58 Jeg har valker

Ja, jeg har valker. Jeg har runde former, mammamage, armer som er litt slappe i fisken, og meget forsømt setemuskulatur. Men egentlig så er ikke det så kjempenøye for meg. Det plager meg ikke at kroppen har forandret seg og blitt litt mykere i kantene. Det er heller ikke tallet på vekta som irriterer meg. Det er noe viktigere som jeg må ta tak i.

Det som plager meg er at jeg blir andpusten og svimmel av å gå opp trapper, at det svir i lårene når jeg løfter Lillebror, at jeg kjenner ryggen min verke når jeg står og lager mat. Det plager meg at jeg sover dårlig og er uopplagt og slapp, ukonsentrert og irritert mye av tiden. Så når jeg sier at jeg er i dårlig form, så handler det mest med kondis og velvære, og ikke så mye om speilbildet. 

Når det er sagt, så har jeg alltid syns at sterke kvinner er flotte. Litt muskler syns jeg er pent, og ikke minst praktisk når man har en liten apegutt på over 8 kilo å bære på. Så jeg takker ikke nei til en litt strammere kropp heller, selv om ikke det er hovedmålet.

Kostholdet har jeg vært ganske flink med etter fødselen, men jeg merker at det er ikke nok for meg å "bare" spise sunt. Jeg merker det på psyken at trenger mer mosjon, mer utholdenhet og mer gøy! I går var en sånn monstermmama-dag. Jeg var supergretten, hadde sovet dårlig og var ikke den positive personen og mammaen som jeg egentlig er. Hele kvelden satt jeg med en ekkel klump i magen. Den dårlige samvittighetheten kom skyllende i kalde ekle bølger. Det er ikke barnas feil at jeg har det sånn. De fortjener ikke en sur og slapp mamma. Jeg skjønte at nå er det på tide for meg å ta ansvar, og sørge for at jeg har det bedre, slik at ikke det blir så mange slike dager. Ingen er perfekt, men jeg kjenner meg selv, og det er ikke tilfeldig at jeg har hatt det slik i det siste. Jeg skjønner at jeg må prioritere meg selv høyere hvis jeg skal være den mammaen jeg vil være. Noe må endre seg.

Men så er det slik at jeg er utrolig dårlig på å prioritere det JEG vil ha i hverdagen. Jo, jeg tar meg tid til å skrive og drikke kaffe en gang om dagen, (*kremt* ok jeg får ikke til å sette av tid til det hver dag heller..) men motivasjonen og det lovordet til meg selv om å komme i bedre form, -det forsvinner i løse luften når jeg finner andre ting i huset jeg bare "må" gjøre først. Jeg er sikker på at mange av dere kan kjenne dere igjen i akkurat dette...

Det er tydelig at jeg trenger et realt spark i rumpa. Jeg har fått en idé som jeg tror kan hjelpe meg (og kanskje andre også) på veien til bedre form og mer overskudd:

Jeg vil ha DEG med!
Jeg inviterer herved alle som vil til bli å med på Mammalivetiform-reisen! 

Vi kan gjøre dette sammen! Jeg vil at vi skal motivere, skryte, gi ros og backe hverandre opp. La oss ikke sikte på supermodell-formen, men vi kan garantert øke overskuddet en haug og få en superglad kropp på med på kjøpet! Og glade mammaer betyr som regel glade barn. Og hvis du allerede er en aktiv og supersprek mamma -del med oss! Jeg trenger å bli pushet!

...Og det var den eneste push-upen jeg klarte den dagen. Skjerpings!

Hvordan?

Jeg kommer til å poste et Mammalivetiform-innlegg hver uke og fortelle dere hva jeg har gjort den uka, (eller ikke gjort...auda) og hvordan det har gått. Treningstips, mattips og slikt skal jeg også driste meg til å lage selv om jeg er amatør, men dere trenger selvfølgelig ikke å følge mitt opplegg! Alle må finne sin individuelle plan som passer for dem.

