5 The Womanly Art of Breastfeeding

I dag vil jeg fortelle dere om mitt hemmelige våpen når det kommer til amming. Det finnes nemlig en veldig spesiell håndbok som har hjulpet meg ubeskrivelig mye i løpet av min karriere som meieri...

Boken jeg snakker om heter The Womanly Art of Breastfeeding, eller den kvinnelige kunsten av å amme. Den er skrevet av amerikanske La Leche League, "Melkeligaen"
 –en internasjonal organisasjon som har som mål å informere, samle og støtte mødre over hele verden som ønsker å amme sine barn. Denne boken er satt sammen av de samlede erfaringene til tusenvis av kvinner som har vært i kontakt med LLL på forskjellige måter i løpet av de siste fire tiår, pluss vitenskapelige fakta om brystmelk, amming og dens betydning for mor og barn. 

La Leche League, eller LLL som de kaller seg, ble stiftet i 1956 og var med på å inspirere starten til det som skulle bli organisasjonen Ammehjelpen i Norge.

Jeg kjøpte boken da jeg ventet mitt andre barn etter at en god venninne og profesjonell ammehjelper anbefalte den til meg. Det første jeg tenkte da jeg hadde lest noen sider var:
" Herregud HVORFOR leste jeg ikke denne før jeg fikk førstemann?"
Det var så mye som jeg aldri hadde engang tenkt på å spørre om da jeg gikk og ventet på mitt første barn. Ting som kom som et sjokk etter fødselen. Men i denne boken hadde de virkelig fått med seg alt mellom himmel og jord angående amming og alt det det innebærer å gi bryst. For handler om så mye mer enn bare melk.

We have tons of research on the importance of a precious fluid that just happens to be delivered from your breast. But this book also celebrates the relationship –the heart of breastfeeding –not just the fluid. Breastfeeding is a connection as well as a food source, a baby’s first human relationship, designed to gentle him into the world with far more than just immune factors and good nutrition. It’s a way of mothering your baby –a relationship that develops feeding by feeding, builds trust, closeness, knowledge of each other, and a deeply connected attachment that lasts long after weaning.
                                                                                  -The womanly Art of Breastfeeding-

Dette utdraget er fra introduksjonen, og står under overskriften «What makes this book different from other breastfeedingbooks?».

Det er mye som gjør denne boken helt annerledes en andre bøker jeg har lest om amming. For det første, så er den stadig i utvikling –et pågående prosjekt. Boken ble først utgitt i 1958 i USA, og har siden blitt oppdatert og gitt ut på ny hele syv ganger. Boken som jeg har ble gitt ut i 2010 og er den åttende og nyeste utgaven. Informasjonen blir altså oppdatert i takt med samfunnets utvikling, og tilpasser seg dagens mødre, noe som er helt genialt. Boken inneholder blant annet en liste over nyttige nettsteder for ammende mødre, info om amming etter keisersnitt, og amming når man skal tilbake til arbeidslivet.

Det jeg liker aller best ved boken, er det at den er skrevet i en varm og vennlig tone. Den veksler mellom informativ tekst, skildringer og personlige historier og erfaringer. Historiene har LLL samlet på helt siden sent på femtitallet, og de kommer fra mødre over hele verden. Unge mødre, eldre mødre, førstegangs- og fembarnsmødre forteller hvordan de fant sin vei, og hvordan nettopp de fikk ammingen til å fungere for dem.

Boken er nesten som et leksikon, bare at den er heldigvis mye mer spennende. 

Den er delt inn i fire deler som er spekket med relevant info for oss som ammer.

Del 1 handler om svangerskapet, fødselen og det å knytte et sterkt nettverk med støttespillere før man starter på sin ammereise –noe som jeg personlig syns er noe av det viktigste for å få til ammingen. En heiagjeng er utrolig kjekt å ha!

Del 2 heter "Ages and Stages" Her får man masse utrolig god og detaljert info om hva som er typisk for den tiden du er inne i akkurat nå på din ammereise. Man kan rett og slett slå opp på for eksempel «Four to nine months» og lese andre mødres historier fra denne tiden, samt få proffe tips om alt det man kan forvente i denne perioden når det kommer til amming.

Det føltes så beroligende å ha denne boken i bakhånd da jeg fikk barn nummer to. Det var som å ha en klok og god venn som alltid var tilgjengelig. En som på en respektfull måte presenterte problemer, løsninger, gleder, og valgmuligheter knyttet til ammingen, uten å dømme. Helt fantastisk!

