127 Gir jeg deg dårlig samvittighet?

01:32, natt til tirsdag Lillebror er syk og vil ikke sove i sengen. Jeg bruker bæretiden til å gruble litt.

Fremstiller jeg mammalivet som en dans på roser? Virker det som at jeg aldri syns det er slitsomt å ha barn? Får tyskertøsa deg til å tro at det er skinnende rent hjemme hos henne hele tiden, at hun aldri hiver en frossenpizza i ovnen, hever stemmen til ungene eller promper eller raper? (Newsflash: I DO!) Bare spør Tyskeren...

Rakker jeg indirekte ned på dem som ikke gjør som meg ved å skrive om mine meninger og erfaringer? Er jeg en blogger som får deg til å føle at du er en dårlig mamma?


For det var nettopp det jeg ikke  skulle med denne bloggen. Men så har jeg fått henvendelser fra noen (få) lesere i løpet av de siste månedene, om at det virker som jeg antyder at de som ikke gjør akkurat som meg er dårlige mødre. Eller at måten jeg skriver på, kan få forårsake fødselsdepresjoner.

Jeg får helt vondt inni meg av tanken, og vil helst ikke tenke på det.  Vil bare dytte det vekk.

Men jeg respekterer mine lesere, og tar deres henvendelser seriøst. Og jeg liker å tro at jeg har (i hvertfall et lite snev av) selvinnsikt...

-selv om jeg er en blogger.

 Og forresten: vit at dette innlegget er IKKE ment som uthenging av noen spesielle personer. Dette innlegget handler om denne bloggen, og dens effekt på leserne mine. Dette er ikke et angrep . 

Eller, jo kanskje litt på meg selv.
Men faktisk, så er jeg takknemlig for at jeg får kommentarer som er kritiske til det jeg skriver. Jeg syns det er bra. Så lenge de ikke kritiserer kun for å såre og spy galle.

Derfor vil jeg ta dette opp med dere nå. Helt åpen og ærlig. For hvis det virkelig er slik, at jeg nå har blitt en slik blogger som sprer propaganda om hvor "enkelt" det er å være mamma, en som fremstiller sine erfaringer og råd som det eneste rette, og får andre til å tenke at de er dårlige mødre...Da har jeg bommet noe så inni hampen, og jeg vil ikke fortsette med det.

For noe slikt vil jeg fanden ikke være med på.

Jeg forstår hva folk mener når de snakker om de "perfekte" mammabloggene som fremstiller mammalivet som en rosa lykkeboble uten sprekker. For de finnes jo.
Det jeg ikke forstår, er hvordan noen kan plassere meg i den kategorien.

 Lavkarbohva? Hentepizza til middag.
Blir fort sånn med to syke unger.

Ja, jeg er en romantiker, og det vises tydelig på noen av innleggene mine. Jeg er hodestups forelsket i ungene mine. Jeg syns de er de herligste menneskene på denne jorden og jeg forteller gjerne andre hva jeg føler for dem. Men sist jeg sjekket så var det fortsatt lov å skryte av ungene sine? 

Og selv om jeg skriver om de nydelige øyeblikkene og ofte velger å fokusere på dem i steden for de vonde, så må dere ikke la dere lure. Jeg driter meg ut til stadighet, og jeg har faktisk ofte dårlige dager, (ja jeg pleide å blogge på engelsk også..) og får lyst til å bare stikke hodet i sanden og si opp mammajobben. Men jeg trodde at jeg klarte å vise de sidene av mammalivet ganske godt også? 

En blogg er bare en blogg. Det er vanskelig å få frem hver eneste lille nyanse av livet på internett. Men jeg kan jo prøve å bli flinkere å si ifra når jeg feiler. For all del. Det blir i det minste ikke akkurat mangel på materiale.

Men en ting jeg ikke gidder å gjøre, er å sensurere meg selv når jeg skriver om noe jeg brenner for. Da forsvinner hele vitsen med å blogge. Jeg er lidenskapelig opptatt av det jeg skriver om, så da får folk bare ha meg unnskyldt hvis jeg slenger litt rundt meg med heftige fraser som drypper av ironi eller skriver utvalgte ord i CAPSLOCK. Spør dem som kjenner meg. -Det er bare sånn jeg er. Jeg er bare meg selv, og det skal jeg fortsette å være. Blogg eller ei.

Er jeg med på å forårsake fødselsdepresjoner?

Jeg liker også å dele erfaringer, tips og historier. Jeg liker å tro at det sitter noen mammaer der ute, som kanskje føler det samme som jeg føler, og at det jeg skriver forhåpentligvis oppmuntrer dem til å lytte til sin egen indre stemme, morsinstinktet og magefølelsen. 

Jeg kan godt gå med på at jeg kan virke litt moraliserende. Men det er ok. Det er sunt å ha moral, er det ikke? Og det er jo opptil hver og en om de velger å ta til seg rådene mine eller ikke. Men vær så snill: aldri stol på mine eller andres råd mer enn du stoler på din egen magefølelse. Jeg er bare en amatør. (og det var teknisk sett et råd. HJELP meg -jeg klarer ikke å slutte å fortelle deg hva du skal gjøre!)


Det jeg har lyst til å gjøre med mine "foreldresnakk" eller tips -innlegg, er ikke å rakke ned på dere, eller fortelle dere at jeg har funnet den ENESTE rette måten å være foreldre på. 

Nei, jeg ønsker å være en slags heiagjeng for dere der ute som også føler at det ofte er vanskelig å strekke til som mamma, akkurat som jeg gjør. Jeg har lyst til at dere skal kose dere med bloggen min og føle at dere ikke er alene. Jeg ønsker at dere skal kunne slappe av med bloggen og le av tullet mitt, smile av bildene, humre av påfunnene til ungene og kanskje til og med få med dere noen nyttige tips eller erfaringer? 
...og som regel så tror jeg at jeg greier det på et vis, litt sånn halvveis i hvertfall...?


