56 På café med Trøbbeltrioen

I dag prøvde jeg meg igjen på en tur ut i verden med hele ungeflokken, uten assistanse. Noen husker kanskje Solodebuten min. Vel, denne gangen gikk det heller ikke helt knirkefritt...
Etter at Lillebror ble født, så spør folk ofte "hvordan det går" og sånn. Om vi har "funnet rytmen" osv. Det de egentlig mener er vel noe i retning av: "Herregud det må være dødsslitsomt å ha så mange småunger?!" Og svaret er ja. Okay, jo det er veldig morsomt, givende, koselig og alt det der -ja, men samtidig så hektisk at hodet mitt spinner litt for tiden.

I dag var et perfekt eksempel på at jeg ikke henger helt med i svingene...

For det første så tok det meg tre kvarter bare å gjøre meg selv klar til å gå ut. (Prøvd å vaske håret med baby på armen eller? Anbefales ikke.) Deretter tok det ytterligere en time å få alle barna påkledd. -Hvordan er det mulig å bruke så  lang tid? Jo nå skal du høre...Tre barn er noen ganger et logistisk mareritt:

Jeg kler på den ene, begynner på neste, mens den første kler av seg igjen. Jeg teller til ti og trekker pusten dypt før jeg kler på førstemann igjen, og da jeg er ferdig kommer den andre løpende og roper "tissaaa!". Og sånn går det slag i slag. You get the idea.

Men vi kom oss ut til slutt. En unge i vogna, en unge i bæresjal, og en på søskenbrettet. Og alle tre skriker. Folk stirrer. Jeg føler meg som et gående klovnesirkus.

Heldigvis skal vi ikke langt, og da vi ankommer barnecaféen jubler jentene og styrter inn. Det er stappfullt av foreldre og barn der inne. Lillesøster spurter inni klatrerommet med støvler på (FY!) og storesøster velger ut det laveste barnebordet med to bittesmå stoler og kommanderer meg å sette meg ned hos henne.

Jeg forklarer at jeg ikke har så lyst fordi at jeg har Lillebror på magen, og at jeg trenger en høyere stol for å kunne sette meg ned med ham. Samtidig så tar jeg automatisk jakken til Storesøster og henger den opp på en knagg på veggen. -fatal feil nummer 1.
Kort sagt, så var det meningen at jakken hennes skulle henge der hun hadde lagt den, på den lille stolen, og hun viste sin misnøye ved å ta et skoleeksemplar på et trassanfall. Midt på gulvet.

Get me out of here...

Mens Storesøster ligger der og forteller meg nøyaktig hva hun syns om min uakseptabe oppførsel, så hører jeg en eller annen unge som roper "EEEY DET ÆKKE LOV!" etterfulgt av et hyl jeg ville kjent igjen hvor som helst i verden: Lillesøster.

Jeg presser meg fram mellom de andre foreldrene i døren til  klatrerommet og roper på Lillejenta. Hun kommer gående med støvlene på og en sti med sand og skitt etter seg. De andre foreldrene skuler misfornøyde på meg, og jeg kjenner at jeg begynner å svette.

Jeg får såvidt av henne støvlene før hun styrter inn i klatrerommet igjen. Storesøster har tatt trassanfallet sitt opp et par hakk, og har begynt å kaste ting rundt seg. De nye skoene hennes flyr igjennom rommet, plastballer og bøker følger etter. Jeg vurderer i en brøkdel av et sekund å late som jeg ikke kjenner henne. Men så ringer jeg heller etter backup. Jeg kapitulerer. Ringer faren deres og ber ham komme og redde meg. "Hun er helt gal" hvisker jeg sånn at ingen av de andre foreldrene hører "plis, kom fort!".

Noen minutter senere dukker Tyskeren min opp som bestilt, og ser spørrende på meg. Storesøster har roet seg og leker nå på klatrerommet. Lillesøster leker mor og barn med en fremmed gutt og koser seg. Lillebror sover fredelig på fanget mitt og alt er i skjønneste orden. Tyskeren rister på hodet. "Jeg setter meg utenfor og jobber litt" sier han og går.

Jeg føler meg som en idiot. Herregud... hva er det jeg driver med? Her driver jeg og sender ut SOS-meldinger etter kun fem minutter på caféen, og så var det ikke så  ille engang. Nei jeg må skjerpe meg, tenker jeg akkurat i det jeg hører et umiskjennelig høylytt brak...

Det begynner som et slags tordenskrall i det fjerne, for så å bli høyere og høyere, før det begynner å lukte alvorlig  funky ifra sjefen i bæresjalet.

Hvordan er det fysisk mulig for et så lite menneske
 å lage så mye avfall?

Han fortsetter. Det buldrer så høylytt i bleia til Lillebror at damene på neste bord snur seg og glaner.
Lillebror bli rød i ansiktet, og jeg kjenner hvordan bæresjalet blir varmt og noe renner ned på buksa mi.  Herregud, herregud...stopp da! 

Det er nå jeg kommer på at jeg ikke har husket å ta med hverken bleier eller skift til ungen. Jess. Negative mommy-points for me!

Samtidig som Lillebror jobber videre med århundrets vulkanutbrudd, så kommer Lillesøster løpende med en plastikk-stekepanne og meier den i hodet på en tilfeldig liten gutt. Ungen vræler så det klirrer i  alle kaffekoppene på caféen, og moren hans ser strengt på datteren min og spør: "HVOR er mammaen din?" Jeg førsøker å dukke bak stolryggen, men lillejenta finner meg. "DEEEER MAMMA!" roper hun stolt og peker på meg.
Jeg prøver å gi damen et blikk som sier "beklager, jeg skal snakke med henne", men jeg ender opp med å se ut som om det er jeg  som har har luft i magen.

Sorry...

Dama ser surt på meg og rister på hodet i slow motion. "Du atte..du må si unnskyld..eller noe..hvis du har lyst" prøver jeg meg. Lillesøster ser dumt på meg og stikker. Jeg får lyst til å synke ned i gulvet.


Apropos luft i magen, så har stormen endelig stilnet hos Lillebror, og jeg sitter der med en meget uønsket varm og våt flekk på buksa mens Storesøster forsiktig legger en vaffelbit inn i en av caféens barnebøker og klapper den fornøyd igjen.

Jeg kapitulerer. Igjen. Sender SMS til Tyskeren. "Come here. now. plz"

Han kommer. "Jeg gir opp. Jeg må hjem og bade E" sier jeg. Han nikker.

I det jeg står opp, kjenner jeg hvordan hele ryggen og det ene buksebenet til Lillebror er gjennomtrukket av, -ja du vet hva...
(Bæsj. I tilfelle det ikke kom klart nok frem)
Jeg står opp og løper ut med en skrikende, stinkende baby og en diger flekk på buksa. Veien hjem er noe tåkete, men jeg husker at lukten ble sterkere i solen, og jeg tenkte at det blir en stund til neste gang jeg prøver meg på caféturer med Trøbbeltrioen.




Hvordan er det med dere, -flere som har gått på noen mammasmeller i det siste?