Del 3 av boken heter "The Big Questions" og handler om spørsmål og problemløsning. Her får man besvart amme-relaterte spørsmål om bla. søvn, mattilvenning, pumping, barnehagestart, avvenning og spesielle omstendigheter som amming av premature barn, tvillinger og barn med spesielle behov. Mye av Del 3 går også ut på «Tech Support» eller praktiske råd og tips som er forklart på en enkelt måte. Her finner du ikke bare tips vedrørende typiske ting som det å bli kvitt trøske, hvordan bekjempe brystbetennelse og såre brystvorter, men også råd vedrørende brystvortepiercing, spiseforstyrrelser og tatoveringer i ammetiden. Dette er virkelig en allsidig og inkluderende bok!

Tech support er den delen av boken som jeg stadig blar opp i for å lete etter løsninger på diverse problemer som dukker opp underveis. Det har vært et par ganger hvor jeg har tenkt at «dette står det sikkert ikke noe om i boken» men å joda! Denne boken har ennå ikke skuffet meg.

Del 4 handler om ressurser. Her finner du info om La Leche League: hvordan de startet, hvor du finner dem og hvordan de kan hjelpe deg. I del 4 finner du også nyttige Klipp-ut sider med for eksempel en tabell som viser hvordan du kan oppbevare utpumpet morsmelk, et ark med huskeregler om brystbetennelse, et info-ark til besteforeldre om nylig forskning om amming (KULT!) og et nyttig skjema for mødre som pumper «på fulltid» til babyen.

The Womanly Art of Breastfeeding er en slags gullgruve av informasjon, praktiske råd og oppmuntring, satt sammen av tusenvis av kvinners erfaringer. Den er en trofast veileder som jeg stadig vender tilbake til. Er det en bok jeg ville anbefalt til mødre som ønsker å amme, så er det denne. En skatt av en bok og et perfekt hemmelig våpen for gående meierier som meg selv!

Har du lest boken?

Hvilke andre bøker om amming kan du anbefale?

26 Childism: Foreldre som mobber Barn

Se for deg at du logger deg på fjesboken en dag, hvor du oppdager at noen har lagt ut et bilde av en kvinne som ligger på gulvet og gråter. Kvinnen er tydelig opprørt, -helt ute av seg. Bildebeskrivelsen lyder: Hun fikk det ikke akkurat som hun ville. Bildet har fått mange likes og kommentarer ala: «Haha! fikk meg en god latter.» og «Haha typisk damer!»

Hvordan reagerer du? Hva er det første du tenker, og hvilke begreper dukker opp? Diskriminering? Kvinnehat?

De fleste vil være enige i at det å henge ut et menneske på den måten, er uakseptabelt. Det er ikke sosialt akseptert å diskriminere folk på bakgrunn av at de er kvinner, har mørk hud eller er homofile. Dessverre hender det jo fortsatt noen steder, men i vår del av verden så har vi kommet langt på disse områdene. Vi har lover som forbyr disse handlingene. Lover som er med på å understreke at det er ikke ok å ydmyke folk bare fordi at de tilhører en viss gruppe. Men det er tydeligvis mange voksne som syns det er greit å gjøre det mot barn.

I boken «Childism» av psykoanalytikeren Elisabeth Young-Bruehl, blir emnet forskjellsbehandling av barn som en gruppe  utfordret på en måte som vekker mange tanker og spørsmål hos meg. Young-Bruehl som er ekspert på fordommer, går så langt at hun sammenligner tendensen til normalisering av det å misbruke sin makt over barn til å latterliggjøre og diskriminere med regelrett rasisme, og vil derfor innføre begrepet "Childism".

"CHILDIST beliefts - that children are burdensome and absorb more than their share of resources, that they should serve adults, that they are property, that they lack reason, that they are rebellious and must be broken through harsh discipline - do not reflect current scientific knowledge about children's development, capabilities, and needs. It is CHILDISM when adults interpret children's dependence as inferiority, and thus deny children's rights. We are CHILDIST when we transform the adult responsibility to care for children into an excuse to exercise unchecked power." (Utdrag fra Childism)

Et nylig eksempel på offentlig ydmyking av barn, er (etter min mening)  Tumblr bloggen «Reasons my son is crying» som har blitt enormt populær. Bloggen ble startet av en far som tok bilder av sin 1år gamle sønn da han gråt, og la bildene ut på bloggen med morsomme bildetekster. Siden har tusenvis av foreldre hevet seg på bølgen og postet bilder av sine desperate, gråtende barn på facebooksiden til bloggen. Her blir barnas såreste, svakeste øyeblikk gjort til underholdning de voksne.

