14 FOTOFREDAG: Min bakgrunn -hvor hører jeg til?

Denne fredagens fotografier er tatt på Island.

Jeg har tre hjem i hjertet: Island, hvor jeg ble født, Norge hvor jeg vokste opp og hvor jeg ble mamma for første gang, og nå Tyskland, hvor mannen min og vår Lille R ble født, og hvor sønnen vår skal komme til verden om noen uker. Men hvor hører jeg til egentlig?

Storesøster L i fjor sommer på Islandsk jord.

Det kan høres spennende ut, å ha bodd i flere forskjellige land, ha mange språk og oppleve forskjellige kulturer. Det er det altså. Det er så mye som jeg har fått oppleve igjennom dette, som jeg aldri ville lært eller opplevd ellers. Jeg er takknemmelig og stolt av bakgrunnen min. Men, noen dager kunne jeg ønske jeg bare hadde et hjem å forholde meg til. Av og til føler jeg meg litt som en potteplante som har blitt drasset rundt halve verden, og som ikke kan huske hvor eller når den egentlig hadde røttene sine i jorden sist.

" Føler du deg mest norsk eller mest islandsk?"

" Hvordan er det å bo i Tyskland? "

"Hvor hører du til?" 

-De vanligste spørsmålene om min opprinnelse. 

Svaret er: jeg vet ikke helt, enda. Jeg jobber med saken.

Noen dager føles det greit å være litt rotløs og "fri". Andre dager ikke.

Når jeg er hjemme på Island så nyter jeg virkelig å være rundt tanter, onkler, kusiner, fettere og besteforeldre. Vi er en tett knyttet familie, men jeg merker jeg at tiden ikke akkurat har stått stille siden vi flyttet da jeg var 10 år gammel. Jeg henger ikke helt med i svingene der borte. Språket mitt er ikke helt 120% på plass alltid, (selv om jeg vet at jeg er veldig flink til å ha flyttet så tidlig, og prøver å ikke være så hard mot meg selv) samfunnet har endret seg, familien min har endret seg, hjemstedet mitt har endret seg. Island føles som en gammel (nydelig) barnesko som jeg kjenner så godt fra bilder av meg selv, og jeg vet at  den pleide å passe, men den gjør ikke det nå lenger.

Hjemlengsel... Gresset lukter seriøst annerledes på Island. Helt sant!

I Norge føler jeg stort sett at jeg passer inn. For i Norge har jeg bodd i 13 år av livet mitt og når man har god tid på seg, så lærer en tilslutt å passe inn. Eller, ok, sånn nesten i allefall... Det var en lang og humpete vei...

Da vi flyttet fra Island, var jeg nesten 10 år gammel og hadde begynt å forme sterke bånd til mine venner der hjemme. Jeg holdt en avskjedsfest litt før vi flyttet, og  jeg tror det var flere unger i leiligheten vår enn det noen gang var når jeg hadde bursdag. Når jeg ser på det bildet av hele gjengen skvist sammen på sofasettet blir jeg alltid like lettrørt som mormor i kirka på juleaften. Det var siste gangen hele gjengen var samlet før vi flyttet til Norge, og vi har aldri vært det siden.

Da jeg begynte på skolen i Norge, merket jeg fort at det var noen kulturforskjeller inni bildet. Ikke det at en 10åring skjønner begrepet kulturforskjeller helt 100%, men jeg merket at jeg var annerledes enn de andre. Jeg oppførte meg annerledes fordi jeg kom fra et annet sted, hvor vi gjorde ting annerledes. Og bare det å være LITT annerledes, er jo kjent for å være nok til å bli mobbet.

For det ble jeg. Både min bror og jeg ble hakket og pirket på, bare på grunn av det faktum at vi hadde rare etternavn, og kom fra et land de fleste på skolen ikke visste så mye om. De første månedene på skolen var harde, selv om kanskje ikke alle rundt meg merket det, så kjempet jeg på innsiden for å holde sinnet i sjakk, fordi det var så mye erting og urettferdighet ute og gikk. Til og med lærerne kunne finne på å dra vitser om at "på Island spiser de isbjørner og bader i geysirer -ikke sant hoho!" Kanskje det hadde vært morsomt hvis min bror og jeg hadde fått være i fred resten av tiden, men det fikk vi ikke. 

"Dra deg hjem til igloen din, din ***** islending!" kunne 10-12 åringer finne på og si hvis jeg uheldigvis slo dem i fotball eller klatring i gymmen. -Mitt første close encounter med Janteloven.

