16 Første gangen du sa det

 De små ordene kom så brått på, og tok meg med mange år tilbake i tid. Til den tiden da jeg gikk med deg under hjertet mitt og ventet på deg. Da lurte jeg ofte på hvordan det ville føles for meg å høre deg si det. Jeg lurte på når og hvor, hvordan og om jeg kom til å få høre de ordene fra deg.

Så skjedde det når jeg minst ventet det. Når jeg nesten hadde glemt hvor mye jeg hadde lengtet etter disse ordene da jeg gikk og bærte på deg.

Jeg hadde nettopp gitt deg en klem, sånn bare fordi, og når jeg slapp deg, tok du tak i meg igjen.
"Jeg elsker deg". Sa du. Og klemte kinnet ditt hardt inntil mitt.

Du hadde ingen forventninger om reaksjoner fra meg. Du bare sa det mens du klemte meg og fortsatt fulgte med på resten av verden med øynene. Det var litt sånn, i forbifarten: Forresten, "Jeg elsker deg." Bare så du vet det. No big deal.

"Jeg elsker deg også" sa jeg.
Du snudde ansiktet ditt mot meg og gav meg et smil som sendte solstormer av lykke igjennom hjertet mitt, før du løp av gårde med flagrende hår og bare føtter. Jeg satt der og fulgte med på deg. Rolig på utsiden, mens det inni meg foregikk digre snøskred av følelser. Du lekte for deg selv, og ante ikke hvor stort dette øyeblikket var for meg.

Forstår du hva du sa? 
Jeg tror du gjør det.
Jeg tror du forstår det en hel del bedre enn de fleste voksne, hva det vil si å elske noen.
For du gjør det uten hemninger.
Du elsker uten forbehold og uten å dømme. Du elsker uten å stille spørsmål eller krav. Du elsker med hele ditt lille hjerte, uten å være redd for å ikke bli elsket tilbake. Det føles større enn størst å være elsket av deg.

7 Bryllup & Baby

Miniferien vår har vært innholdsrik. Først har vi fått ta del i et fantastisk bryllup, og så vi har feiret nok en en kommende mamma i vennegjengen, og jeg merker at livet, det er litt ok.

Brudeslør som fikk litt regn på seg / Brudebuketten / Brudeskoene / Forloveren meg i frisørstolen

Bryllupet på lørdag var noe av det herligste jeg har opplevd. Vakkert, morsomt og rørende.

Allerede dagen etter var det tid for babyshower for en av mine beste venninner. Vi overrasket henne med gaver, morsomme leker og kaker.

Nydelig snart-mamma / lavkarbocupcakes / blå ballonger: I'ts a boy! / Bleiekake!

Bryllup og babyshower på en helg sammen med verdens beste venner, mannen min og Lillebror. Kan det bli stort bedre? Tror ikke det altså.

Jo...forresten. Jeg savner de derre to trolljentene mine som venter hjemme i Berlin. Det har vært godt med litt avlastning og god tid sammen med kjente og kjære i Norge, men i dag vender vi nesen hjem.


Ønsker dere en god start på uka!

8 Mai i Bilder

Fy fader for en bra måned mai har vært! Storesøster lærte seg å sykle, jeg har lært at jeg ikke er noe moteblogger-emne, og dere har lært at familie-illustrasjonen av oss på bloggens forside er litt bullshit.  Nå har jeg smelt sammen en liten oppsummering til dere. Her er det som har foregått på bloggen i mai: (Klikk på bildeteksten for å komme til innleggene)

Magiske pannekaker med kun TO ingredienser / Berlin du bist wunderbar / Judith laget ny header til bloggen
Jeg mimret litt/ Nærme nok holder... / Det jeg sier vs. det de hører
Babymomma outfit vol.2 / Jeg undervurderte Storejenta kraftig /Lillebror om Livet som Superstjerne

Jeg elsker Vaskehjelpen / Økologiske barneklær / Barnecafé
To do: Å være lykkelig / fra A til B med og uten barn / Sommersalat
Kona mi /  Campingtur / Blogaward

Tidsforbruken min i et kakediagram / FOTOFREDAG / Jeg ønsket meg en gutt
Jeg ble intevjuet på Mammadamen.com / Ammetåka tok rotta på meg / Sjefen snakker
Rare ting mamma gjør / Puppekjas / Ubarmhjertige meg

Tusen takk for en sinnsykt gøyal måned dere. Jeg setter så utrolig pris på engasjementet deres! Denne måneden har jeg lagt merke til at kommentarene har vært helt villt bra.
 Lange, gjennomtenkte og velskrevne. Jeg er imponert!

