Jeg lærer visst ikke alltid så fort. Hver gang jeg har vært gravid så skjer det. Jeg begynner å innbille meg ting. Forestillingen om permisjonstiden er åh-så annerledes enn virkeligheten mens jeg fortsatt er full av baby.
Okay greit,
så visste jeg ikke hva jeg gikk til med det første barnet. Og det gikk jo som
dere vet ganske skeis i starten. Barseltida og egentlig hele det første året
fikk dessverre ikke så bra som jeg hadde sett for meg, men jeg kom meg på beina
igjen, akkurat i tide for neste graviditet. Men da begynte jeg igjen å
fantasere.
For når man
er gravid så drømmer man jo gjerne om det første året med babyen og alt det man
skal bruke tiden til. Hver gang jeg har hatt en leieboer i magen, har jeg gått
og fantasert om alle de morsomme permisjonsaktivitetene, de lange morgenene med
god tid til å rydde og ikke minst alt det jeg skulle ordne når jeg først hadde
så mye tid! For man har jo så himla god tid når man nettopp har blitt mamma…
Da Lillesøster kom, gikk mye bedre enn første gangen i starten. Barseltiden
ble ikke like hard som første gangen, til tross for kolikk og mange hundre
timer med byssing og bæring. Jeg holdt meg på beina til skrikeukene gikk over,
og nå skulle jeg virkelig NYTE det neste året i permisjon.
Nå skulle jeg begynne på den lange lista med de herlige permisjonsaktivitetene jeg hadde ventet på og virkelig KOSE meg. Jeg skulle sove lenge om morgenen, gå turer hver dag med babyen, planlegge og ordne med matlaging, sortere alle barneklærne som vi ikke trengte lenger og få kroppen i form igjen innen hun fylte fire måneder. Jeg skulle endelig få gått til frisøren oftere enn hvert andre år, jeg skulle fremkalle masse bilder og lage album, gå på babytreff, spille inn alle sangene mine, nyte caféturer med venninner og så skulle jeg endelig få sortert alle de single sokkene. Jeg skulle lakke negler mens babyen sov, dra på utflukter til nye steder med gullungen, dra på kunstgalleri med henne som sov i vogna og selvfølgelig strikke. Masse.
Nå skulle jeg begynne på den lange lista med de herlige permisjonsaktivitetene jeg hadde ventet på og virkelig KOSE meg. Jeg skulle sove lenge om morgenen, gå turer hver dag med babyen, planlegge og ordne med matlaging, sortere alle barneklærne som vi ikke trengte lenger og få kroppen i form igjen innen hun fylte fire måneder. Jeg skulle endelig få gått til frisøren oftere enn hvert andre år, jeg skulle fremkalle masse bilder og lage album, gå på babytreff, spille inn alle sangene mine, nyte caféturer med venninner og så skulle jeg endelig få sortert alle de single sokkene. Jeg skulle lakke negler mens babyen sov, dra på utflukter til nye steder med gullungen, dra på kunstgalleri med henne som sov i vogna og selvfølgelig strikke. Masse.
 |
| Hold ut single sokker! Snart begynner permisjonen og dere skal endelig gjenforenes med deres respektive partnere! |
Da jeg ventet Lillebror hadde jeg ca samme plan som forrige gang:
Nyte-nyte-nyte, og samtidig være supereffektiv i permisjonen. For det er jo det
alle gjør, tenkte jeg. De superkoser seg samtidig som hjemmet ser strøkent ut fordi at de har jo så mye tid til å dulle med støvsuging og gulvvask! Det bakes
cupcakes og middagen lages fra bunnen av. Det blir alltid nok av tid til
strikking av nydelige babyplagg innimellom all babysvømmingen og turgåingen med
den fine barnevogna. I hvertfall på facebook.
