8 Mammalivet i form Uke 4: Fem tips til trening med barna

Mammalivet i form uke 4: Få kidsa med på laget!

"Det er så vanskelig å finne tid til å trene", sier vi ofte. Men hva om vi slutter å lete og heller tar oss tid? Det å "finne" tid til å få mosjonert når man har små barn er ikke særlig effektivt. Hvis jeg tenker -jeg trener/tar litt meg tid når jeg får tid til det eller "finner" tid, så ender det som regel med at jeg ikke finner mer enn et par minutter i uka. Det er alltid et fjell av skittentøy i kurven eller et møkkete kjøkkengulv som finner meg før jeg finner tid til å gjøre noe for meg selv. 

Derfor har jeg i løpet av de siste fire ukene forsøkt å tenke slik at jeg skal ta meg tid til å gjøre det som gir meg overskudd, og det som gir meg aller mest energi og humørboost, er trening.
Så i steden for å tenke "jeg kan ikke trene nå som ungene leker med saks og papir -noen må jo følge med på dem", så inviterer jeg dem heller til å bli med på treningen. 

Og som følge av dette lille eksperimentet har jeg funnet ut hvor utrolig morsomt det er å trene med barna. Det er ikke alltid de holder ut i 20 minutter med meg, men de er i allefall VELDIG engasjerte og jeg glemmer bort at tiden som jeg lette etter og koser meg med treningen.
Her er en oversikt over den siste treningsuken og hva jeg laget tid til. En del av disse øktene gjennomførte jeg sammen med ungene. 

Her er fem tips til hvordan du kan trene sammen med barna:

1.Yoga er en perfekt treningsaktivitet for å gjøre sammen med barna. De små er naturlig fleksible og myke, og så er de som regel veldig begeistret for å prøve seg på rare yogastillinger. Alle yogastillingene finnes i forskjellige vanskelighetsgrader og man kan tilpasse øvelsene til barnas evner, slik at alle føler de mestrer treningen. Jeg viste den enkleste variasjonen først, og så den vanskelige:

Yoga kan virke komplisert, men jeg lover det er så gøy når man kommer i gang! Jentene mine syns det var vanvittig underholdende å se mamma med rumpa i været og jeg trengte ikke å spørre dem to ganger om de ville prøve selv... Her er en fin oversikt over basic yogastillinger.


2. Dans! Jeg har sjelden møtt barn som ikke liker å danse og bevege seg til musikk. For noen dager siden satte vi på en CD og kjørte i gang en skikkelig danseøkt sammen med jentene. Det finnes en haug av morsomme ting man kan gjøre i forbindelse med dans, som for eksempel hermeleken. Denne likte jentene veldig godt, og alle lo da mamma skulle herme etter fireåringen sine mooves. De syns også det var veldig stas når jeg bærte dem og danset tango igjennom stua med dem, og jeg kan love at du får svettet hvis du svirrer rundt med en fireåring og en toåring på armene til et par sanger! 

3. Pilates: Denne treningsformen fokuserer på å styrke kjernemuskulaturen igjennom øvelser på matte og bruk av egen kroppsvekt. Jeg er pilatesfrelst, og bruker veldig ofte Blogilates på Youtube som inspirasjon og veiledning i pilatestreningen.

Barna syns det er superfascinerende å se videoene, og prøver seg på de fleste øvelsene eller sitter musestille og følger med så de kan prøve senere. (Når de egentlig skal sove...) Her finner du blogilates sine videoer på Youtube -anbefales! 

4. Sisten: Gode gamle sisten eller "tikken" som vi kalte det der hvor jeg vokste opp. Denne leken inviterer til mye løping, og er fin å gjøre utendørs. Helt topp kondistrening og byr på mye læring for de små som blir kjent med spillereglene. Etter tjue minutter med tikken er hjertepumpa til mamma i full fart og endorfinene suser. 

5. Barnevekt: Ikke barnevakt, altså. Jeg trener bare hjemme eller ute i naturen, og har ingen treningsapparater tilgjengelig. Men til gjengjeld har jeg tre barn, som elsker å være treningsvekter for mamma. Benkpress med barna som vekt, push-ups med babyen under deg på matta (Lillebror ler seg i hjel av meg!) og knebøy med en liten apekatt på ryggen eller i bæresele er noen eksempler på hvordan du kan involvere selv de minste barna i treningen. 

Favorittøvelsen min med barnevekt er utfall med Lillebror i bæreselen. Disse gjør jeg innimellom husarbeid mens jeg bærer ham, og i løpet av dagen er jeg sikker på at jeg har laget meg tid til over 100 repetisjoner! 

Nå må dere ikke tenke at det er boot-camp hver dag, hele dagen for barna våre. Det handler om å ha det gøy sammen og gjøre mosjonering til en naturlig del av hverdagslivet. Jeg gjør mitt beste for å ta meg noen minutter 4-6 ganger i uka for å gi kroppen noe å være glad for, og hvis barna er hjemme når treningslysten kommer, så lar jeg ikke det stoppe meg. Det trenger ikke å være en totimers økt heller, og barna sier jo ifra hvis de blir slitne og tar seg en pause. Så hvis du lurer på hva du skal finne på med barna når de mørke, våte høstkveldene kommer, så vet du det nå: Trening med barn anbefales varmt for både mamma-sportiser og pappa-sportiser!

Ps: Ikke glem å tagge treningsbildene dine med #mammalivetiform på instagram så jeg kan se hvem som er med meg på laget. Heia DEG!

_____________________________________________

Har du prøvd å trene sammen med barna?
Har du noen lure tips til trening med barn? Jeg blir veldig glad for nye idéer!