Jeg vil at folk skal vite at jeg leser hver eneste kommentar, selv om jeg ikke får surret meg til å svare på alle alltid. Jeg prøver, men det lar seg ikke alltid gjøre når jeg står der, opp til skuldrene i bæsjebleier.
Uansett: Takk takk takk for tilbakemeldinger og mailer. Det er dere som inspirerer meg til å fortsette å skrive.

Jeg tar mer enn gjerne imot deres ønsker/forslag om fremtidige innlegg, så det er bare å fyre løs i kommentarfeltet, så blir kanskje nettopp ditt forslag til et blogginnlegg i juni ;)



Ha en slack søndag!

3 Vi er samlet her i dag...

FOTO: Jona

Akkurat nå, sitter jeg hos frisøren sammen med en slående vakker og pittelitt nervøs brud. Hun er min beste venninne og dette er hennes store dag.  Jeg og en til venninne, er hennes forlovere.

Bryllupsfeberen har for lengst satt inn, og jeg det kribler i hele meg av spenning. Bryllup er noe av det nydeligste jeg vet. Så mye spenning, kjærlighet og fremtidshåp!

I dag skal jeg ha på meg skoene jeg brukte på min egen bryllupsdag, og det gjør meg ikke akkurat mindre nostaligsk. Jeg husker så godt den følelsen da jeg våknet på den store dagen. Alene, uten kjæresten min, stod jeg opp og gjorde meg klar for frisørtime.

Jeg klarte ikke å få ned en eneste matbit. Jeg var glad, nervøs, småkvalm (gravid) og spent. Jeg husker fortsatt luktene fra den morgenen. Kaffen, hårsprayen hos frisøren, parfymen jeg brukte og smaken av tyggisen i munnen som jeg nesten glemte å kaste før pappa og jeg ankom kirken. Det er noe magisk ved den bryllupsmorgen-stemningen, noe eget som ingen andre dager i livet har.

Budeskoene mine

Jeg er så glad for at jeg kan være her og oppleve denne dagen sammen med min venninne og alle våre venner. Denne dagen blir uforglemmelig.



Ha en nydelig sommerdag alle sammen!

26 TEST: Beemoo Søskenvogn LA

FOTO: Jona//  Sponset produkt

Når man popper ut tre unger i løpet av fire år slik jeg har gjort, blir dette med transport av alle arvingene litt av et puslespill. Heldigvis finnes det snertne barnevogner der ute for de av oss som har vært kronisk-gravide. Jeg mener, sjekk denne doningen da. Den er ikke akkurat fæl å se på, denne dobbeltseteren!

Tidlig i vår, da jeg gikk og ventet på Lillebror, ble jeg kontaktet av Nordens største barneutstyrs nettbutikk, Jollyroom som lurte på om jeg hadde lyst til å teste ut denne søsken/tvillingvogna. Siden vi ikke hadde skaffet oss en tvillingtrille enda, og jeg er en skap-vognoholiker, takket jeg ja til dette. Dessuten så bare elsker jeg freebies, (som en viss diaperdiva sa) og er ikke flau for å innrømme det.

Nå har vi hatt vognen i noen måneder, og jeg liker den godt, så da kjører jeg på med en liten anmeldelse og håper noen får nytte av mine erfaringer. Og bare så det ikke blir noen misforståelser: Jeg har ikke mottatt noen feit sum for å skrive dette inlegget altså, faktisk ikke ei krone. Ingen meninger til salgs her, altså.

Okay, let's roll....

Hello there, Pretty...

Vognen som vi har testet, heter Beemoo Søskenvogn LA, og er en vogn som kan brukes til både tvillinger og søsken i ulik alder. Bag delen kan brukes fra fødselen og frem til barnet kan sitte opp i vogna. Etter det kan man ta i bruk sportsdelen(e).  Sportsdelene kan enkelt legges ned i sovestilling, noe vi har benyttet oss av når storesøstrene skal ha middagsluren sin.