Men det ble bedre, med tiden så ble de andre vant med at jeg var litt annerledes og godtok mer eller mindre at jeg trivdes med det. Og selv ble jeg litt mer vandt med at de bare gjorde ting annerledes på sørlandet enn på øya, 66grader nord.

Vil lille R føle seg mest tysk eller islandsk? Eller kanskje ingen av delene?

Det var ikke greit å banne hvertfall, DET lærte jeg fort etter et par turer til rektor.

Jeg har fått mange gode og veldig nære venner i Norge i løpet av 13 år.
De som står meg aller nærmest nå, har jeg kjent i mer enn 10 år, og båndene holder enda, selv om jeg nå bor i Tyskland. Mange venner har selvfølgelig forduftet, men sånn er det når man ikke kan være fysisk til stede hele tiden. Det blir så lett å la være å ta kontakt, og så blir det så vanskelig å ta opp tråden igjen når man får sjangsen.

Når jeg er hjemme i Norge, føler jeg meg hjemme. I allefall på Sørlandet hvor jeg vokste opp. Der har jeg barndomsvennene mine som også har blitt foreldre, og så selvfølgelig mamman og pappan min og søsken. 

Det er godt å komme hjem og bruke sørlandsdialekten min. For den føles som litt min ja, faktisk. 

Men jeg blir nok aldri å høre helt 100% til i Norge. Det er alltid noe som skurrer litt. Jeg har noen kanter som ikke har blitt helt pusset bort. Noen islandske takter som sitter jæ*** godt, -for å si det på fransk. Og de vil alltid værer der, uansett hvor jeg drar.

I Tyskland er jeg fortsatt veldig outsider. Det eneste jeg har oppi ermet er det at jeg er veldig god på språket. Folk tror ofte jeg tuller når jeg sier at jeg er islandsk/oppvokst i Norge. -helt til jeg driter på draget med en liten, men merkelig grammatisk feil som en tysker aldri ville gjort.

Men heldigvis er tyskere generelt veldig svake for Island. Så jeg blir ofte sett på som en veldig eksotisk og merkelig skapning. De spør meg mye om alver og sånt, av enn eller annen grunn.

Men så er det det at jeg er i midten av 20-årene, er mamma og er gift. Sånt ser man ikke lenger her i Berlin. Det var noe som tilhørte gamle DDR, det der med å starte familie før man ble 35. Folk får hakeslepp når de spør hvor gammel jeg er, og jeg svarer femogtjue. 

"MEN DU HAR JO BARN?!" 

Skulle tro jeg hadde svart "14 og et halvt" etter reaksjonene å dømme.

I starten var dette med å være misfit-ung mor i Berlin, og det med savnet etter vennene mine og familien i Norge det værste ved å bo her. De første månedene som fersk mamma i et nytt land og statusen som den nye "freaken" i nabolaget var mildt sagt røffe. Noen dager hadde jeg lyst til å gi opp og rømme hjem til bygda på sørlandet. Nå har jeg lært meg å drite litt mer i kommentarene om alderen min, og det svir ikke like mye i hjertet hver dag pga hjemlengsel til Norge /Island.

Så, hvordan er det egentlig å ha en mikset bakgrunn og bo i et fremmed land?

Utfordrende, vil jeg si. Utfordrende og veldig veldig lærerikt. 
Man blir pent nødt til å se på seg selv fra andres perspektiv for å kunne omstille seg til å bo i et fremmed land.

Hvor vil mine barn høre til?

Hva med barna mine?

Hvor i all verden hører de til? 

Hun første er født i Norge, hun andre her i Tyskland (og snart den tredje). De har en mamma fra Island som prøver og prøver men sliter veldig med å gi dem deres morsmål og kultur med i ryggsekken, og en ur-berlinsk pappa som prater tysk til dem, og engelsk til mamma. -Ja og så har vi lyst til å returnere til Norge igjen en dag. Bygge en fremtid der med barna etterhvert kanskje. 

Så da må de i såfall lære seg norsk også. -Og at det ikke er greit å banne i timen.

Ble du litt svimmel nå?

Det er jeg også.

Er det noen av dere som har vokst opp med forskjellige språk og kulturer eller har opplevd å flytte til et helt nytt og annerledes sted?