26 Brev til min sønn: Da du var seks måneder gammel

Det er tidlig. Hendene dine søker. Jeg er såvidt våken, men jeg merker de myke fingrene dine mot kinnet mitt. De stryker og klemmer utforskende og forsiktig Det er en usedvanelig god måte å våkne på. Jeg ligger der med lukkede øyne og håper at du kanskje finner ut at du skal sove litt lenger siden mamma gjør det. Men da strekker du armen din langt til værs og lar den lille, lubne hånden din lande med et dask i pannen min. God morgen mamma.

Jeg åpner øynene litt småirritert, og det første jeg ser er øynene dine. De er så blå. Hvor har du fått dem fra? tenker jeg mens irritasjonen over den dunkende svien i pannen min fordufter. 

Du har de blåeste øynene av oss alle. 

Så smiler du. Et gedigent tannløst smil som gjør at morgengretne meg blir nødt til å like morgener, på en måte. 

Du smiler og spreller med hele kroppen som om du vil si: "Hei mamma! Det er en ny dag og jeg er så glad for å se deg!"
Du snur deg over på siden med liten anstrengelse og ser på meg mens du fortsetter å veive med hendene, klapse meg i pannen og dra meg i håret mens du forteller meg hva du har drømt. "aahouwugrrrrrrh". 

Det må jo ha vært noe fint, så glad som du er.

Det er midt på dagen. Vi sitter ved kjøkkenbordet og spiser lunsj. Eller, det vil si: jeg sitter og spiser, og du griper etter alt jeg har på tallerkenen og prøver så godt du kan å få tak i det jeg har i munnen mens jeg tygger. Du snur deg mot meg på fanget mitt og studerer meg. Du smatter og lager tyggebevegelser. 

Jeg gir deg en gulrotbit og du går løs på den med en imponerende innsats. Du bryr deg ikke om det faktum at du ikke har noen tenner, eller at gulrotbiten er ukokt og steinhard. Det er stas å få kjenne smaken og øve seg. Så stas at du gjerne veiver med hendene og piper høylytt mens gulrotbiten flyr ut av hånden din i en bue før den lander på gulvet. Du blir så forskrekket at du slår ut med begge armer og velter vannglasset mitt.  

Heldigvis har vi blitt godt kjent i løpet av de siste seks månedene, at jeg vet å plasserre varme væsker som kaffe og te på trygg avstand, og så har jeg alltid flere gulrotbiter til deg på bordet.

Av og til får du smake på mer enn harde grønnsaker, og da blir du så glad! Hadde du fått det som du ville, så hadde du blitt servert et kyllinglår med poteter og brun saus til hvert eneste måltid, men magen din liker ikke når det går for fort, så vi tar det rolig. Heldigvis har du et gående meieri av en mamma som holder deg mett.

Det er ettermiddag. Solstrålene står på skrå og treffer stuegulvet der hvor du ligger på magen og holder taler. Taler i flertall ja, for du er ikke akkurat stille av deg. Du legger ut om alt du måtte ha på hjertet, alt det du ser rundt deg, hvor glad/ikke glad du er og hvis mamma beveger seg for langt bort, så roper du med bestemt tonefall at dette er uakseptabelt.

Du liker å kjenne på nye ting, og aller helst stikke dem så langt inni munnen at jeg blir litt skeptisk. Du er spesielt glad i harde ting du kan bite på, for en dag har du tenkt å få tenner og de vil du jammen være klar for å bruke. Du er sjelden i ro, og selv om du ikke helt har knekt krabbekoden enda, så prøver du ut alt som muligens kan føre deg nærmere målet ditt som for tiden er å få tak hvilken som helst elektrisk ledning for å gnage på den til din store fryd og mammas forskrekkelse.

Når søstrene dine raser inn døren og roper etter oss, sperrer du opp øynene. Du kjenner stemmene deres, og du vet hva som kommer. Du forsøker å spinne rundt din egen akse så fort du kan for å se dem når de kommer. Bakholdsangrep er ikke så stas. 

De løper inn i stuen og kaster seg ned på gulvet for å klemme deg. 

Eller mose deg. De mener sikkert å klemme og stryke, men det oppleves kanskje litt mer som en slags hallo-brytekamp for deg. Som regel lar du dem hilse på deg slik de foretrekker, men går de for lagt så piper du på mamma. Det er jo hyggelig å være populær, men fans kan lett bli overivrige, og det kan være litt skummelt.

En dag har du tenkt å bli stor nok til å kunne mose dem tilbake. Jeg tror vi gleder oss like mye til det begge to. 

Det er kveld. Du ligger på stellebordet som ikke er noe stellebord. Det er en vaskemaskin som av og til durer, men det gjør ikke noe. Du liker duringen, og du elsker disse øyeblikkene vi har sammen på badet om kvelden. Ofte er du nybadet, og det er noe av det beste du vet. Vi tuller og lager rare ansikter til hverandre. Jeg kiler deg der jeg vet du er mest kilen, og du ler så mye at du blir sliten og gjesper. Jeg forsøker å kle på deg mens du vrir deg fra side til side og gliser lurt. Sjekk hvor sterk jeg er i ryggen da, mamma. Jeg kan snu meg rundt mens du tar opp pysjen, og til og med vri meg ut av den før du rekker å få igjen den siste knappen! 

Den leken syns jeg ikke er fullt så morsom.

På soverommet er det mørkt og stille. Når jeg legger deg ned, vet du hva som kommer. Du snur deg på siden og spreller. Ofte kommer det små hyl av forventning. Det er kveldskos og kveldsmat! Jeg tror dette er favorittøyeblikket ditt, -det er i allefall mitt. 

Vi ligger mage mot mage og du lager koselyder mens du passer på å få orden på håret mitt før du blir for sliten til å løfte armene. Litt etter litt blir pusten din roligere, og jeg tar hånden din og legger den på kinnet mitt. Den lille, myke hånden har en magisk evne til å døyve alt som er vondt og vanskelig. I hvertfall for et øyeblikk, og det er gjerne i det øyeblikket at jeg selv sovner med hånden din på kinnet mitt.