Som dere ser på bildet over, kan man enkelt ta av sittedelene og snu dem den veien man foretrekker.
Du bare trykker på en knapp på hver side. Dette er superenkelt å få til, noe som er flaks for et lite teknisk begavet individ som meg selv. Jeg har mine styrker andre steder, for å si det sånn. OKAY tilbake til Beemoo.

Med et trykk kan du enkelt ta av sittedelene.

Vognen har lufthjul som gjør at kjøreturen blir mindre humpete og mere smooth sailing for ungene. Hjulene foran er også svingbare, som er et must på en slik vogn med tung last. Vogna er enkel å kjøre og svinge med, noe som er veldig praktisk når ammetåka er så tykk at man stadig må snu for å dra hjem og hente det man glemte.

Takket være lufthjulene, trenger man ikke å løfte fronten på vogna for å kjøre oppå fortauskanter. Jeg bare durer på rett frem, slik at vogna "hopper" opp på fortauet, nesten av seg selv. (Ikke prøv dette på de aller høyeste fortauskantene i byen da..) Noen vil kanskje kalle det vognhoppet råkjøring, men jeg sier ikke nei til litt action og spenning i hverdagen.

Vognen kommer med fottrekk til sportsdelene, og selvfølgelig også et overtrekk til babybagen. -et stort pluss på vinteren eller når det regner, og mye penre å se på enn den søppelsekken av et trekk som har brukt på den gamle vogna vår.

Vi fikk vognen levert med en babydel og to sportsdeler.  Vi kan altså bruke den til Lillejenta og lillebror, eller til begge jentene, alt etter ønske. Og så, når lillebror blir stor nok, bytter vi over til å bruke kun  det to sportsdelene. 

Vogna har en haug av praktiske funksjoner som jeg liker. For eksempel: håndtak øverst på babybagen slik at den enkelt kan bæres med en hånd, men også håndtak på begge sidene av bagen.
Sportsdelene har "titteluker" (se bildet over) som er veldig fine når man vil kontrollere om arvingene har slokna inni der, uten å forstyrre dem.

Min absolutte favoritt-dings på denne vogna er uten tvil handlekurven. Hallo! Jeg har faktisk aldri sett en så diger kurv på en vogn før. Når man har tre smårollinger på slep, så kommer det godt med. Jeg digger den! Vi pleier som regel å dumpe alt av innkjøp, stellevesker, sandleker, jakker og slikt oppi der, men man kunne nesten fått plass til en Sankt Bernhards-valp/en shetlandsponni/en Billy IKEA hylle i denne deilige handlekurven hvis man ville. Jeg mener, se på dette her da:

Ca like stor som min første leilighet.

Vognen kan enkelt legges sammen. Den slås opp igjen i en bevegelse. Det går fint å legge den sammen med sportsdele på, men skal den inn i en standard -ikkesåkjempestor- familiebil, tror jeg nok sittedelene må tas av først. Men egentlig har jeg ikke snøring på bil og denne vogna fordi vi har ingen bil. Sorry.

Helhetsintrykket mitt av denne vogna, er at den er snaisen å se på, har mange praktiske funksjoner Jeg ELSKER handlekurven, og vognen er svært enkel å pakke sammen. Det at prisen er en hel del vennligere enn de mer kjente dobbeltvogn-merkene er heller ikke dumt! Akkurat nå så har jollyroom faktisk 40% rabatt på den!

Jentene våre digger Beemooen sin, og syns det er utrolig stas når at får sitte ved siden av hverandre.

Lillebror er fortsatt litt skeptisk til vogner, men noen små turer har det blitt, og han blir mer og mer fortrolig med å bli transportert rundt på fire hjul. Mer om akkurat det senere.

Har du prøvd søskenvogner? Hvilke, og hvilken er din favoritt? 
Spør gjerne hvis dere lurer på noe om Beemoo søskenvogna, og jeg svarer så godt jeg kan!

//produktet er sponset

65 Min ammehistorie: hvorfor jeg ammer to barn

Ok, bare ignorer den tilfeldige vinflaska der. Den v'akke min.

Jeg har vurdert å ta dette temaet opp på bloggen hundre ganger før, men i dag ble altså dagen: Jeg som mente at amming skulle avsluttes rundt ettårsdagen, ammer nå en toåring, OG jeg tandem-ammer.