Her er min plan:

• Skrive ned for meg selv at dette er en livsstilsendring som skal være varig (eller livsstils-justering om du vil...) og ikke en slankekur eller en quick fix. -minne meg selv på dette hver dag!
• Finne et par gøye aktiviteter som passer for meg. Og gjerne også noe som kan gjøres sammen med barna. Mine favoritter er pilates, yoga, jogging og styrketrening. Jentene elsker yoga! Dette skal være aktiviteter som jeg kan jobbe med å få inn i hverdagen, og jeg begynner sakte! Ikke rett på 60kg i benkpress altså, selv om jeg er vis til å finne på den typen tullball... 
• Fortsette å spise lite av raske karbohydrater. Minimalt av mel, sukker, ris og pasta. Ellers holde på gode vaner med moderate mengder mat og heller flere måltider. Jeg spiser som regel ikke etter kl 20 i ukedagene siden jeg føler meg slapp om morgenen hvis jeg spiser mye på kveldstid. I helgene har vi som regel én sen middag, bare jeg og mannen. 
• Passe på å ta kosttilskuddene jeg trenger. Ingen slurving mer!
• Ha en "juksedag" i uka hvor jeg kan ha noe usunt hvis jeg vil. Bare i moderate mengder! Trenger ikke å stappe i meg 8 kokosboller for at det skal kunne kalles kos....(yep, did that last week...)
• Sette meg oppnåelige, konkrete mål. Hovedgrunne for å bli mer aktiv er jo såklart å få mer overskudd og utholdenhet, men det er ikke så lett å motivere seg selv med disse målene hver gang man skal trene siden dette kan bli litt for vagt. Det er viktig for meg med både langsiktige og mange små delmål. (f.eks å klare å ta X antall push-ups innen en måned, og kunne løpe 5kilometer på x minutter innen fire måneder) Jeg holder fokuset på forbedret utholdenhet og styrke, og minst mulig på vekt.
• Skrive dagbok om formen. Hvordan føler jeg meg denne uka? Hva har endret seg? Har jeg mer overskudd? Sliten? Sover jeg like dårlig? I tillegg kommer jeg til å skrive ned den fysiske fremgangen med delmålene mine. Type -i dag klarte jeg x push-ups!
• Være aktiv 3 ganger i uken (gjerne oftere, men ikke mindre enn 3 ganger)
• Trene sammen med noen minst 1 av dagene.
• Skryte UHEMMET av meg selv og andre som er med på reisen! (Just say NO to Janteloven!)
• Ha det gøy! Det skal ikke være et ork å være aktiv og spise god og sunn mat. Begynner jeg å bli lei er det på tide å sprite opp med noen nye aktiviteter eller prøve nye matretter!

Å nei..skal hun bli sånn hypertreningsblogger som babler om squats hver dag og lever på proteinpulver og eggehvitter? 
-neida, jeg lover. Jeg har ikke tid til å spamme dere med konstant trenigsprat ;)

Så min kjære -blir du med på et sprekere (mamma)liv?

Lag din egen lille plan og del den med meg, enten her eller på instagram. Tagg dine instabilder med #mammalivetiform. (Eller @mammalivet hvis du vil være HELT sikker på at jeg ser dem.) 

Du kan også sende meg bilder av deg i action eller  noe sunn og god mat du har laget hvis du vil ha det med i ukesoppdateringen om prosjektet her på bloggen. Send bildet til trehodettroll@gmail.com hvis du vil være med. Jeg ELSKER å bli inspirert av dere!
Du inspirerer meg -jeg inspirerer deg. LETS GO!

ehem. ja jeg skal jobbe med den flexingen. Eller droppe den. Alt etter som...

Ps: det er selvfølgelig fritt for alle å være med -også dem som ikke er mammaer ;) 

Der var det gjort. Shit. Jeg har faktisk ingen unnskyldning lenger...

26 Vil du komme på besøk til meg?

Velkommen på besøk i casa Mammalivet! La meg gi deg en liten omvisning av underetasjen:

Kjøkkenbenken

Gammel hvit kommode i stuen

Peisen

Sitteområdet i stua -slå deg ned!

Ja for det hadde jo vært skikkelig gøy hvis det var slik det så ut hjemme hos oss nå.
Men det gjør det altså ikke. Det ser ikke sånn ut i det hele tatt. Noen ganger ser det sånn ut, men ikke ofte. 

Det du ser er resultatet av flere timers rydding (med barna ute av huset) og mitt krampeaktige forsøk på å fremstille hjemmet vårt som et interiørmagasin. Realiteten, og hverdagen -ligner mer på dette:





Ooog dette...

Har du fortsatt lyst til å komme på besøk?