11 Confession: Mine topp 7 mamma-fails

Jeg gjør mitt beste, det kan ingen ta fra meg, men det skal sies at det er ikke akkurat sjelden jeg går regelrett på trynet i mammarollen... Det å ha dårlige dager som mamma har jeg snakket om før, men siden jeg merker at dette alltid er like aktuelt for meg tenkte jeg å dele denne listen med dere i dag. Her mine topp 7 mamma-fails:

1: Middag på fortløpende bestilling

Jeg har laget kylling og grønnsaker til middag, men jentene har selvfølgelig trettifem  andre, mye bedre middags-idéer de! De skyver fra seg middagstallerkenen med et oppned-smil om munnen og jeg får panikk. Det ender med at jeg står i over to timer på kjøkkenet (mens middagen min blir kald) og lager omelett, pastaskruer, kokte egg og fruktsalat på løpende bånd, mens de plukker i seg én munnbit av hver rett, før de skriker "SMAKTE IKKE!" som om de er verdens mest snobbete gourmet-matjournalister.

2. Langdradde forhandlinger med treåringen

«Bare én is til!» «Bare to minutter mer TV!»
Altfor ofte befinner jeg meg i skikkelig hete forhandlingsmøter med treåringen min over slike temaer, kun fordi jeg gjerne vil unngå offentlige trassanfall eller fordi jeg bare ikke klarer
den pipete masestemmen i et sekund lenger! Før jeg vet ordet av det er det MEG som trygler. «PLIS kan du bare være stille så får du den hersens isen!»  

3. Skyldebukk-leken: Ja det er ikke tvil om at forholdet til mannen får lide hvis vi har stress med ungene. Da (stakkars) han som regel er nærmeste person når ungene gjør noe de ikke skal, så er det jo veldig lettvindt å skylde på ham: «Se nå har de tegnet med sprittusj på veggen fordi DU ikke fulgte med!»

4. Sammenligning av mommyskills
På en dårlig dag, når ungene hyler for hver minste ting, når alt ser ut til å gå  galt..når jeg har

tusen ting jeg skal rekke med to små på slep og svetter som en gris hele dagen, så ser andre mødre alltid ut som verdens mest vellykkede (og ikke minst velstelte!) i mine øyne. Svosj så synker jeg ned i et sort hull av dårlig selvfølelse og dårlig samvittighet i et svakt øyeblikk.

5. Ofring av sosialt liv
Ja. Tittelen sier vel det meste. Noen ganger har jeg hele uker, kanskje måneder hvor ALT
dreier seg om barna og famlie-ting. Skjønner ikke helt at vennene mine gidder å snakke med meg når jeg dukker opp igjen ut av det blå etter mange uker og ramser opp unnskyldninger.



6. Ofring av egen velvære
-og av og til egen personlige hygiene. Trenger vel ikke å gå nærmere inn på det.

Middagen kan vente! For når til og med ungene (som ikke ser noe galt ved å spise sine egne busemenn) begynner å reagere på det flokete håret ditt og din naturlige "duft",  (ÆSJ MAMMA STINKER!) er det på tide å ta seg en LANG dusj -UTEN barna.

7. Super-mamma-strever

Noen dager våkner jeg og tenker «Hoho! I DAG skal jeg være så SINNSVAKT FLINK !» 

«I DAG vettu, skal jeg lage hjemmelaget sufflé til middag, vaske ned leiligheten, tømme skittentøyskurven, organisere alle bokhyllene i alfabetisk rekkefølge OG så skal jeg bake cupcakes mens jeg selvfølgelig ser smashing ut i hæler med eyeliner og leppestift!

 men hallo hvem er du? Nicole Kidman i Stepfordwives?? 
Glem det. You're human. Lev, lek, nyt barna dine.

9 Gjest på Susannekaluza.com

Hei, og god torsdag! Leser dere bloggen til journalist-forfatter-mamma Susanne Kaluza? Den fantastisk velskrevne bloggen hennes handler om alt mellom himmel og jord som berører det å være forelder, og i dag har jeg vært så heldig å få være"gjest" hos Susanne, sammen med flinke Pia. 

Susanne holder på med en serie for å dyrke bloggdialog på tvers av blogosfæren, og hun ba meg om å skrive min mening om søskengaver i bursdag og til fødsel, og hva jeg tenker om dette. 


Jeg hadde faktisk ikke tenkt så mye på at dette med søskengaver i bursdager var et fenomen før, men så kom jeg på at det har jo hendt at lillesøster har fått noe ekstra av noen av gjestene når storesøster hadde bursdag. Jeg forhørte meg med venner og hadde en lang diskusjon med mannen min for å gre ut i mine tankefloker om dette. 

L i fjor sommer da hun ble 3. Er det urettferdig at det bare var hun som fikk gaver?