Kanskje noen ble sjokkerte nå. Kanskje ikke. 
Mange tenker sikkert bare: Tandem-hvaforno’?  
Vel.. Det har ikke noe med sykler å gjøre. Det kan jeg garantere.

Inspirert av innlegget «Er det unormalt å amme en toåring?» på Susanne Kaluza sin blogg, vil jeg nå fortelle min ammehistorie.

Bak lukkede dører

Tandemamming betyr rett og slett å amme to barn. Det vil si at det eldre barnet altså ikke blir avvent selv om mamma har fått en ny baby. Å amme en baby og en smårolling er relativt utbredt blant mødre som får barn med kort aldersmellomrom, (ja det er ikke bare meg altså) men det er ikke akkurat noe man deler på grillfesten hos naboen. Tandemamming er dessverre noe som for det meste foregår bak lukkede dører. Som om det skulle vært noe man bør skamme seg over.

Aldri i mine villeste drømmer

Jeg innrømmer glatt at hvis noen hadde fortalt meg for 5 år siden at jeg kom til å amme barnet mitt i over to år, OG så en ny baby i tillegg til hun på to år, så hadde jeg ledd av dem.
For jeg var faktisk å være en av dem som bare automatisk antok at amming var noe som var over ved ettårsalderen. At det bare var stopp da, sånn helt uten videre. Man leser jo over alt den norske anbefalingen med å amme til barnet er 1år, og jeg antok da at det var det som var «riktig.» Når jeg innimellom kom over avisartikler eller tilfeldigvis så et TV-program om mødre som ammet barna sine i to, tre eller til og med fire år, grøsset jeg. For det der måtte jo være feil. Ekkelt. En uting.

Perspektiv
Men så har livet har rett og slett tatt (både nydelige og vonde) vendinger som jeg aldri kunne ha forutsett.

Da Storejenta ble født, hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle amme. Akkurat det var ikke noe spørsmål. Det var klart at babyen min skulle få brystmelk, for det visste jeg at var det beste for henne. Men fortsatt hang denne forestillingen igjen, om at ammeperioden kun varte i et år.

Tur på akutten

Da Storejenta var 10 dager gammel, ble jeg så syk av brystbetennelse at jeg måtte på legevakten. Der konstaterte de at betennelsen var blitt så ille at jeg hadde blodforgiftning og fare for sepsis. Jeg ble innlagt på akutten og pumpet full av intravenøs antibiotika.

 Og der ble jeg til det verste var over, før en seks uker lang kamp mot betennelsen fortsatte hjemme. Pumping, medisiner, smerter og tårer. Ikke akkurat det jeg hadde forestilt meg om å bli mamma for første gang. Men jeg fortsatte å amme igjennom det hele. For hvis jeg først skulle kjempe meg igjennom så mye styr på grunn av de puppene, så skulle jeg pokker med ha noe igjen for det også. Og det fikk jeg. Jeg fikk 6 herlige måneder med amming. Helt til det tok en brå slutt.

Sykdom

Da storejenta var 6 måneder gammel, ble hun forkjølet og helt potte tett i den lille nesen sin. Først skjønte vi ikke hva som var galt. Hun hylte av sult, men da jeg gav henne brystet hylte hun bare enda mer. I ren desperasjon gav vi henne morsmelk på flaske. Det fungerte. Det var lettere for henne å få ut melken av flasken, og hun spiste og sluttet å hyle. Jeg fortsatte å prøve å amme, og pumpet som en helt i fire uker, men så begynte melken min å forsvinne, og da satte igjen panikken inn. Jo, hun var 6 måneder, og hadde begynt å smake på fast føde, men ikke på langt nær nok til å holde henne mett. Hun trengte melk, og jeg hadde ikke nok til henne.

Et stort nederlag

Det var utrolig sårt når vi gav henne den første flasken med erstatningsmelk. Jeg følte meg som en taper. Jeg som hadde kjempet meg igjennom en brystbetennelse som nesten tok livet av meg, hadde nå sluttet å amme fordi ungen min ble forkjøla. Jeg svømte i dårlig samvittighet, og sverget på at hvis vi fikk flere barn, skulle jeg klare å amme lenger. Samtidig var jeg livredd for å amme igjen. Frykten for å få betennelse igjen gjorde meg kvalm. Lite visste jeg at det skulle bli helt annerledes neste gang.