Dette var
altså det jeg innbilte meg. Virkeligheten, den så ca slik ut:
Sove lenge-ish...eller kanskje ikke. Noen morgener var det opp klokken altfortidlig selv om jeg da virkelig hadde planlagt å få hvilt meg litt. Jeg var jo i mammapermisjon for søren. Men babyen hadde andre planer: pupp, bleie, pupp, bæring, bleie, litt kosetid, pupp mens jeg trøkket i meg et knekkebrød og en halvspist banan som storesøster hadde lagt igjen på frokostbordet, -ja og så litt mer pupp før den første luren rundt lunsj. Da var jeg som regel så utslitt at jeg duppet av i sengen mens jeg ammet og våknet to timer senere i full panikk. Jeg hadde jo ikke handlet middag enda! Ikke hadde jeg fått dusjet eller pusset tenner heller.
Så var det ryddingen og barneklærne som skulle sorteres. Egentlig skulle jeg invitere en venninne på kaffe, eller i det minste få gått meg en tur, men jeg bare lå der i sengen og stirret på den lille og lurte på hvordan i all verden folk klarer å nyte denne tiden mens de samtidig får til så mye.
Sove lenge-ish...eller kanskje ikke. Noen morgener var det opp klokken altfortidlig selv om jeg da virkelig hadde planlagt å få hvilt meg litt. Jeg var jo i mammapermisjon for søren. Men babyen hadde andre planer: pupp, bleie, pupp, bæring, bleie, litt kosetid, pupp mens jeg trøkket i meg et knekkebrød og en halvspist banan som storesøster hadde lagt igjen på frokostbordet, -ja og så litt mer pupp før den første luren rundt lunsj. Da var jeg som regel så utslitt at jeg duppet av i sengen mens jeg ammet og våknet to timer senere i full panikk. Jeg hadde jo ikke handlet middag enda! Ikke hadde jeg fått dusjet eller pusset tenner heller.
Så var det ryddingen og barneklærne som skulle sorteres. Egentlig skulle jeg invitere en venninne på kaffe, eller i det minste få gått meg en tur, men jeg bare lå der i sengen og stirret på den lille og lurte på hvordan i all verden folk klarer å nyte denne tiden mens de samtidig får til så mye.
Som regel ble
det til at jeg på ettermiddagen raste rundt med babyen på armen mens jeg tok
meg en kattevask, pusset tenner mens jeg skrev handleliste og prøvde forgjeves
å fikse på det håret som ikke hadde møtt en saks på over to år mens
strikkepinnene lå der og hånte meg fra stuebordet. Jeg heiv på meg gravidbuksa
som var den eneste buksa som passet ( ja jeg skammet meg, for treningen kom jeg liksom aldri i
gang med før ungen nesten kunne gå) og snublet ut av huset rundt klokken tre
med babyen bundet på meg i bæresjal.
Barnevognturer ble det fint lite av med de to yngste som storkoser seg i
bæretøy men avskyr alt som har fire hjul. (Inkludert bil –farvel utenbys-utflukter!) Jeg
har per i dag hatt en vogntur med Lillebror som varte i over 30 minutter, og
jeg har fått strikket et eneste babyteppe i løpet av tre permisjonstider. At
ikke jeg lærer!
Jeg har selvfølgelig hatt det veldig fint sammen med babyene mine og det har vært mye kos, men jeg ser jo nå i ettertid at jeg dro de fantasiene mine litt vel langt, og la altfor mange planer og press på meg selv.
Nå som jeg
sannsynligvis ikke kommer til å få flere barn, (kan ikke love noe,
men heller mot ikke) har jeg tatt et oppgjør med mammapermisjonsfantasiene
mine. Dette kan være siste sjanse! Det er slutt på skyhøye ambisjoner om fantastiske hobbyprosjekter, det er
nok hvis huset ser sånn halvveis ut på hverdager og jeg har ikke planer om å
passe inn i den trangeste dongeribuksa før gutten har fylt et år lenger. Jeg lager
ofte posesuppemiddag, trener for min egen skyld når jeg har lyst og tar på meg
gravidebuksa (helt uten å skamme meg!) de dagene jeg ikke finner noe annet som
passer.
