12 Hulen & Hemmeligheten

Dere har ventet lenge nå. I nesten to måneder har dere vært tålmodige og nysgjerrige på alt det nye, men i det siste har jeg merket hvordan dere higer etter noe kjent og trygt. 
Så da del to av flyttelasset vårt ankom for noen dager siden, ble deres ting først i rekka. I mens dere lekte hos bestemor eller var i barnehagen jobbet både mamma og pappa på spreng for å innrede den nye lille hulen deres med alt det gamle og kjære. 

Etter mange timer med skruing og rydding var hulen deres endelig ferdig. Da dere åpnet døren for første gang, fikk mamma og pappa lønn for strevet. 

"JAAAA! Mine ting! MINE - MIIINE!" roper Lillesøster og slenger seg på senga.
Storejenta ser seg rundt og griper tak i en trefløyte og fyrer av noen toner som på en vanlig dag ville fått mamma til å skjære tenner. 
I dag er det helt greit. I dag er det lov å feire.

Da Lillesøster også finner en fløyte og rommet fylles av skråe toner som aldri har blitt hørt før, er det på tide for mamma å trekke seg tilbake. Jeg sitter utenfor rommet og følger med. 
Alle lekekassene med nøye sortert leketøy skal nå tømmes og utforskes. Hvorfor i all verden jeg i det hele tatt sorterte ting forstår jeg ikke nå.

De hopper av fryd for hver ting de tar opp av kassene. Flere instrumenter kommer frem, og Lillesøster setter seg ned med ukulelen og bruker en fløyte som bue på strengene. 
Cellolele. Fiffig.

Det er varmer i mammahjertet å se at de jubler for den nye plassen sin.
Samtidig så lurer jeg på hvor mange nye rom disse lekene kommer til å se før vi endelig får slått ned røtter et sted. For jeg vet noe som ikke de vet. 

Vi skal ikke bli på dette stedet for alltid. 
Akkurat det svir litt når jeg ser hvor glade de er nå.
Men jeg forsøker å leve i nuet og ta inn det gode som skjer akkurat her og nå.
For i dag feirer vi den nye hulen med alt det gamle i.

17 De første sidene av manuskriptet

Det føles litt som å spille i en film, tenker jeg i det jeg kommer inn på kjøkkenet og lemper bæreposene opp på det lille kjøkkenbordet. Folk spør meg hele tiden hvordan det føles å være tilbake i Norge for godt, og i mangel på en bedre forklaring jeg svarer som regel at det føles rart. For det føles helt merkelig. Veldig spennende, og veldig rart på samme tid. Det er som om jeg har fått hovedrollen i en annen person sitt liv, men jeg har bare fått de første sidene av manuskriptet.

Jeg går fra rom til rom og plukker litt klær her og der og prøver å finne ut hvordan jeg skal få orden på livet som fortsatt ligger i kofferter fordelt utover hele huset. Vi har flyttet inn, men følelsen av å ha kommet hjem har jeg ikke funnet enda. Jeg dunker fortsatt storetåa i den sengefoten hver bidige gang jeg går inn på soverommet, og jeg må holde meg fast i trappa for å ikke trø feil og rutsje ned på rumpa. Underbevisstheten har visst ikke helt kartlagt dette nye stedet, så det er kanskje ikke så rart at jeg føler jeg bor på et filmsett. 

Dessuten så har vi vært så opptatt med å ordne praktiske ting, at av og til glemmer jeg at vi ikke skal tilbake igjen. For et par netter siden drømte jeg at jeg stod på flyplassen og skulle sjekke meg inn på flyet tilbake til Berlin. «Du har ingen returbillet» sa mannen bak skraken. «Åja, det stemmer,» svarte jeg «jeg skal jo ikke tilbake!»

