har opplevd!
      Jeg blir også alltid kjemperørt av å lese om andre kvinners fødsler. Den opplevelsen er noe som forbinder oss mødre.

      Folk kan si hva de vil om mammablogging og fødselshistorier. Jeg kan godt være klisjéen over alle klisjéer. Fødsler er og blir noe spesielt og jeg er stolt over å kunne dele min flotte fødsel med mine flotte lesere:)

      Slett
  6. Jeg blir også rørt. Og får skikkelig lyst på ny baby (selv om jeg ikke likte å gå gravid og fødselen var alt annet enn rørende). Håper neste mann blir i nærheten av dette. Med lillemann skulle jeg føde på ABC på Ullevål (jordmorstyrt avdeling), men det endte med igangsetting, 30 timer, ukjent antall sting og herlige herlige epidural.

    Lille E er bare skjønn.

    KLem Kirsti

    SvarSlett
    Svar
    1. Leit å høre at det ikke ble slik du ønsket på ABC. Satser på at det går bedre en evt. neste gang. :) Jeg hadde også epidural med første. Likte det absolutt ikke. Med andre fødte jeg uten medisiner på sykehus. Og nå denne hjemme, helt naturlig :) Litt artig å ha prøvd flere varianter :P

      Slett
  7. Tusen takk for en flott fødselshistorie, så godt du skriver! Høres ut som en perfekt hjemmefødsel!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for at du leser og kommenterer. Setter pris på det! :)
      Ja jeg er helt overveldet av hvor fin og rask denne fødselen ble. Veldig utfordrende å måtte holde igjen så lenge, men alt gikk jo kjempefint og jeg skulle ønske jeg kunne få oppleve det hele igjen :P

      Slett
  8. fantastisk historie! kjempeflott minne å ta med seg videre, både for deg og ham :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja tenk, den dagen, når han kan lese denne historien selv... *frysninger*

      Slett
  9. Snufs! Blir helt rørt jeg. Nydelig skrevet! Hadde samme greia med pressetrang og fostervann som kom med et plaaaask helt på slutten. Nå ble jeg superklar for en ny baby♡tuuusen takk for at du deler dette med oss. Elsker bloggen din!

    SvarSlett
  10. For en fantastisk flott fødsel! Jeg skjønner så godt at du er stolt over at dere klarte dette. Jeg er selv veldig stolt av mine to fødsler, gurimalla, vi har jo født barn, klart en skal være stolt!
    Kos deg med de skjønne barna dine, og lille fine lillebror. Klem fra Ellen

    SvarSlett
  11. Satt med (gode) frysninger mens jeg leste. Så herlig skrevet! Så sterk du er :-)
    Her ble det 36 lange timer på sykehus, om det blir en neste gang skal jeg tenke litt mer som deg:-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk du. Om det blir en neste gang, ønsker jeg deg en nydelig fødsel. :)Min første fødsel varte jo i flere døgn, mens nummer2 tok to timer. Så en vet aldri! ;)

      Slett
  12. Åh, dette tok meg rett tilbake til da jeg fødte hjemme for 5 måneder siden. Jeg hadde samme greia med fostervannet og presset og presset på, men han kom aldri ut. Han kom jo tilslutt selvfølgelig, men det virket som en evighet.
    Så fint å lese historien din og så bra at det ble en fantastisk opplevelse.
    Heia hjemmefødsler!

    SvarSlett
    Svar
    1. Åh så spesielt at du også opplevde det samme, og at du også fødte hjemme:)
      Ja HEIA hjemmefødsler!!

      Slett
  13. For en fantastisk historie, du skriver så bra! Moro å lese :)

    SvarSlett
  14. Så flott innlegg! Det inspirerer veldig med tanke på hjemmefødsel. Det er noe jeg har ønsket hele tiden, men som har skremt meg en del etter min første fødsel. Med andremann gikk ting derrimot veldig fint, så hvis jeg skal ha flere ønsker jeg at det skal være hjemmefødsel.

    SvarSlett
    Svar
    1. Akkurat sånn var det for meg også: jeg var skremt etter første fødsel som tok så utrolig lang tid. Men så kom nr2. og fødselen varte kun to timer! Så da følte jeg meg helt trygg på at dette kom jeg til å klare :)

      Slett
  15. Åh,snufs... Så fantastisk å lese.
    Var med det hvert eneste minutt her nå :-)

    SvarSlett
  16. Dette var en nydelig fødselshistorie! :) Jeg er så glad du fikk oppleve hjemmefødselen din og at den ble så flott. Det er helt spesielt å kunne nyte den nyfødte i sitt eget hjem fra dag 1 ( skjønt.. jeg var en snartur innom sykehuset for å føde, men fikk reise hjem etter to timer!)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk kjære deg:) Det har vært helt fantastisk å ha så mye støtte i fra dere lesere i tiden før fødselen. Jeg hadde aldri trodd at det å få oppmuntring og heiarop fra "fremmede" ville ha så stor innvirkning på meg, men det har det virkelig hatt. Jeg har følt at jeg hadde min egen fine heiagjeng på sidelinjen hele tiden, så takk!