20 Mobbing eller Humor?

Hakeslepp var reaksjonen da jeg fikk høre uttalelsene til en kjent norsk komiker og mamma for noen dager siden. Sort humor og ironi er noe av det som får meg til å le mest, og det å spøke om tabubelagte temaer syns jeg ofte kan være forfriskende og avskrekkende, men jeg lurer virkelig på hva som fikk Sigrid Bonde Tusvik til å tro at det hun gjorde var morsomt. Det samme gjelder teamet bak Tordsag Kveld fra Nydalen (TKFN). Er dette virkelig humor? Er folk bare for nærtagende, eller var det riktig med en offisiell unnskyldning?

Det hele begynte da Sigrid i sitt TV-program "Sigrid blir mamma" fortalte om hvor redd hun var for å få et barn med Downs Syndrom. Hun forteller at hun gikk langt for å forsikre seg selv om at barnet hun bærte på, ikke hadde et ekstra kromosom. Hun har også vært åpen om at hun garantert ville tatt abort om det hadde vist seg at barnet hadde downs. Allerede etter disse uttalelsene begynte folk å reagere, men etter forrige ukes sending av humorprogrammet fra Nydalen, fikk komikeren virkelig kjenne på reaksjonene. 

Gjengen bak Torsdag Kveld fra Nydalen er kjent for å ta opp tabubelagte temaer på en humoristisk måte. Denne gangen spøket Sigrid og Brungot om Downs Syndrom. Hun i rollen som komikerikonet Anne-Kat Hærland, og Brungot som Jan Thomas. 

"Du er jo helt ute da, Jan Thomas. Fy f... Har du Downs syndrom, eller?"  Var en av replikkene til Sigrid.

I ettertid har foreldre til barn med Downs reagert kraftig i media og forlanget en unnskyldning fra komikeren. Jeg har fulgt diskusjonen med stor interesse, og fant dette blogginnlegget av en mor til en jente med downs, hvor en del lesere forsvarer Sigrid og det som bloggforfatteren kaller mobbing av folk med Downs. Personen bak kommentaren sier:
"Jeg er blond... og må til stadighet tåle blondinevitser - uten at jeg skriker høyt om det! Bare for å sette ting helt på spissen!"

 Er dette en innstilling mange har? Er det helt greit å spøke om hva som helst, uansett på hvilken måte, så lenge man kaller det for en spøk? Og er blondinevitser likestilt med nedlatende sketsjer om mennesker med Downs som blir sendt på riksdekkende TV? Eller er begge deler like ille, og bør vi kanskje regaere like sterkt på blondinevitser, tjukkevitser, innvandrervitser?

 Jeg lurer på hva konsekvensene hadde vært om temaet for TKFN hadde vært "afrikanere" eller "kvinner" i stedet for downs. Hadde vi reagert på samme måte? Hadde det vært like mange som forsvarte Sigrid og de andre i programmet da?

Som sagt så er jeg en person med sans for beksort humor og ironi, men akkurat denne saken fikk meg til å tenke over hvor grensene går. En gang var det faktisk et kjært familiemdlem som selv har Downs, som tok meg på senga med ordentlig selvironi, og jeg lo godt sammen med vedkommende. Akkurat den hendelsen syns jeg bare var fin og morsom, men denne saken med Sigrid har fått meg til å tenke mye over dette med humor vs respekt.

Selv spøkte jeg gjerne om den gigantiske babymagen jeg fikk da jeg var gravid med Lillebror og de sjuskete, rare mamma-antrekkene jeg brukte de første, slitsomme ukene. (*kremt...og bruker enda..) Men likevel syns jeg ikke det var så morsomt når andre folk i fullt alvor begynte å fortelle meg at magen min var ALT for stor, eller at eller at jeg bar på uoppdagede tvillinger -for så å kalle det en spøk. Ikke det at babymage-vitser er likestilt med Downs-syndrom -på ingen måte. Men jeg kjente selv på det, med min uvanlig store mage og alle vitsene som kom, at bra humor handler for meg om timing og respekt. De beste komikerne jeg vet om, har evnen til å se hva som er sømmelig i ulike situasjoner, og på hvilken måte man kan være morsom uten å såre andre.  Etter reaksjonene å dømme, gjorde Sigrid og TKFN en skikkelig bommert på det området, og såret mange, men jeg hevder ikke at det er forbudt å spøke om visse ting for det om.

Det viktigste som jeg syns har blitt sagt av foreldre til mennesker med downs, er noe trebarnsmamma Tove Margrethe Fjellvang Lie, postet på facebooksiden sin: 

"Sigrid Bonde Tusvik, du kan gi deg nå! Du trenger ikke å fortsette å snakke nedlatende om eller harselere med Downs syndrom. Visst har vi ytringsfrihet i landet vårt, men vi snakker om en svakere stilt gruppe som også ser på programmet ditt og forstår"

Etter at en uttalelse fra Fjellvang Lie til Romerikes Blad i dag tidlig om Sigrids opptreden, har komikeren lagt seg langflat og sier at hun er lei seg og at hun har stor respekt for barn med spesielle behov.

Så nå har unnskyldningen folk krevde kommet, men jeg lurer fortsatt på hvorfor Sigrid i det hele tatt var med på en slik sketsj hvis hun har så stor respekt for mennesker med spesielle behov, og om denne unnskyldningen kom fordi hun først nå har insett hvor grensa går, med tanke på hvaslags humor som sømmer seg på TV. Mange av dem hun snakket om sitter faktisk og ser på, og jeg lurer på om hun tenkte nøye igjennom det før hun gikk på scenen, eller om hun antok at personer med Downs "bare sitter og ser på Kaptein Sabeltann" som det ble sagt...