Etter en del brainstorming kom jeg fram til et (langt) svar om emnet...
Hvis dere har lyst til å lese hva Pia og jeg jeg skrev, kan dere jo ta turen innom Susanne!

Pleier deres barn å få gaver når søsknene deres har bursdag? 

56 Er kroppen min Fritt Vilt?

Ok, hør her folkens, nå må jeg bare slå i bordet for mine medsøstre og si at nok er nok. Jeg lar meg ikke vippe av pinnen så lett, men nå får det pinemed holde med uhøflighetene! Jeg snakker om det å kommentere gravide kvinners kropper, og hvor tilsynelatende normalt det er  at all folkeskikk flyr ut av bakdøra når man er i nærheten av en gravid kvinne.

Jeg syns det er grådig urettferdig at det skal være allmennt godkjent å slenge kommentarer til gravide, og synse i vei uten å tenke seg om. Det er nesten som å plutselig være med på Idol, uten å ha bedt om det. 
Vi ønsker oss en baby, folkens og ikke en over all-vurdering av kroppen vår.

Siste priceless kommentar jeg mottok, fra en FREMMED dame på butikken mens jeg stod i kø foran kassen:

-Det er to inni der, ikke sant? *peker på magen min*

*konsentrerer meg for å ikke miste haka i gulvet* -ehm hei på deg også.. Og nei, bare én.

-Åh. Virkelig? Det må være gutt da? En kjempestor gutt! For du var jo DIGER.

*smiler og teller til ti inni meg*  -åh.. for en hyggelig ting å si. Til en fremmed. Takk.

Er det mulig? Aldri om den samme damen hadde lirt av seg en lignende kommentar om kroppen min hvis jeg IKKE hadde vært gravid.
Jeg har aldri helt forstått dette her helt. Hvorfor er det plutselig greit for fremmede å kommentere på utseendet mitt nå som jeg har baby i magen?  Jeg føler meg litt som en åpen flaske med boblevin, for folk mister rett og slett alle hemninger når de er rundt meg og glemmer å filtrere det de sier.

Det er godt mulig at mitt gravide sinn nå er en smule påvirket av hormoner, og at jeg derfor trenger en utblåsning om dette, men spør meg igjen om et år, og jeg kommer fortsatt til å stå for det jeg sier: Det skal være likt for alle! 
Det er ikke normal folkeskikk å slenge kommentarer om andres utseende, og det bør da gjelde om gravide også! 

Tommelfingerregel:
 -har du ikke noe hyggelig å si til den gravide, så holder du munn. Så enkelt er det.
Og hvis noen skulle være usikre på hvor grensa går, eller lurer på om noe de har sagt tidligere var over streken, så anbefaler jeg dem å lese denne. 

De aller fleste som har vært gravide, forstår nok hva jeg snakker om. Og for dere som ikke vet: Når man er gravid, er det ikke uvanlig å få kommentarer som "Oj så STOR/LITEN du er!" eller "Så stor ble aldri jeg/svigerinnen min/søstern min" ...and the list goes on.

Jeg pleier som regel ikke å la kommentarene gå inn på meg, fordi jeg syns de fleste er helt latterlige, og jeg vet selv at jeg er en helt gjennomsnittlig gravid dame, og faktisk veldig sunn og flott. Men i dag gikk det opp for meg hvor inni hampen urettferdig og frekt det er at gravide må tåle slike kommentarer. -Ja og forresten så har jeg blitt bedt om å skjerpe meg: 
Du må tåle litt  da. Når du velger å bli gravid, så ber du om oppmerksomhet. Og uansett så er du bare hormonell og innbiller deg at folk er frekke...

Hvor er logikken i dette om jeg får spørre? 
Ok, ja man er hormonell når man er gravid, og jeg nekter ikke for at gravide kan oppleve å sterke hysteriske anfall følelsesutbrudd fordi det er tomt for melk i kjøleskapet eller fordi at mannen har kjøpt feil type dopapir. Men gir det folk automatisk rett til å kommentere på kroppen til den gravide? Å uffe seg over kvinnens vektoppgang (eller mangel på det) og stille private spørsmål som "var det planlagt?" og "hva sa familien når de fikk vite det?" -for så å skylde på hormonene hennes hvis hun svarer med å si at hun syns de har gått over streken? 

Mange forsvarer seg (etter at de har droppet en meget uheldig kommentar) ved å si "jammen det var jo ikke stygt ment". Neivel, kanskje du egentlig mente å være snill når du sa at magen min så ut som en skipsbaug og at jeg ser så trøtt og hoven ut i ansiktet....