FOTO: av Helga Lind Mar

Belønningen

Lillejenta ble født knappe 20 måneder etter Storejenta, og jeg kjente angsten stige når melken kom på dag tre etter fødselen. Det er ingen spøk det der, når melken kommer. Hos meg kommer det alltid ALT for mye melk. Det er som tatt ut av en science-fiction film når puppene blåses opp fire størrelser over natten. Jeg vet ikke hvorfor det er slik med meg, men det er ikke bare snakk om melkespreng i noen dager eller noe slikt. Neida, jeg vandret rundt med steinharde og vonde bryster på størrelse med jur i ukesvis jeg. Jeg så ut som et pinnedyr med kamelpukkler på frontpartiet.

Men så kom belønningen. Ammingen fungerte. Jeg ble ikke syk, og vi klarte til og med å amme til tross for at Lillejenta ble forkjølet. Jeg hadde lært noen triks siden sist gang, og før jeg visste ordet av det, var ettårsdagen hennes og ammeslutt rett rundt hjørnet. Trodde jeg.

Ikke ekkelt

Jeg som alltid hadde følt at ettåringer var såpass «store» at de ikke trengte pupp lenger, satt nå med tårer i øynene om kvelden da jeg ammet Lillejenta og prøvde å forestille meg å ta denne dyrebare nærheten og næringen fra henne. Plutselig så jeg ikke lenger på ettåringer som «store» barn som det var ekkelt å amme. For hun hadde jo ikke forandret seg. Hun var fortsatt Lillejenta mi, selv om hun nå hadde fått et par tenner og tatt sine første skritt. Å amme henne føltes fortsatt helt riktig, og hun selv hadde ingen intensjoner om å slutte. Å nei. Når jeg i blant prøvde meg på avledningsmanøvrer eller å legge henne uten pupp, endte det som regel i tårer for både meg og henne. Jeg innså at starten på hennes andre leveår ikke var synonymt med ammeslutt. Tvert i mot. Dette var bare begynnelsen.

Hva nå?

Da Lillejenta var 14-15 måneder gammel, ble jeg gravid og spørsmålet om avvenning returnerte. Hva nå?Er dette slutten da? Tenkte jeg. Jeg må vel slutte nå som jeg er gravid?

Etter noen fine samtaler med både jordmor, lege og ammeveiledere, fant jeg ut at hverken meg eller Lillejenta var klare for ammeslutt enda. Det var heller ingen medisinsk grunn til å slutte å amme fordi jeg var gravid. Men det var ikke akkurat fritt for utfordringer for det om.

Slutte mens leken er god?

De fleste vet til at såre brystvorter hører med når man blir gravid. Og slik var det jo også denne gangen. Det var flere ganger jeg satt med sammenbitte tenner og knep igjen øynene av smerte mens jeg ammet i løpet av de første månedene. Av og til hadde jeg bare lyst til å slutte. Jeg hadde jo ammet så lenge nå, det var jo ikke så ille hvis jeg bare sluttet mens leken var god vel?

Akkurat det var lettere sagt enn gjort. De motstridende følelsene jeg hadde blusset ofte opp som ild i tørt gress. Jeg var til tider frustrert og sint. Det var så vondt å amme, men jeg visste at smertene kun var hormonbetinget og ikke fordi at det var noe galt. Jeg nøt virkelig å gi barnet mitt nærhet, selv om det var vondt. Og Lillejenta storkoste seg fortsatt med ammingen. Hun vokste og trivdes, og var så godt som aldri syk. Det var så mange fordeler som veide opp for smertene, og også dette skulle vi komme oss igjennom.

Er jeg en frik nå?

Ni dager på overtid, kom endelig Lillebroren som vi hadde ventet så lenge på til verden. Han ble født hjemme en snørik vinterdag i mars, bare noen dager før toårsdagen til Lillejenta. Dagen etter fødselen, da jentene våre møtte Lillebror for første gang, kom det et øyeblikk hvor jeg tenkte «dette klarer jeg ikke».

Har jeg en blitt en frik?