Og det er det som blir mer og mer virkelig for meg hver morgen, hver gang jeg våkner i det nye hjemmet vårt. Vi skal ikke tilbake. Vi er ikke her på ferie denne gangen, og den trygge, vante hverdagen som vi har hatt i tre år, får vi ikke igjen. Jeg er ikke trist, men jeg kjenner det tar på å hoppe rett inn i et nytt liv med nytt hjem, ny barnehage og nye jobber med nye utfordringer. 

Heldigvis så har jeg en partner som støtter meg når jeg føler at hodet mitt spinner i kaoset, og en guttebass som smiler dagen lang og motiverer meg til å møte utfordringene med et åpent sinn.

Og jentene. De er mine helter. De omfavner forandringene på en måte jeg ikke hadde forventet.

«Nå skal vi kjøre til det gule huset» sa vi da vi hentet jentene i barnehagen i dag. «Nei ikke si det gule huset mamma» sa Storejenta. «Ikke? Hva skal jeg si da?» spurte jeg. Hun himlet med øynene og blåste håret bort fra ansiktet.

 «Du må jo si Nå skal vi kjøre hjem»

15 Det Lille Huset i Skogen

Lille Villa Villekula

Berlinergjengen har ankommet!

Sent i gårkveld var vi endelig på plass i det nye hjemmet vårt. I det lille huset i skogen. I dag spiste vi frokost sammen for første gang, på det lille kjøkkenet, og hadde hagefest for første gang. Bare oss, riktig nok. Oss og Oma. 

Storejenta satte radioen på full guffe og inntok stilling på verandaen som ikke var noen veranda lenger. Den var en scene og hun danset med full innlevelse til topp 20 lista.
Vi andre fikk beskjed om å sitte på gresset og være publikum. 

Moves like Jagger...

Egentlig var planen slik at jentene skulle i førnøyelsespark med pappa i dag, men det tilbudet avslo de glatt. De skulle være hjemme de. 

Det føles jo ikke helt hjemme for meg enda da. Men hjelp så deilig det er å endelig være her. Det er mye som gjenstår før vi har kommet helt på plass, men det tar vi et steg om gangen.
Akkurat nå skal vi bare jobbe med å ta fatt på den nye hverdagen vår. Som jeg tror kan bli himla fin. 

Jeg mener. Se på den utsikten fra stua da:

Men først er det dåp som står øverst på lista. I morgen er Lillebror sin dag. 
Jeg gleder meg til å ta en pause fra flyttestresset og alt det andre, og bare være sammen med venner og familie.

The man of the hour

Bis morgen!

14 Galskap

Dere er gærne -sa folk da vi fortalte at vi hadde bestemt oss for å dra. Flytte nå? Med tre småunger, og en av dem på fire måneder? -Lykke til gærninger!  Tull, tenkte jeg. Det går så bra så.

Men akkurat i dag er jeg helt enig. Det er litt galskap i det vi driver med. Forruten det at vi har med oss tre små unger på slep, så er det et faktum at ammetåka og bitteliten baby gjør ikke akkurat flytteprosessen enklere. 

Mange små mennesker og mange behov å ta hensyn til midt oppi kaoset.

Hva er det vi holder på med egentlig? tenkte jeg i dag da det lå en liten jente på gulvet og skreik fordi mamma var så umedgjørlig, mens Lillebror knirket og snappet etter puppen og jeg stod der med hodet fult av svirrende tanker om kontraktskriving, avtaler som må inngås, ting som må kjøpes, ordnes og stelles. 

Jeg vet at det bare er snakk om et par uker før det hele vil roe seg betraktelig, men herregud kan vi ikke bare spole over denne biten da? Værsåsnill?

Hva i all verden var det vi tenkte på da vi bestemte oss for å gjøre dette? Og så midt i ferien, når barnehager er stengt og mulige arbeidsgivere desverre ikke er på kontoret. Så når fellesferien endelig er forbi skal vi bytte jobb, bytte hjem, ordne møbler og kjøpe en bil til. Så kommer jo tilvenning i barnehagen, jobbstart, levering av masteroppgave og litt blogging innimellom alt. (Ja jeg vet jeg har vært slapp.)