 "Oj rompa di er jo like stor som magen nesten!" er IKKE høflig å si, og jeg må si at til og med en positiv sjel som meg har problemer med å ta det der som et kompliment.
Og "For en liten mage du har, -det må være en spinkel baby!" er ikke noe bedre for den slags skyld...


Nå er det garantert noen som sitter og humrer litt over dette innlegget, og ser for seg en illsint, høygravid Jona med rødflammete kinn og svetteperler i panna mens hun hamrer løs på tastaturet. 

Vel, sannheten er ikke så langt i fra det bildet. Men er det så rart da? Ja, jeg er jeg er frustrert! Ville ikke du ha vært det hvis du plutselig opplevde å bli en dartskive for korttenkte kommentarer fra usannsynlig frekke fremmede damer?

Jeg er så utrolig overgitt og lei av at kvinner som går igjennom noe så enormt viktig og anstrengende som et svangerskap, skal bli behandlet på denne måten når de kanskje er på sitt mest sårbare, uten at noen står opp og forsvarer dem. Gravide fortjener ros, -ikke å bli hakket på eller hengt ut, og det er ikke greit å bagatellisere det når noen blir såret, -uansett hvor mye hormoner vedkommende har i blodet! 

Jeg driter i om folk syns jeg er for liten, for stor, for rund eller hva det måtte være, og jeg driter i at folk "ikke mente noe stygt" med kommentaren. Det er ikke det som er poenget.
Poenget mitt er: det er rett og slett uhøflig  å (bokstavelig talt) peke på andres kropp og kommentere den. -med mindre du har noe særdeles hyggelig å si, så setter de fleste mennesker pris på at du holder tankene dine om kroppen deres for deg selv.

La oss snu på det: Hvordan ville du (som ikke gravid) reagert hvis du ble fortalt at "jeg var aldri så rynkete da jeg var på din alder" eller, "Det må da være noe galt med deg, for du er så tynn"....?
Det er sånne ting gravide må svelge hele tiden i løpet av svangerskapet.
"Du ser ut til å være mye lengre på vei enn det, -terminen må være feil!" 
-jo takk for det "doktor"...
Er det rart vi blir litt småcrazy? Er ikke svangerskapet en tid kvinner heller burde bli rost, støttet og lovet igjennom?

-Hvorfor tror dere at det er så mange som føler det er fritt fram for uhøflige kommentarer og intime spørsmål når en dame er gravid? Er det sjalusi? Uvitenhet? 

-Hva er det frekkeste du fikk høre da du var gravid?
-Hvordan svarte/reagerte du?

-Har du selv vært i en situasjon hvor du har glemt å filtrere, og sagt noe upassende til en gravid dame? (CRED til dem som tør å stå frem!)

16 Ingenting

-Hva skal vi finne på med dem i ettermiddag? spurte mannen meg i dag etter at han og jentene kom hjem. Jeg så på jentene som allerede hadde funnet fram Ukulele'n og gikk rundt i tog og sang høyt mens de ignorerte oss fullstendig.
-Ingenting. Og "finne på noe" -Det klarer jente selv, svarte jeg.

Og slik ble det.
Vi har gjort null og niks i dag, og hjelp så gøy det er da!

Okei, så har vi ikke akkurat gjort "ingenting". Men vi hadde NULL planer. Ikke engang en middagsplan. Improviserte med Toast og supperester fra i går. 

Det å leve i nuet pleide å være noe jeg kunne nyte. Men så fikk jeg barn, og fikk det for meg at alt måtte være så planlagt og strukturert, for ellers ville alt bryte sammen og bli et eneste mareritt av et kaos. 

Derfor prøvde jeg å planlegge, legge opp aktiviteter og middager osv slik at vi skulle få en bedre og enklere hverdag. -Den planen gikk i dass for å være helt ærlig, for jeg følte jeg holdt på å drukne av stress. Jeg hang alltid etter, og klarte aldri å huke av halvparten av det som stod på planen.

En god blanding av mer og mindre planlagte dager funker best.

I dag valgte vi å la alt stå åpent. 

De dagene er finest.

Pleier dere å ha slike "gjøre ingenting" dager, eller liker dere best å ha en plan?

Nå skal jeg bare slappe av resten av kvelden. Blir kanskje en episode med Girls etterpå når mannen er ferdig med å legge jentene. Hva syns dere forresten om den nye headeren? Var den gamle bedre? Jeg klarte rett og slett ikke lenger den gamle. Jeg blir så fort lei av å se de samme bildene av meg selv, at jeg bare måtte bytte nå, for det klødde i øynene! Dette er et midlertidig design da. Satser på enda bedre stuff snart.

