12 Hulen & Hemmeligheten

Dere har ventet lenge nå. I nesten to måneder har dere vært tålmodige og nysgjerrige på alt det nye, men i det siste har jeg merket hvordan dere higer etter noe kjent og trygt. 
Så da del to av flyttelasset vårt ankom for noen dager siden, ble deres ting først i rekka. I mens dere lekte hos bestemor eller var i barnehagen jobbet både mamma og pappa på spreng for å innrede den nye lille hulen deres med alt det gamle og kjære. 

Etter mange timer med skruing og rydding var hulen deres endelig ferdig. Da dere åpnet døren for første gang, fikk mamma og pappa lønn for strevet. 

"JAAAA! Mine ting! MINE - MIIINE!" roper Lillesøster og slenger seg på senga.
Storejenta ser seg rundt og griper tak i en trefløyte og fyrer av noen toner som på en vanlig dag ville fått mamma til å skjære tenner. 
I dag er det helt greit. I dag er det lov å feire.

Da Lillesøster også finner en fløyte og rommet fylles av skråe toner som aldri har blitt hørt før, er det på tide for mamma å trekke seg tilbake. Jeg sitter utenfor rommet og følger med. 
Alle lekekassene med nøye sortert leketøy skal nå tømmes og utforskes. Hvorfor i all verden jeg i det hele tatt sorterte ting forstår jeg ikke nå.

De hopper av fryd for hver ting de tar opp av kassene. Flere instrumenter kommer frem, og Lillesøster setter seg ned med ukulelen og bruker en fløyte som bue på strengene. 
Cellolele. Fiffig.

Det er varmer i mammahjertet å se at de jubler for den nye plassen sin.
Samtidig så lurer jeg på hvor mange nye rom disse lekene kommer til å se før vi endelig får slått ned røtter et sted. For jeg vet noe som ikke de vet. 

Vi skal ikke bli på dette stedet for alltid. 
Akkurat det svir litt når jeg ser hvor glade de er nå.
Men jeg forsøker å leve i nuet og ta inn det gode som skjer akkurat her og nå.
For i dag feirer vi den nye hulen med alt det gamle i.

7 Superheltene: Å flytte med Barn

Jeg har opplevd det selv da jeg var liten: å flytte fra alt som er kjent og kjært. Familie og skolekamerater, venner og hjem ble borte, og jeg måtte begynne på nytt. Med nytt språk attpåtil. Derfor var det ekstra vanskelig for meg å ta avgjørelsen om å flytte med barna våre til Norge, selv om det egentlig var det som var planen hele tiden. 

De siste ukene før vi reiste fra Berlin var harde. Jeg vinglet frem og tilbake i hodet mitt. Er dette slemt gjort mot dem? De har jo ikke noe valg. Det er vi som bestemte dette, og de blir røsket opp etter røttene på grunn av våre ønsker og drømmer. Hva med deres ønsker? Og når er egentlig barn gamle nok til å få ha noe å si i sånne saker? Ikke sånn rettslig sett, men følelsesmessig. Hva om de kom til å mistrives? Hva gjør vi da? 

Tankene holdt på å ta fra meg gleden ved å fytte. For det var jo mye fint som ventet oss, men jeg klarte ikke helt å glede meg like mye som jeg gjorde før det var på tide å dra. Det reiv og svei i samvittigheten. 

Siden jeg følte meg såpass hjelpesløs og nervøs for hvordan barna ville reagere, så gjorde jeg en del research på dette med flytting med barn. Jeg fant en hel haug av artikler, tips og råd fra psykologer og begynte å føle meg roligere. Over alt leste jeg at barn tilpasser seg fort, og at språket kommer som regel helt av seg selv osv osv. Dette visste jeg jo fra før, men det var godt å få det inn med teskje.

