22 Her vil jeg være

Jeg har mistet oversikten over hvor mange ganger jeg har gjort dette her, -å flytte. Og denne gangen er det med en utrolig bittersøt følelse at jeg går inn i prosessen enda en gang. For jeg elsker jo Berlin! Byen har blitt litt min i løpet av de tre siste årene, og jeg savner den og alle de vi tok farvel med. Men det var en god grunn til at vi valgte å flytte. Valget var en investering i fremtiden og samtidig et kjærkomment gjensyn med fortiden. Jeg ville hjem, og hjemme for meg er der hvor familien min er.

God mat og gode samtaler med 'familien' er det som gir meg følelsen av å være hjemme.

Når jeg sier 'familie', så mener jeg ikke bare typisk mor og far, eller besteforeldre. De jeg tenker på er også de menneskene som har vært med meg igjennom mange år, men som ikke nødvendigvis er av samme familietre. De fleste kaller det 'venner', men for meg så er de også familie, i aller høyeste grad. 

Jeg er så takknemmelig at jeg blir helt varm på innsiden. For jeg er så heldig å ha en fantastisk familie som alltid er der. Uansett hva jeg måtte finne på, og uansett hvor jeg er i verden, så vet jeg at jeg har dem i ryggen. Det er en ubetalelig følelse, og disse forholdene vil jeg ta vare på.

Det er så herlig å se at jentene våre nå også blir en del av denne familien. Jeg hadde store forventninger til at de skulle finne hverandre og bli gode venner, men turte ikke helt å ta det for gitt at det skulle bli slik. Man kan jo ikke tvinge folk til å bli venner.

Tja, de ser ut til å trives sammen de... 

Så det er med barnslig fryd at jeg nå ser frem til mange år omringet av familien min her i Norge. 

Kremen av kremen....

Her vil jeg være.