...Eller er jeg helt på bærtur her? Kjære dere, har jeg kanskje (uten å se det selv) bygget opp mitt eget lille perfekte bloggunivers hvor ser prikkfritt og skinnende ut, hvor jeg trøkker i dere råd og tips som får dere til å føle dere utilstrekkelige når dere titter innom? Jeg håper virkelig ikke det. Da må dere frem med høygaflene og få stoppet meg altså.


ps: dette innlegget er sponset av Lillebror, som mente at det var altfor tidlig for meg å sovne kl 02.30 

Ha en nydelig dag, helst helt uten dårlig samvittighet!

11 Undring uten Grenser

FOTO av: Jona. Kopiering forbudt

Alt skal tas på, smakes på og helst klines på skjørtet til mamma. Dere minner litt som en ivrig forskerduo som begir seg ut på sitt livs ekskursjon. Bare det at for dere to, så er hver dag  en spennende ekskursjon.

Alt skal klatres, henges og hoppes på. Ting skal bestiges og beseires. Det står ikke på selvtilliten eller motet. Nei, her er det kun fysiske hindringer eller mamma og pappas tålmodighet som kan begrense omfanget av forskningen.

Når dere oppdager noe nytt, så er det som å se hulemannen oppdage ilden. Det er en uhemmet begeistring som bruser i blodet deres. Og den er så voldsom at det smitter over på meg. Når til og med jeg  får sommerfugler i magen av å blåse på blåseblomster, så lurer jeg på hvordan det må føles for dere to. 

For intesiteten og innlevelsen dere viser, den er så sterk og ren. Det finnes ingen falskhet i dere. Bare pur emosjon på godt og vondt. Glede, redsel, sinne, håp, lykke og undring uten grenser.

Tygge på strå, stryke hendene over barken på et gammelt tre, smake litt på vannet i fontenen...

Alt skal oppleves til det fulle, før forskningsrapporten leveres i form av smil og latter eller frustrasjon og tårer.

Og når jeg skrubber av dere sand, maling, kliss og møkk om kvelden, så kjenner jeg hvor mye det tar på å ha to små forskere i hus. Men likevel så gleder jeg meg til å se hva det er dere vil oppdage i morgen.

59 Det fjerde trimester: Svangerskapet er ikke over

Hvorfor protesterer den nyfødte hver gang han blir lagt ned? Hvorfor vil han kun sovne på brystet ditt? Han er ikke en "vanskelig baby" han har det bare litt vanskelig. Han er inni det fjerde trimesteret, og det kan være en tøff tid for mange babyer.

Kanskje noen av dere har hørt om det fjerde trimester før, kanskje ikke. Selv ante jeg ikke hva det var før andremann nærmet seg seks måneder. Da jeg leste om det, falt plutselig fryktelig mange biter på plass i hodet mitt, og jeg forstod at all den energien jeg brukte på å prøve å lære babyen min å tilpasse seg mine rutiner var bortkastet.

La oss ta det fra begynnelsen...

Storesøster hadde en relativt enkel overgang til livet på utsiden av magen. Hun sovnet raskt i vognen, og gråt ikke særlig mye. Lillesøster derimot, var helt annerledes. Hun sleit med å tilpasse seg den nye tilværelsen, og vi sleit med å tilpasse oss hennes behov. Det fjerde trimester var en prøvelse for oss. Vi prøvde og feilet mye. Men etter noen uker med desperasjon, så fant vi ut hva det var hun trengte fra oss: konstant nærhet, ekstremt hyppige måltider, hyppige bleieskift og skjerming for inntrykk. Vi hadde funnet en løsning som funket for henne, men midt oppi dette her, så følte jeg meg ofte frustrert og lurte på hvorfor akkurat jeg måtte få et så "vanskelig" barn. (Ja, jeg vet, fryktelig teit tanke, men man blir desperat av søvnmangel..) Da Lillebror kom, var vi forberedt på å takle et barn med større behov, og godt var det, for han har virkelig bevist at det fjerde trimester ikke er noe oppspinn...

Svangerskapet er ikke over ved fødselen

Ja det er noen som hevder at alle babyer blir født for tidlig,  og de baserer dette på det faktum at i forhold til alle andre pattedyrs babyer, så er jo våre små fryktelig lite utviklet. De kan hverken stå, gå eller krabbe. De kan ikke gå mer enn et par timer uten mat, og de skriker ofte veldig mye, uten at vi vet helt hva det er de vil. Teorien om det fjerde trimester baseres på at da vi mennesker begynte å gå oppreist, ble bekkenåpningen vår smalere, slik at babyene våre måtte fødes tidligere, og derav mindre utviklet. (Om dette stemmer vet jeg ikke, men det høres i hvertfall ikke så fjernt ut i min bok.) En ting er i alle fall klinkende klart, og det er at livet utenfor magen er en dramatisk overgang fra livet i magen:

Hva trenger en baby i det fjerde trimester?

Det fjerde trimester betyr altså: at babyen (i mer eller mindre grad) har behov for tre ytterligere måneder etter fødselen med konstant nærhet, varme, mat og kos, før de er klare for å ta fatt på å utforske verden. Det fjerde trimester kan være en utfordring, spesielt for mor som kanskje hadde gledet seg til litt mer hvile etter fødselen. Av min erfaring er det å lytte til babyen sin, og tilpasse seg babyens behov det beste for alle parter. Det vi gjorde, var å prøve å dempe den harde overgangen ved å simulere mye av de forholdene babyen var vandt til i fra livet i magen.

Her er mine beste tips for å tilfredstille barnets behov i det fjerde trimester:

Bevegelse og nærhet

Da babyen var i magen, var han vandt til å bli vugget av mors bevegelser hele dagen, og å være i konstant kontakt med henne. Derfor kan det være fryktelig skummelt for de små når de for eksempel blir lagt ned i en stor, åpen seng. Mange babyer nekter å sovne andre steder enn hos mamma. Hvem har vel ikke opplevd at den nyfødte roer seg best på mamma eller pappas bryst? Løsningen for oss ble å bruke bæresjalet for alt det er verdt! De første ukene bærte jeg sikkert i det som tilsvarer en hel arbeidsdag. Slitsomt? Ja. Men det var verdt det når babyen min fikk masse søvn og var rolig. Ikke alle babyer krever like mye nærhet som min lille sønn, men det er ikke dumt å investere i et bæresjal og øve seg på å knyte det, allerede før babyens ankomst! Jeg anbefaler et elastisk bæresjal i de første månedene. 