20. mars 2013

Jeg sitter med Lillejenta og Lillebror på fanget i dobbeltsengen hvor han kom til verden bare noen timer tidligere. Plutselig piper lillebror etter pupp, og jeg gir ham brystet med en gang. Lillejenta smiler og øynene hennes glitrer av begeistring. «BROR OGSÅ PUPP!» roper hun og peker på Lillebroren sin og klapper.

Så peker hun på det ledige brystet og sier «Min pupp, ja mamma?» og ser på meg med store, uskyldige øyne.

Det er med et nølende «ja ok…» at jeg gir henne brystet. Hun synker mykt ned i fanget mitt og puster rolig. Hun ser opp på meg med de samme øynene som den dagen hun ble født, og selv om jeg føler meg så til de grader som en frik akkurat nå, så er hun fortsatt Lillejenta mi, og alt føles bare riktig. Jeg kjenner at jeg kan godt være litt unormal hvis det gjør barna mine så lykkelige som dette.

Ja, det føles litt unormalt å amme en liten og en litt større.

Det føles unormalt fordi samfunnet sier det. I tillegg er det nytt territorium for meg, og det ukjente er alltid litt rart.

Jeg er veldig klar over at mange nok vil tenke sitt om meg nå. Kanskje noen dømmer meg, og syns jeg er en frik. Men det betyr ikke at de har rett.Jeg forstår dem, og tror ikke noen vil meg noe vondt med de tankene. Jeg tenkte også slik før jeg kom hit jeg er i dag. Men når det er sagt, så er det visse påstander jeg kan ha meg spart for…

Som for eksempel det at –de som ammer barn over 1år gjør det kun for sin egen del.

Eller: -det er perverst å amme et barn som allerede kan snakke, gå og spise brødskiver med leverpostei.

Greit, jeg skjønner det kan virke litt ekkelt og merkelig når man ser det fra utsiden. Men hvis disse påstandene stemmer, så vil det også si at verden FULL av ekle, perverse, grusomme mødre som insisterer på å amme kun for sin egen del.

Yeah right. Sier jeg bare.

Det er mange, mange, mange av oss som ammer toåringer og til og med tandemammer. Og jeg ber ingen om unnskyldning for at jeg gjør det som jeg vet er riktig for oss.

Det var min ammehistorie. 
-Hva er din ammehistorie, og hva er dine tanker om amming av toåringer eller to på en gang?
-Og dere som ikke har barn/ikke ammer - jeg vil gjerne også ha deres innspill og perspektiv!

10 Miniferie med Mini

Om noen få timer sitter vi og gomler flymat til lunsj. Vi skal nemlig på en liten miniferie, Mannen, Lillebror og jeg. Jeg er spent, for dette er første gang vi skal ut og fly med Lillebror. Han var ikke akkurat kjempegira da jeg fortalte ham hva vi skulle...

Atte vi skal hvaforno?

Jepp Lille. Vi skal sette oss i en maskin som er laget av metall og veier hundre tonn, og FLY.

Jaha, skal vi deeeet ja? ....det får vi nå se på.

15 Illustrasjon: Livet i ammetåka

Greit, jeg vet det blir mye snakk om ammetåke og pupper for tiden, men dette er faktisk livet mitt for øyeblikket. Her er hvordan tiden min blir fordelt i ammetåka:

Og det er ikke å overdrive en gang.

I tillegg så har jeg en tendens til å glemme hva det var jeg skulle si, midt i en setning. Så da blir det alltid til at jeg-

jeg....

...øhhh...

bah.. glem det!

60 Jeg ønsket meg en gutt

Jeg synes det er fantastisk å ha både jenter og en gutt i barneflokken vår, og ikke kun jenter. Selvfølgelig hadde vi elsket barnet like høyt om Lillebror hadde vært en jente, men jeg er veldig glad for at han er gutt. Jeg er klar over at dette med å ønske seg enten gutt eller jente er ganske tabubelagt i vårt samfunn, og jeg forstår det til en viss grad hvorfor man ser på det som en uting. Foreldre skal jo elske barna sine betingelsesølst. Ikke på grunn av at hun er en jente eller fordi at han er en gutt. Kjønnet skal liksom ikke bety noe som helst. 