Et annet eksempel er trenden «bli venner skjorta» eller «the get along-shirt». Foreldre takler barnas søskenkrangler ved å tre på de stridende partene en stor t-skjorte påmalt med ordene «Bli venner-skjorta vår». Bilder av barn i slike skjorter har gått som ild i tørt gress på nettet, og jeg må si at det gir meg en ekkel følelse i magen å lese kommentarene. «Haha, dritbra. Fikk som fortjent!»  Grøss…

De aller fleste av bildene viser tydelig opprørte og ydmykede små mennesker, som istedenfor å bli møtt med tålmodighet og hjelp fra voksne, blir latterliggjort i offentligheten som «straff» for at de ikke klarer å ordne opp i problemene seg i mellom.

Aldri i verden om vi voksne hadde akseptert denne behandlingen selv. Til og med de av oss voksne som gjør noe virkelig fælt, har likevel rettigheter som skal forhindre andre mennesker fra å kunne tråkke på oss på den måten. 

Jeg forstår hvorfor folk ser humor i «Reasons why my son is crying». Jeg er kjent for å ha en beksvart humor selv, og gjenkjennelsesfaktoren i situasjonene som bildene viser er jo skyhøy. Det er jo akkurat sånn min smårolling også ofte oppfører seg! Men betyr det at det er ok å gjøre regelrett narr av barnas desperate øyeblikk?
Kanskje ikke vi synes barna har noen grunn til å grine over at det satt en flue på armen deres. Kanskje vi humrer litt når han hyler ut på grunn av at han ikke fikk enda en is, men hvilken hensikt tjener det å røske opp telefonen av lomma og knipse bilde av det gråtende barnet for å dele det på en offentlig nettside? Og ikke minst, hvor stor skade gjør det?

Det er ikke sånn at jeg aldri ler av ting som barna mine gjør. Mannen min og jeg har våre samtaler om kvelden hvor vi ler av bisarre episoder med smårollingene som har utspilt seg i løpet av dagen. Det er godt å kunne le litt av kaoset av og til, men de aller fleste av disse episodene forblir private, mellom oss ut av respekt for barna.

Jeg vet at det er mange som mener at jeg selv allerede har tråkket over en viss grense. At jeg utleverer barna mine ved å blogge om dem, og det forstår jeg til en viss grad at de mener. Barna mine har jo ikke bedt om å være på bloggen. Men personlig så syns jeg ikke det å skrive slik jeg gjør, er det samme som det å utlevere dem gang på gang mens de ligger på gulvet og gråter, tilsynelatende «for ingenting».
Jeg synes det er stor forskjell på for eksempel søte «babymugging» bilder og desperate grinebilder.  Jeg mener det går an å dele av foreldreerfaringer, skryte av ungene sine, snakke om oppturer og nedturer som foreldre, uten at det blir direkte nedverdigende for barna.

Men det er tydeligvis utrolig mange som mener noe helt annet.

«Reasons my son is crying» har over 13 000 likes på facebook, og Huffington post arrangerer en kåring av det beste grinebildet. 

Selv vil jeg helst ikke at noen skal gjøre narr av meg på nettet eller andre steder når jeg har en hissigpropp-episode (noe jeg ofte har…) eller når jeg gråter over noe som har gjort meg opprørt. Jeg foretrekker å bli trøstet og lyttet til, og det syns jeg at barn også fortjener.

"This book is intended as a working paper for all who are fighting the oppression of children, both those who recognize it as a result of predjudice and those who don't. [...] The struggle against childism is one of the most important battles we will ever wage, for it is a fight for the future."      -Elisabeth Young-Bruehl, Childism (2012)

Liker du sider som «Reasons my son is crying» ? Er dette ufarlig moro eller helt uakseptabelt? 

Hvor går grensa mellom humor og offentlig uthenging?
Hva tenker du om begrepet Childism?

7 Søstre på skjermen

Vi setter oss ned foran skjermen og åpner et magisk vindu til fortiden.  Igjennom de gamle videoopptakene av dere, reiser vi tilbake i tid. De eldste opptakene er bare 4 år gamle, men det føles som en evighet siden når jeg ser hvor mye vi allerede har opplevd sammen.

