21 Vi sees igjen

Hun er ikke her. Eller, det føles sånn. Kanskje hun er der inne fortsatt. Hun som elsker å lage musikk og opptre foran folk. Hun som er gal etter italiensk rødvin og jenteprat. Hun som pleide å kle seg i fine kjoler før hun gikk ut og alltid stelte seg på håret. Hun som leste en roman hver måned og fulgte med på nyhetene. Hun som pleide å være klovnen, telefonunderholdningen og cafévenninnen. Hun løpedama som var så irriterende sporty og trente hele tiden. Hun med sprettrumpa og løpeleggene.

Fader, den sprettrumpa.

Hun er der inne. Håper jeg. Kanskje er hun bare gjemt bak bleieskift, barnegråt, amming, middagslaging, skittentøysfjell og husvask. Av og til får jeg et glimt av henne. For eksempel når jeg får tid til å drikke en kaffe sammen med en venninne og slappe av i 15 minutter, før noen krever at jeg slenger ut puppen eller tørker opp juice fra gulvet.

Jeg ser meg i speilet og kjenner ikke helt igjen kurvene og stripene. Er de mine? Er dette meg nå? Det er ikke noe galt med speilbildet. For all del. Dette er ekte kvinnfolk-speilbilde. Og jeg kan digge det. Jeg trives som denne dama. For det meste.
Og forbløffer meg at jeg ikke bryr meg om hvor ufattelig lite jeg får med meg av det som skjer ute i den store verden mens jeg bretter bittesmå klær og kiler små mager for å nyte den trillende latteren som sender varme strømmer igjennom sjela.

Noen dager vil jeg ha tilbake hun andre. Hun som vant i terrengløp og malte på lerret og skrev musikk til langt på natt. Hun som skrev historier på mange hundre sider som ingen fikk lese. Bare fordi at det var så deilig å være i sin egen verden og skape, skape, skape.

Av og til savner jeg henne veldig. Hun eksentriske, sporty altmuligdama som døpte gitaren sin "George" og fortalte ham alle sine hemmeligheter, fordi det var jo helt normalt.

Hun ammepuppedama som plukker opp perler fra gulvet er ganske så kjekk og flink da. Og så har verdens fineste familie, og veldig mye å være glad for.


Men fader. Noen ganger så vil jeg bare knipse og tilbringe tiden sittende hele natten på den spretne rumpa med løpeleggene godt trukket opp under et teppe og nippe litt på et glass Chianti mens jeg skriver en historie som ingen andre skal lese, eller maler et bilde som aldri kommer på veggen. 

Mye av henne er nok blitt helt borte, og kommer aldri tilbake. Og det er nok like greit. Men jeg tror jeg skal prøve å finne det som er igjen av henne. For hun turte å satse på drømmene sine. Hun satset på det som hun syntes var morsomt, uansett om det førte til at hun noen ganger dummet seg ut, eller måtte gå hjem i regnet uten sko.


Vi sees igjen, løpedama.


________________________________________________________________________

Hvem var du før du fikk barn?
På hvilke måter har du forandret deg?

35 Griseflaks

Hvis noen hadde fortalt meg for seks år siden at jeg skulle gifte meg med en tysker og få tre barn før jeg ble 26 år, så hadde jeg nok bare ledd og ristet på hodet.

En kveld i 2008, var jeg på vei hjem og mens jeg ruslet bortover gaten, traff tilfeldigvis på en litt smågal tysker. Han var kjekk, entusiastisk, morsom, og veldig rar.

I begynnelsen var jeg svært skeptisk. Jeg skulle ikke ha noen kjæreste jeg.
Lite visste jeg at denne fyren skulle bli en så stor del av mitt liv. 

To år senere satt jeg i dette nydelige kjøretøyet og kaldsvettet:

I dag er det tre år siden vi sa vårt ja i en pitteliten kirke ved foten av et fjell.
Det var en nervepirrende, rørende og morsom dag, og jeg elsker å se tilbake på bildene.

Kjolevalget var enkelt. Knelang, sekstitalls og praktisk å danse i! 

Og så levde de lykkelige i alle sine dager.... På ein måda. 