Ha en fin kveld!

4 Middagstips: Tacosuppe!

Et tips når du lager denne suppen: lag MYE. Og ikke planlegg å gjøre stort etter at du har spist, for den er så avhengighetsskapende at man blir å forsyne seg mange, mange ganger og da blir sofaen altfor fristende etterpå. Lillesøster var helt VILL etter denne suppen. Oppskriften er en variasjon av en oppskrift jeg fikk av et familiemedlem. Takk kjære Kata for tipset -vi spiste oss stappmette! 

Du trenger: 

16 En skal tidlig krøkes -eller?

Her i Berlin er det ikke uvanlig at foreldre sender barna sine på organiserte fritidsaktiviteter som ballett eller musikktimer fra de er 3-4år gamle. Og skal man få en bra plass, må man gjerne være tidlig ute med å søke. Foreldrene tar gjerne kontakt med ballettskolen eller fiolinlæreren så tidlig som mulig, og før barnet engang har lært å snakke, står det på venteliste til musikkskolen.

 "Kun det beste for mitt barn" og "barnets talenter må dyrkes" er fraser som brukes flittig om emnet. Men er det å sende barn i barnehagealder på diverse (mer eller mindre frivillige) fritidsaktiviteter det beste, spør jeg meg...

Det er ikke det at jeg ikke kunne tenkt meg å se mine to nydelige døtre snuble bortover gulvet i tutu-skjørt med Dovregubbens Hall i bakgrunnen mens de piller seg i nesen, for så å skrike "mamma! se på meg! - SE PÅ MEG!". 
For det finnes fått søtere enn det. Det innrømmer jeg.
Men det kan vi jo fint få til hjemme, hvis de får himla lyst til det. Pluss at det er ca 100% billigere å ikke gå på ballett-timer.

Og så bare liker jeg ikke tanken på at barna mine skal komme hjem fra barnehagen hvor de har en haug av regler og voksenstyrte aktiviteter å forholde seg til, -for så å bli sendt rett på enda mer voksenstyrt opplegg hvor det forventes at de skal gjøre akkurat sånn og slik.

Everywhere kids go, adults are right there, sheperding them around, tapping their behinds with sticks to ensure that they walk through the prearranged gates, monitoring, checking, controlling, measuring, protecting.  -Tom Hodgkinson-

"Men det er jo sånn musikkgenier blir til!" var det en mor som sa til meg engang. Denne moren mente altså at hvis ikke man "gir barnet utfordringer" og dyrker talentene deres ved å sende dem på kurs fra de er små, så vil de ikke ha like stor sjangse til å bli eksepsjonelt flinke når de blir større.
 Virkelig?

Jeg tror personlig at den påstanden er bullshit. Ta meg f.eks: jeg begynte ikke på matlagingskurs før jeg var -eh...okay jeg har aldri gått på kurs faktisk... men jeg er dritgod til å lage mat for det om. -Hvis jeg får lov til å si det selv? (Ja det får jeg! Janteloven, gå og ta deg en bolle.) Kanskje jeg ikke er VERDENSMESTER i å lage mat, og kanskje jeg kunne  ha blitt det hvis jeg hadde blitt sendt på kokkekurs før jeg sluttet å gå på potte, men jeg er sjeleglad for at jeg ikke ble det! For matlaging er en hobby og en lidenskap jeg fant selv, og derfor er det ekstra spesielt for meg.

Dessuten så er ikke talent noe som går ut på dato. Hvorfor ser noen foreldre på barnet sitt som en åpnet melkekartong og har det så innmari travelt?
Det finnes nok av utrolig flinke folk der ute som hverken ble sendt på kokkeskole eller skrivekurs da de var små, men likevel har det blitt mesterkokker og bestselgende forfattere av dem.

Misforstå meg rett, jeg har ofte vurdert frem og tilbake om jentene burde begynne på pianotimer når de fyller 4. Men jeg tviler på mine egne motiver...

Hvorfor vil vi foreldre at barna skal få så utrolig mye stimuli og opplæring? Er det det at vi bare vil at det skal bli enklest mulig for barna våre? Er det det at vi vil gi dem en fordel, et forsprang på de andre, slik at de ikke må anstrenge seg så veldig senere, når vi ikke lenger har så stor innflytelse på dem? 



Er jeg en fryktelig slem mamma som ikke kommer til å sende mine barn på sport eller musikk-kurs før de ber om det selv? Kommer barna mine til å henge etter alle de andre som begynte på fotball og turn da de var 3år ? Kanskje... men jeg synes hobbyer og interesser som sport, teater, musikk osv, skal være noe som barna mine ønsker seg selv. 