Bæresjal: Det eneste som fungerte for å få Lillebror til å sovne de første ukene

Hudkontakt

Når man tenker etter, så sier det seg jo selv at babyer liker hudkontakt, for det er jo dette de har levd med i ni måneder i mors liv. Det kan virke litt rart å sitte der uten t-skjorte og bare gjøre ingenting, men jeg kan ikke få anbefalt det nok! Av med skjorta med en gang babyen er født, legg ham/henne på brystet ditt, dekk dere til og bare NYT. Dette er det beste Lillebror vet, og han er merkbart roligere de dagene han får masse hudkontakt. Han sover bedre, og er generelt mye mer tilfreds. Da han ble født, så var jeg blitt så bevisst på dette med hudkontakt, (man lærer for hvert barn en får...)  at jeg kledde ikke på ham før han ble tre dager gammel! Ja, det er sant. Det eneste han hadde på seg var en bleie, og vi satt alltid uten t-skjorte med ham på brystet og et lammeskinn over oss. Når jeg i blandt måtte legge ham fra meg så tullet jeg ham inn i lammeskinnet med et teppe stramt rundt, slik at han lå trangt og varmt. Jeg anbefaler virkelig nybakte foreldre å teste hud mot hud med lammeskinn som "teppe". Det er utrolig hvor godt man holder varmen med ull!

Mat etter behov 

Babyen er vant med å ikke kjenne sult. Han eller hun har vært forsørget med optimal næring til en hver tid igjennom svangerskapet og vil trenge hyppige måltider i denne overgangsfasen. Ja, en hører over alt at "babyen trenger mat hver 3. time" osv. men etter min mening så er tidsskjemaer er noe tull. Babyen trenger mat ofte, punktum. Ikke gjør det mot deg selv å begynne å stresse med å planlegge amminger/flasker. Gi babyen mat med en gang han/hun viser tegn til sult. Slike tegn kan være for eksempel at babyen gaper, snur hodet fra side til side, åpner munnen når du stryker den over kinnet, lager lyden for sult eller spiser på hendene sine. Legg heller barnet til brystet / gi flaske oftere enn nødvendig, enn å vente for lenge. Selvfølgelig er det viktig å gi babyen mat til visse tider hvis de ikke sier ifra av seg selv, (f.eks hvis de er søvnige av gulsott) men det er en annen sak. De fleste babyer vet når de er sultne, og sier klart og tydelig ifra. Lillebror har alltid fått bestemme helt selv når tid han vil amme, og han er en (STOR) sunn og rund baby.

Pupp akkurat når JEG vil sa du? Det hørtes ikke dumt ut...

Kjente lyder
Veldig mange babyer elsker hvit støy, som støvsugere, hårfønere, vaskemaskiner og lignende. Disse lydene minner om livet i livmoren og har en roende effekt på de fleste babyer. Her i huset har støvsugeren gått varm på kvelder hvor Lillebror slet med å finne roen.
Stemmen til mamma er også et viktig våpen. Babyen din har blitt godt kjent med din stemme mens han/hun var i magen din, og det kan være skummelt å plutselig ikke høre mammaen sin lenger. Har du ikke brukt å synge i dusjen, kan det være det er på tide å starte med det nå. Dette er den eneste måten jeg kan få noen minutter i dusjen om morgenen mens Lillebror sitter i vippestolen sin og venter på meg. Så lenge han hører mammas stemme er han rolig.

Gi slipp på forventninger -vær åpen 

Dette er kanskje det beste generelle rådet jeg har til nye foreldre. Ikke forvent at babyen skal være sånn og slik, sove til bestemte tider og bæsje til lik tid hver dag, og få panikk når han ikke gjør det. Alle babyer har de samme grunnleggende behovene, bare i varierende grad. Noen babyer trenger å bli ammet veldig ofte, andre får i seg nok til å være mette i mange timer. Noen av dem sover igjennom natten fra første dag, mens de aller fleste våkner flere ganger for å få melk eller kos i mange mange måneder. Det beste vi som foreldre kan gjøre, er å tilpasse oss babyens rytme. Slik trives alle parter best. Så når babyen din sovner mens du ammer ham midt på dagen -ta deg en dupp du også! Ikke tenk på oppvasken eller de hybelkaninene under sofaen. De går ingen steder. Tro meg. Jeg har en hel dyrehage under sofaen som ikke har rikket på seg i flere uker.

La hybelkaninene formere seg mens du tar vare på den nye sjefen din!

Vær så snill, "skjem bort" babyen din!

Ikke stress med å få ham eller henne til å sove i sengen sin. (vår sønn har aldri sovet i sin..) 

Det er mange som får høre at de må venne barnet til å sove alene,og at de aldri kommer til å få fred fra ungen hvis de ikke gjør noe med det NÅ... 

BULL-SJIIIT sier jeg bare. Mine barn har fått samsove med oss så mye de ville, og likevel så sover nå store og lillejenta på sitt eget rom i egen seng, etter eget ønske. Noen ganger kommer de jo over til oss, men dette er absolutt ikke noe vi sliter med.

Så ikke tenk på å "lære" babyen å sove alene, eller ligge alene i lekegrinda på dagtid hvis han/hun ikke trives med det.

Den dagen kommer, men ikke alle nyfødte er klare for å ligge i vogn eller sove i vugge helt enda. Og det gjør nøyaktig ingenting. Du kan ikke -jeg gjentar- kan IKKE skjemme bort en nyfødt. Det bare går ikke an. Det babyen vil ha, er babyens behov.  Så her er det fritt fram -gi babyen din nøyaktig det han eller hun trenger for å roe seg og aldri ha dårlig samvittighet for at du bærer eller koser "for mye", for det finnes ikke noe som heter det! 