Hvis du hadde kommet på besøk akkurat nå, rundt frokosttider, så ville kjøkkenet sett ca slik ut:


Med mindre du hadde ringt og varslet meg på forhånd. For da ville det sannsynligvis sett slik ut:

Kaffe hadde du nok fått uansett hvordan det så ut. Og prat. Masse prating.


Jeg har nok alltid vært fru Kaos, (Det kan mamma og pappa skrive under på og sannsynligvis stemple også...) men jeg liker faktisk å ha det litt ryddig også. Saken er bare at det er ikke fysisk mulig å holde alt shinet og pent til en hver tid med tre små mennesker som liker å lage liv og røre rundt seg, og ikke minst holde meg opptatt. Det er i hvertfall det jeg sier til meg selv når jeg løper fra det ene katastrofeområdet til det andre og prøver å begrense omfanget av ommøblering, yoghurtslplætter og gulpeflekker. 

Og når jeg først får en halvtimes ro, så er jeg såpass ego at jeg gjerne setter meg på rumpa og tar en kopp kaffe mens jeg kikker på blogger med plettfrie stuer og skinnende blanke overflater. Tenk så deilig å bo sånn. Åh så heldige de er....

Greit, det er kanskje fult mulig å ha det mye ryddigere mye av tiden hvis man står på, hele tiden. Og kanskje er jeg litt for glad i å la ting flyte, for så å kjenne hvor deilig det er å se resultatet av en runde skikkelig skippertak-ryddings. For å ikke nevne vasking. Det er koselig når det blir gjort. Eller, når det har blitt gjort. 

____________________________________________________

Hvordan ser det ut hjemme hos deg akkurat nå? 
Rydder du før du får besøk, eller er det alltid ryddig?

28 En ny mamma blir født

Foto: Mammalivet

Det store, utrolige, vakre, skumle, ubeskrivelige øyeblikket er kommet og gått.
Det er ikke bare et barn som har blitt født, men også en mamma. 
Han som har levd i deg skal nå leve av deg.
I hvertfall for en stund. 

De første ukene er som en fjern drøm.
En tykk tåke siver inn i hulen din.
Du er ikke sikker på om det er ditt, dette livet som et meieri på to bein.
Dette livet, som plutselig handler om et annet liv. 
Et lite, skjørt liv. Herregud så liten han er.
Det lille livet er skjørt at du er redd for å knuse det hvis du skulle finne på å holde for hardt.
Eller miste ham, -for Guds skyld ikke mist ham! 

Han elsker deg sånn helt uten videre. Uten spørsmål og baktanker. 
Den reneste kjærligheten i verden, og du får den helt gratis.
I bytte mot litt melk, såklart.

Der ligger dere. Bare dere to, i en boble av voksende kjærlighet og avhengighet. Kanskje er dere tre?
Hun, han og den skjøre. 
Uansett om dere er to eller flere, så dreier alt seg om å beskytte, mate og ikke minst forgude.
Ja, du forguder denne lille ivrige, som leter og leter. 
Han leter for livet, og du hjelper henne å finne fram.
Du gir og gir, og han tar i mot. 
Og han er så inderlig takknemmelig. Og du er så inderlig redd. 
Du er livredd faktisk. 
Redd for alt som kanskje, muligens og sannsynligvis kommer til å gå galt.

Det er da det er greit å være tre:
Deg, den skjøre, og den tredje. -Han som ordner alt.
Skafferen, kaller vi han. 
Han som skal komme til å skifte flere bleier enn han noen gang kunne forestilt seg.
Og han syns det er helt OK. 
Han, skaffer deg alt du trenger for å kunne overleve, og ikke minst, produsere.
For det skal du. Du skal produsere en hel elv, et helt verdenshav av melk. 

Kanskje du lider litt.
De fleste må det. De lider seg igjennom dager, kanskje uker med en kropp som ikke helt vet hvordan. 
En kropp som gjør vondt. Ikke bare litt, men veldig, veldig vondt.
En kropp som er blitt til et meieri. 
En kropp som er blitt til en livslinje. 
En kropp som du kanskje ikke kjenner igjen.
Men det bryr du deg fint lite om akkurat nå.
Alt for den skjøre. 