 |
| Siste sjanse til å kose meg i perm. Mulig jeg dropper scrappe-ambisjonene denne gangen og heller stirrer på han her. |
Ordet permisjonskos har blitt
redefinert i mitt hode og det betyr ikke lenger at jeg skal klare ditten og datten i en viss
rekkefølge. Jeg koser meg så lenge Lillebror er fornøyd, og jeg holder hodet over vannet ved å ta meg tid til en kaffe i blant og treffer
venner slik at jeg ikke glemmer hvordan man har en voksen samtale. De slitte hårtuppene har enda ikke fått vært hos frisøren, men jeg nyter
det å skrive på kveldstid og se tv-serier eller musikkvideoer om rever (*kremt*) som lindrer stress. Lillebror får
henge i puppen så lenge han vil, og barnevogna får han sitte i når det passer ham.
Strikkepinnene ligger pent pakket bort i en eske med støv på, og jeg nyter min
egen slaskete form for permisjonskos.
 |
| Strikketøy-horder: Jeg samler på halvferdige strikkeprosjekter... |
____________________________________________
Hvordan så dine permisjonsfantasier ut?
Hva er permisjonskos for deg og har mammapermen blitt slik du så den for deg?
Hva er permisjonskos for deg og har mammapermen blitt slik du så den for deg?
Ah, husker jeg holdt på å eksplodere av alle som ba meg om å kose meg da Barnet kom til verden. Hallo, med all den ammingen, betennelsene, bleieskitftene, de mye følelsene..når skulle kosen begynne liksom? Og alle disse tingene som jeg hadde sett for meg at jeg skulle rekke nå i permisjon. Nå tenker jeg, at dersom jeg skulle bli mamma igjen, så vil jeg prøve å være flinkere til å være tilstede her og nå. Sammen med den lille;) ikke opphengt i å bare skulle henge opp en vask, rydde et gulv, tømme en maskin..
SvarSlettJa jeg kjenner godt til den følelsen. De første ukene med Storejenta var så vanskelige (brystbetennelse og sykehusinnleggelse) at jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke koste meg nok.
SlettJeg har blitt flinkere for hvert barn, men jeg tror jeg kan bli enda bedre til å senke forventningene til meg selv.
Klart at huset må holdes levelig og det skal mat på bordet. Ungene skal bades og få kos og oppmerksomhet, men svære strikkeprosjekter, plettfritt hjem og lange utflukter er en sjeldenhet nå for tiden. :)
Jeg skjønner ikke helt dette innlegget. Etter hva du har skrevet selv og svar du har gitt på kommentarene dine så har jeg oppfattet det som om du har vært hjemmeværende fra du fikk ditt første barn.
SvarSlettBortsett fra et forsøk på å være superstudent da førstemann bare var noen måneder.
Jeg har sannsynligvis missforstått totalt :)
Hva jobber du med egentlig?- ble nysgjerrig nå da vet du;)
Hehe, kanskje jeg skrev litt kronglete denne gangen? Jeg vet ikkke.
SlettMen dette er en beskrivelse av mine tanker om mammapermisjon, forventningene mine vs hvordan det ble. Det jeg spør om under innlegget er hvordan andre mødre opplevde mammapermen og om den møtte forventingene.
Jeg har jobbet litt imellom barna ja, (bla som dramalærer) men ikke fulltid og det stemmer at jeg var student da storejenta ble født. Kaller det første året der for mammaperm, selv om det tekninsk sett kanskje ikke er det. så der har du rett!
Akkurat nå er jeg selvstendig næringsdrivende og jobber som skribent. ;)
Man må ha jobbet minst seks av ti måneder før man går ut i permisjon, så du har i teorien aldri hatt mammapermisjon ;)
SlettDet virker som det er viktig for deg å få klarhet i dette, og jeg forklarer gjerne mer fullstendig:
SlettDu kokluderer at jeg aldri har hatt mammapermisjon utifra den brøkdelen av omstendighetene som jeg har delt. Dette stemmer ikke.