Jeg vet ikke hvor mange ganger Lillebror sover pr dag. Jeg aner ikke hvor mange timer jeg bærer ham i bæresjalet. Og spør meg ikke hvor ofte jeg ammer, for jeg har rett og slett ikke peiling! Men vi har det mørkt på soverommet om kvelden/natten og prøver å ha det så stille, slik at det blir tydelig forskjell på natt og dag. Om morgenen får han ny bleie og morrapuppen sin, og så tar vi dagene som de kommer, og trives best slik.

De første ukene er intense. Babyen krever mye, og man er mye trøtt og engstelig. Spesielt med det første barnet. Men tro meg når jeg sier at det beste du kan gjøre er å lytte til babyen din,  drite i planer og skjemaer, og bare konsentrere deg om gjøre denne overgangen mellom livet i magen og livet på utsiden så skånsom som mulig for barnet ditt. 

Og så, plutselig en dag, etter uker med bæring i timesvis og dager hvor babyen alltid skrek når den ble lagt ned, så plutselig bare ligger han der på gulvet og gliser fornøyd for seg selv. Han er snart tre måneder, og det fjerde trimesteret er nesten overstått. Han har begynt å forstå seg på denne nye tilværelsen. Han har forstått at mamma og pappa alltid er der når han trenger noe, og han har skjønt at det er ikke så farlig at mamma tar seg en tissepause. Hun kommer jo alltid tilbake.

Hvordan vil du beskrive dine første tre måneder med ny baby? Opplevde du det som et fjerde trimester?

0 FOTOFREDAG: Skyggesiden

Vakre, grønne, pene Berlin. 

Stort sett er du er så herlig og flott.

 Men også du har dine skavanker. 

Sprekker i fasaden.

Steder som er fulle av glemte drømmer og sinne. 

Steder som bærer tydelig preg av tunge historier om ensomhet.

Steder som er ubehagelige å se, vonde å oppleve. 

Steder som gjør meg smertelig klar over hvor godt jeg har det. 

7 To tomater...

Du våkner alltid med et gigantisk glis om munnen, og du elsker å holde lange samtaler med oss og fortelle oss dine innerste tanker og følelser. Men ellers er du ganske stille av deg. Inntil nylig hadde vi aldri hørt deg le...

To tomater gikk over veien...
Så ble den ene påkjørt, og den andre sier:

Men plutselig ble mamma og pappa sine vitser uslåelig morsomme. Og du klarte ikke lenger å holde deg. Ut trillet verdens skjønneste latter, og vi var hekta fra første sekund. *MÅ HA MER.*
Det finnes ikke noe som er deiligere enn babylatter!

come on, cætsjh-up!

Hvor gammel var babyen din når han/hun lo for første gang?

5 Berlin: Mine Insider Tips

Hver uke blir jeg kontaktet av lesere som lurer på om jeg har noen gode insider-tips til Berlinferien. Jeg svarer gjerne på mailer, men jeg tenkte at det kunne vært fint med et allsidig Berlin-innlegg for dem som er på tur i byen, så her er mine insider tips: 

«Det du ikke finner i Berlin, finner du ikke noen steder.» Berlin bokstavelig talt koker av kreativitet og nyskapende konsepter. Byen med den tunge forhistorien har utviklet seg til en av vår tids heteste kulturhovedstader.

Storbyferien blir uforglemmelig etter en søndagsformiddag i historiske Mauerpark, hvor du finner byens beste loppemarked. Her kan du jakte på unike samleobjekter, vintage skatter og dristig design. Når salgsbodene stenges på ettermiddagen kan du ta turen over til parkens utendørsamfi og oppleve DJ’er, livebands og karaoke under åpen himmel.

Skatter som bare venter på å bli funnet på Loppemarkedet i Mauerpark

På søndager kan du også nyte en deilig lunchbuffét på en av byens mange utmerkede caféer til en nett pris. Hvem kan si nei til en spennende arabisk opplevelse på Al Hamra i Prenzlauer Berg, eller en avslappende frokost under kastanjetreet i bakgården på den fantastiske  Rix café i Neukölln?

Al Hamra skuffer aldri: All you can eat på søndager for under 10 euro pr voksen!

Besøker du Berlin i sommerhalvåret er de mange parkene og innsjøene absolutt verdt en utflukt. Lei en sykkel for en dag, og ta turen til Strandbad  Weißensee –en innsjø med sandstrand midt i byen, omringet av grøntområder. Slapp av i solen mens du nyter forfriskninger fra strandbaren eller grillen. Hva med en bratwurst?

Vil du oppleve historie samtidig som du nyter en unik utsikt over vest-Berlin, bør du ta turen til Teufelsberg («Djevelfjellet») i Grunewald. Under overflaten til den 80 meter høye, kunstige åsen gjemmer det seg millionvis av kubikkmeter med oppsamlet skrot fra  2.verdenskrig. Herfra har du også utsikt over radarkuplene til den sagnomsuste tidligere amerikanske radarstasjonen «The Hill» fra 50-tallet.

Berlin er en leken og livsglad by. La deg amusere av byens utallige, unike rariteter som for eksempel den tidligere flyplassen Tempelhof, som nå er en av byens mest elskede offentlige parker. Lær om Berlinernes livrett på Currywurst Museum, eller ta med deg et teppe og kos deg i det grønne med kald drikke på Freiluftskino (Utendørskino) i Friedrichshain Volkspark. Denne parken inneholder ikke bare en utekino, men også flere lekeplasser, en bekk til å plaske i an andedamm og en stor café. Barna elsker denne parken.

Friedrichshainparken: nok av plass å boltre seg på.

Er du på byferie med barn i Berlin, er underholdningsmulighetene mange. Etter at du har besøkt isbjørnene i  ZOO Berlin, fått gåsehud i spøkelseshuset i Berliner Gruselkabinett, og vært på en av de spennende og stadig vekslende workshop’ene på barnemuseumet Mach mit –Museum ,  kan du slappe av med en kopp te og et kakestykke på Das Spielzimmer –en familiecafé med klatrerom og ballbasseng. 