Tipsene har jeg samlet på, og tenkte å dele dem med dere:

  Forberedelser: 

Det vi gjorde for å forberede jentene på flyttingen, var å begynne å fortelle dem om det en god stund i forveien. Likevel passet vi på at ikke det ble for lenge å vente før det faktisk skulle skje, så nyhetene fikk de høre ca 8 uker før vi flyttet. Vi passet på å holde en glad tone, og fortelle dem hva som skulle skje på en forståelig måte: "Vi skal flytte til Norge om noen uker til. Da skal vi bo i nærheten av familien vår. Vi skal ikke bo i denne leiligheten lenger, men vi skal få et nytt hus og det blir nok veldig gøy!"

Senere når vi hadde funnet hus, så viste vi dem bilder av det nye hjemmet vårt slik at de hadde noe konkret å forholde seg til. Storejenta var veldig gira og viste stolt frem bildene av det nye huset til besteforeldre og venner.

Videre fortalte vi dem om andre endringer som skulle skje, som for eksempel at de skulle begynne i ny barnehage, at vi skulle kjøpe ny bil, og at de skulle få et nytt barnerom i det nye hjemmet. Lillesøster kan jo ikke uttrykke seg like godt som Storesøster, men hun fulgte som oftest veldig nøye med når vi pratet om flyttingen. Storesøster var veldig spent og gledet seg, og det hjalp nok Lillesøster veldig mye.

Andre viktige forberedelser før flytting med barn, kan være å forsøke å få unna mye av det praktiske før man drar med barna. Det å flytte med barn til utlandet slik vi har gjort, innebærer jo et hav av papirarbeid, tonnevis av utstyr som enten skal flyttes eller selges og kjøpes, og jeg merker godt at vi kunne nok vært litt flinkere på dette området. 
Barnehagen, huset og bilen ordnet vi på forhånd, men alt papirarbeidet som det medfører å være innvandrer med barn, kunne vi nok med fordel begynt på tidligere. Gjør deg kjent med hvilke dokumenter du må ha klare, og hvilke regler som gjelder for akkurat din situasjon. Så slipper du kanskje å vente på time hos UDI  på grunn av kluss med personnummer i flere måneder... *kremt*

Når det gjelde å komme på plass i det nye huset, så fant jeg et kjempelurt tips om å innrede barnerommet først, slik at barna har fått sitt eget leke og soveområde definert, og dermed kan trekke seg tilbake og leke i fred for alle pappkassene, sammenskruing av møbler og styr som pågår i hjemmet. Det er også lurt å ha med favorittlekene før resten av flyttelasset kommer. 

Til og med babyer merker forandringene. Man må nok regne med at babyen kan bli trenge enda mer nærhet, bæring, amming og kos den første tiden.  Det har jeg sett på Lillebror. Da vi ankom hjemme hos familien min før vi fikk nøklene til huset, så merket jeg hvordan han ville amme oftere, våknet mer om natten og var litt mindre sprudlende glad enn det han pleier å være, den første uken. Men så fikk han sitte i vippestolen sin og så fort han fikk øye på lekene som hang og dinglet på stolen, så kom smilet tilbake for fult. 

 Si Farvel: 

En avskjedsfest kan være like viktig for de små som de voksne. Også handler det ikke bare om å si farvel, men også å feire den nye fremtiden sammen med dem man er glad i. Vi samkjørte familiebursdag med farvelfesten, og fikk en herlig dag med familie og et par nære venner som gjorde veldig godt. 

I barnehagen i Berlin fortalte vi de ansatte om planenen våre i god tid, slik at både de og de andre barna var forberedt på å si hadet. Dette hjalp også spesielt Storejenta som fikk bearbeidet tankene sine om flyttingen også i barnehagen. Vi ble fortalt at hun snakket mye om at hun gledet seg til å begynne i en norsk barnehage og bli "den nye jenta".  Modige Storejenta vår!