Den der lille rosa, eller kanskje  litt gule, som ligger i den altfor store sengen din og puster altfor lavt.
De gjør alltid det, de skjøre. 
De puster så forbannet lavt at du våkner av det om natten!
Våkner så ofte at du mister tellingen.
Du mister egentlig tellingen på det meste for tiden.

Men det er sånn det er å være Giveren.
Det er sånn det er å være meieri.
Kanskje Skafferen også mister tellingen?
Hva gjør man da?

Det er da hun som heter Mor, kommer inn.
Din mor. 
Altså, Giveren er jo egentlig også "Mor", men det har hun ikke vennet seg til enda.
Det er nettopp derfor hun behøver Mor.
For Mor kan alt hun.
Hun kan alt, og vet alt, og hun holder tellingen. 
Hun har også vært meieri. 
Kanskje både en, to, tre og FIRE ganger.
Du klarer ikke å forestille deg det. Fire? Nei takk!
Noen ganger er nesten så du vil sverge: -Aldri mer!
-Tror du ja, tenker Mor.

Så begynner boblen, dette skallet dere befinner dere i, å bli litt tynnere.
Du tør kanskje ikke bevege deg utenfor hulen helt enda, men du inviterer i det minste noen inn.
Og når du gjør det, ønsker du kanskje at du ikke hadde gjort det.
Hvertfall når de blir der akkurat litt for lenge. 
Eller når de skal ta i den lille rosa, den skjøre, som ikke forstår bæret, og som bare leter. Leter etter meieriet sitt.
Alle vil ha sin del, de skal holde den lille skjøre i timesvis og du kjenner at hjertestrengene dine dirrer etter å få ham tilbake.
-Skjønner de ikke at han bare vil ha deg?

En dag våkner du, og bare SKAL ut. 
Du skal ut og vise verden alt du kan.
Og ikke minst hvilken nydelig, skjør skapning dere har skapt.

Kanskje han ikke er fullt så skjør lenger?
Kanskje de andre, de utenfor hulen, får lov til å ta i ham uten at du får hjertet i halsen?
Får de lov til å stryke, susse og kikke på de små, rosa, skjøre tærne?
Du hopper i det. Lar dem holde og kikke litt mens du svever som et helikopter over dem.
Og så står du der og fylles av en stolthet som ikke får plass i kroppen din. 
Ofte flyter den over, og kommer ut som salt, varmt vann.

Ja, for det er ikke akkurat sjelden du griner i det siste.
Det er nesten det du gjør mest, rett etter det å amme, 
og det våkne opp om natten for å sjekke at han puster.
-Skal han aldri lære seg å snorke, han lille skjøre?
Eller i det minste la være å bæsje seg i nakken midt på natten?
Er det bare bleier og melk i månedsvis foran meg nå?


Og så, akkurat når du trodde at det ikke var noe mer enn bæsj i nakken og tårer det dreide seg om.

Da kommer smilet.
-Han SMILTE!

Eller var det kanskje bare luft i magen?
Nei, han smilte helt sikkert.
Han smilte til deg.
Og så skjer det igjen. Han gliser bredt så du kunne se de tannløse gommene og den lille, rosa tungen. 
Han smiler hver dag til deg som han har levd i.
Til deg som han lever av. 
Og du, du smiler tilbake, 
og tenker at dette kan du godt leve med.
Leve med ham. 

Tilegnet min kjære, vakre venninne, som nettopp ble mamma for første gang.

__________________________________________________________________

Hvordan opplevde du de første dagene som førstegangsmamma? Angst? Eufori?
Hvordan opplevde du som ammer/har ammet det å bli til et menneskelig meieri?

31 Om Dr. Google og katastrofetanker

Han er ikke seg selv, sier jeg til den hyggelige legen jeg møter på legevakta. Han har ikke smilt i hele dag, og han bare gråter. Dette er andre turen vår på legevakten med en veldig redusert Lillebror, og jeg er rådvill. De finner ingen årsak til feberen, oppkastet og smertene. "Hva tror du det kan være?" spør legen. "Jeg vet ikke. Det er jo derfor vi kom. Jeg aner ikke." kommer det på autopilot fra en søvnløs mamma med bustehår og flakkete blikk. 

Nei for jeg vet jo ikke hva som er galt. Da hadde jeg vel forlagt behandling for det hvis vi visste, men inni meg raser ville tanker som jeg ikke tør å fortelle legen. Magekatarr, Reflux, bihulebetennelse, Hjernehinnebetennelse, Subduralt Hematom, Tumor? 

