19 Lat og egoistisk

Hva skal til for å stoppe mammapolitiet? Går det an å vinne mot den hissige 'mobben' som liker å slenge med leppa? Finnes det så mange late og egoistiske mødre der ute som de påstår?

 "Det er en pågående mammakrig der ute. Å skyte hardt på andre mammaer og    dømme deres valg er visst en del av hele mammagreia for noen." 

 -Mammadamen: Karianne Gamkinn-

Den siste tiden har det florert av innlegg og artikler om mammakrigen og mammapolitiet i media. Alle lurer på hva som er årsaken til at mødre stadig går i strupen på hverandre og det har vært et par interessante forslag. Aftenposten hadde en sak om mammapolitiet for en drøy uke siden, hvor en professor i barnepsykologi sier at dårlig samvittighet er grunnen til at mødre går til angrep på de som gjør ting annerledes. Når man ser andre mødre som gjør ting stikk motsatt av det en selv er vant med, så blir en gjerne utrygg på egne valg. 

Jeg er enig i utsagnet i aftenposten, og tror dette kan være en av de største årsakene, men det at vi kjenner deler av årsaken ser ikke ut til å være nok til å stoppe mammapolitiet. 
For de er der uansett, og vifter med pekefingeren og slenger sårende kommentarer. Misforstå meg rett: jeg syns det er bra med åpen debatt om foreldre og barns rettigheter og velferd, men når det kommer til usaklig kritikk av enkeltpersoner eller direkte hets, så ser jeg ikke poenget. For man kan jo ikke akkurat "vinne" mot disse som er ute etter å ta deg. 

Det går an å være et medmenneske. Man trenger ikke å leke politi
Jeg kan godt finne på å uttale meg generelt om forskjellige måter å være forelder på og jeg forteller gjerne om mine egne erfaringer, men jeg gjør mitt beste for å trå varsomt. For jeg er ikke allvitende. Jeg har strengt tatt ikke noe med hva andre foreldre gjør. Så lenge de ikke direkte skader barna sine -for da er blir det vår plikt å si ifra, men deg kan gjøres på en ordentlig måte. Uten så mye som en eneste meningsløs, stygg kommentar. 

Selv har jeg fått smake pisken til mammapolitiet et par ganger, og jeg er klar over at det kommer med på kjøpet når man velger å skrive om mammarollen ute i det offentlige rom. 

Likevel så kjenner jeg det koker enkelte ganger, når mødre kommer med vanvittig sterke utsagn om andre mødres metoder. Det verste er når folk slenger rundt seg med påstander på nettet, om personer de ikke kjenner. Da kan man bare glemme å argumentere. Dette er det  jeg misliker så sterkt ved mammapolitiet -de er ikke ute etter å skape opplysende debatt. Det eneste de vil er å opphøye seg selv, og trykke andre ned. At denne oppførselen stammer fra deres egen usikkerhet vil ytterst få av dem innrømme. De bryr seg ikke om at de ikke har alle fakta på bordet. De overser virkeligheten som er at de vet ikke noe om "the inner workings" i ditt liv. De er der bare for å ta deg og de har alltid rett. Punktum. 

Jeg skulle ønske at flere kunne hive seg på bølgen av ærlighet og omtanke som har begynt å flomme rundt i bloggmiljøet. For det er mye bra der ute. Mødre som innrømmer sine svakheter og oppmuntrer dem som har det vanskelig. Folk spøker om det som er vanskelig, og gjør det litt lettere for oss alle å akseptere at man ikke kan gjøre alle til lags. 
Ofte har jeg lyst til å oppmuntre medlemmer av mammapolitiet, men det er sjelden det blir godt mottatt.

Jeg fikk selv høre (på nettet) at grunnen til at mine barn av og til har "trassanfall" eller "selvstendighets-utbrudd" som noen liker å kalle det, var min egen feil, og at slik oppførsel ikke er å finne hos barn som har foreldre som tar bevisste valg og er konsekvente. Og i et lite sekund så tenkte jeg faktisk -å dæven. Kanskje jeg suger til å være mamma? 