_________________________________________________

Så du Sigrid på Torsdag Kveld fra Nydalen? Hvordan reagerte du?
Er det greit å spøke om personer med spesielle behov på den måten eller er dette mobbing?
Hvem har hovedansvaret for etikkproblemet her -Er det TV2 eller Sigrid?

25 Mammalivet i Form Uke 3: Ikke fortell meg hvordan jeg skal se ut

Joggeskoene mine er arvet, jeg trener i tights som jeg kjøpte for 5 år siden for en hundrelapp og jeg har ikke råd til å kjøpe løpeshorts i alle regnbuens farger. Jeg har to plagg som kan kalles treningstøy, men helt ærlig så passer de ikke helt etter svangerskapet. Sammenlignet med de glamorøse fitness-og sportydamene som det vrimler av i media, på blogger og instagram, så hender det at jeg føler meg som en dårlig etterligning av disse superfreshe menneskene. Disse som flyter en meter over bakken i superfint treningstøy av nyeste sort, som planlegger treningsukene i lang tid på forhånd, som tilsynelatende har full kontroll på kostholdet og kan løpe flere mil uten problemer. Disse som har så stramme kropper med så mye muskler at de ser ut som marmorstatuer av greske gudinner. Dem ja. Hurra for dem og deres helse altså! Jeg beundrer dem! Men noen ganger er det noe herk for en lettpåvirkelig sjel å se slikt.

Et av disse øyeblikkene hadde jeg etter forrige ukes løpetur. Jeg løp langs landeveien med et smil om munnen, for det gikk jo kjempefint og jeg hadde det så gøy...de første fem minuttene. Men så begynte det å bli vanskelig. Er jeg virkelig SÅ dårlig til å løpe? Samtidig begynte jeg å tenke over hvor utrolig shabby jeg måtte se ut i det slitte tøyet og de gamle joggeskoene. Jeg kjente motivasjonen synke, og da jeg var halvveis på løpeturen, måtte jeg ta en pause ved havet. Der hadde jeg en indre pep-talk med meg selv som går noe ala dette: 

Du er ikke "de andre". Dette er din reise, og du må begynne der du er nå. Hvordan du ser ut mens du trener, det slitte tøyet, hva andre menneskers resultater og seiere er tar INGENTING vekk fra det du presterer. Gjør det du kan, for ALT teller!

Ja jeg vet det er tullete å sammenligne seg selv med andre, og treningstøyet har jo ingenting å si for hvor mye en kan oppnå. Men jeg bare et menneske og har mine svake øyeblikk hvor jeg blir revet med av "fitspo"-bilder, glitteret og kommersialismen av sunn livsstil som florerer der ute. Av og til er det fint med instagram og blogger med trenings og kostholds-tema for å la seg inspirere, men jeg syns ofte det blir for mye fokus i feil retning. For meg kan det bli for mange bilder av perfekt skulpturerte kropper og folk som har skapet stablet fullt av det dyreste treningstøyet i alle farger og modeller. Var det ikke sunnhet det handlet om? Eller var det om å gjøre å ha flest løpesko og treningsoutfits? Perfekte lår og rumpe -Eller en velfungerende og sterk kropp? Det er fort gjort for tankene å spore av. Det er helt ok å investere i praktisk treningstøy, for all del, men syns dere ikke det fokuset på det ytre tar litt av noen ganger? Jeg lurer på hva dagens ungdommer tenker om dette. Jeg håper ikke det er gutter og jenter som sitter der hjemme og ikke tør å gå på treningssenteret fordi at de ikke har de nyeste nike-skoa eller den dyreste tightsen...

Problemet med Fitspo

"Abs are made in the kitchen" er et slagord som dere kanskje har sett rundtforbi på nett? Det finnes fult av dem. "You can't have a million dollar body if you eat from the dollar menu" osv. Det menes kanskje at man må spise sunt for å få en sunn kropp og det er jeg med på, men problemet jeg har med disse fitspo-sitatene, er at de nesten alltid er klistret på et bilde av en standard type perfekt muskuløs kropp som bare har noen skarve gram fett under huden. I tillegg så handler de fleste av slagordene om hvordan vi bør se ut.
 Jeg tror de aller fleste vil bli skuffet hvis de trener utelukkende for å få denne perfekte kroppen som blinker mot oss på alle kanalaer. "Strong is the new Skinny" -sier dem. Det er jo på en måte positivt. Det er sikkert sunnere å ha muslker enn å være et utsultet beinrangel, men kan vi vær så snill slutte å fortelle hverandre hvordan vi skal se ut?! Det finnes ikke en idealkropp -få det inn!

Selvfølgelig syns jeg det er stas hvis jeg både føler meg, OG ser sterk ut, men det er ikke alfa og omega å bli som de vaskebrettdamene. Jeg vil bare bli den sunneste versjonen av meg selv -uansett hvordan den måtte se ut. Så her er mammalivets tilpassede fitspo-sitat til dere. Helt uten kroppspress og med valkete mage på bakgrunnsbildet:

You're welcome

 Jeg jobber med meg selv og innflytelsen alt det ytre har på meg, og forsøker å begrense tiden jeg bruker på slike nettsider. Jeg forsøker å holde skikk på tankemønstrene og fokusere på å jobbe med formen min, og jeg feirer hver eneste (om enn så beskjedne) lille seier. 

Så SO WHAT om jeg ikke har eller noen gang vil få den sixpackmagen,  og so what om jeg ikke ser så fantabolous ut i de slitte tightsene mine. -Jeg føler meg smashing og høy på endorfiner etterpå uansett. Jeg blir gladere, friskere og legger sikkert til en del år på livet mitt av å trene. DET er hva jeg håper jeg kan holde som mantra fremover, og det er det jeg vil at mine barn skal lære av meg.