Lista var lenger, men jeg skal spare dere.

Javel, jeg innrømmer det. Jeg har tilbrakt halve natta på google, og det resulterer som oftest i horrible fantasidiagnoser som ikke har noe form for rot i faglig bakgrunn. 

Jeg blir flau over å i det hele tatt tenke på den lista, der jeg sitter foran legen. Hva om hun kunne høre det som foregår oppe i hodet mitt? Det knyter seg i magen min.

Lillebror vrir seg i fanget mitt og jeg må opp og gå med ham. Frem og tilbake på det lille kontoret. Magekatarr, Reflux, bihulebetennelse, Hjernehinnebetennelse, anemi, hjertesykdom, tumor....  KUTT UT DA! 
Jeg hører meg selv snakke til legen om antibiotikakurer og smertestillende, men jeg er ikke tilstede. Lillebror begynner å hyle, og jeg møter på speilbildet mitt ved den lille vasken på andre siden av rommet. Skjerp deg. Han er bare syk. Bar blir syke, og så blir de bra igjen. Sånn er det bare. Jeg snur meg til legen igjen, som har bestemt seg for å ta en blodprøve. Mest for å roe meg, og litt for å bekrefte sine egne mistanker og diagnose.

Ørebetennelse? Men han skriker og spyr som om han skal krepere, tenker jeg. Symptomene stemmer ikke. Han tar seg ikke til ørene eller gråter når jeg legger ham på siden, slik Google sa at...
Mens sykepleieren gir ham stikket og gråten når et nytt nivå, ruller lista over mulige googlediagnoser for tredje gang. 

Jeg holder tilbake tårene. Skjerp deg. Du er trebarnsmamma. Dette har du vært igjennom før. De blir syke, -og så blir de bra igjen. Du er ikke en sånn derre hypokondermamma med urealistiske katastrofetanker. Du er ikke det!

Men hele natten gikk uten at jeg kunne slå meg til ro med den planen legen mente var best. Jeg bysset og bar, ammet og susset og grått litt...
..ok, mye. 

I dag tidlig kapitulerte jeg. Knekk, sa det da jeg skrudde av det hvite plastlokket på flaska med den magiske kuren i. Lukten bekreftet at den ikke akkurat inneholdt sanasol. Fader.. jeg hater den infernalsk ekle smaken, som visstnok skal gjøre alt bra igjen. Denne bør hjelpe altså, for makan til tortur å fóre et barn med noe slikt...
 Ørebetennelse liksom. Det var ikke det google sa. 



________________________________________________

Har du gått i goolgefella når du har syke barn? Fortell please!
 Hadde dr.Google rett, eller fikk du en annen diagnose hos legen?

Ps: takk til to forståelsesfulle leger som tok seg god tid til oss.

Jeg lover å droppe dr.Google.

 I hvertfall for nå.

21 Test av Bæresele: Boba 3G

//sponset produkt

I skrivende stund sitter jeg med en febersyk liten gutt som ligger tett inntil meg i den nye bæreselen sin. Når han ikke er i form er det ingenting annet enn bæring som fungerer for å roe ham og jeg bærer ofte i flere timer hver dag. Da er det godt å ha bra bæretøy!

Både mannen min og jeg er ivrige bærere. Lillebror, som har et anstrengt forhold til barnevogner har det som plommen i egget når han får ta seg en middagslur på magen til mamma eller pappa. Jeg har fullstendig dilla på alt som kan brukes til å bære barna tett inntil oss, så mens noen fyller skapet med sko eller fine kjoler, har jeg heller fylt opp med bæreutstyr til en hver anledning...

For noen uker siden fikk jeg en veldig hyggelig pakke i posten. Pakken inneholdt en Boba 3G Baby Carrier, som ble kåret til Årets beste bæresele av Babycenter.com i fjor.
Selen fikk jeg fra en herlig nettbutikk som heter morsmelka.no De er en familiebedrift med fokus på miljøvennlige produkter og tilknytningsomsorg. Butikken drives av trebarnsforeldrene Crystal og Eirik Presttun, og de selger blant annet tøybleier, ammeinnlegg og bæretøy av høy kvalitet.