Jeg føler det blir feil at fritidsaktiviteter introduseres for barnet fordi at mamma eller pappa har en hemmelig drøm om at datteren skal bli en prima ballerina når hun vokser opp. (Det hadde jo vært dritgøy det da!)
Jeg sier ikke at det er den eneste grunnen til at foreldre velger å sende barna på ballett altså, men jeg tror heller ikke at et bleiebarn forstår hva det vil si å melde seg på et kurs som man betaler for, for så å måtte stille opp hver uke slik at pengene og tiden ikke blir bortkastet, og for at de skal legge et grunnlag for fremtidig suksess. 
Barn lever i nuet, og kanskje vi burde lære litt av dem?

Dessuten virker det bare trist at noen andre enn meg skal få være den som deler de fineste opplevelsene med barnet mitt. Læring igjennom lek!

Enn så lenge så prøver vi å la barna våre utfolde seg helt fritt i eget tempo og etter egne ønsker når de vil spille musikk, danse, gjøre yoga eller spille teater her hjemme i stua eller hjemme hos venner. Ingen faste tider eller voksne som styrer. Enkelte uker vil de spille piano hver dag. Andre uker går det kun i maling eller ingen av delene. Jeg mener at så lenge de blir utsatt for i allefall noe kunst, kultur og sport her hjemme, så holder det i massevis og de vil fint finne veien til sine talenter selv. Og først da kommer jeg til å gidde å kjøre og hente på fotballtrening, for å si det slik. For meg blir det riktig på denne måten.

Hva tenker dere om dette?
Deltar deres barnehagebarn på organiserte fritidsaktiviteter? 
Var det barnets idé, eller valgte dere foreldre hva de skulle gå på?
Er det viktig for deg som forelder at barna skal bli eksepsjonelt gode til noe?

28 35 ukers magen: Hjemmeshoot

Jeg prøvde meg på en litt annen vri under dagens hjemmefotoshoot. Hva syns dere?

 Jeg er nå 35 uker fullgåtte, og begynt på den 36. uken! Sitat fra Mannen i dag: "Kanskje du bør skrive en liste over babyting, så vi kan begynne å ordne litt?"  Jepp, vi er litt veldig avslappet når det kommer til shopping av utstyr denne gangen merker jeg... Men jo du har rett kjære. Jeg burde nok sette i gang og skrive en liste, kanskje...når jeg er ferdig med kaffen, kanskje.

Magen begynner å bli sinnsykt tung. Kanskje ikke så rart når det ligger en gutt på nesten 3 kilo der inne... Blir spennende å se om alle spådommer ang fødselsvekten stemmer. Søsteren hans (R) var diger, for å si det slik. Mange spør om jeg er redd for å føde stort barn, men det er jeg altså ikke. Jeg lager bare svære barn jeg og sånn er det med den saken. De kommer da ut uten problemer, så. No fear der altså. Jeg er vel mer bekymret for at vannet går mens jeg er på butikken eller noe slikt. Det ville vært litt typisk meg.

Av en eller annen grunn så var jeg plutselig mye mer komfortabel med å være rolig og alvorlig foran kameraet i dag. Behovet for å hoppe rundt og dumme meg ut var liksom ikke helt der. Kanskje fordi at magen er blitt så diger at jeg rett og slett ikke har noe valg? -jeg må være rolig... Er ikke fullt så enkelt å sprette rundt nå som for ti uker siden, for å si det slik, og hvis jeg prøver meg på hopp og sprell, så føles det pine med som om hele understellet skal ramle ut. (Ok, sorry. TMI) 

Ok, så klarte jeg ikke å holde meg helt seriøs.

Det trikset med kaffekoppen har jeg ventet på at skulle funke, og i dag gikk det endelig.

Nå kommer jentene og pappan inn døren her på øyeblikket, så jeg får hive meg rundt og lage noe mat til oss. 

Ha en nydelig mandagskveld!

8 Backstage og tilbakeblikk på forrige photoshoot

Shooten i dag tok ca tre timer, og vi hadde det veldig gøy med å prøve ut forskjellige ting og tulle rundt med lys og vinkler. Bildene blir nok ganske studio-aktige, men forhåpentligvis naturlige likevel, siden vi egentlig bare skravlet oss igjennom hele shooten og koste oss. 

Det vil nok ta noen uker før bildene er ferdige, for Paul har en haug av redigeringsjobber som venter. Men jeg gleder meg i allefall veldig til å se resultatet!