Så mens alt dette har surret oppe i hodet mitt den siste uken, har jeg begynt å merke endringer i formen.

Slik har uke 3 sett ut hos meg:

Fremgang:
Som dere ser fikk jeg ikke presset inn like mange timer med aktivitet som jeg gjorde den første og andre uka. Men jeg har trent mer enn tre ganger, (som var målet) og hvis jeg ser på den lyse siden, så merker jeg at jeg holder ut lenger for hver treningsøkt og det er kanskje like bra som flere timer med lavere intensitet? Jeg kan presse meg selv lenger nå, og det merkes: jeg har vært støl hele uka. Dette må jo bety at formen sakte men sikkert blir bedre, og det er så utrolig deilig å kjenne at det SKJER noe!

I tillegg til at jeg har hatt lengre økter, har jeg også tatt noen yogaøvelser her og der spredt utover dagene. Jeg merker at det blir lettere og lettere å få til stillingene jeg har øvd mest på. Det ser langt ifra perfekt ut, men jeg ramler i hvertfall sjeldnere...

Treningspartnere!

Annet nytt fra siste uke er det at mannen min har blitt interessert i pilates! Vi har allerede hatt et par økter sammen om kveldene og jeg håper vil kan få det inn som rutine et par ganger i uka. Ingenting er bedre for min motivasjon enn en treningsmakker! 

Løping
Det ble med den ene løpeturen forrige uke. Kroppen var helt gåen i flere dager etterpå. Jeg må nok innse at slk løpeformen er akkurat nå, så hadde jeg tapt mot en 80-åring med rullator i 2kilometersløp. Jeg må senke forventningene, og passe meg så ikke jeg presser kroppen for hardt når jeg løper. Neste sommer håper jeg å kunne løpe forholdsvis langt uten å måtte klamre meg til en lyktestolpe og gispe som om jeg har gjeller i stedenfor lunger når jeg har løpt i 10 minutter. 

Mål 
Uke fire håper jeg at jeg får inn 3-4 økter pilates eller yoga og 1-2 rolige joggeturer, men jeg vet at det alltid kan bli annerledes. Så lenge jeg får blodet til å pumpe og muslkene til å jobbe så er jeg fornøyd! Neste Mammalivet i Form-oppdatering kommer allerede mandag, selv om jeg var litt sent ute denne gangen. 

Ser dere det jeg ser? Kneet kommer høyere denne uken hurra!

Teknisk arbeid
Det jobbes fortsatt med designendringer og slikt på bloggen, og jeg hadde håpet at det skulle være ferdig nå men det drøyer visst en stund til. Men jeg har i hvertfall fått grønt lys for å blogge igjen selv om ikke det nye er på plass enda. Så I'm back -og håper dere fortsatt er med meg både her og på instagram! Tusen takk for alle de motiverende bildene dere legger ut! Fortsett å hashtagge bildene deres med #mammalivetiform slik at jeg og resten at teamet kan se dere i action og bli inspirert!

Fin treningsuke til alle sammen!

__________________________________________

Hva syns du om fokuset på det ytre mtp trening? 
Blir du motivert eller nedfor av fitspo? Hvordan har din treningsuke vært -merker du endringer i formen?

29 Mammapermisjonsfantasier

Jeg lærer visst ikke alltid så fort. Hver gang jeg har vært gravid så skjer det. Jeg begynner å innbille meg ting. Forestillingen om permisjonstiden er åh-så annerledes enn virkeligheten mens jeg fortsatt er full av baby.

Okay greit, så visste jeg ikke hva jeg gikk til med det første barnet. Og det gikk jo som dere vet ganske skeis i starten. Barseltida og egentlig hele det første året fikk dessverre ikke så bra som jeg hadde sett for meg, men jeg kom meg på beina igjen, akkurat i tide for neste graviditet. Men da begynte jeg igjen å fantasere.

For når man er gravid så drømmer man jo gjerne om det første året med babyen og alt det man skal bruke tiden til. Hver gang jeg har hatt en leieboer i magen, har jeg gått og fantasert om alle de morsomme permisjonsaktivitetene, de lange morgenene med god tid til å rydde og ikke minst alt det jeg skulle ordne når jeg først hadde så mye tid! For man har jo så himla god tid når man nettopp har blitt mamma…

Da Lillesøster kom, gikk mye bedre enn første gangen i starten. Barseltiden ble ikke like hard som første gangen, til tross for kolikk og mange hundre timer med byssing og bæring. Jeg holdt meg på beina til skrikeukene gikk over, og nå skulle jeg virkelig NYTE det neste året i permisjon.

Nå skulle jeg begynne på den lange lista med de herlige permisjonsaktivitetene jeg hadde ventet på og virkelig KOSE meg. Jeg skulle sove lenge om morgenen, gå turer hver dag med babyen, planlegge og ordne med matlaging, sortere alle barneklærne som vi ikke trengte lenger og få kroppen i form igjen innen hun fylte fire måneder. Jeg skulle endelig få gått til frisøren oftere enn hvert andre år, jeg skulle fremkalle masse bilder og lage album, gå på babytreff, spille inn alle sangene mine, nyte caféturer med venninner og så skulle jeg endelig få sortert alle de single sokkene. Jeg skulle lakke negler mens babyen sov, dra på utflukter til nye steder med gullungen, dra på kunstgalleri med henne som sov i vogna og selvfølgelig strikke. Masse.

Hold ut single sokker! Snart begynner permisjonen og dere skal endelig gjenforenes med deres respektive partnere!

Da jeg ventet Lillebror hadde jeg ca samme plan som forrige gang: Nyte-nyte-nyte, og samtidig være supereffektiv i permisjonen. For det er jo det alle gjør, tenkte jeg. De superkoser seg samtidig som hjemmet ser strøkent ut fordi at de har jo så mye tid til å dulle med støvsuging og gulvvask! Det bakes cupcakes og middagen lages fra bunnen av. Det blir alltid nok av tid til strikking av nydelige babyplagg innimellom all babysvømmingen og turgåingen med den fine barnevogna. I hvertfall på facebook.