Jo for det er ikke bare happy days og rosa brilleglass for evig og alltid. 

Men det forventet vi jo ikke heller, eller hva Schatz? 

Utfordringer har det vært nok av. Og barn. Plutselig tre hele mennesker som er vårt ansvar.
Men så er vi kanskje over gjennomsnittet glade i å ta på oss store oppgaver. Lærekurven har vært bratt, og vi har vokst som partnere og foreldre, og vokser enda. Og kjærligheten, den har overrasket meg. Den er ikke statisk. I allefall ikke i mitt hjerte. Den slynger seg rundt i spiraler, og har ulik klang i ulike perioder. Og når du tror det ikke finnes flere måter å elske noen på, eller at ting har dabbet av, så slynger den seg igjen og får en ny melodi.

Det er ingen lek å være gift, det har jeg skjønt.  Vi er stadig i forhandling, tar fatt på nye og spennende prosjekter. Vi prøver så godt vi kan å samarbeide så knirkefritt som en kunstnersjel og en ingenør kan, og tålerere hverandres ulikheter. Det beste ved oss, er at han er god på det jeg ikke kan, og omvendt. Det kan være utrolig praktisk og samtidig veldig utfordrende. 

Men mest bra. Vanvittig bra faktisk, og jeg er stolt av det vi har fått til.

For hver dag som går, så blir jeg mer og mer klar over hvor heldig jeg var som snublet over den smågale tyskeren den kvelden. For mer tilfeldig kan det vel strengt tatt ikke bli. Tenk om jeg ikke hadde vært i byen den dagen og heller blitt hjemme og sett på TV? Tenk om jeg hadde tatt en annen vei hjem? Dæven! Det er GRISEFLAKS altså.

Gratulerer med dagen til oss. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

12 Morgenstund

Du sitter alene i den store sofaen og lytter. Bestefar spiller Morgenstemning av Grieg på pianoet i hjørnet, og for hver note som glir ut i rommet, blir øyelokkene dine tyngre og tyngre.

Du har nygredd hår, med unntak av en klissete floke som stammer fra isen du spiste i går. Det er varmt. Tjuesju grader som fikk deg til å kaste av deg sommerkjolen. Nå ligger du der under et teppe på sofaen og sovner til de siste notene av pianostykket. Du har blitt så stor, og jeg ser at du ligner litt på meg der du ligger, intetanende om at jeg knipser bilder av deg mens du drømmer.

Hendene dine åpner seg og du puster dypt. Kommer du til å huske dette når du blir stor?

Blir dette et av de fine minnene fra barndommen som du vil tenke tilbake på når livet blir mer komplisert og du ikke lenger kan sovne så lett til pianomusikk på sofaen til mormor og morfar?

Jeg håper det. Jeg håper du kommer til å huske denne dagen, gjemme den bort og ha den som en liten skatt du kan ta frem når du blir stor og du trenger et minne om en god Morgenstund.

25 Et Morgenminne

Jeg våkner altfor sent.

Solstrålene har allerede listet seg langt bortover parketten,

og jeg hører de andre tre som er på vei ut døren. 

Så blir det stille igjen. 

Det er da jeg får øye på deg ved siden av meg. 

Du stirrer på meg med store, kulerunde øyne.

Jeg lurer på hvor lenge du har fulgt med på meg mens jeg sov.

Du strekker ut hånden, knytter neven

 og gjør ditt beste for å få hele hånden din inn i munnen.

Du får det til.

Sånn halvveis.

"Hva skal vi gjøre i dag da?" spør jeg.

Du tar hånden ut av munnen med et plopp,

og smiler et tannløst smil.

Sånn, skikkelig smiler.

Hele ansiktet ditt lyser, 

og du sparker ivrig med beina.

 Før du bryter ut i et lite mannebrøl:

UEEØGUHHHRRRR! 

 Og  med et rykk, 

hugger du etter puppen med vidåpen munn.

"Åhr.. men det  gjorde vi jo i hele går.." sier jeg.

"Kan jeg i det minste ta meg en kaffe først?" 

Men du har begynt på frokosten, og tar tak i håret mitt.

Drar det foran ansiktet på meg,

som om du vil si:

"glem det."