8 Hjemløs

Du er litt hjemløs akkurat nå, og jeg ser at det er vanskelig. Smått og smått går det opp for deg at dette er begynnelsen på et helt nytt kapittel. Vi har kastet oss uti noe stort og ukjent, og dratt deg med uten å spørre deg først. 

Akkurat nå er vi bare på ferie, men vi skal ikke tilbake til den leiligheten du kjenner så godt. Vi skal begynne på nytt et annet sted, og jeg ser at du grubler. Du bare to år og du har faktisk aldri flyttet før. Og hva er egentlig en "ferie"?

Storesøster forstår at ting vil endre seg. Hun forteller oss at hun gleder seg. Det vil nok bli litt vanskelig for henne også når det hele blir mer virkelig, men hun kan i det minste fortelle oss alt hun tenker på. Og ikke minst spørre. 
Du kan ikke spørre så mye enda. 
Det må vi hjelpe deg med.

Du er som regel den lille klovnen, den utadvendte, den som tør alt. Nå har du blitt røsket ut av den hverdagen du kjenner, og jeg ser at du av og til sliter litt. Du er litt mer usikker og forsiktig. Du vil ikke at mamma og pappa skal gå for langt bort uten deg. Du passer på at vi skal være sammen.

For selv om vi, med enkle ord, forklarer deg og Storesøster hva som skal skje om noen uker, så kan jeg ikke være sikker på at du forstår. For du er fortsatt liten og det er vanskelig for deg å beskrive hva du tenker og føler. Men du prøver:

"Hjem mamma. Gå hjem."
"Ja. Vi skal snart hjem lille venn. I det nye hjemmet vårt."
"NÅ hjem mamma! Vondt mamma -au!"
"Hvor gjør det vondt vennen?"
"Her" (Peker på brystet sitt)
"Kanskje du har hjemlengsel?"
"Ja. Jengsel mamma. Vondt."

Lille, kjære, søte skatten min. Jeg forstår.
Det gjør vondt for meg også. Men det kommer til å gå bra.
Jeg har vært igjennom dette mange ganger, og jeg vet at det blir bedre.
I mellomtiden skal du få oppleve den herligste sommeren du kan tenke deg. 
Omringet av venner og familie, sommer og lange dager på mamma og pappas fang.
Og så når vi har kommet oss et stykke lenger ut i dette nye kapittelet, så vil det stikke mindre og mindre i brystet for hver dag. Du blir ikke hjemløs for alltid.
Jeg lover.

17 Til Store Lillejenta

Babyen min. Du som var Minsten, Lillefrosk, Lillesøsteren. Du som jeg bærte rundt i bæresjal i seks måneder fordi du nektet å sove hvis du ikke kjente varmen og lukten av mamma. Du som var min andre halvdel i så mange måneder. Min lille sidekick. Nå er du blitt Storesøster. "Store". Når ble du stor  liksom?


Ikke misforstå, -jeg liker deg sånn som du er i dag. To år og viljesterk, full av humor og fantestreker. Og det er ikke akkurat kjipt at jeg får kose meg med en fersk liten Lillebror heller, men jeg skulle ønske vi kunne fått lov til å reise tilbake i tid av og til, og nyte en av de dagene  sammen. Du vet, en av de dagene hvor vi bare satt på et teppe under et tre i parken og så på folk jogge forbi. En av de dagene hvor jeg ikke så på klokka fordi jeg hadde ingenting annet jeg skulle enn å være sammen med bare deg. Husker du de dagene?

Jeg skulle så gjerne hatt en av de dagene med deg igjen. 

Kanskje vi får sånne dager igjen. Ikke akkurat de samme da, men andre, nye dager hvor vi kan være bare oss to. Det har jeg veldig lyst til. Jo, det skal  vi. Veldig snart, når Lillebror kan være uten mamma i noen timer, så skal vi ha litt oss-tid mens pappa holder fortet. Du skal få ha mammaen din helt for deg selv, og jeg skal få ha Lillejenta mi helt for meg selv. Det fortjener vi.


Men enn så lenge, får vi nyte dagene slik de er. Heldigvis er han ikke så ille, han derre Lillebror.