Dette var altså det jeg innbilte meg. Virkeligheten, den så ca slik ut:

Sove lenge-ish...eller kanskje ikke. Noen morgener var det opp klokken altfortidlig selv om jeg da virkelig hadde planlagt å få hvilt meg litt. Jeg var jo i mammapermisjon for søren. Men babyen hadde andre planer:  pupp, bleie, pupp, bæring, bleie, litt kosetid, pupp mens jeg trøkket i meg et knekkebrød og en halvspist banan som storesøster hadde lagt igjen på frokostbordet, -ja og så litt mer pupp før den første luren rundt lunsj. Da var jeg som regel så utslitt at jeg duppet av i sengen mens jeg ammet og våknet to timer senere i full panikk. Jeg hadde jo ikke handlet middag enda! Ikke hadde jeg fått dusjet eller pusset tenner heller.
Så var det ryddingen og barneklærne som skulle sorteres. Egentlig skulle jeg invitere en venninne på kaffe, eller i det minste få gått meg en tur, men jeg bare lå der i sengen og stirret på den lille og lurte på hvordan i all verden folk klarer å nyte denne tiden mens de samtidig får til så mye.

Som regel ble det til at jeg på ettermiddagen raste rundt med babyen på armen mens jeg tok meg en kattevask, pusset tenner mens jeg skrev handleliste og prøvde forgjeves å fikse på det håret som ikke hadde møtt en saks på over to år mens strikkepinnene lå der og hånte meg fra stuebordet. Jeg heiv på meg gravidbuksa som var den eneste buksa som passet ( ja jeg skammet meg, for treningen kom jeg liksom aldri i gang med før ungen nesten kunne gå) og snublet ut av huset rundt klokken tre med babyen bundet på meg i bæresjal. 

Barnevognturer ble det fint lite av med de to yngste som storkoser seg i bæretøy men avskyr alt som har fire hjul. (Inkludert bil –farvel utenbys-utflukter!) Jeg har per i dag hatt en vogntur med Lillebror som varte i over 30 minutter, og jeg har fått strikket et eneste babyteppe i løpet av tre permisjonstider. At ikke jeg lærer! 

Jeg har selvfølgelig hatt det veldig fint sammen med babyene mine og det har vært mye kos, men jeg ser jo nå i ettertid at jeg dro de fantasiene mine litt vel langt, og la altfor mange planer og press på meg selv.

Nå som jeg sannsynligvis ikke kommer til å få flere barn, (kan ikke love noe, men heller mot ikke) har jeg tatt et oppgjør med mammapermisjonsfantasiene mine. Dette kan være siste sjanse! Det er slutt på skyhøye ambisjoner om fantastiske hobbyprosjekter, det er nok hvis huset ser sånn halvveis ut på hverdager og jeg har ikke planer om å passe inn i den trangeste dongeribuksa før gutten har fylt et år lenger. Jeg lager ofte posesuppemiddag, trener for min egen skyld når jeg har lyst og tar på meg gravidebuksa (helt uten å skamme meg!) de dagene jeg ikke finner noe annet som passer. 

Siste sjanse til å kose meg i perm. Mulig jeg dropper scrappe-ambisjonene denne gangen og heller stirrer på han her.

Ordet permisjonskos har blitt redefinert i mitt hode og det betyr ikke lenger at jeg skal klare ditten og datten i en viss rekkefølge. Jeg koser meg så lenge Lillebror er fornøyd, og jeg holder hodet over vannet ved å ta meg tid til en kaffe i blant og treffer venner slik at jeg ikke glemmer hvordan man har en voksen samtale. De slitte hårtuppene har enda ikke fått vært hos frisøren, men jeg nyter det å skrive på kveldstid og se tv-serier eller musikkvideoer om rever (*kremt*) som lindrer stress. Lillebror får henge i puppen så lenge han vil, og barnevogna får han sitte i når det passer ham. Strikkepinnene ligger pent pakket bort i en eske med støv på, og jeg nyter min egen slaskete form for permisjonskos. 

Strikketøy-horder: Jeg samler på halvferdige strikkeprosjekter...

____________________________________________

Hvordan så dine permisjonsfantasier ut?
Hva er permisjonskos for deg og har mammapermen blitt slik du så den for deg?

47 Drømmen om nummer Fire

Dere får garantert én til-minst, har jeg øfte fått høre fra venner og bekjente. Dere er bare sånne som har huset fullt av barn og mye liv rundt dere, sa noen til meg. Jeg liker tanken og syns det var hyggelig sagt. For jeg har alltid ønsket meg mange barn og mye liv rundt meg, ("mange" som i mer enn tre barn) men jeg er ikke sikker på at det å ønske seg noe er grunn nok til å sette et nytt menneske til verden.

 Jeg føler meg ikke ferdig med å få barn, men jeg kan heller ikke se for meg en fjerdemann i fremtiden akkurat nå. Tre føles komplett når jeg ser hvor forskjellige de er, og hvor hardt vi må jobbe for å møte de behovene de har, være tilstede for dem alle, og fortsatt ha tid til overs for andre ting i livet enn barn. Samtidig så er jeg usikker på om barna har godt av flere søsken.

Noen er helt sikre.
Jeg kjenner par som var helt sikre på at de skulle ha så og så mange barn før de i det hele tatt hadde blitt gravide. Et av parene var sikre på at de ville ha tre -hverken mer eller mindre, og et annet sa de ønsket seg to og ikke kunne tenke seg flere. Slik har det også blitt.