Jeg hadde jobbet i mer enn seks måneder da Storejenta kom. Jeg tok seks uker permisjon, før pappaen tok over permisjonen i en periode da jeg begynte på et studium og deltidsjobb. Heldigvis hadde jeg fleksibilitet nok til å være mye hjemme med jenta også. Da vi flyttet til Berlin var jenta rundt 8 mnd gammel var jeg hjemme på fulltid og mannen studerte.
I Tyskland hadde jeg ikke 100% jobb men noe som kalles "Praktikum" der. Jeg fikk derfor permisjonspenger i ca 1 år etter at de to yngste ble født. Så jo, hvis vi skal se på det i teorien, så har jeg vært i permisjon.
Synes klarhet er viktig, og siden du tidligere har snakket så varmt- og med rette med stolthet om at ja du var fulltids mamma, så finner jeg det litt rart at du nå i det siste har gjort "helomvending" og snakker om din og andre "karrieremødres" tøffe hverdag.
SlettFlott at du fikk "praktikumspenger" i Tyskland, men her hadde du ikke fått det. Her gjelder den regelen jeg nevnte over her, og når man diskuterer norske forhold og de "vansklighetene" man som mor møter- hjemmeværende eller utearbeidende- så tar jeg det for gitt at man snakker om de faktiske forhold i Norge.
Ja jeg har i løpet av de siste fire-fem årene vært både fulltidsmamma uten permisjon, studentmamma, jobbemamma og mamma i permisjon (både i Tyskland og i Norge). Rart? ja det er mulig, men det er slik det har vært. Frem til vi flyttet til Norge, har jeg vært i (Tysk praktikums-)permisjon igjen, men nå er jeg hjemmeværende samtidig som jeg driver eget foretak. Hva jeg skal kalle det forno vet jeg ikke. Hjemmeværende karrieremamma? Ikke lett å vite. Kompliserte greier altså men ting er ikke alltid bare sort/hvitt.
SlettKlarhet er fint, men dette innlegget handlet mest om følelser og forventninger til tiden med babyen og ikke om min jobbfortid.
Heldigvis så er det slik med en blogg at forfatteren kan velge helt fritt hvor mye de ønsker å dele om private detaljer. Så derfor tillot jeg meg å la det stå slik uten å kjede de fleste med detaljerte beskrivelser av mitt (tydeligvis forvirrende) arbeidsliv eller permisjonsfordeling.
Ja, hvis jeg hadde bodd i Norge da vi fikk de to yngste, så hadde ting nok vært annerledes, det er stemmer. Men jeg bodde ikke i Norge. Leser man i "Om meg" delen av bloggen så står det der at jeg har bodd i Tyskland i tre år og fått to barn der. Bor man i utlandet er det klart at man ikke har samme permisjonsordning som i Norge.
Det virker som det er viktig for deg å få greid ut om dette og jeg oppfatter det som at du ikke liker at jeg bruker ordet mammapermisjon, eller at du hentyder at ikke jeg har rett til det. *Hvis* det er slik,(jeg sier ikke at det er slik, men jeg prøver å forstå hva det er du føler jeg har gjort feil her) så må vi nok bli enige om å være uenige der.
Jeg beklager likvel hvis jeg, uten å mene det, har tråkket deg på tærne med noe jeg har skrevet i innlegget. Det er ikke alltid mulig å tilfredstille alle i hvert enkelt innlegg, men jeg tar mine lesere på alvor og derfor tar jeg meg tid til å svare deg på dette selv om det å diskutere detjaljer om arbeidslivet ikke var hensikten med innlegget.
Ja jeg er glad for at jeg fikk ha det praktikumet, for det var veldig positivt for familien. Sånn sett var det helt supert å få barn i Tyskland.
Og selv om den betalte hjemmeperioden etter fødsel kalles "Elterngeld" eller "Muttergeld" i Tyskland, så tror jeg likevel at mange mødre i norsk mammaperm opplever mye av det samme som det jeg gjorde i min tyske praktikumsmammaperm. Det ser man jo på de andre kommentarene.