Men så hentet jeg meg inn, og identifiserte mammapolitiet raskt. Jeg lot også være å svare, fordi at hele situasjonen var så absurd. Kommentaren jeg hadde fått, var nemlig på et innlegg hvor jeg bruker humor og forteller om mine topp 7 mammafails. Og der nevner jeg at det har hendt at jeg har gitt etter og gitt treåringen den isen hun maste om, bare for å få fred. I innlegget innrømmer jeg jo rett ut at dette er en skikkelig mammabommert. Men i steden for å le med meg og innrømme at ja vi gjør alle den feilen en eller annen gang - så kommer mammapolitiet og maler en stor rød ring rundt feilen min. 
Skal jeg liksom bli redd for å innrømme feil nå? Nei takk.

Ja jeg gikk på en smell. Men jeg er en god mamma for det om.

Det er ikke bare den ene gangen jeg har truffet mammapolitiet, og jeg vedder på at de aller fleste mødre har fått en smakebit av mammapolitiets strenge regime i hvertfall et par ganger. 

Neida, som mamma får man høre igjen og igjen hvor lat og egositisk en er:
Føde hjemme? LAT OG EGOISTISK!  Russisk rulett med barnets liv!
Føde på sykehus med epidural? LAT OG EGOISTISK -du bryr deg ikke om barnet!
Amme lenger enn et år? LAT OG EGOISTISK -du gjør det bare for din egen skyld!
Ikke amme i det hele tatt? LAT OG EGOISTISK DÅRLIG MAMMA! -morsmelk er best! 
Sende barna i barnehage? LAT OG (gjett hva?) EGO!! Barna trenger mammaen sin!
Hjemmeværende med barna? LAT OG EGOISTISK. Sammfunnssnyter, latsabb -du driter lodrett i kvinnekampen. 

Dette er jo overdrivelser da, jeg har aldri blitt skreket til eller blitt kalt latsabb. 
Men det har vært rimelig nære på. Og den med "russisk rulett" har jeg faktisk fått på ekte.

Uansett, du ser hvor dette bærer.
Du kan like gjerne bare legge opp som mor hvis du skal høre på mammapolitiet,
for du kan ikke vinne. 




Jeg tror de fleste mødre er det motsatte av late og egoistiske. Der er i allefall det jeg ser rundt meg. Uselviske mødre som stiller opp for barna på alle mulige måter og gjør sitt beste for å gi dem en god og trygg oppvekst. Hvorfor kan vi ikke heller løfte og støtte? Hvorfor kan ikke mammapolitiet heller ta seg en titt i speilet og se at vi er i samme båt, hele gjengen og alle har samme mål. Jeg har ikke noe godt svar.

Jeg har ingen åpenbar løsning på problemet. Vi er nok stuck med mammapolitiet.
Men det jeg selv akter å gjøre når jeg møter dem i fremtiden, er rett og slett å 
ikke gi dem gleden av å høre de storslagne motsvarene og forsvarende kommentarene som dukker opp i hodet mitt når de kommer for å ta meg. For det er akkurat det de vil. De vil ha en kamp. Og målet er som sagt ikke konstruktiv kritikk.

Jeg tror det lureste jeg kan gjøre når mobben komer løpende, er å vende det andre kinnet til og enten ignorere skittkastingen, eller gi uventet godhet tilbake. For i mitt stille sinn, så vet jeg at jeg er den beste mammaen som barna mine kan få, og jeg blir i hvertfall ikke noe bedre mamma av å rakke ned på andre for valgene de tar som mødre. 

Og dessuten så liker jeg ikke bøller.



________________________________________________________________________

-Har du møtt på mammapolitiet? Hva var det du ble tatt for? Hvordan reagerte du?

-Hva tror du er grunnen til at mammapolitiet eksisterer? Syns du det greit å komme med sterke påstander om andres måter å oppdra barn på?