 Jeg har alltid vært mer eller mindre åpen når det gjelder antall barn i familien vår.
Jeg drømte alltid om en stor familie med flere enn to barn. Mange flere! Samtidig hadde jeg i bakhodet at jeg (og mannen) muligens kom til å kjenne at det holdt etter to eller tre, og slik er det litt akkurat nå.

Nå kan det hende at besteforeldrene til 

barna våre svetter litt av alt dette barnepratet. 

-slapp av folkens. Ingen "nyheter" fra denne kanten.

Likevel dukker drømmen om nummer fire opp med jevne mellomrom som en fargesprakende regnbue i bakhodet mitt. SE her borte! Så fantastisk! Så vakkert! Men så blir den borte like fort som den dukket opp, (ofte i forbindelse med at et eller flere barn skriker) og jeg kan ikke helt huske hvorfor jeg syns den derre regnbuedrømmen var så flott.

Look -over there! Babies, Rainbows and Unicorns!

Jeg har alltid vært litt misunnelig på de parene som bare vet hvor mange barn de skal ha. De vet når de er ferdige, og virker trygge og tilfreds med valget. Selv har jeg enda ikke kjent på den følelsen av å bare vite at jeg er ferdig med å få barn. Jeg venter fortsatt på den følelsen av å være helt sikker, selv om vi pr. i dag ikke har noen planer for å få en til.

 Kanskje denne forestillingen om at alle mammaer får den følelsen før eller senere er noe jeg bare innbiller meg? Er det slik at de parene som "vet" hvor mange barn de vil ha, vet det fordi de bare bestemte det av praktiske årsaker? To er nok fordi vi vil jobbe fulltid, tre passer akkurat inn i stasjonsvogna, et barn er enklest å reise med, jeg orker ikke et svangerskap til.
 Det kan finnes mange praktiske grunner.  

Som det følelsesmennesket jeg er, så blir det gjerne til at jeg tenker at jeg må følge hjertet, men problemet er at hjertet mitt i dette tilfellet roper JADDA flere barn om tre-fire år til! Stor familie er drømmen! Mens hodet mitt sier Rolig nå. Stopp mens leken er god.
Men den regnbuen gir seg ikke. 

____________________________________________________

Hvor mange barn ønsker du deg og hvorfor?
Hvordan vet du at du er ferdig med å få barn? Er det en følelse, eller et bevisst valg?

16 Mammalivet i Form: Uke 2 Forventning vs Realitet

Uke to av #Mammalivetiform er over og jeg har kommet over den opprinnelige treningsfobien som holdt meg tilbake i lang tid etter fødselen. Jeg var redd for å føle at jeg ikke fikk til noe med denne kroppen som hadde vært igjennom tre tette svangerskap. Hva om jeg ikke klarer å løpe like fort som før, eller løfte like tungt? Hva kommer jeg til å føle da, tenkte jeg. Men ved å starte i det små, og glede meg over hver lille forbedring, så har treningsgleden begynt å stige for hver gang jeg får skvist inn en økt. Greit, jeg får ikke til like mye som jeg gjorde før. Ikke i nærheten engang. Men jeg gir meg ikke, og det er jeg stolt av!

Jeg har kun trent hjemme eller gått tur, og ikke på treningssenter. Om ikke så lenge til vil jeg nok trå opp på treningssenteret igjen, men for nå så er det mye mer praktisk å trene hjemme i stua med Lillebror på gulvet ved siden av meg. Dessuten så er det praktisk når jeg ikke kan skylde på den dørstokkmila lenger -for treningen skjer jo hjemme uansett!

Slik har treningsuka mi sett ut:

Fem timer aktivitet! Her slår jeg min egen rekord for andre uka på rad! Jada, bare le av meg, jeg vet det er litt morsomt, men dette er en radikal endring av aktivitetsnivået i mitt liv.

Fem timer er en enorm forbedring!

Det var såpass ille før ja? 

Jepp. Såpass.

Mye av "treningstiden" har jo gått til turgåing og det er jo topp, men jeg planlegger å bytte ut litt av den tiden med løping etterhvert. Løping var jo noe som jeg pleide å elske...den gangen jeg var god til det. 

Det er noen av dere som har spurt meg hvordan jeg trener pilates, så det vil jeg gjerne dele med dere. Jeg bruker faktisk Youtube! Nærmere bestemt "POP Pilates" med amerikanske Cassey som driver bloggen Blogilates. Cassey er en pilatesinstruktør som har et sprudlende humør og masse supre (helt gratis!) treningsvidoer ute på Youtube. Videoene er på 5-30 minutter og tar for seg muskelgruppe for muskelgruppe. 

Jeg pleier å slenge meg på treningsmatta og velge meg en video på 10 eller 20 minutter -alt etter hvor mye tid jeg har på meg før neste bleieskift/amming/middagslaging eller hva enn det er. Ofte blir det til at jeg rekker både en og to videoer, og da kjenner jeg det dagen etter! Jeg anbefaler dere virkelig å ta en titt på POP Pilates. Dette er dama som fikk meg i form etter forrige graviditet, så jeg vender trofast tilbake til henne denne gangen også!

Den siste uken har jeg begynt på min personlige yogautfordring. Jeg har lyst til å bli mer fleksibel i kroppen, flinkere til å holde balansen og puste riktig. Sånn sett er jo yoga midt i blinken, men akkurat nå føles det som det vil ta ÅR før jeg klarer å få til en ordentlig yogastilling uten å se ut som jeg skal til å drite på meg...

FORVENTNING:

Bilde fra fitsugar.com: Åh så grasiøs jeg kommer til å bli!

(DEN BRUTALE) REALITETEN:

Okay... kanskje ikke enda

Litt bedre? Nah. Men Practice makes perfect. -eller kanskje bare litt bedre? Jeg satser på litt bedre.