      Ja det var så deilig å kunne sove i min egen seng den første natten :)

      Slett
  17. Håpløst å holde tilbake tårene. Så vakkert å lese! Jeg er så glad på dine vegne for at det ble hjemmefødsel og spesielt en så fin en. Herlig! :)

    SvarSlett
  18. Så fantastisk å lese altså!! Sukk! :D du skriver like flott som alltid, og jeg virkelig bare elsker bloggen din mer & mer. Tuuuusen takk for at du deler, igjen :) Jeg er jo (som nevnt tidligere) ganske ny leser her da, men bare av nysgjerrighet lurer jeg på hva lillebror E og de andre barna dine heter (da jeg ikke har sett etter det)? :)

    Stort smil fra meg, KM

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei:) Jeg har ikke delt navnene til barna på bloggen og tviler på at vi kommer til å gjøre det. Skjønner hvis folk syns det er rart, i og med at jeg jo deler bilder av dem og alt, men alle har sin egen komfortsone, og grensen min går ved navnene deres. Enn så lenge i allefall. :)
      Takk for at du leser!

      Slett
  19. Fin historie om en flott fødsel - det er deg så VEL unt! Nå blir det vel hjemmefødsel hver gang framover :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. hehe, jada jeg lover min kjære. HVIS det blir flere barn, så blir det hjemmefødsler! Kanskje til og med sammen med deg ;)

      Slett
  20. åååh.. For en fin historie ❤
    Jeg fikk NESTEN lyst på en til.. Men bare nesten asså ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. hahah! er du heeeeeelt sikker nå?

      Slett
  21. Så fantastisk lesning! Blir aldri lei av å høre gode fødselshistorier. :) Nå gleder jeg meg bare mer til september og forhåpentligvis hjemmefødsel!! Etter hva du skriver og har skrevet om hjemmefødsler så er det ikke noe tvil om hva jeg foretrekker! Vi er skapt for å føde, i vårt eget tempo, på våre premisser! Du er heldig som fikk oppleve det. :)



    SvarSlett
    Svar
    1. hurra! Ønsker deg en fantastisk fødsel! Prøv å være mye alene i ro og mak når det begynner. Det hjelper veldig på fremgangen i fødselen! :)

      Slett
  22. Hei!
    Nok en herlig fødselshistorie! Er glad det gikk så smooth:)
    Du inspirerer meg mer og mer til å prøve å føde uten noen form for medisinsk smertelindring. Jeg håper jeg er tøff nok:) Bare 11 uker igjen her nå!

    SvarSlett
  23. Gratulerer så mye med tredjemann og vellykket hjemmefødsel. Fantastisk lesning for oss som snart skal gjennom dette for første gang selv - selv om det ikke blir hjemmefødsel for min del nå hvert fall. Bloggen din har virkelig noe eget :)

    SvarSlett
  24. Wow, stor og fin. Herlig :D Jeg liker store babyer jeg, de er robust og flott. Sikkert fordi Thea nesten var like stor selv hehe :) Og for en herlig fødselhistorie. Virkelig. Det høres så utrolig mye koseligere ut å få føde hjemme enn i en hard ekkel seng på et "rullebånd" på sykehuset. Ut, klask, neste. (Så koselig som en fødsel kan bli så klart). ;) Gratulerer med en helt nydelig gutt!

    SvarSlett
  25. *wow, for en fin fødselshistorie, jona! jeg er så imponert over at du turte å føde hjemme!! jeg er en sånn som ser for meg alle potensielle problemer som kan oppstå, og hadde aldri turt å føde noe annet sted enn på et sykehus. men, herregud så deilig det må være å kunne sove i sin egen seng etterpå!
    godt jobba jona; ser ut som om det er et prakteksemplar av arten dere har produsert:)* klem v

    SvarSlett
  26. Fantastisk herlig!! Fant linken på facebook gjennom min egen hjemmefødsel-jordmor! ;)
    Du skriver så morsomt og ekte at man nesten føler at man står på gangen under fødselen din selv!!
    Grattis med vell gjennomført fødsel, og ingen ting kan sammenlignes med å gjøre denne jobben hjemme!
    Er ikke i tvil om at hvis det blir flere fødsler her i huset skal de skje hjemme!

    Silje

    SvarSlett
  27. Åh, tusen takk for nydelig fødehistorie! Jeg er 38 uker i morgen og skal også føde hjemme, for første gang (barn nr 3 her også) og jeg gleder meg stort. Tårer i øya her nå, fødsler er så magisk og ubeskrivelig. Jeg gleder meg så utrolig til de første riene, tror jeg kommer til å prøve meg på et par hulahulamooves (evt bare en stort smil i speilet hehe). Igjen, takk for at du deler opplevelsen! Og kos dere masse med den lille-store, NYDELIGE lillebroren <3

    SvarSlett
  28. Fantastisk! Nå fikk jeg nesten lyst til å føde igjen : P

    SvarSlett

Kommentarer på tyskertosa vil ikke bli besvart. Jeg har fått ny blogg og flyttet til www.mammalivet.com. Der finnes også alle gamle innlegg og mange nye. Vi ses!

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...