Men kjønn betyr faktisk noe. I hvertfall i min bok. Det er  forskjell på gutter og jenter. Selv om alle selvfølgelig skal ha like rettigheter, uavhengig av kjønn, betyr det ikke at vi er like. Og jeg syns ikke det er riktig å hysje ned og dømme foreldre som kjenner på disse følelsene om å ønske seg en jente eller en gutt. 

Jeg har møtt gravide som har sittet med gråten i halsen etter at de fikk vite kjønnet til barnet på ultralyd. De fikk ikke det de ønsket seg, og syns det var tøft å svelge. Selv har jeg ikke opplevd akkurat like sterke følelser om dette emnet, men jeg tror jeg forstår disse mødrene likevel.

Jeg har inntrykk av at de blir uglesett, disse foreldrene som ønsker seg så inderlig at barnet de får skal være en liten jente eller en liten gutt. Det må da være noe galt med dem hvis ikke de ser at det er like bra med jente som med gutt, eller? Stakkars barn!

Da jeg var gravid første gangen, var jeg helt likegyldig i forhold til om barnet var jente eller gutt. Jeg ville ikke engang vite det på ultralyd, for det var uansett ikke så nøye. Dessuten var det artig å spare overraskelsen til fødselen. Da vi ventet Lillesøster var det akkurat likedan. 

Men da jeg ble gravid med Lillebror, ble både jeg og mannen plutselig veldig oppmerksomme på dette med kjønn. Sikkert fordi at vi hadde to jenter fra før, og at dette sannsynligvis kom til å bli vårt siste barn. Vi var veldig spente. Ville vi få en gutt? Eller ville vi ende med tre jenter og aldri oppleve det å ha en sønn? 
Vi var veldig forberedt på å få en tredje jente da, og så mange fordeler ved det også.

Vi var så spente at vi fikk legen til å se etter på ultralyden vi var på i uke 17, og da hun konstaterte at vi ventet en gutt, var stemningen høy. Samtidig så fikk jeg et lite stikk i samvittigheten. Var jeg en fæl mor som jublet så høyt for en gutt...? Er det i det hele tatt lov  å ønske seg et kjønn?


Kanskje vi hadde blitt litt skuffet hvis det hadde vært en jente? Mulig. Gjør det oss til fæle mennesker? Jeg vet ikke...

Men vi skulle få en gutt, og det var noe helt spesielt ved det for meg. Jeg tror nok det hadde noe med det å gjøre at det var nytt, at det var så spennende, og ikke fordi at gutter er mer stas enn jenter. Det ville vel vært like spennende om vi hadde hatt to gutter og ventet en jente.


Da jeg gikk gravid med Lillebror fikk jeg høre av en venninne som er mor til både gutt og jente at: "Du kommer til å elske ham på en helt annen måte. Bare vent." 
Jeg ble sånn halvveis fornærmet. Insinuerte hun at jeg kom til å gjøre forskjell på barna mine? At jeg kom til å elske ham mer eller mindre enn jentene kanskje? Jeg forstod ikke hvordan hun kunne si noe slikt.

Men så ble han født. Og for hver dag som går, så forstår jeg bedre og bedre hva det var som venninnen min mente. Det er ikke det at jeg elsker sønnen min mye mer eller mye mindre enn jentene. Det er bare en annen type forhold mellom mor og sønn enn det som eksisterer mellom mor og datter. Og faktisk så er det forskjell på forholdene jeg har til døtrene mine også. For de er jo individer, og det er klart vi utvikler ulike forhold til hverandre.
I hvertfall er det slik for meg. Jeg elsker jo alle barna mine like høyt, men det ligger visse nyanser og forskjeller i forholdene jeg har til dem, og det er jeg ikke redd for å stå frem og si. 

Jeg elsker dem alle like mye, men på forskjellig vis. 


Hva tenker du om dette? 
Er det lov å ønske seg et kjønn, eller er det forskjellsbehandling og et tegn på at man er en dårlig forelder?
Er det kjønnsforskjell på tilknytningen mellom foreldre og barn?

14 Lillebror Blogger: Rare ting mamma gjør

Hei folkens. Nå er jeg ti uker stor og jeg har begynt å legge merke til et par typiske ting som mammaen min alltid gjør...

...som for eksempel det at mamma alltid kommer og peker den fotokamerarera greia mot ansiktet mitt når jeg er våken. Som regel lager hun en del rare grimaser og lyder og sånt når hun gjør det. Jeg vet ikke helt hva det er hun prøver på, men hun ser ikke helt god ut...

