21 To do: å være lykkelig

Karianne aka Mammadamen skrev et fint innlegg på bloggen sin i dag, hvor hun spør hordan vi kan holde på hverdagslykken, og inlegget grep tak i noe inni meg. Jeg ble både glad, fascinert og ettertenksom og bestemte meg for å svare på spørsmålet via et eget innlegg.

Mammadamen forteller om et tilfeldig øyeblikk hvor hun kommer inn døren hjemme med handleposer og to sutrete unger på slep, da hun plutselig blir overveldet av en intens lykkefølelse og takknemmelighet for alt det gode hun har i livet.
Grunnen til at innlegget hadde en slik effekt på meg er nok at det handler om noe som jeg stadig prøver å  beskrive her på bloggen. Bare at hennes innlegg skisserer temaet ifra hennes perspektiv, og det syns jeg er så fint.

Takk for at dere deler.
Jeg elsker nemlig å lese om andre mødre sine liv. Jeg syns det er utrolig interessant å høre om andre foreldres opplevelser og tanker i forhold til det å leve sammen med barn. Jeg digger å få perspektivet mitt snudd på hodet. Jeg liker å prøve å se ting fra andres ståsted. Jeg er takknemmelig for at det er andre foreldre der ute som deler og skriver om hverdagslykke . Det inspirerer og minner meg om å sette pris på det jeg har. Det er kanskje derfor jeg følger hundrevis av foreldreblogger?

Men tilbake til Mammadamens spørsmål: Hvordan holde på hverdagslykken? 
Jeg har tenkt på det mange ganger. Går det an å fange den gode følelsen og holde fast i den? Få den til å vare hele dagen, uken, måneden? -Neppe.
Er det mulig å i det minste kjenne på den daglig?
Jeg tror det.
Ofte kommer vi inn i en fast rutine i hverdagen. Rutiner er gode å ha, det føles trygt, og det som må bli gjort, blir gjort. Men i mellom de faste rutinene og stresset som kommer med familiehverdagen, så er det fort gjort å bli litt blind i forhold til de små øyeblikkene og gledene som jo nettopp er det jeg ser på som hverdagslykke. Jeg er klar over at det ikke alltid er like lett. Når man føler man alltid har dårlig tid eller at pliktene og bekymringene er for mange, så er det ikke så lett å glede seg over at treåringen har malt et ansikt på t-skjorta si med ketchup.

Men jeg prøver.
Hardt. Jeg gjør mitt ytterste for å se skjønnhet og humor i selv de minste ting i hverdagen. En liten jente som klarer å dytte pappas kaffekopp over ende med albuen mens hun trer på seg dagens tredje rene genser...To små søstre som ler av meg når jeg danser støvsugerdansen, en liten gutt som smiler til meg mens jeg ammer ham. Det kan være tilsynelatende trivielle ting som får meg til å smile eller le og kjenne den intense lykkefølelsen helle seg over meg mens varmen brer seg i brystet. Ofte er det også større ting som skjer, og da er kanskje følelsen enda sterkere, men ikke nødvendigvis.
Uansett, så er den følelsen borte på et blunk når det er leggetid og alle ungene hyler i kor.

Den varer ikke evig. -men vil vi det da?
Jeg tror ikke vi kan fange den intense godfølelsen i de lykkelige øyeblikkene. Jeg tror i hvertfall ikke jeg er i stand til det. Men det gjør ikke de minuttene med lykke mindre verdt for det om. Jeg er fornøyd med øyeblikkene selv om de er forbigående. De små latterkulene inni mellom gråtetokter, trass og uenigheter er som gullkorn i sanden...sånn bare for å ta en ordentlig klisjé. Når jeg tenker meg om, så vet jeg ikke om lykken hadde vært like deilig hvis den var konstant, helt uten avbrytelser av perioder med ikke så lykkelige-øyeblikk. Ville ikke det blitt ganske monotont på en måte?

Se og lær.
Barn er ufattelig flinke til å stupe inni disse lykkelige øyeblikkene i hverdagen. De bare ER der av hele sitt hjerte og bader i de gode følelsene. Jeg blir så vanvittig inspirert når jeg ser døtrene mine som i det ene sekundet gråter bitre tårer fordi mamma sa nei til å kjøpe is, for så å utstråle 110% lykke i det neste øyeblikket fordi at de fant en pinne som er ut som en mann. Er ikke det ordentlig lykke, så vet ikk jeg!
Jeg syns godt jeg kan bli flinkere til å gi meg hen til øyeblikkets lykke og bare være. Drite i oppgaver og stress og bare gi meg selv lov til å ta noen minutter med tulledansing med barna hvis det er det de foreslår.

Mål eller selvfølge?
Hvorvidt lykken bør være et mål på To do-lista, eller om vi heller bør se på den som et selvfølgelig produkt av samværet med dem vi elsker og ta den som den kommer, det er jeg ikke sikker på.
Alt jeg vet er at lykke ikke kan måles i minutter. En ufattelig slitsom og dårlig dag, kan bli reddet av et herlig øyeblikk med mannen og barna på tampen av kvelden.
Vi var ikke ulykkelige hele dagen, for så å bli lykkelige på kvelden. Vi fikk bare plutselig anledning til å kjenne på lykken som allerede var der, fordi at det skjedde noe så vanvittig rart og morsomt, (støvsugeren blåste opp skjørtet mitt) og det gjorde at vi stoppet å tenke på alt det negative et øyeblikk, og bare var  sammen i nuet.

Selv om øyeblikkene ikke kan fanges og settes på glass med skrulokk, så tror jeg at lykken likevel tilstede inni de fleste av oss hele tiden, og innimellom bryter igjennom overflaten når vi slapper av gir oss selv tillatelse til å kjenne på den.

Jeg er tilfreds med kortvarige lykkebomber spredt utover i hverdagen.
Er du? 
Føler du at du får nok hverdagslykke?
Er lykke noe man må jobbe for eller er det bare noe man har?


Mammadamens innlegg kan dere lese -->her<--.