-åja, jo så skal vi ha dåp snart også. 

GALSKAP! 

Kan vi spole over denne delen? Plis!

På de fleste dager så liker jeg planen vår. Det er en sinnsykt hektisk plan, men jeg vet at resultatet blir bra... eller jeg håper i det minste det. 

Det bør bli bra.

For når jeg stod der på kjøkkenet i dag og prøvde å amme mens jeg pirket løs de brente vafflene med den ledige hånden, og jentene hamret på bordet og ropte i kor "VAFFLER VAFFLER VI VIL HA VAFFLER", så klarte jeg ikke å finne på noe å si for å roe dem. For alt jeg tenkte på mens jeg stod der, var dåpskjolestoff, månedlige daglivareutgifter og forsikringsavtaler. Akkurat da følte jeg ikke akkurat at yes -dette er den beste planen ever. 

Nå har jeg vært "stay at home" mamma i nesten fire uker (mens mannen min tar siste innspurt med masteren) og jeg må si at jeg ville ikke akkurat gitt meg selv toppkarakter. En svak C kanskje. På en god dag. 

I dag ville jeg nok fått en F, med tanke på hvor lenge Disneychannel surret og gikk... Huff da.

Disneychannel som barnevakt: Gratulerer -du ble ikke mom of the month denne gangen heller...

Greit, jeg skal ikke banke meg selv opp for mye. Det at jeg halter litt i mammarollen for tiden kan jo ha noe med flyttestresset og de nye omgivelsene å gjøre. Og dæven - jeg har fått ENDA mer respekt for dem som gjør dette på fulltid. Også dem som flytter med barn! Herreguri hvor mange ting det er å tenke på! Alt henger liksom i løse luften i en periode, man har null styring og skuta seiler liksom bare av gårde i ukjent farvann. Jeg våkner om natten for å fylle ting på To Do -lista.

Jeg sier det igjen -det er galskap. 

Og så har jeg ikke dusjet på tre dager da.

Så sånn sett så er det egentlig litt flaks at vi ikke har hatt besøk på en stund.

Ikke dusja på tre dager. I am not amused.

Men ellers. 

Joda, ellers så går det sånn tålig.

________________________________________________________________________

Har du flyttet med små barn? 

22 Her vil jeg være

Jeg har mistet oversikten over hvor mange ganger jeg har gjort dette her, -å flytte. Og denne gangen er det med en utrolig bittersøt følelse at jeg går inn i prosessen enda en gang. For jeg elsker jo Berlin! Byen har blitt litt min i løpet av de tre siste årene, og jeg savner den og alle de vi tok farvel med. Men det var en god grunn til at vi valgte å flytte. Valget var en investering i fremtiden og samtidig et kjærkomment gjensyn med fortiden. Jeg ville hjem, og hjemme for meg er der hvor familien min er.

God mat og gode samtaler med 'familien' er det som gir meg følelsen av å være hjemme.

Når jeg sier 'familie', så mener jeg ikke bare typisk mor og far, eller besteforeldre. De jeg tenker på er også de menneskene som har vært med meg igjennom mange år, men som ikke nødvendigvis er av samme familietre. De fleste kaller det 'venner', men for meg så er de også familie, i aller høyeste grad. 

Jeg er så takknemmelig at jeg blir helt varm på innsiden. For jeg er så heldig å ha en fantastisk familie som alltid er der. Uansett hva jeg måtte finne på, og uansett hvor jeg er i verden, så vet jeg at jeg har dem i ryggen. Det er en ubetalelig følelse, og disse forholdene vil jeg ta vare på.

Det er så herlig å se at jentene våre nå også blir en del av denne familien. Jeg hadde store forventninger til at de skulle finne hverandre og bli gode venner, men turte ikke helt å ta det for gitt at det skulle bli slik. Man kan jo ikke tvinge folk til å bli venner.