Etter at jeg fikk bæreselen tilsendt har jeg brukt den nesten daglig, og  her kommer min anmeldelse av den:

Jeg er begeistret for designet på denne bæreselen. I tillegg til å være ergonomisk riktig for både barnet og den som bærer, er designet stilrent, lekent og lekkert. Boba 3G kommer i mange fine farger: Grå, blå, svart, beige eller forskjellige fargerike mønstre ala det som er å se på vår sele. For lillebror er det jo strengt tatt et fett hvilken farge det er på "koseposen" hans, men personlig så foretrekker jeg de oppkvikkende, fargerike modellene. Designet gjør at jeg føler nesten at jeg har på meg et fint plagg. Folk kikker nysgjerrig på denne smekre selen når vi rusler rundt i gågata og flere har lurt på hvor jeg har fått tak i den. 

Takk til min kjære søs B for fotografering!

Boba 3G egner seg til både rygg og magebæring og kan brukes fra barnet er nyfødt (fra over 3,5kg) til 22 kilo. Så til og med jentene våre på to og fire år kan altså sitte trygt i denne. Nå bærer vi ikke Storejenta vår noe særlig lenger, men Lillesøster synes fortsatt det er artig å sitte på ryggen min i selen og rope "Fortere mamma!"

Hvis man skal bruke selen til nyfødt baby, kneppes selen sammen nederst slik at den blir kortere. Man trenger altså ikke å legge inn et nyfødt innlegg eller noe slikt, som jo er himla greit for distré mammaer som meg. Færre løse deler å holde styr på! 

Vi bruker selen til alle mulige anledninger, og jeg får helt angst hvis ikke jeg har den med meg når jeg går ut av huset. Det er jo så mye enklere å være trebarnsmamma når minst en unge er bundet fast på meg! Jeg har bla. brukt den på handletur i butikken, på rusleturer i nabolaget, mens jeg leverer og henter i barnehagen, mens jeg lager middag og ja -til og med mens jeg blogger... Mannen min har nylig vært på et par skogsturer med Lillebror i selen, og man kan trygt si at den er godkjent av MR. Pappa.

Selen er superenkel i bruk, og det tar ikke mer enn et halvt minutt fra jeg tar den opp, til Lillebror sitter trygt plassert på favorittplassen sin. Når jeg skal ha på meg selen, så fester jeg først magebeltet rett ved hoftene, så holder jeg Lillebror mage mot mage før jeg løfter opp ryggpanelet og fester spennen bak på ryggen min. Kort tid etterpå er han som regel langt inne i drømmeland....eller så leter han etter matfatet sitt. Men det er jo helt greit, for det går nemlig fint an å amme med babyen oppi! Litt øving må til, men man får fort dreisen på det. Jeg pleier å løsne på skulderstroppene før jeg ammer handsfree.

Selen kan forresten brukes av både høye, lave, brede og smale bæreglade mennesker. Både hoftereimen og skulderreimene kan justeres såpass mye at til og med en tiåring kan bære med denne selen. (Ja vi har prøvd. Kjempestas for tiåringen å bære baby!)

Jeg liker at selen er laget av 100% bomull, slik at den føles myk og behagelig mot huden hvis jeg for eksempel har på meg singlet. Skulderreimene på bæreselen er brede og godt polstret, og alle tilpasningsmulighetene gjør at det er veldig behagelig å bære Lillebror. Jeg syns selen fordeler vekten til Lillebror veldig godt, slik at jeg ikke blir så fort sliten i skuldrene. 

Det eneste som kan bli litt ubehagelig er at det blir fort veldig klamt i selen på de heteste dagene, men dette er jo et problem som gjelder alt bæretøy. Det jeg har gjort er å bare ha på Lillebror en bleie (+ solkrem på beina) og ikke noe mer når jeg har bært ham på de varmeste dagene, og da koser han seg likevel.

Boba'en er 5-7cm lengre enn de fleste bæreseler i ryggdelen, så den støtter godt helt opp til hødet på Lillebror. hodestøtten kan strammes inn øverst i nakken for små babyer. Når Lillebror skal sove har vi som regel hetten oppe i tillegg for ekstra støtte.