Seriøst, kvinne...hva er det du holder på med?

En annen ting mamma alltid gjør er å si "Du er så søt at jeg kunne SPIST DEG OPP!" når jeg smiler.

Du kødder nå vel?   Spise  meg? 

Jeg håper seriøst hun ikke mener det. Kanskje det var på den måten jeg endte opp inni magen hennes in the first place? Noen som kan opplyse meg litt her?

Men stort sett så er mammaen min bare snill og grei da. Bortsett fra når hun bruker ALT for lenge på å finne frem puppen når jeg er sulten. Hallo i luken... de puppene kan da ikke være så himla vanskelige å finne?
 -Alltid på samme sted mamma... just sayin'.

20 Why I was not here

Det at jeg får dårlig samvittighet for å ta meg bloggefri i helgen, vitner om at jeg muligens begynner å bli en smule avhengig av bloggingen... Jeg forstår hvis det irriterer noen når jeg plutselig bare holder kjeft i noen dager. Jeg blir jo selv litt skuffet hvis favorittbloggene mine ikke blir oppdatert på fridagene, så jeg vil jo helst ha noe heidundranes moro å vise dere i helgen. Men denne helgen har jeg vært helt ærlig vært superlat, så nå må stakkars dere nøye dere med en halvskakk bildeserie av det vi har drevet på med... Her er grunnen til at jeg ikke har vært her:

Vi har laget "immvitasjoner":

Fordi at det er faktisk voldsomt stas å lage invitasjoner. Men hva det var vi inviterte til, er fremdeles uvisst.
Men de ble himla fine da.

Og så ble jeg tvangsforet. Nammegod kake, te og sandwich:

Teselskap og picknick med Lillejenta

Lillebror og Storejenta dro på camping i stua:

Det var klart at de trengte alle teppene og dynene vi har heimen....

"Du holder et øye med henne ikke sant mamma? Ikke gå i fra meg her. Hallo?? Mamma???"

Lillebror var fra seg av begeistring. En artigere campingtur hadde han visst aldri opplevd.

Innimellom all moroa fikk vi også tid til litt skyping med mormor:

Og selvfølgelig et par kaffepauser:

Det har vært noen lesere som har lurt på hvordan vi har tid til å la barna styre dagene i så stor grad som vi gjør, (Idle parenting i praksis og alt det der..) og svaret er:  Vi tar  oss tid. Men et sted må man jo ta tiden i fra, og denne helgen har vi tatt den fra rydde-og vaskebudsjettet. Vi har med andre ord behandlet oppvasken og annet husarbeid som en sjelden, fredet sommerfugl:

Se men ikke røre.

Håper dere også har kost dere masse da. Og at vi ikke er de eneste som har fredet oppvasken i helgen.


Har dere vært laidback eller effektive i helgen?

5 FOTOFREDAG: Blåseblomster

Du roper høyt mens du løper mot meg på lekeplassen. Du drar meg i armen og brøler: MAMMA KOM! Jeg får et kaldt sug i magen. Det må ha skjedd noe med Lillesøster. KOM FORT MAMMA!

FOTO: Jona

Jeg står opp og vi løper sammen forbi sandkassen, inn i noen busker og ut på gresset på andre siden.

SE MAMMA! roper du med trill runde øyne.

 DET ER SÅ MANGE! OVER ALT!

Blåseblomster. Selvfølgelig. 

Du har funnet et sted med hundrevis av blåseblomster, og nå er du og Lillesøster i ekstase. 

Dere blåser og ler til dere blir svimle, og slenger dere rundt halsen på pappa slik at genseren hans blir full av små flyvefrø som er umulige å få bort.

8 Fra A til B: Med og uten barn

Det er utrolig hvor mye morsomt som skjer når man er ute med ungene. Det skjer liksom aldri så mange gøyale ting når jeg er ute alene av en eller annen grunn. Her er en meget primitiv illustrasjon som viser hvor kjedelig det var å løpe ærend før jeg fikk barn i forhold til nå:

I tilfelle noen lurte på hvorfor jeg alltid kommer fot sent.

Merker du forskjell på det å komme seg fra A til B etter at du fikk barn?