Er du opptatt av mat og vin, har Berlin et uendelig bredt utvalg av tradisjonelle restauranter, men er du ekstra eventyrlysten, prøver du noe unikt som en middag i mørket på Unischtbar hvor sansene skjerpes, eller en vinkveld på Weinerei, hvor du betaler 1 ero for lån av vinglass, smaker på alt det du ønsker, for så å bestemme selv hvilken sum du legger igjen i kassen før du går…

Når det blir mørkt, våkner Berlin for alvor. Caféene foraldres til nattklubber, og byen vibrerer av liv. Ta turen opp i 12.etasje til unike Weekend. Her får du servert House, Tekno og Electro-musikk, samt en utsikt over Alexanderplatz som du sent glemmer.

Når morgenen kommer og du kjenner at kaffetørsten melder seg, kan du ta turen til The Dairy, en New Zeelandsk café like ved Helmholtzplatz i idylliske Prenzlauer Berg. 

Her kan du nyte byens beste cappuccino, smake på en ekte scone med krem og bær og være litt livsnyter i en av byens desidert minste, men hyggeligste caféer.  Denne byen er avhengighetsskapende. Du er herved advart.

16 Første gangen du sa det

 De små ordene kom så brått på, og tok meg med mange år tilbake i tid. Til den tiden da jeg gikk med deg under hjertet mitt og ventet på deg. Da lurte jeg ofte på hvordan det ville føles for meg å høre deg si det. Jeg lurte på når og hvor, hvordan og om jeg kom til å få høre de ordene fra deg.

Så skjedde det når jeg minst ventet det. Når jeg nesten hadde glemt hvor mye jeg hadde lengtet etter disse ordene da jeg gikk og bærte på deg.

Jeg hadde nettopp gitt deg en klem, sånn bare fordi, og når jeg slapp deg, tok du tak i meg igjen.
"Jeg elsker deg". Sa du. Og klemte kinnet ditt hardt inntil mitt.

Du hadde ingen forventninger om reaksjoner fra meg. Du bare sa det mens du klemte meg og fortsatt fulgte med på resten av verden med øynene. Det var litt sånn, i forbifarten: Forresten, "Jeg elsker deg." Bare så du vet det. No big deal.

"Jeg elsker deg også" sa jeg.
Du snudde ansiktet ditt mot meg og gav meg et smil som sendte solstormer av lykke igjennom hjertet mitt, før du løp av gårde med flagrende hår og bare føtter. Jeg satt der og fulgte med på deg. Rolig på utsiden, mens det inni meg foregikk digre snøskred av følelser. Du lekte for deg selv, og ante ikke hvor stort dette øyeblikket var for meg.

Forstår du hva du sa? 
Jeg tror du gjør det.
Jeg tror du forstår det en hel del bedre enn de fleste voksne, hva det vil si å elske noen.
For du gjør det uten hemninger.
Du elsker uten forbehold og uten å dømme. Du elsker uten å stille spørsmål eller krav. Du elsker med hele ditt lille hjerte, uten å være redd for å ikke bli elsket tilbake. Det føles større enn størst å være elsket av deg.

7 Bryllup & Baby

Miniferien vår har vært innholdsrik. Først har vi fått ta del i et fantastisk bryllup, og så vi har feiret nok en en kommende mamma i vennegjengen, og jeg merker at livet, det er litt ok.

Brudeslør som fikk litt regn på seg / Brudebuketten / Brudeskoene / Forloveren meg i frisørstolen

Bryllupet på lørdag var noe av det herligste jeg har opplevd. Vakkert, morsomt og rørende.

Allerede dagen etter var det tid for babyshower for en av mine beste venninner. Vi overrasket henne med gaver, morsomme leker og kaker.

Nydelig snart-mamma / lavkarbocupcakes / blå ballonger: I'ts a boy! / Bleiekake!

Bryllup og babyshower på en helg sammen med verdens beste venner, mannen min og Lillebror. Kan det bli stort bedre? Tror ikke det altså.

Jo...forresten. Jeg savner de derre to trolljentene mine som venter hjemme i Berlin. Det har vært godt med litt avlastning og god tid sammen med kjente og kjære i Norge, men i dag vender vi nesen hjem.


Ønsker dere en god start på uka!

8 Mai i Bilder

Fy fader for en bra måned mai har vært! Storesøster lærte seg å sykle, jeg har lært at jeg ikke er noe moteblogger-emne, og dere har lært at familie-illustrasjonen av oss på bloggens forside er litt bullshit.  Nå har jeg smelt sammen en liten oppsummering til dere. Her er det som har foregått på bloggen i mai: (Klikk på bildeteksten for å komme til innleggene)

Magiske pannekaker med kun TO ingredienser / Berlin du bist wunderbar / Judith laget ny header til bloggen
Jeg mimret litt/ Nærme nok holder... / Det jeg sier vs. det de hører
Babymomma outfit vol.2 / Jeg undervurderte Storejenta kraftig /Lillebror om Livet som Superstjerne

Jeg elsker Vaskehjelpen / Økologiske barneklær / Barnecafé
To do: Å være lykkelig / fra A til B med og uten barn / Sommersalat
Kona mi /  Campingtur / Blogaward

Tidsforbruken min i et kakediagram / FOTOFREDAG / Jeg ønsket meg en gutt
Jeg ble intevjuet på Mammadamen.com / Ammetåka tok rotta på meg / Sjefen snakker
Rare ting mamma gjør / Puppekjas / Ubarmhjertige meg

Tusen takk for en sinnsykt gøyal måned dere. Jeg setter så utrolig pris på engasjementet deres! Denne måneden har jeg lagt merke til at kommentarene har vært helt villt bra.
 Lange, gjennomtenkte og velskrevne. Jeg er imponert!

Jeg vil at folk skal vite at jeg leser hver eneste kommentar, selv om jeg ikke får surret meg til å svare på alle alltid. Jeg prøver, men det lar seg ikke alltid gjøre når jeg står der, opp til skuldrene i bæsjebleier.
Uansett: Takk takk takk for tilbakemeldinger og mailer. Det er dere som inspirerer meg til å fortsette å skrive.

Jeg tar mer enn gjerne imot deres ønsker/forslag om fremtidige innlegg, så det er bare å fyre løs i kommentarfeltet, så blir kanskje nettopp ditt forslag til et blogginnlegg i juni ;)



Ha en slack søndag!