Nå har vi kommet til det jeg liker aller best ved Boba'en! Alle de praktiske funksjonene som gjør den unik:

• En genial rem på skulderen som kan brukes til å feste veska og hindrer at den sklir ned. Denne har jeg også brukt til å henge smokken til Lillebror på når den ikke var i bruk og jeg ikke hadde mulighet til å legge den fra meg andre steder.

• En avtagbar hette som kan festes med knapper og enkelt stilles inn til å passe små og større barn. 
• En lomme foran som hetten kan gjemmes oppi. Denne lommen har jeg også brukt til oppbevaring av for eksempel bankkort, nøkler, eller en bleie når hetten ikke er i bruk. 
• Fotstøtteslynger som kan festes på hoftereimen. Disse er supre til litt større barn. Barna kan ha føttene i disse slyngene og slipper dermed å la beina henge og dingle. Boba er den eneste bæreselen jeg har sett som har denne løsningen.
• Mobil-lomme: HALELUJAH! Dette har jeg savnet på mine andre bæreseler. Boba 3G har en superpraktisk lomme som passer perfekt til å ha mobilen i! Lommen er plassert helt nederst, under selve bæredelen, som jo kan være en fordel når noen ringer... Jeg pleier å ha mobilen i denne lommen og ikke den øverste, for det er ikke særlig populært hos Lillebror å bli vekket av rytmiske vibrasjoner i ryggen .

GE-NI-ALT!

Nå gir morsmelka.no  Mammalivet-lesere 10% rabatt på Boba 3G frem til 30. september. For å få rabatt bruker du koden mammalivet ved kassen.

Etter fire ukers bruk hvor jeg virkelig har sett etter både plusser og minuser ved denne selen, så må jeg bare gi meg over: Jeg finner ikke noe særlig negativt å si om Boba 3G og den har gått rett til topps på bæresele-lista mi. Jeg har blitt helt avhengig, og selen kommer til å være et fast hjelpemiddel i vår hverdag i lang tid fremover. Jeg syns kvaliteten står til prisen, og er veldig glad for at jeg fikk muligheten til å teste den ut!

____________________________________________

Bruker du bæresele? Hvilke egenskaper synes du en bæresele bør ha?

7 Superheltene: Å flytte med Barn

Jeg har opplevd det selv da jeg var liten: å flytte fra alt som er kjent og kjært. Familie og skolekamerater, venner og hjem ble borte, og jeg måtte begynne på nytt. Med nytt språk attpåtil. Derfor var det ekstra vanskelig for meg å ta avgjørelsen om å flytte med barna våre til Norge, selv om det egentlig var det som var planen hele tiden. 

De siste ukene før vi reiste fra Berlin var harde. Jeg vinglet frem og tilbake i hodet mitt. Er dette slemt gjort mot dem? De har jo ikke noe valg. Det er vi som bestemte dette, og de blir røsket opp etter røttene på grunn av våre ønsker og drømmer. Hva med deres ønsker? Og når er egentlig barn gamle nok til å få ha noe å si i sånne saker? Ikke sånn rettslig sett, men følelsesmessig. Hva om de kom til å mistrives? Hva gjør vi da? 

Tankene holdt på å ta fra meg gleden ved å fytte. For det var jo mye fint som ventet oss, men jeg klarte ikke helt å glede meg like mye som jeg gjorde før det var på tide å dra. Det reiv og svei i samvittigheten. 

Siden jeg følte meg såpass hjelpesløs og nervøs for hvordan barna ville reagere, så gjorde jeg en del research på dette med flytting med barn. Jeg fant en hel haug av artikler, tips og råd fra psykologer og begynte å føle meg roligere. Over alt leste jeg at barn tilpasser seg fort, og at språket kommer som regel helt av seg selv osv osv. Dette visste jeg jo fra før, men det var godt å få det inn med teskje.

Tipsene har jeg samlet på, og tenkte å dele dem med dere:

  Forberedelser: 

Det vi gjorde for å forberede jentene på flyttingen, var å begynne å fortelle dem om det en god stund i forveien. Likevel passet vi på at ikke det ble for lenge å vente før det faktisk skulle skje, så nyhetene fikk de høre ca 8 uker før vi flyttet. Vi passet på å holde en glad tone, og fortelle dem hva som skulle skje på en forståelig måte: "Vi skal flytte til Norge om noen uker til. Da skal vi bo i nærheten av familien vår. Vi skal ikke bo i denne leiligheten lenger, men vi skal få et nytt hus og det blir nok veldig gøy!"