 Behold kontakten: 

Vi er heldige som lever i den digitale tidsalderen, for det å beholde kontakten med familie og venner i utlandet er ufattelig mye enklere nå enn før, og det setter jeg stor pris på. Vi bruker skype for alt det er verdt, og har til og med overtalt farmor til å få seg apper på mobilen som gjør det mulig å sende små videohilsener over nettet. Moderne besteforeldre liker vi altså!

Ellers så fortsetter vi å holde jentene oppdatert på alt som skal skje fremover, for vi er jo ikke helt inne i rutine og hverdagsliv enda. Men det kommer. Og jeg har på følelsen at det kommer til å bli veldig bra! 

Jentene har taklet overgangen utrolig bra. Mye bedre enn jeg fryktet. Tilvenningen i barnehagen har gått over all forventning, og de er nå rundt 5 timer i barnehagen og koser seg maks, helt uten mamma og pappa. De er mine superhelter!

__________________________________________________________________

Har du flyttet med barn? Hva syns du var det mest utfordrende ved å flytte?

17 De første sidene av manuskriptet

Det føles litt som å spille i en film, tenker jeg i det jeg kommer inn på kjøkkenet og lemper bæreposene opp på det lille kjøkkenbordet. Folk spør meg hele tiden hvordan det føles å være tilbake i Norge for godt, og i mangel på en bedre forklaring jeg svarer som regel at det føles rart. For det føles helt merkelig. Veldig spennende, og veldig rart på samme tid. Det er som om jeg har fått hovedrollen i en annen person sitt liv, men jeg har bare fått de første sidene av manuskriptet.

Jeg går fra rom til rom og plukker litt klær her og der og prøver å finne ut hvordan jeg skal få orden på livet som fortsatt ligger i kofferter fordelt utover hele huset. Vi har flyttet inn, men følelsen av å ha kommet hjem har jeg ikke funnet enda. Jeg dunker fortsatt storetåa i den sengefoten hver bidige gang jeg går inn på soverommet, og jeg må holde meg fast i trappa for å ikke trø feil og rutsje ned på rumpa. Underbevisstheten har visst ikke helt kartlagt dette nye stedet, så det er kanskje ikke så rart at jeg føler jeg bor på et filmsett. 

Dessuten så har vi vært så opptatt med å ordne praktiske ting, at av og til glemmer jeg at vi ikke skal tilbake igjen. For et par netter siden drømte jeg at jeg stod på flyplassen og skulle sjekke meg inn på flyet tilbake til Berlin. «Du har ingen returbillet» sa mannen bak skraken. «Åja, det stemmer,» svarte jeg «jeg skal jo ikke tilbake!»

Og det er det som blir mer og mer virkelig for meg hver morgen, hver gang jeg våkner i det nye hjemmet vårt. Vi skal ikke tilbake. Vi er ikke her på ferie denne gangen, og den trygge, vante hverdagen som vi har hatt i tre år, får vi ikke igjen. Jeg er ikke trist, men jeg kjenner det tar på å hoppe rett inn i et nytt liv med nytt hjem, ny barnehage og nye jobber med nye utfordringer. 

Heldigvis så har jeg en partner som støtter meg når jeg føler at hodet mitt spinner i kaoset, og en guttebass som smiler dagen lang og motiverer meg til å møte utfordringene med et åpent sinn.

Og jentene. De er mine helter. De omfavner forandringene på en måte jeg ikke hadde forventet.

«Nå skal vi kjøre til det gule huset» sa vi da vi hentet jentene i barnehagen i dag. «Nei ikke si det gule huset mamma» sa Storejenta. «Ikke? Hva skal jeg si da?» spurte jeg. Hun himlet med øynene og blåste håret bort fra ansiktet.

 «Du må jo si Nå skal vi kjøre hjem»

14 Galskap

Dere er gærne -sa folk da vi fortalte at vi hadde bestemt oss for å dra. Flytte nå? Med tre småunger, og en av dem på fire måneder? -Lykke til gærninger!  Tull, tenkte jeg. Det går så bra så.