"SE det er deg mamma!" roper du og peker ivrig på skjermen. "Ja," svarer jeg, "og den lille babyen er deg". Du ser på meg med store øyne, før du smiler og vender ansiktet mot skjermen igjen. Jeg lurer på hvor mye du forstår, og om du husker. Hvor langt tilbake husker egentlig en fireåring?

Husker du de dagene vi bare lå på stuegulvet i den bittelille kjellerleiligheten vår og lo av hverandre? Du var fire måneder og hadde den fineste latteren jeg noen gang hadde hørt.

Storesøster.
På stuegulvet i den lille kjellerleiligheten, på en av de dagene.

Vi hopper over noen hundre dager. På skjermen har du blitt en smårolling, og jeg har en hemmelighet i magen. Men det var fortsatt bare oss tre. Enn så lenge. Du var enebarn, og vi så ikke sola for deg. Savner du det å være alene med oss nå? tenker jeg.

Men jeg tør ikke spørre deg. For det kan jo hende du sier ja, og det ville svidd noe veldig i mammahjertet. Jeg bare stryker deg over kinnet i steden, feig som jeg er, mens du stirrer fascinert på deg selv på skjermen. "Der er jeg liten mamma!"

Ja, der er du. For tre år siden. Så bitteliten og ny i verden.

Lillesøster hermer etter deg, som hun alltid gjør, og peker også på skjermen og sier "jeg liten mamma!"  Jeg prøver å forkare at det er Storejenta vi ser på filmen, men det vil hun ikke gå med på. 

Så kommer vi til opptak av dere to sammen. De første ukene, og senere når Lillesøster har blitt en ordentlig lekekamerat. Da går det opp et lys for Lillejenta. "DER. Jeg mamma!" 
Ja, der er dere sammen, for to år siden. Allerede et team.

Jeg er så glad for at vi (takk kjære, som er så flink til å filme!) har lagt ned arbeid i å ta vare på disse minnene, for det er så innmari fint å dykke i arkivene og nyte små glimt av fortiden sammen med dere. Alt blir liksom mer ekte og sammenhengende. Dessuten så liker jeg mye bedre å se dere to på skjermen enn de derre grusomme barneTVseriene. Greit nok, Pippi er kul, men hun kan ikke akkurat måle seg med dere...

"Ja, noen må jo lage frokost når du sover så lenge mamma!" Au da...
Jepp. Jeg har  tydeligvis bestandig vært supermamma.

Jeg merker at vi har blitt litt latere i det siste. Vi filmer ikke like mye lenger. Men nå er det skjerpings. Disse minuttene på film er så dyrebare nå, men snart vil de være enda mer verdifulle. Om noen år, når dere har flydd deres vei, og vi to sitter igjen alene, vil de bety alt. 

8 Juni i bilder

Ho-ly-crap. Juni er over. Nå har jeg sittet og gått igjennom arkivene for junimåned, og jeg må  si at det bare blir gøyere og gøyere å blogge for dere. Spesielt de gangene hvor jeg føler at jeg åpner meg litt mer enn hva jeg egentlig tør, eller tar opp såre temaer, fordi det er da dere overrasker meg mest. FOR et engasjert og klokt publikum dere er! Tusen hjertelig takk for at dere stadig er innom og deler av deres tanker, meninger og erfaringer. Jeg har lært så utrolig mye av dere siden denne boggen så dagens lys for ni måneder siden, og  jeg gleder meg til fortsettelsen! Her er en oppsummering av juni på bloggen:

1. Vi er samlet her i dag  2. Bryllup og baby  3. Første gangen du sa det
4. Berlin- mine insider tips  5. Den første latteren  6. Det fjerde trimester 

Juni startet med en miniferie i Norge for mannen, Lillebror og meg. Der var vi bla. i et nydelig bryllup hvor jeg var forlover til verdens vakreste brud. I løpet av miniferien feiret vi også at det snart skal bli flere deilige babyer i vennekretsen vår. 

Da vi kom hjem igjen til kjære Berlin, delte jeg mine beste insider tips til dere som har tenkt å dra på ferie i denne herlige byen. Lillebror lo skikkelig for første gang, og jeg fortalte dere om mine erfaringer med fenomenet "Det fjerde trimester".  (Du kan klikke på linkene under bildet for å komme til innleggene.)