Senere når vi hadde funnet hus, så viste vi dem bilder av det nye hjemmet vårt slik at de hadde noe konkret å forholde seg til. Storejenta var veldig gira og viste stolt frem bildene av det nye huset til besteforeldre og venner.

Videre fortalte vi dem om andre endringer som skulle skje, som for eksempel at de skulle begynne i ny barnehage, at vi skulle kjøpe ny bil, og at de skulle få et nytt barnerom i det nye hjemmet. Lillesøster kan jo ikke uttrykke seg like godt som Storesøster, men hun fulgte som oftest veldig nøye med når vi pratet om flyttingen. Storesøster var veldig spent og gledet seg, og det hjalp nok Lillesøster veldig mye.

Andre viktige forberedelser før flytting med barn, kan være å forsøke å få unna mye av det praktiske før man drar med barna. Det å flytte med barn til utlandet slik vi har gjort, innebærer jo et hav av papirarbeid, tonnevis av utstyr som enten skal flyttes eller selges og kjøpes, og jeg merker godt at vi kunne nok vært litt flinkere på dette området. 
Barnehagen, huset og bilen ordnet vi på forhånd, men alt papirarbeidet som det medfører å være innvandrer med barn, kunne vi nok med fordel begynt på tidligere. Gjør deg kjent med hvilke dokumenter du må ha klare, og hvilke regler som gjelder for akkurat din situasjon. Så slipper du kanskje å vente på time hos UDI  på grunn av kluss med personnummer i flere måneder... *kremt*

Når det gjelde å komme på plass i det nye huset, så fant jeg et kjempelurt tips om å innrede barnerommet først, slik at barna har fått sitt eget leke og soveområde definert, og dermed kan trekke seg tilbake og leke i fred for alle pappkassene, sammenskruing av møbler og styr som pågår i hjemmet. Det er også lurt å ha med favorittlekene før resten av flyttelasset kommer. 

Til og med babyer merker forandringene. Man må nok regne med at babyen kan bli trenge enda mer nærhet, bæring, amming og kos den første tiden.  Det har jeg sett på Lillebror. Da vi ankom hjemme hos familien min før vi fikk nøklene til huset, så merket jeg hvordan han ville amme oftere, våknet mer om natten og var litt mindre sprudlende glad enn det han pleier å være, den første uken. Men så fikk han sitte i vippestolen sin og så fort han fikk øye på lekene som hang og dinglet på stolen, så kom smilet tilbake for fult. 

 Si Farvel: 

En avskjedsfest kan være like viktig for de små som de voksne. Også handler det ikke bare om å si farvel, men også å feire den nye fremtiden sammen med dem man er glad i. Vi samkjørte familiebursdag med farvelfesten, og fikk en herlig dag med familie og et par nære venner som gjorde veldig godt. 

I barnehagen i Berlin fortalte vi de ansatte om planenen våre i god tid, slik at både de og de andre barna var forberedt på å si hadet. Dette hjalp også spesielt Storejenta som fikk bearbeidet tankene sine om flyttingen også i barnehagen. Vi ble fortalt at hun snakket mye om at hun gledet seg til å begynne i en norsk barnehage og bli "den nye jenta".  Modige Storejenta vår!

 Behold kontakten: 

Vi er heldige som lever i den digitale tidsalderen, for det å beholde kontakten med familie og venner i utlandet er ufattelig mye enklere nå enn før, og det setter jeg stor pris på. Vi bruker skype for alt det er verdt, og har til og med overtalt farmor til å få seg apper på mobilen som gjør det mulig å sende små videohilsener over nettet. Moderne besteforeldre liker vi altså!

Ellers så fortsetter vi å holde jentene oppdatert på alt som skal skje fremover, for vi er jo ikke helt inne i rutine og hverdagsliv enda. Men det kommer. Og jeg har på følelsen at det kommer til å bli veldig bra! 

Jentene har taklet overgangen utrolig bra. Mye bedre enn jeg fryktet. Tilvenningen i barnehagen har gått over all forventning, og de er nå rundt 5 timer i barnehagen og koser seg maks, helt uten mamma og pappa. De er mine superhelter!

__________________________________________________________________

Har du flyttet med barn? Hva syns du var det mest utfordrende ved å flytte?