Men akkurat i dag er jeg helt enig. Det er litt galskap i det vi driver med. Forruten det at vi har med oss tre små unger på slep, så er det et faktum at ammetåka og bitteliten baby gjør ikke akkurat flytteprosessen enklere. 

Mange små mennesker og mange behov å ta hensyn til midt oppi kaoset.

Hva er det vi holder på med egentlig? tenkte jeg i dag da det lå en liten jente på gulvet og skreik fordi mamma var så umedgjørlig, mens Lillebror knirket og snappet etter puppen og jeg stod der med hodet fult av svirrende tanker om kontraktskriving, avtaler som må inngås, ting som må kjøpes, ordnes og stelles. 

Jeg vet at det bare er snakk om et par uker før det hele vil roe seg betraktelig, men herregud kan vi ikke bare spole over denne biten da? Værsåsnill?

Hva i all verden var det vi tenkte på da vi bestemte oss for å gjøre dette? Og så midt i ferien, når barnehager er stengt og mulige arbeidsgivere desverre ikke er på kontoret. Så når fellesferien endelig er forbi skal vi bytte jobb, bytte hjem, ordne møbler og kjøpe en bil til. Så kommer jo tilvenning i barnehagen, jobbstart, levering av masteroppgave og litt blogging innimellom alt. (Ja jeg vet jeg har vært slapp.)

-åja, jo så skal vi ha dåp snart også. 

GALSKAP! 

Kan vi spole over denne delen? Plis!

På de fleste dager så liker jeg planen vår. Det er en sinnsykt hektisk plan, men jeg vet at resultatet blir bra... eller jeg håper i det minste det. 

Det bør bli bra.

For når jeg stod der på kjøkkenet i dag og prøvde å amme mens jeg pirket løs de brente vafflene med den ledige hånden, og jentene hamret på bordet og ropte i kor "VAFFLER VAFFLER VI VIL HA VAFFLER", så klarte jeg ikke å finne på noe å si for å roe dem. For alt jeg tenkte på mens jeg stod der, var dåpskjolestoff, månedlige daglivareutgifter og forsikringsavtaler. Akkurat da følte jeg ikke akkurat at yes -dette er den beste planen ever. 

Nå har jeg vært "stay at home" mamma i nesten fire uker (mens mannen min tar siste innspurt med masteren) og jeg må si at jeg ville ikke akkurat gitt meg selv toppkarakter. En svak C kanskje. På en god dag. 

I dag ville jeg nok fått en F, med tanke på hvor lenge Disneychannel surret og gikk... Huff da.

Disneychannel som barnevakt: Gratulerer -du ble ikke mom of the month denne gangen heller...

Greit, jeg skal ikke banke meg selv opp for mye. Det at jeg halter litt i mammarollen for tiden kan jo ha noe med flyttestresset og de nye omgivelsene å gjøre. Og dæven - jeg har fått ENDA mer respekt for dem som gjør dette på fulltid. Også dem som flytter med barn! Herreguri hvor mange ting det er å tenke på! Alt henger liksom i løse luften i en periode, man har null styring og skuta seiler liksom bare av gårde i ukjent farvann. Jeg våkner om natten for å fylle ting på To Do -lista.

Jeg sier det igjen -det er galskap. 

Og så har jeg ikke dusjet på tre dager da.

Så sånn sett så er det egentlig litt flaks at vi ikke har hatt besøk på en stund.

Ikke dusja på tre dager. I am not amused.

Men ellers. 

Joda, ellers så går det sånn tålig.

________________________________________________________________________

Har du flyttet med små barn? 

22 Her vil jeg være

Jeg har mistet oversikten over hvor mange ganger jeg har gjort dette her, -å flytte. Og denne gangen er det med en utrolig bittersøt følelse at jeg går inn i prosessen enda en gang. For jeg elsker jo Berlin! Byen har blitt litt min i løpet av de tre siste årene, og jeg savner den og alle de vi tok farvel med. Men det var en god grunn til at vi valgte å flytte. Valget var en investering i fremtiden og samtidig et kjærkomment gjensyn med fortiden. Jeg ville hjem, og hjemme for meg er der hvor familien min er.

