19 Ammetåka strikes again

Jeg har kjempet tappert i noen uker nå og prøvd mitt beste for å begrense antall episke flauser og uhell, men i går tapte jeg så det sang. Og med "tapte" så mener jeg: dreit meg ut.

Onsdag kveld kommer jeg plutselig på at jeg har time hos tannlegen neste dag. Jeg ordner med barnevakt og er dritnervøs for hvordan dette skal gå. Han er ikke særlig hypp på å være uten meg i mer enn et par minutter, og trenger pupp kjempeofte nå i denne varmen. (Lillebror, altså. Ikke tannlegen)

Torsdagen kommer og jeg overlater Lillebror til barnevakten, og hiver meg på sykkelen. Det er kun minutter til jeg skal være i tannlegestolen, så jeg tråkker som en gal mens jeg prøver å holde nede kjolen min som truer med å flagre opp over ansiktet på meg i motvinden og avsløre at jeg har unnaltt å finne bikiniformen i år også. ("Finner" akkurat som om man bare kan "finne" flat mage og sprettrumpe på Meny eller ICA.)

På veien til tannlegen begynner jeg å tenke på Lillebror. Lurer på om han roet seg etter at jeg dro? Herregud tenk hvis ikke? Tenk hvis han skriker så han blir helt rød i ansiktet? Tenk hvis han blir traumatisert fordi at jeg bare gikk i fra ham, og for hva? For å la noen rote med metallgjenstander og minatyrspegl i munnen på meg. For en grusom mor!
PASS DEG! roper dama som jeg nesten kjørte på.
Woops! sier jeg og lager en liten bevegelse med skuldrene og et ansiktsuttrykk som liksom skal bety "unnskyld for at jeg nesten meide deg ned i asvalten med sykkelen min mens jeg tenkte på babyen min."
Tror ikke hun tok den.
Jona: 0 Ammetåka 1

Litt senere detter jeg inn døren hos tannlegen med deilige svetteringer under armene.
"Hallo! Beklager at jeg er litt sen" sier jeg mens jeg hiver etter pusten og lener meg på disken til sekretæren.
"Har du time?" spør hun.
"Eh, ja. Det har jeg. Det er den jeg er for sen til" svarer jeg.
"Er du sikker?" spør hun.
"Jeg er rimelig sikker på at jeg ti minutter for sen ja" svarer jeg og lurer på hvordan denne samtalen gikk fra "hallo" til å bli et tredjegradsforhør.
"Jeg er ikke så sikker" sier hun.
Nå begynner jeg å bli en smule irritert. Hva vil denne dama egentlig?
"Okay, hør her, er det så nøye om jeg er sen eller ikke? Jeg har bestilt time, jeg er her, og nå skal jeg sette meg ned og vente på tannlegen hvis det er greit for deg?"
"Jeg mente, er du sikker på at du har time i dag? Her står det nemlig at du har time i morgen" sier hun og peker på pc-skjermen.

Dritt.
Dritt Dritt Dritt!
Hjernen min går berserk mens den leter etter unnskyldninger jeg muligens kunne servert henne for å komme meg ut av denne sinnsykt ubehagelige situasjonen, men finner ingen som ikke bare får meg til å se dummere ut. Jeg ender med å gå for denne:
"Sorry. Det er bare, jeg gir så mye pupp for tiden skjønner du, og det gjør hjernen min til en kokt potet. Det er ikke din feil."

Ammetåke: også kjent som kokt-potethjerne-syndrom

Det hørtes bedre ut i hodet mitt.
Sekretæren sier ikke et ord. Ansiktet hennes ser ut som et spørsmålstegn. Det ser nesten ut som om hun holder pusten.
"Okay, ja. Hadet da. Sees i morgen" sier jeg og går ut døren og styrter ned gaten mens jeg fyrer av noen saftige gloser.
Jona: 0 Ammetåka: 2

Men det var ikke over.
Jeg går så fort jeg kan hjemover. Jeg tenker på Lillebror. Tenk hvis han har grått og grått etter mammaen sin som IKKE HADDE TIME hos tannlegen i dag. Jeg rister på hodet og øker tempoet til power-walking før jeg bråstopper. Jeg snur meg rundt og går tilbake dit jeg kom fra.
Hadde visst latt sykkelen stå igjen ja. Jepps.

Jeg trasker tilbake til tannlegen og låser opp sykkelåsen mens tannlegesekretæren rister langsomt på hodet innenfor vinduet på kontoret.

Jona: 0 Ammetåka: 3

Nå hadde det kanskje vært lurt å roe meg ned litt. Telle til ti eller trekke pusten dypt før jeg fortsatte. Tenke litt etter om det var noe mer jeg kanskje hadde glemt.
Neida. Jeg har ikke tid til sånt.
Jeg skriver forklarende SMS til barnepasseren min om hva som har skjedd:
"JEG ER EN IDIOT! OH MY GAAAAAAAAAAAD!"
Jeg trykker på send, og skal til å sette meg på sykkelen når jeg kommer på at jeg akkurat sendte melding til det gamle nummeret hennes. Bah..irriterende. Det er ikke første gangen det der har skjedd i løpet av den siste uken.
Jeg sender meldingen igjen, til det nye nummeret denne gangen.
Deretter hiver jeg meg på sykkelen og kjenner det stikker i samvittigheten for at jeg har klart å rote bort så mye tid på INGENTING. Jeg skulle vært hjemme med babyen min jeg, men her står jeg og sender meldinger til et telefonnummer som ikke er i bruk lenger.

Trodde jeg...
På veien hjem ringer telefonen min.
"Hallo det er Jona" sier jeg.
"Hva er det du vil?? Nå har du nettopp sendt melding igjen og jeg skjønner ingenting av SMS'ene dine! Hvem er du??" roper mennesket i andre enden.
Jeg tar en titt på nummeret til den som ringer.
Nummeret som lyser på skjermen er det gamle nummeret til barnevakten, som nå tydeligvis tilhører en veldig irritert mann som ikke er interessert i å vite at jeg er en idiot.
Dritt.
Dritt Dritt DRITT!

Dritt

"Ojsann" svarer jeg den sinte mannen i telefonen. "Det er nok feil nummer".
"Hva mener du feil nummer? Det er du  som har drevet og sendt meg tekstmeldinger i dagevis og nå ringer jeg deg fordi jeg har fått nok, og nå sier du at JEG HAR RINGT FEIL NUMMER?? Tror du jeg er helt dum eller??"
"Nei nei nei! Beklager jeg mente at jeg  har sendt SMS til feil nummer.  Du skjønner venninnen min hadde ditt nummer før og jeg glemmer alltid å slette det når jeg skal sende sms til henne. Unnskyld!" prøver jeg meg.
"Herregud er det mulig" sier mannen før han legger på.

Jona: 0 Ammetåka: 4

Jeg trenger vel ikke si at det var på sin plass med litt kaffe og sjokolade etter denne episoden. Ammetåka
-you are killing me.
Og hvis du lurte, så gikk det helt greit med Lillebror. Han syns visst det  var helt konge å få gå tur med  noen andre enn mamma for en gangs skyld.


Hva er det værste/morsomste du har gjort i ammetåka?