3 Vi er samlet her i dag...

FOTO: Jona

Akkurat nå, sitter jeg hos frisøren sammen med en slående vakker og pittelitt nervøs brud. Hun er min beste venninne og dette er hennes store dag.  Jeg og en til venninne, er hennes forlovere.

Bryllupsfeberen har for lengst satt inn, og jeg det kribler i hele meg av spenning. Bryllup er noe av det nydeligste jeg vet. Så mye spenning, kjærlighet og fremtidshåp!

I dag skal jeg ha på meg skoene jeg brukte på min egen bryllupsdag, og det gjør meg ikke akkurat mindre nostaligsk. Jeg husker så godt den følelsen da jeg våknet på den store dagen. Alene, uten kjæresten min, stod jeg opp og gjorde meg klar for frisørtime.

Jeg klarte ikke å få ned en eneste matbit. Jeg var glad, nervøs, småkvalm (gravid) og spent. Jeg husker fortsatt luktene fra den morgenen. Kaffen, hårsprayen hos frisøren, parfymen jeg brukte og smaken av tyggisen i munnen som jeg nesten glemte å kaste før pappa og jeg ankom kirken. Det er noe magisk ved den bryllupsmorgen-stemningen, noe eget som ingen andre dager i livet har.

Budeskoene mine

Jeg er så glad for at jeg kan være her og oppleve denne dagen sammen med min venninne og alle våre venner. Denne dagen blir uforglemmelig.



Ha en nydelig sommerdag alle sammen!

26 TEST: Beemoo Søskenvogn LA

FOTO: Jona//  Sponset produkt

Når man popper ut tre unger i løpet av fire år slik jeg har gjort, blir dette med transport av alle arvingene litt av et puslespill. Heldigvis finnes det snertne barnevogner der ute for de av oss som har vært kronisk-gravide. Jeg mener, sjekk denne doningen da. Den er ikke akkurat fæl å se på, denne dobbeltseteren!

Tidlig i vår, da jeg gikk og ventet på Lillebror, ble jeg kontaktet av Nordens største barneutstyrs nettbutikk, Jollyroom som lurte på om jeg hadde lyst til å teste ut denne søsken/tvillingvogna. Siden vi ikke hadde skaffet oss en tvillingtrille enda, og jeg er en skap-vognoholiker, takket jeg ja til dette. Dessuten så bare elsker jeg freebies, (som en viss diaperdiva sa) og er ikke flau for å innrømme det.

Nå har vi hatt vognen i noen måneder, og jeg liker den godt, så da kjører jeg på med en liten anmeldelse og håper noen får nytte av mine erfaringer. Og bare så det ikke blir noen misforståelser: Jeg har ikke mottatt noen feit sum for å skrive dette inlegget altså, faktisk ikke ei krone. Ingen meninger til salgs her, altså.

Okay, let's roll....

Hello there, Pretty...

Vognen som vi har testet, heter Beemoo Søskenvogn LA, og er en vogn som kan brukes til både tvillinger og søsken i ulik alder. Bag delen kan brukes fra fødselen og frem til barnet kan sitte opp i vogna. Etter det kan man ta i bruk sportsdelen(e).  Sportsdelene kan enkelt legges ned i sovestilling, noe vi har benyttet oss av når storesøstrene skal ha middagsluren sin.

Som dere ser på bildet over, kan man enkelt ta av sittedelene og snu dem den veien man foretrekker.
Du bare trykker på en knapp på hver side. Dette er superenkelt å få til, noe som er flaks for et lite teknisk begavet individ som meg selv. Jeg har mine styrker andre steder, for å si det sånn. OKAY tilbake til Beemoo.

Med et trykk kan du enkelt ta av sittedelene.

Vognen har lufthjul som gjør at kjøreturen blir mindre humpete og mere smooth sailing for ungene. Hjulene foran er også svingbare, som er et must på en slik vogn med tung last. Vogna er enkel å kjøre og svinge med, noe som er veldig praktisk når ammetåka er så tykk at man stadig må snu for å dra hjem og hente det man glemte.

Takket være lufthjulene, trenger man ikke å løfte fronten på vogna for å kjøre oppå fortauskanter. Jeg bare durer på rett frem, slik at vogna "hopper" opp på fortauet, nesten av seg selv. (Ikke prøv dette på de aller høyeste fortauskantene i byen da..) Noen vil kanskje kalle det vognhoppet råkjøring, men jeg sier ikke nei til litt action og spenning i hverdagen.

Vognen kommer med fottrekk til sportsdelene, og selvfølgelig også et overtrekk til babybagen. -et stort pluss på vinteren eller når det regner, og mye penre å se på enn den søppelsekken av et trekk som har brukt på den gamle vogna vår.

Vi fikk vognen levert med en babydel og to sportsdeler.  Vi kan altså bruke den til Lillejenta og lillebror, eller til begge jentene, alt etter ønske. Og så, når lillebror blir stor nok, bytter vi over til å bruke kun  det to sportsdelene. 

Vogna har en haug av praktiske funksjoner som jeg liker. For eksempel: håndtak øverst på babybagen slik at den enkelt kan bæres med en hånd, men også håndtak på begge sidene av bagen.
Sportsdelene har "titteluker" (se bildet over) som er veldig fine når man vil kontrollere om arvingene har slokna inni der, uten å forstyrre dem.

Min absolutte favoritt-dings på denne vogna er uten tvil handlekurven. Hallo! Jeg har faktisk aldri sett en så diger kurv på en vogn før. Når man har tre smårollinger på slep, så kommer det godt med. Jeg digger den! Vi pleier som regel å dumpe alt av innkjøp, stellevesker, sandleker, jakker og slikt oppi der, men man kunne nesten fått plass til en Sankt Bernhards-valp/en shetlandsponni/en Billy IKEA hylle i denne deilige handlekurven hvis man ville. Jeg mener, se på dette her da:

Ca like stor som min første leilighet.

Vognen kan enkelt legges sammen. Den slås opp igjen i en bevegelse. Det går fint å legge den sammen med sportsdele på, men skal den inn i en standard -ikkesåkjempestor- familiebil, tror jeg nok sittedelene må tas av først. Men egentlig har jeg ikke snøring på bil og denne vogna fordi vi har ingen bil. Sorry.