Tja, de ser ut til å trives sammen de... 

Så det er med barnslig fryd at jeg nå ser frem til mange år omringet av familien min her i Norge. 

Kremen av kremen....

Her vil jeg være. 

21 Auf wiedersehen

Det går sakte men sikkert opp for meg. Vi skal ikke tilbake til hjemmet vårt. Nostalgikeren i meg hyler på innsiden. Vi har jo opplevd så mye sammen i denne leiligheten. Og Berlin, du snek deg innpå meg...

Da vi flyttet inn hit, var Storejenta  litt over året. Inntil da hadde vi bodd hos svigermor, men siden vi nå ventet et barn til, trengte vi mer plass. Jeg gledet meg til å ha noe eget, men det kjentes også tungt å flytte og begynne "på nytt", bare noen måneder etter at vi hadde flyttet fra Norge.

Jeg har vanskelig for å føle meg ordentlig hjemme på et sted før det har gått lang tid, og i starten føltes den nye leiligheten vår slett ikke som hjemme.

Norsk-islending i Tyskland.... ikke helt supermatch med en gang.

Imens Storejenta assisterte pappa ved å skru sammen ikeahyllene, satt jeg og lurte på hvor vi kom til å skru opp hyller neste gang. Vi hadde flyttet så mye på oss de siste par årene at jeg ikke turte å håpe på noe permanent bosted.

De første månedene vegret jeg meg for å gjøre leiligheten vår for personlig. Jeg følte ikke at det var vits i å legge arbeid i det, for det var ikke sikkert at vi ville bli her så veldig lenge. 
Men den følelsen forsvant smått og smått når jeg forelsket meg i nabolaget vårt, og begynte å føle meg bittelitt mer som en ekte berliner. 

Storejenta vår derimot, følte seg hjemme med en gang. Det var som om hun alltid hadde bodd her. 

Det hjalp litt når det viste seg at Berlin, og da spesielt vår del av byen, var et fantastisk sted å bo med barn.














Ukene gikk, og fødsel nummer to nærmet seg. Vi hadde veldig lyst på hjemmefødsel, men siden jeg fortsatt ikke følte meg helt hundre prosent hjemme i vår nye leilighet, så ble det sykehusfødsel, som førvrig gikk helt fantastisk bra.

Den dagen vi kom hjem med Lillesøster til leiligheten, glemmer jeg aldri. For det føltes plutselig som å komme hjem. Det var her vi hørte til. I vår egen lille hule.

Etter at Lillesøster kom, begynte vårt liv i leiligheten virkelig føles mer ekte. Vi var blitt fire, og jeg bestemte meg for å gjøre det beste ut av tiden vår i denne leiligheten. Det var trossalt hjemmet til barna mine, og de skulle føle seg trygge og rolige her.

To små jenter føk rundt sammen hele dagen og holdt oss opptatt. Det har vært så mange store øyeblikk som vi har delt innen for disse veggene. Begge jentene våre tok sine første skritt her:

De lekte sammen og Lillejenta sa sine første ord:

Og gjorde sine første (av mange) rampestreker/innstallasjonskunst:

Livet i Tyskland føltes nå naturlig for meg, og jeg kjente at jeg kunne faktisk høre til her, på en måte, igjennom familien min.

Og det at Berlin hadde fantastisk mye kultur, kreativitet og ikke minst caféliv å by på -skadet heller ikke. 

Språket var på plass for lenge siden, jeg hadde fått et knippe gode venner, og jeg hadde til og med kommet over min aversjon for tysk mat, og det sier litt om hvor integrert jeg hadde blitt...

Mmmm -ekte Thüringer Bratwurst og Saure Gurken!

Da vi ventet Lillebror, var jeg ikke i tvil lenger. Jeg ville at han skulle bli født i vår leilighet. Hjemme. 

Og det gjorde han. Den 19.mars. En snøtung kveld etter bare tre timer med rier, kom han til verden på soverommet vårt.