1. Undring uten grenser  2. Gir jeg deg dårlig samvittighet? 3. Magisk iskrem
4. Et morgenminne  5. En ettermiddag med trøbbetrioen 6. Tips: Når babyen hater barnevogna

Videre i juni skrev jeg om min fascinasjon over barnas undring og forskning. Senere tok en ordentlig kvalitetssjekk på bloggingen min etter at jeg hadde fått et par klager som traff meg. Jeg spurte om det var mange som følte at jeg gav dem dårlig samvitthget, og fikk overveldende mange svar.

Så delte jeg et fint morgenminnne med dere, og tok dere med på en ettermiddagstur med trøbbeltrioen. I innlegget "Når babyen hater barnevogna" beskrev jeg hva jeg har gjort for å få Lillebror til å akseptere å bli trillet i tillegg til å bli bært. 

1. Fototips fra Lillesøster  2. Tvihoder på tiden 3. En sånn dag
4. Mammamagen etterpå 5. Kjære førstegangsmamma -del 1   6. Kjære førstegangsmamma -del 2 

Juni gikk videre med fiffige fototips fra Lillesøster, et annet innlegg om det å kamre seg til øyeblikkene, og så hadde vi en kjip dag eller to hvor alt gikk på tverke. I løpet av juni har jeg så skrevet to brev til førstegangsmammaer (del 3 kommer i juli) og så har jeg blottet mammamagen min for the greater good. 


Det ble litt forresten litt fomling på kjøkkenet også, som resulterte i energibarer og smootie:

Smoothieoppskriften finner du her, og energibarene her. 



Junimåned var litt spesiell i og med at jeg endelig ble med på leken på instagram:

Kom og lek! @mammalivet 

Til dere som er nye lesere: Hei og velkommen!  Dere kan finne alle de gamle innleggene mine ved å bla i arkivet som dere finner til høyre her i sidemenyen, rett under "Fine blogger".
Det går også an å søke etter innlegg ved å bruke søkefeltet helt øverst til venstre på forsiden.


Nå gleder jeg meg utrolig mye til de neste ukene og alle de store prosjektene som braker løs i de neste månedene. En stor del av juimåned skal vi tilbringe i Norge hos familie, noe jeg gleder meg veldig til, før vi så kjører på og starter på et helt nytt kapittel i livene våre.
Jeg kan ikke fortelle om alt helt enda, men jeg lover at det kommer så fort jeg har fått sortert tankene mine, og bitene faller litt mer på plass. 


Ønsker dere alle en knallstart på julimåned!

3 Lørdagslinker!

Jeg snubler stadig over ting på nettet som jeg sparer på, sånn i tilfelle jeg føler for å dele det med noen. Det kan være fine bilder, historier, eller videoer. Ofte er det rørende og triste ting, rare, interessante og morsomme ting, eller rett og slett helt fullstendig poengløse ting. Jeg tenkte jeg kunne begynne å dele litt av det jeg samler på med dere på bloggen. Her er noe av det jeg har ramla over denne uken:

 1 

Stolen Childhoods: En rørende fotoserie av Steve McCurry. Om barn fra hele verden og deres stjålne barndommer. Jeg måtte gråte litt. Flere ganger.

"I have witnessed children working in fields, factories, ditches, tunnels,                
mines, and ship-breaking yards."              


 2 
Spenstig oppfinnelse: Slik <- kan pappa også kjenne sparkene fra babyen i sin egen mage.
-Jeg syns det var litt kult, og samtidig litt unødvendig. Hva tenker du?

"Allowing them to feel their babies for the    very first time -in their own bellies."                


 3 
En nydelig minidokumentarfilm på 6 minutter om Jen og Oli som forteller om hvordan de opplever å bli foreldre for første gang. (Fra The Guardian) Jeg blir nesten babysyk igjen av å se lille Edith -og jeg har jo baby.....
"Right. What do we do now?" 

Kjenner du deg igjen i det de forteller?


 4 
Drøm deg bort i denne fantasiverden på Pinterest, hvor barna alltid har rene, stilfulle antrekk....og ikke glem å lese tekstene under bildene! Jeg lo -høyt.


"After an exhausting day of back-to-back play   dates, Paleo relaxes with chamomile tea, while Quinoa prefers yoga."                           

-Hvilken er din favoritt?