Helhetsintrykket mitt av denne vogna, er at den er snaisen å se på, har mange praktiske funksjoner Jeg ELSKER handlekurven, og vognen er svært enkel å pakke sammen. Det at prisen er en hel del vennligere enn de mer kjente dobbeltvogn-merkene er heller ikke dumt! Akkurat nå så har jollyroom faktisk 40% rabatt på den!

Jentene våre digger Beemooen sin, og syns det er utrolig stas når at får sitte ved siden av hverandre.

Lillebror er fortsatt litt skeptisk til vogner, men noen små turer har det blitt, og han blir mer og mer fortrolig med å bli transportert rundt på fire hjul. Mer om akkurat det senere.

Har du prøvd søskenvogner? Hvilke, og hvilken er din favoritt? 
Spør gjerne hvis dere lurer på noe om Beemoo søskenvogna, og jeg svarer så godt jeg kan!

//produktet er sponset

65 Min ammehistorie: hvorfor jeg ammer to barn

Ok, bare ignorer den tilfeldige vinflaska der. Den v'akke min.

Jeg har vurdert å ta dette temaet opp på bloggen hundre ganger før, men i dag ble altså dagen: Jeg som mente at amming skulle avsluttes rundt ettårsdagen, ammer nå en toåring, OG jeg tandem-ammer.

Kanskje noen ble sjokkerte nå. Kanskje ikke. 
Mange tenker sikkert bare: Tandem-hvaforno’?  
Vel.. Det har ikke noe med sykler å gjøre. Det kan jeg garantere.

Inspirert av innlegget «Er det unormalt å amme en toåring?» på Susanne Kaluza sin blogg, vil jeg nå fortelle min ammehistorie.

Bak lukkede dører

Tandemamming betyr rett og slett å amme to barn. Det vil si at det eldre barnet altså ikke blir avvent selv om mamma har fått en ny baby. Å amme en baby og en smårolling er relativt utbredt blant mødre som får barn med kort aldersmellomrom, (ja det er ikke bare meg altså) men det er ikke akkurat noe man deler på grillfesten hos naboen. Tandemamming er dessverre noe som for det meste foregår bak lukkede dører. Som om det skulle vært noe man bør skamme seg over.

Aldri i mine villeste drømmer

Jeg innrømmer glatt at hvis noen hadde fortalt meg for 5 år siden at jeg kom til å amme barnet mitt i over to år, OG så en ny baby i tillegg til hun på to år, så hadde jeg ledd av dem.
For jeg var faktisk å være en av dem som bare automatisk antok at amming var noe som var over ved ettårsalderen. At det bare var stopp da, sånn helt uten videre. Man leser jo over alt den norske anbefalingen med å amme til barnet er 1år, og jeg antok da at det var det som var «riktig.» Når jeg innimellom kom over avisartikler eller tilfeldigvis så et TV-program om mødre som ammet barna sine i to, tre eller til og med fire år, grøsset jeg. For det der måtte jo være feil. Ekkelt. En uting.

Perspektiv
Men så har livet har rett og slett tatt (både nydelige og vonde) vendinger som jeg aldri kunne ha forutsett.

Da Storejenta ble født, hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle amme. Akkurat det var ikke noe spørsmål. Det var klart at babyen min skulle få brystmelk, for det visste jeg at var det beste for henne. Men fortsatt hang denne forestillingen igjen, om at ammeperioden kun varte i et år.

Tur på akutten

Da Storejenta var 10 dager gammel, ble jeg så syk av brystbetennelse at jeg måtte på legevakten. Der konstaterte de at betennelsen var blitt så ille at jeg hadde blodforgiftning og fare for sepsis. Jeg ble innlagt på akutten og pumpet full av intravenøs antibiotika.

 Og der ble jeg til det verste var over, før en seks uker lang kamp mot betennelsen fortsatte hjemme. Pumping, medisiner, smerter og tårer. Ikke akkurat det jeg hadde forestilt meg om å bli mamma for første gang. Men jeg fortsatte å amme igjennom det hele. For hvis jeg først skulle kjempe meg igjennom så mye styr på grunn av de puppene, så skulle jeg pokker med ha noe igjen for det også. Og det fikk jeg. Jeg fikk 6 herlige måneder med amming. Helt til det tok en brå slutt.

Sykdom

Da storejenta var 6 måneder gammel, ble hun forkjølet og helt potte tett i den lille nesen sin. Først skjønte vi ikke hva som var galt. Hun hylte av sult, men da jeg gav henne brystet hylte hun bare enda mer. I ren desperasjon gav vi henne morsmelk på flaske. Det fungerte. Det var lettere for henne å få ut melken av flasken, og hun spiste og sluttet å hyle. Jeg fortsatte å prøve å amme, og pumpet som en helt i fire uker, men så begynte melken min å forsvinne, og da satte igjen panikken inn. Jo, hun var 6 måneder, og hadde begynt å smake på fast føde, men ikke på langt nær nok til å holde henne mett. Hun trengte melk, og jeg hadde ikke nok til henne.

Et stort nederlag

Det var utrolig sårt når vi gav henne den første flasken med erstatningsmelk. Jeg følte meg som en taper. Jeg som hadde kjempet meg igjennom en brystbetennelse som nesten tok livet av meg, hadde nå sluttet å amme fordi ungen min ble forkjøla. Jeg svømte i dårlig samvittighet, og sverget på at hvis vi fikk flere barn, skulle jeg klare å amme lenger. Samtidig var jeg livredd for å amme igjen. Frykten for å få betennelse igjen gjorde meg kvalm. Lite visste jeg at det skulle bli helt annerledes neste gang.

FOTO: av Helga Lind Mar

Belønningen

Lillejenta ble født knappe 20 måneder etter Storejenta, og jeg kjente angsten stige når melken kom på dag tre etter fødselen. Det er ingen spøk det der, når melken kommer. Hos meg kommer det alltid ALT for mye melk. Det er som tatt ut av en science-fiction film når puppene blåses opp fire størrelser over natten. Jeg vet ikke hvorfor det er slik med meg, men det er ikke bare snakk om melkespreng i noen dager eller noe slikt. Neida, jeg vandret rundt med steinharde og vonde bryster på størrelse med jur i ukesvis jeg. Jeg så ut som et pinnedyr med kamelpukkler på frontpartiet.