Håper dette var nok klarhet og skulle det være mer kan du alltids nå meg på mail.
Ha en fin kveld!
Realismen kom vel etterhvert - men jeg så vel egentlig ikke for meg at jeg skulle gjøre så mye annet enn å ta meg av barn. Og sånn ble det vel. Med førstemann bare ammet jeg hele tida og gikk tur med vogn. Mannen dro på jobb og vasket hus. Jo - jeg lagde jo mat. Med nummer to veldig tett - så var det fullt døgnet rundt, men jeg hadde jo også lært meg å multitaske mer - og fikk gjort mye mer husarbeid og rakk å bake masse brød osv mens jeg så på vogna der babyen sov.... Med tredjemann hadde jeg vel utviklet et par ekstra armer og var vant til å ikke sove - så det gikk greit med alt jeg måtte der og da. Men noe tid til å rydde på loftet eller lese egne bøker, trene, lime inn bilder og alt det der - det ble det aldri. Men med minsten så passet jeg i hvertfall på å sitte rett ned og drikke kaffe mens han sov - da ville jeg ikke gjøre noe "nyttig" - det var bare min tid... Så da fikk jeg til kaffe i hvertfall... Doktorgradsprosjektet mitt som jeg hadde hengende over meg hele tida - det fikk hvile helt i fred når jeg hadde permisjon. Da var tida full med babyer og andre småbarn. Og så den kaffekoppen...
SvarSlettMultitasking ja... Det har jeg alltid vært god på. Eller, kanskje ikke god, men har det for vane å gjøre mange ting samtidig. Men med tre små så er det ofte det slår tilbake og jeg må nødt til å fokusere på en ting om gangen. Amming mens jeg lager mat til de to store f.eks -funker ikke lenger. Lillebror krever at jeg går på et stille rom og er helt rolig sammen med ham, men det er jo bare koselig egentlig. Så blir jeg nødt til å ta en pause ;)
SlettNei det å lime inn bilder har jeg virkelig forsømt... håper jeg snart får tid til det, for det blir nok kjipt hvis vi ikke har album å kikke i når ungene blir store.
Den kaffekoppen er så viktig! Underlig hvor mye en liten kopp kaffe i ro og mak kan ha å si for humøret.
Jeg var bestemt helt fra børjan av med førstemann at her skulle vi ta det som det kom.. Ingen planer, ingen forventninger.. Og sånn gjorde jeg det med nr 2 også :) Funka finfint...
SvarSlettHøres ut som det var meget smart tenkt av deg! Skulle ønske jeg hadde vært litt mer avslappa fra begynnelsen av.
SlettKjenner meg definitvt igjen! Før jeg fikk vår mini i mai i år, så hadde jeg forestilt meg at jeg kom til å få veldig mye tid til å bake, gå på babykino, babysvømming, kafeliv, husarbeid osv. Og så kom lillegutt som i likhet med din baby bare ville sove oppå mamman og som i tillegg hadde vognskrekk de første månedene. Fikk meg litt av en bakoversveis kan man vel si ;) I starten ble jeg superstressa fordi jeg ikke fikk gjort noe fornuftig i løpet av formiddagen, mens jeg etterhvert har lært meg å slappe litt mer av og ta ting som det kommer. Og så har jeg vel kommet fram til at hovedformålet er at lillegutt skal få mest mulig søvn. Alt annet blir en bonus ;) Liker bloggen din, lykke til videre med nye prosjekter :D
SvarSlettTusen takk Christine! hehe, godt å høre at det er flere som forstår den følelsen. Ja jeg følte ofte (og føler enda) at jeg ofte ikke får gjort så mye "fornuftig" men det er jo egentlig tull og tøys. Det er jo kjempefornuftig å ta vare på de små og mammaene deres ;)
SlettMed førstemann var barseltida ganske bra, i alle fall fra etter 3 mnd alder (alt før det er litt fortrengt). Men med nr 2... Du vet den følelsen av å være på barseltreff der alle andre har babyer som sover dupp i vogna si på 3-4 timer midt på dagen så de har tid til å drikke kaffe og skravle, mens du i utgangspunktet er helt død etter en lang søvnløs natt og sitter der med en liten gutt som ikke vil sove og ikke vil spise.... man føler seg ikke spesielt fresh eller som noen god mamma da altså. Og så når min lille gutt endelig begynt å sove og spise, da var de fleste andre ferdige med mammapermisjonen og så satt jeg der alene. Men det var da jeg begynte å trene i stedet :P
SvarSlettJa jeg har også opplevd de første tre månedene som ganske tøffe, (selv om det også er herlig med en rykende fersk bylt i hus!) men så går det seg til heldigvis.