 5 

Will Smith deler noen interessante tanker om forelderskap i dette intervjuet.
Hva syns du, -er han inne på noe?

"Actually, we tell our kids ‘you don’t have a room, that’s our room and we are letting you  borrow it."                                   




Håper dere koser dere med linkene!
Nå skal jeg ta meg en velfortjent sjokoladebit (*host* én bit liksom, jadda..) og jobbe videre på et par spennende prosjekter. Gleder meg sånn til jeg kan fortelle dere alt det herlige som skal skje i løpet av de neste månedene.

Fortsatt fin lørdagskveld til dere!

3 2806 FOTOFREDAG

Sommerlykke: å treffe en såpeboblekunstner i parken.

Fotofredag! Tradisjonen forsvant plutselig en liten stund, men jeg tenkte å gjenopplive den med dette innlegget. Værsågod! Her kommer en god dose berlinsk sommer:

Sommeren i Berlin er så ufattelig fin. Byen så levende. Det skjer ting, hele tiden, over alt. Kunstnere, musikere og turister fyller gatene. Det er liv, mylder, musikk og såpebobler. 

Parkene fylles av både fastboende og turister. Folk sitter i grupper og griller bratwurst og drikker øl og annet deilig flytende. Gamle menn samles på benkene og spiller kinasjakk. En eller annen raring har alltid med seg en gammel boombox, og tonene glir ut og blander seg mellom praten og susen fra bilene. Berlinere er livsnytere, men ikke på den derre fancy, stive måten. En engangsgrill og et picknickteppe er nok til å skape fullkommen sommerlykke. 

Hvis du har lyst til å besøke Berlin, så anbefaler jeg å reise hit i mai/juni eller august/september månedsskiftet. I juli syns jeg det er så vanvittig varmt at islendingen i meg holder på å krepere og ikke orker å gå utenfor døren. 35grader og klam byluft er liksom ikke helt my cup of tea. Men ellers så er det ganske fantastisk å bo her på denne årstiden. Vi har jo som sagt, såpeboblekunstnere, og det er jo nok til å gjøre i hvertfall én dame lykkelig!

Hva er sommerlykke for deg?

Hvor i verden liker du best å tilbringe sommeren?

18 Kjære førstegangsmamma -del 2

Kjære førstegangsmamma, du er inne i en kontrastrik tid. Det er ikke rart hvis du føler deg litt splittet. I det ene øyeblikket tenker du kanskje: dette er det beste som har hendt i mitt liv! og i det neste: Mon tro hvor mye en sånn baby går for på ebay...?

Det er både fantastisk og dritskummelt å bli mamma. Det er spennende og av og til gørrkjedelig. Nydelig og slitsomt. Alt på samme tid.

Da jeg fikk min eldste datter for fire år siden, følte jeg at jeg var i en slags unntakstilstand de første tre månedene. Spesielt de første ukene var helt ekstreme. Jeg klarte så vidt å sove. Jeg som hadde gledet meg så innmari til å få SKIKKELIG sove når den gigamagen var borte, var nå så oppgira at jeg ikke fikk mer enn et par timer på øyet hver natt. Resten av tiden satt jeg bare og stirret på henne. Jeg klarte nesten aldri å koble ut beskyttermoduset. 

Mammainnstinktet er liksom på overdrive i starten, før det regulerer seg.  Du får snart sove i mer enn ti minutter om gangen, og du må ikke lenger skru av vannet i dusjen hvert tredje minutt, for å sjekke om han virkelig fortsatt sover ... 


 Mammasamvittigheten 

Det var veldig gøy å endelig ha babyen hos oss, men samtidig så følte jeg meg overhodet ikke skikket til å ta meg av en sånn rosa liten skrikebylt. Hver eneste gang hun skrek, så skar det som negler over en tavle i hodet mitt. Det hadde jeg aldri opplevd før. Klart at man har jo alltid medfølelse med babyer som gråter, men at det var slik  det føltes å høre sitt eget barn gråte, det var jeg ikke forberedt på. For nå var det ikke lenger bare medfølelse, men også dårlig samvittighet som eksploderte inni meg hvis ikke alt var helt tipp topp med datteren vår.
Jeg er sikker på at du, nybakte mamma har kjent på akkurat dette selv. 