Men så kom belønningen. Ammingen fungerte. Jeg ble ikke syk, og vi klarte til og med å amme til tross for at Lillejenta ble forkjølet. Jeg hadde lært noen triks siden sist gang, og før jeg visste ordet av det, var ettårsdagen hennes og ammeslutt rett rundt hjørnet. Trodde jeg.

Ikke ekkelt

Jeg som alltid hadde følt at ettåringer var såpass «store» at de ikke trengte pupp lenger, satt nå med tårer i øynene om kvelden da jeg ammet Lillejenta og prøvde å forestille meg å ta denne dyrebare nærheten og næringen fra henne. Plutselig så jeg ikke lenger på ettåringer som «store» barn som det var ekkelt å amme. For hun hadde jo ikke forandret seg. Hun var fortsatt Lillejenta mi, selv om hun nå hadde fått et par tenner og tatt sine første skritt. Å amme henne føltes fortsatt helt riktig, og hun selv hadde ingen intensjoner om å slutte. Å nei. Når jeg i blant prøvde meg på avledningsmanøvrer eller å legge henne uten pupp, endte det som regel i tårer for både meg og henne. Jeg innså at starten på hennes andre leveår ikke var synonymt med ammeslutt. Tvert i mot. Dette var bare begynnelsen.

Hva nå?

Da Lillejenta var 14-15 måneder gammel, ble jeg gravid og spørsmålet om avvenning returnerte. Hva nå?Er dette slutten da? Tenkte jeg. Jeg må vel slutte nå som jeg er gravid?

Etter noen fine samtaler med både jordmor, lege og ammeveiledere, fant jeg ut at hverken meg eller Lillejenta var klare for ammeslutt enda. Det var heller ingen medisinsk grunn til å slutte å amme fordi jeg var gravid. Men det var ikke akkurat fritt for utfordringer for det om.

Slutte mens leken er god?

De fleste vet til at såre brystvorter hører med når man blir gravid. Og slik var det jo også denne gangen. Det var flere ganger jeg satt med sammenbitte tenner og knep igjen øynene av smerte mens jeg ammet i løpet av de første månedene. Av og til hadde jeg bare lyst til å slutte. Jeg hadde jo ammet så lenge nå, det var jo ikke så ille hvis jeg bare sluttet mens leken var god vel?

Akkurat det var lettere sagt enn gjort. De motstridende følelsene jeg hadde blusset ofte opp som ild i tørt gress. Jeg var til tider frustrert og sint. Det var så vondt å amme, men jeg visste at smertene kun var hormonbetinget og ikke fordi at det var noe galt. Jeg nøt virkelig å gi barnet mitt nærhet, selv om det var vondt. Og Lillejenta storkoste seg fortsatt med ammingen. Hun vokste og trivdes, og var så godt som aldri syk. Det var så mange fordeler som veide opp for smertene, og også dette skulle vi komme oss igjennom.

Er jeg en frik nå?

Ni dager på overtid, kom endelig Lillebroren som vi hadde ventet så lenge på til verden. Han ble født hjemme en snørik vinterdag i mars, bare noen dager før toårsdagen til Lillejenta. Dagen etter fødselen, da jentene våre møtte Lillebror for første gang, kom det et øyeblikk hvor jeg tenkte «dette klarer jeg ikke».

Har jeg en blitt en frik?

20. mars 2013

Jeg sitter med Lillejenta og Lillebror på fanget i dobbeltsengen hvor han kom til verden bare noen timer tidligere. Plutselig piper lillebror etter pupp, og jeg gir ham brystet med en gang. Lillejenta smiler og øynene hennes glitrer av begeistring. «BROR OGSÅ PUPP!» roper hun og peker på Lillebroren sin og klapper.

Så peker hun på det ledige brystet og sier «Min pupp, ja mamma?» og ser på meg med store, uskyldige øyne.

Det er med et nølende «ja ok…» at jeg gir henne brystet. Hun synker mykt ned i fanget mitt og puster rolig. Hun ser opp på meg med de samme øynene som den dagen hun ble født, og selv om jeg føler meg så til de grader som en frik akkurat nå, så er hun fortsatt Lillejenta mi, og alt føles bare riktig. Jeg kjenner at jeg kan godt være litt unormal hvis det gjør barna mine så lykkelige som dette.

Ja, det føles litt unormalt å amme en liten og en litt større.

Det føles unormalt fordi samfunnet sier det. I tillegg er det nytt territorium for meg, og det ukjente er alltid litt rart.

Jeg er veldig klar over at mange nok vil tenke sitt om meg nå. Kanskje noen dømmer meg, og syns jeg er en frik. Men det betyr ikke at de har rett.Jeg forstår dem, og tror ikke noen vil meg noe vondt med de tankene. Jeg tenkte også slik før jeg kom hit jeg er i dag. Men når det er sagt, så er det visse påstander jeg kan ha meg spart for…

Som for eksempel det at –de som ammer barn over 1år gjør det kun for sin egen del.

Eller: -det er perverst å amme et barn som allerede kan snakke, gå og spise brødskiver med leverpostei.

Greit, jeg skjønner det kan virke litt ekkelt og merkelig når man ser det fra utsiden. Men hvis disse påstandene stemmer, så vil det også si at verden FULL av ekle, perverse, grusomme mødre som insisterer på å amme kun for sin egen del.

Yeah right. Sier jeg bare.

Det er mange, mange, mange av oss som ammer toåringer og til og med tandemammer. Og jeg ber ingen om unnskyldning for at jeg gjør det som jeg vet er riktig for oss.

Det var min ammehistorie. 
-Hva er din ammehistorie, og hva er dine tanker om amming av toåringer eller to på en gang?
-Og dere som ikke har barn/ikke ammer - jeg vil gjerne også ha deres innspill og perspektiv!