SlettDu, skal jeg fortelle deg noe? Jeg var aldri på de barseltreffene fordi jeg var redd for å være den ene rare dama som satt der og var så skikkelig dautrøtt og herja ut og ikke klate å formulere en setning pga søvnmangel. Jeg var heller med venninner som hadde barn, eller med foreldre og svigerforeldre de første månedene. Har alltid lurt på om det var lurt eller dumt av meg å ikke gå på de treffene. Who knows!
Trening ja, der sa du noe. Hjelp så mye det gjør for energien og selvfølelsen min å få svetta litt innimellom! :)
Veldig bra blogg! : ) Vi i Nyhetsbloggen følger bloggen din! : )
SvarSlettTakk for det, så gøy at dere følger!
SlettFikk både dusjet, sminket meg, gjort rent, handlet, vært på lekeplassen i Sofienberg parken, trillet sovetur langs Akers elva og kost meg hver dag selvom jeg var hjemme med 2 barn som det var 1,5 år i mellom:) Nå er jeg hjemme med nr 3 og rekker det samme , pluss hente og bringe søsken i barnehage /skole. Sliten av elendig nattesøvn over flere år og aldri har vi barnefri. Men koser meg og slapper av når den yngste sover 1,5 time på dagen:)
SvarSlettHøres ut som en veldig fin permisjonstid!
SlettJeg har også fått gjort det nødvendigste, og turer i parken og slikt er herlig. Men mye av det superorganiserte som jeg trodde jeg skulle drive med, har det ikke blitt noe av. :P
Ja den tiden hvor de sover på dagen er GULL verdt. Men jeg bruker ikke den på å lage fotoalbum, pusse opp møbler og div sånn som jeg hadde planalgt :P Ting ble annerledes -men fint likevel.
Hei! Dette kjenner jeg meg igjen i. Allerede når jeg fikk gutten vår var jeg på etterskudd. Siden jeg var sikker på å gå på overtid hadde jeg store planer om å sette bilder i album. Men gutten kom 2 uker før termin. Men jeg var mest glad for å slippe å vente lenger:-)
SvarSlettJeg har lest bloggen din lenge, jeg var gravid med lillesøster som snart er 5 mnd:-) (var innlegget "er kroppen min fritt vilt" den hadde jeg lyst å henge opp på jobben!) Etter det var jeg solgt.
Du skriver om alle sidene av å være mamma. Det oser av all den kjærligheten du har til barna dine. Jeg må le av den morsomme skrivestilen din. Du har vært god underholdning under mange timer med amming:-)
Mvh Sigvor
Mini er nå 12 uker og syns d har gått greit. Dagene består av mye amming og vugging selvfølgelig men oppdragelse starter fra dag 1 så hun sover mye mer selvstendig nå og vi er heldige som har en søtnos som sover igjennom natten. Ellers får jeg tid til husarbeid etc mens hun ligger og har en alvorlig samtale m klovenen (en leke) eller når hun sover midt på dagen, dusjing skjer m peppe show m henne i stol :P. Trilletur er rutinert inn på morgen og kveld og/eller utflukt til parken m hunden i flere timer. takket være en pappaen så får jeg trent 4 dager i uka. Men that's it av d jeg klarer å presse inn for tid for meg selv. Hadde planer om å lese bøker, lage baby bok, henge opp bilder, redekorere stua osv osv osv meeeeeen... Ting tar tid ;) Glemmer å klippe neglene så d blir mye maniky/pediky og frisør :)
SvarSlettNok et innlegg man nikker gjenkjennende til, du skriver så godt! Ble forøvrig litt paff av all kveruleringen omkring bruken av ordet "mammaperm" av den anonyme innleggeren over her. Jeg er for tiden i mammaperm, og ingen stiller spørsmålstegn ved det. Selv om jeg faktisk ble uten jobb etter at babyen kom (så jeg NAVer vel jeg da), og forsøker meg på 50% studier i tillegg. Men jeg er likevel ikke i tvil, jeg har da mammaperm!