God mat og gode samtaler med 'familien' er det som gir meg følelsen av å være hjemme.

Når jeg sier 'familie', så mener jeg ikke bare typisk mor og far, eller besteforeldre. De jeg tenker på er også de menneskene som har vært med meg igjennom mange år, men som ikke nødvendigvis er av samme familietre. De fleste kaller det 'venner', men for meg så er de også familie, i aller høyeste grad. 

Jeg er så takknemmelig at jeg blir helt varm på innsiden. For jeg er så heldig å ha en fantastisk familie som alltid er der. Uansett hva jeg måtte finne på, og uansett hvor jeg er i verden, så vet jeg at jeg har dem i ryggen. Det er en ubetalelig følelse, og disse forholdene vil jeg ta vare på.

Det er så herlig å se at jentene våre nå også blir en del av denne familien. Jeg hadde store forventninger til at de skulle finne hverandre og bli gode venner, men turte ikke helt å ta det for gitt at det skulle bli slik. Man kan jo ikke tvinge folk til å bli venner.

Tja, de ser ut til å trives sammen de... 

Så det er med barnslig fryd at jeg nå ser frem til mange år omringet av familien min her i Norge. 

Kremen av kremen....

Her vil jeg være. 

8 Hjemløs

Du er litt hjemløs akkurat nå, og jeg ser at det er vanskelig. Smått og smått går det opp for deg at dette er begynnelsen på et helt nytt kapittel. Vi har kastet oss uti noe stort og ukjent, og dratt deg med uten å spørre deg først. 

Akkurat nå er vi bare på ferie, men vi skal ikke tilbake til den leiligheten du kjenner så godt. Vi skal begynne på nytt et annet sted, og jeg ser at du grubler. Du bare to år og du har faktisk aldri flyttet før. Og hva er egentlig en "ferie"?

Storesøster forstår at ting vil endre seg. Hun forteller oss at hun gleder seg. Det vil nok bli litt vanskelig for henne også når det hele blir mer virkelig, men hun kan i det minste fortelle oss alt hun tenker på. Og ikke minst spørre. 
Du kan ikke spørre så mye enda. 
Det må vi hjelpe deg med.

Du er som regel den lille klovnen, den utadvendte, den som tør alt. Nå har du blitt røsket ut av den hverdagen du kjenner, og jeg ser at du av og til sliter litt. Du er litt mer usikker og forsiktig. Du vil ikke at mamma og pappa skal gå for langt bort uten deg. Du passer på at vi skal være sammen.

For selv om vi, med enkle ord, forklarer deg og Storesøster hva som skal skje om noen uker, så kan jeg ikke være sikker på at du forstår. For du er fortsatt liten og det er vanskelig for deg å beskrive hva du tenker og føler. Men du prøver:

"Hjem mamma. Gå hjem."
"Ja. Vi skal snart hjem lille venn. I det nye hjemmet vårt."
"NÅ hjem mamma! Vondt mamma -au!"
"Hvor gjør det vondt vennen?"
"Her" (Peker på brystet sitt)
"Kanskje du har hjemlengsel?"
"Ja. Jengsel mamma. Vondt."

Lille, kjære, søte skatten min. Jeg forstår.
Det gjør vondt for meg også. Men det kommer til å gå bra.
Jeg har vært igjennom dette mange ganger, og jeg vet at det blir bedre.
I mellomtiden skal du få oppleve den herligste sommeren du kan tenke deg. 
Omringet av venner og familie, sommer og lange dager på mamma og pappas fang.
Og så når vi har kommet oss et stykke lenger ut i dette nye kapittelet, så vil det stikke mindre og mindre i brystet for hver dag. Du blir ikke hjemløs for alltid.
Jeg lover.