Hjemme på ordentlig

Nå skal vi begynne på et helt nytt kapittel på et annet sted, og jeg gleder meg noe enormt. Men likevel så gjør det vondt å ta farvel med den lille hulen vår, som endelig føltes som et ekte hjem for meg.

Vi skal ikke bygge duplo på det lille barnerommet mer. Ikke lage middag på det fine lille kjøkkenet vårt som mannen min bygde. Vi skal ikke lenger sitte sammen i den koselige bakgården vår sammen med venner og følge med på jentene mens de graver i sandkassa sammen med naboungene. Vi skal ikke lenger på søndagslunsj på det arabiske stedet, og heller ikke på favorittcaféen vår for å slå av en prat med verdens hyggeligeste caféeier og drikke verdens beste kaffe. Jeg skal ikke lenger vandre gatelangs i det vakre nabolaget vårt og bare smile til fremmede som jeg aldri kommer til å se igjen.



Det gjør litt vondt å tenke på at jeg ikke kan få gå igjennom alle rommene våre bare én siste gang før leiligheten ikke er vår lenger. Og det stikker i hjertet når jeg tenker på at vi ikke lenger skal våkne her hver morgen, på det rommet, i den sengen som vår sønn kom til verden i.

Et nytt og spennende kapittel har sin pris. Forhåpentligvis blir det neste like bra som det forrige. Det blir nok det, med denne gjengen her. Jeg tør nesten å vedde på det.

Auf wiedersehen, Berlin.

Auf wiedersehen, hjemmet vårt.

Takk for alt.

32 Store planer

Da jeg startet denne bloggen var jeg ikke helt sikker på hvordan fremtiden vår ville se ut. Vi hadde mange drømmer og ønsker, men også mange løse ender. Nå begynner de løse endene å komme sammen, og planene for fremtiden min sammen med Tyskeren og trøbbeltrioen begynner å bli klarere. 

I det siste så har kanskje dem som har lest bloggen lenge lag merke til at det har blitt litt mindre blogging med lenger i mellom hvert innlegg. (I starten blogget jeg 1-3ganger hver dag. Ja, jeg vet. Litt intenst liksom...) Grunnen til at jeg har hatt mindre tid til bloggen i det siste har ikke bare vært Lillebrors ankomst, men også en annen: Vi skal flytte! 

I løpet av sommeren skal vi altså få et nytt hjem. Det blir nok en hel del utfordringer og sikkert mye stress, men jeg vet at det blir bra tilslutt så vi kjører på. Det hjelper å ha en snill mann som er irriterende hæppy og sinnsykt positiv når man skal igjennom store forandringer i livet. Jeg er heldig med han der. Selv kan jeg være litt typen til å spå verdens ende hvis jeg ikke kan se nøyaktig hvordan ting kommer til å bli i god tid i forkant. Heldigvis finnes det kaffe.

Vi gleder oss noe enormt til å starte på et nytt kapittel sammen. Det blir så utrolig spennende! Bloggen blir så klart med videre. Skrivingen og kontakten med dere har blitt en viktig del av hverdagen min som jeg ikke vil være forruten. Det gir meg så mye tilbake.

Hvor vi skal bo? Det kommer jeg tilbake til senere, når tidspunktet nærmer seg.  Først skal vi nemlig på ferie!  Akkurat nå sitter faktisk Lillebror og jeg på flyet. Resten av gjengen kommer etter oss om et par dager til. 

Vi skal tilbringe noen deilige uker sammen med familien min. Bloggen tar ikke ferie da, så se opp for mye grillpølse og softis-innlegg, hver dag. Neida, jeg lover, det blir nok av innlegg i vanlig "Jona-stil" som en artig leser kalte det engang. Takk for at dere har fulgt meg sålangt, og jeg gleder meg til å dele nye gleder og utfordringer med dere. Ha en knall mandag!

FIRE måneder gammel klump -hurra!