SvarSlettMed første man klarte jeg å ha leiligheten nogenlundig ryddig, laget masse mat fra bunnen av og gikk mye turer. Når andre man kom 16 måneder seinere ble det mer rot, mye færre turer, fulltids studie i permisjonstiden men likevel mye mat fra bunnen av (er vel over middels glad i det) Det må sies at gutta har sovet lange dupper hver dag som ga meg tid til forskjellige ting.
SvarSlettNår gutta ble større ble det mer og mer tid til rydding og strikking.
Nå går jeg gravid og har vært mye sykemeldt i svangerskapet og den tiden har egentlig vært sånn som jeg og tydeligvis du har sett for oss permisjonen..... Masse strikking, kafé turer, baking og til og med har jeg fyllt tre albumer av gamle bilder som jeg fikk fremkalt i sommer.
Nå venter vi ny baby hvert øyeblikk og jeg prøver å minne meg selv på at nå får jeg ikke så mye tid til meg selv lenger.Jeg har fått sovet uavbrutt på natta de siste 7 årene! Fått strikket hele kvelden de siste 4 årene og hatt et relativt ryddig hjem. Herreminn! hvordan skal jeg klare en baby igjen hehehe
Men heldigvis er jeg bevisst. Jeg skal kose masse, ta dagene som de kommer og så får jeg egentid om noen år igjen..... men håper likevel jeg får til trilleturer, ryddig hjem og matlaging fra bunnen av innimellom babykos, lekser, trening med gutta, kjøring, henting.... ARG! jeg er vel fortsatt like naiv og tror jeg skal få til alt selv om jeg vet at det ikke går....
Dette er tredje gangen jeg prøver å kommentere (!), men så denne oppskriften http://www.godt.no/#!/oppskrift/1202/lag-mettende-pannekake-med-to-ingredienser og tenkte på deg! Var det ikke nesten samme som du la ut for en tid tilbake, bare med egg?
SvarSlettOj, beklager at det har vært kluss med å få lagt inn kommentar!
SlettJa det ligna på den oppskriften jeg la ut, bare at jeg bruker egg og banan :) Digger enkle oppskrifter som dette!
Jeg tror ikke det er bloggen sin feil, heller mac'en som tar kvelden, hehe.
SlettJa, det er så flott!
Med førstemann var jeg veldig klar over at dette var helt nytt og at jeg ikke kunne vite noe sikkert. Jeg var avventende og ydmyk for det som skulle komme, hadde vel ingen forventninger. I ettertid ser jeg at det var dumt, barseltiden ville nok blitt bedre dersom jeg ikke hadde hatt månedsvis med null program foran meg. Å planlegger er ikke så dumt, så lenge man er åpen for at ikke alle planer lar seg realisere.
SvarSlettOoooiiii. Shit, du traff meg godt nå, og jeg leeeer ;) Jeg har akkurat de drømmene som du har - tre dager ute i permisjon, og 19 dager igjen til termin med mitt første barn tenker jeg de samme tankene som du gjorde - snill sovebaby, ryddig og rent hjem, masse tid til venner, kafé, turer med vogn og trening så jeg kan få "min egen" kropp tilbake. Så får vi se da, om det blir sånn! ;)
SvarSlett