Det som er litt morsomt, er at Paul tok faktisk bilder av meg (for et helt annet prosjekt..) når jeg var bare noen få uker på vei i svangerskapet. Tror faktisk ikke jeg visste at jeg var gravid enda! Her er et lite knippe av bildene fra den forrige shooten med Paul:

Photography by: Paul Sullivan

Photography by: Paul Sullivan

Photography by: Paul Sullivan

Er han ikke flink vel!? 

5 Lavkarbo American Pancakes

Hei og god søndag! Her tenkte jeg liksom å gire meg selv opp til photoshooten i dag med en skikkelig deilig søndagsfrokost i fred og ro. Akkurat da disse amerikanske pannekakene var ferdig stekte, kom mannen og jentene hjem igjen fra lekeplassen, og jeg fikk ikke akkurat lov til å nyte i fred for å si det sånn....

7 Gravid photoshoot inspo

I morgen er det duket for gravidephotoshoot hos en venn som er veldig flink fotograf.

Inspirasjonsbildene er lånt fra stock.xchng.

Jeg har tenkt en del på hvordan jeg vil at bildene skal bli og lett etter inspirasjon på nett. Det finnes en tusenvis med superkreative gravidefoto der ute, men merkelig nok så har jeg ikke særlig lyst til å holde på med babysko og div rekvisitter. Jeg kom vel egentlig fram til at jeg syns sort/hvitt bilder med mye skygger og helst naturlig lyskilde er finest. Enkle og naturlige bilder med fokus på magen er det jeg ønsker meg, så jeg tar med meg disse inspirasjonsbildene på shooten, så får vi se.... Bilde nr.4 var forresten min favoritt fordi det var mest naturlig. Skal likevel ikke se bort ifra at det blir noen tullebilder hvis P får lurt meg til det altså. Og dere skal selvfølgelig få se resultatene når de er klare :)

Har dere noen tips til gravid-photoshoot idéer?
Hvilken type gravidefoto liker dere best? 

4 Guilt free Cookies

God lørdag! Guilt-free cookies, kaller jeg disse. For de er helt uten sukker og mel!
Oppskriften er en variasjon av en annen cookies oppskrift jeg har postet før, men jeg syns denne ble enda bedre med litt lønnesirup! Kommer sikkert til å lage enda en versjon av den en gang. Blir visst aldri ferdig med å eksperimentere på kjøkkenet...

Du trenger:
(gir ca 12 store cookies)

4 JANUAR I BILDER

Hei og god helg! Jeg satt og så igjennom bilder og innlegg i fra januar, og tenkte jeg kunne lage en liten oppsummering for den siste måneden. Kjekt for nye lesere kanskje med en liten oversikt?Her er i allefall litt av det vi har drevet med i Januar i år:

Jentene fant på mye artig som vanlig...

Umbrella & Heels / Helgekaos / Favorittsmoothie /
The Idle Parent: Ignorer barnet ditt / Funny Breakfast
Rollebytte / Practice what you Preach / Hvordan blir babyer til?

Jeg bedrev en god del Lillebror-baking:

Godt inni 3. trimester og magen vokser lynraskt! Ukentlige hjemmemekka fotoshoots uke:  31 / 32 / 33 / 34 

Laget litt kaos på kjøkkenet...

Lavkarbo kanelsnurrer/ Mocha Frappuccino/ Vegan Thai Curry/
Bringebærkrem/ Kylling med Parmesan og trøffler
Lavkarboburger og pomfri / Ananas-peppermynte smoothie/ Lavkarbomuffins

Ha en kjempefin fredagskveld, så snakkes vi morgen. Da kommer jeg innom med en lørdags-oppskrift på noe søtt og godt ;)

15 Ultralyd og CTG måling

På vei ut med jupitermagen. 

Glemte jo helt å si hvordan det gikk på ultralyden i går!

Joda, den ørtende målingen viste atter en gang at Lillebror ser ut til å være litt over middels, men ikke veldig stor. ca.3700-3800 gram blir han ved termin hvis han følger kurven sin. Surprise . . .
I tillegg måtte jeg ligge i 30 minutter koblet til en CTG maskin...

2 Fotofredag: Søstre

Bildene er tatt mens jentene satt oppå spisebordet og var dypt konsentrert i lek.
Det er nesten med leken som når de sover -de får et helt annet uttrykk i ansiktet. 

Fredelig, konsentrert og helt til å spise opp. 

Kommer innom en tur senere. Fin fredag til dere så lenge!