Kjære snart- eller nybakte mamma, jeg vet det er vanskelig, men prøv å gi deg selv en klapp på skuldera når det gnager som verst i mammasamvittigheten. Til og med når du føler at du suger til denne jobben og føler at ingenting du gjør er godt nok. For min del er dette det som hjelper best mot dårlig samvittighet. Det å være litt ekstra god mot seg selv når man trenger det mest. 
For du er en god mamma. Den beste faktisk. Det er det i allefall minst én fryktelig viktig person som synes!

En ting til som hjelper litt på den dårlige samvittigheten, er å se etter de små positive tingene:

Dårlig samvittighet fordi at du glemte å ta med skift og nå må prinsen ha på seg våt body hele veien hjem? -vel, han har i det minste tydeligvis fått mer enn nok melk å drikke for å klare å tisse seg såpass ut.... SÅ FLINK MAMMA!

Og så tar du en liten applaus for deg selv. 
Neida, men du skjønner poenget? Gi deg selv ros. Det er en fin motgift mot dårlig samvittighet!

 Det varer ikke evig 


Selv om du kanskje for øyeblikket ikke ser enden på timesvis med amming /flasker og byssing, kun avbrutt av bleieskift og skriking, så kan jeg love deg, at det går over. Nået er så utrolig flyktig når man har små barn. Du har sikkert hørt folk si det "tida går så fort når man har barn!" Det er ikke kødd. Det er faktisk værre. Tida SPURTER av gårde. Når man først har kommet inn i en slags rytme med babyen sin, så bare skjer det noe. BAM så står du der og planlegger fireårsdagen til din førstefødte og skjønner ikke hva som skjedde. Hun ble jo født for noen uker siden?

Snart så vil ikke den nyfødte babyen din være nyfødt lenger.  Snart er han eller hun en tre måneder gammel baby som ligger der og pludrer i vei på leketeppet sitt, og du kommer ikke til å tro at det er så mange uker siden du travet rundt på stuegulvet med en skrikende baby midt på natten. 

Med førstebarnet skulle jeg liksom utrette så inni hampen mye etter at hun sovnet om kvelden at jeg stresset med å få henne til å bli fortest mulig ferdig med puppen om kvelden. 
Da andremann kom, satt jeg og ammet i timesvis på soverommet og så på tv serier og spiste digg mat i senga i mange uker, og angrer virkelig ikke på at skittentøysfjellene vokste seg større og større i hjørnet bak døra. Jeg var på jobb jeg, og jeg var dritflink der jeg satt med grandisen og babyen min i senga.

Det jeg prøver å si er, hold ut kjære vakre! Gjør alt du kan for å gjøre disse intense ukene og månedene så behagelige som mulig for dere. Drit i alt du "skulle ha gjort". Du skal ikke noe du. Bortsett fra å bli vant med å være mamma da. Og det er du himla god på faktisk, og blir bare bedre og bedre for hver dag. Heia mamma, dette blir bra!

Del 3 kommer ! 

13 Sommersmoothie på varme dager

Når jentene våre fyker rundt ute i gården på lange sommerdager, og såvidt har tid til å spise, så er smoothie et av triksene jeg bruker for å få i dem sunne, kjappe mellommåltider. Denne smoothien er kanskje ikke så rik på kalorier, men fryktelig god og leskende på varme dager!

Denne er latterlig enkel, og superkjapp å lage. Jeg elsker oppskrifter med tre eller færre ingredienser... perfekt for en sommerlat mamma.

 DU TRENGER: 

200 gr Vannmelon uten kjerner

100 gram frosne jordbær

Mikses til det blir en jevn blanding og voila! Digg sommersmoothie!
Lag til ungene eller kanskje bare til deg selv, og slurp i deg på verandaen eller gresset mens du leser en bok. GOD sommer!

Og mens vi snakker om jordbær og sånn...
Jeg har ofte fått høre (i Norge) at man skal ikke spise jordbær når man ammer (ja, det og hundreogørten andre ting som ikke er "lov"), men jeg lever litt på kanten da, og spiser jordbær når jeg vil jeg. Kan ikke si at jeg merker noe på Lillebror heller. Egentlig reagerer han ikke på noe som helst, unntatt hvis jeg synder og drikker lettbrus. Da får han vondt i magen stakkar, så jeg har kuttet det ut. 
Tåler din baby jordbær? Måtte du kutte ut mye mat/drikke pga ammingen?

Ønsker dere en fin start på dagen, og så snakkes vi senere i dag. 

PS: er du på instagram? Kom og lek!  @mammalivet