Fortsett å tagge bildene deres på insta med #mammalivetiform -jeg følger med og blir supermotivert hver gang jeg ser et nytt treningsbilde poppe opp! Så utrolig flinke dere er! Dere har faktisk fått meg opp av sofaen mange ganger denne uka så TUSEN takk for det!

Den neste treningsuken skal altså bestå av pilates, styrketrening, mer yoga og forhåpentligvis mer løping. Jeg skal faktisk driste meg til å snøre på meg løpeskoa akkurat nå, og se frykten i øynene. Løpeformen er nok fullstendig fraværende, men et sted må jeg bare begynne. Jeg prøver å tenke på hvor jeg kan være om noen måneder i steden for hvor begrenset formen er akkurat nå. Det kan jo bare gå oppover -ikke vel?

Wish me luck!

_______________________________________________________

Hvordan har din treningsuke sett ut? 

Hva er du mest stolt av denne uka?

10 Fem Fine Frokoster & Powersmoothie

Frokost er høydepunktet i morgentimene for meg. Helt ærlig så er det ofte mat og kaffe som er hovedmotivasjonen min for å få skrotten opp av sengen når ungene våkner før soloppgang. Bleieskift og antrekksdiskusjoner med to små selvstendige jenter er ikke så forlokkende når man føler at man nettopp har lukket øynene for natten...

Siden jeg begynte på Mammalivet i Form- prosjektet, har jeg skjerpet meg enda mer på kjøkkenet, og prøver så godt det lar seg gjøre å variere frokosten (som til nå har bestått av en kaffe og et kjedelig knekkebrød med gulost...)  med næringsrike og gode ingredienser. Når det er sagt, så er jeg fryktelig lat på morgenen, så det er ikke alltid jeg orker å diske opp med fristende bufféter hvor alle næringsgruppene er fornuftig representert. Derfor har jeg funnet noen gode, superenkle og raske frokoster som jeg veksler mellom. 

Her noen av mine favorittfrokoster!


Sjoko & Kokos-havremiks, nøtter og blåbær. 


Denne lager jeg de dagene jeg føler jeg bare MÅ ha noe søtt på morgenen. Den smaker deilig sjokolade og nøttene gir ekstra krunsj. OBS: dette er ikke lavkarbo, men så er ikke jeg så fryktelig strikt på karbene mine mens jeg ammer...
Slik gjør du:

• 2dl havre, 1dl kokosraspel, 2ss kokosolje, 2ts mørk kakao og 1-2ss honning/agavesirup blandes i en bolle. Jeg bruker en skje eller sleiv til å røre til alt er godt blandet.
• Ha yoghurt naturell/gresk yoghurt/ tyrkisk yoghurt i en skål og strø havreblaningen over
• Strø 2ss nøtteblanding og blåbær på toppen. Her kan man fint bruke frosne blåbær!

Nyt! 

Jeg syns den søte smaken og den syrlige yoghurten er en perfekt kombinasjon!

ChorizoKnekkebrød



Denne er super når jeg får lyst på noe salt og krydret. Chorizo (spansk pølse) finner du i påleggshylla på matbutikken, som regel i nærheten av pepperoni. 

Slik gjør du:

• Ha cottage cheese, rapidsalat og Chorizo på et fullkornsknekkebrød.
• Krydre med litt malt pepper. 

Nyt! 

 Jeg bruker som regel Wasa sitt surdeigsknekkebrød. Utrolig smakfullt og mettende knekkebrød! Snilt mot magen min også.

Aprikos og Chiafrø-müsli:


En annen enkel variant av havreblanding som lages på to minutter.
Slik gjør du:

• Kutt opp tørket aprikos i små terninger
• Bland nøtter, aprikosbiter, chiafrø og havregryn
• Ha yoghurt i en skål og hell blandingen over. 
• Avslutt med litt honning eller agave på toppen. (Moderate mengder!)

Nyt!
Jeg var skeptisk til chiafrø helt til jeg prøvde det. Jeg trodde smaken kom til å dominere over de andre ingrediensene, men det gjorde de ikke. Chiafrø er stappfulle av fiber, Omega3 og mineraler. Try it!

Avocado og egg

Fett og proteiner utgjør en stor del av mitt kosthold. Men det kan være vanskelig å få i seg nok sunt fett i hverdagen. Det blir fort til at jeg tyr til for mye av fete melkeprodukter, og det er ikke helt heldig for hverken magen eller huden min. Denne frokosten inneholder sundt fett fra avocado og proteiner fra egg.
Slik gjør du:

• Kok eggene i 5-7minutter slik at plommen forblir bløt og god!
• Ha litt naturell smøreost på et surdeigsknekkebrød.
• Kutt opp avocado og gul paprika og legg det lagvis over smøreosten
• Krydre med favorittkrydderet. Jeg brukte en blanding fra Santa Maria som heter "Chicken and Steak" som inneholder bla chili, paprika, sennepsfrø og hvitløk. Den passet perfekt til denne frokosten!

Fiberrik og frukt

Knekkebrødet Fiberrik fra Sætre har lenge vært en favoritt her i huset. Disse inneholder utrolgi mye fiber og metter veldig!
Slik gjør du:

• Smør knekkebrødene med en blanding av naturell smøreøst og grov sennep.
• Ha på ost og kokt skinke
• Kutt opp litt appelsin og sleng på noen cherrytomater og vips så har du en variert og smakfull frokost på et par minutter!

PowerSmoothie:

I tillegg til fiber, fett og proteiner så prøver jeg å få inn litt kosttilskudd og et grønnsaksboost hver morgen. En enkel måte å få fylt opp grønnsakskvota for dagen er å lage grønn smoothie. Denne smoothien er min absolutte favoritt når det kommer til de grønne variantene.

Ingredienser:

2 modne mango i terninger

3-4 håndfuller vasket, fersk spinat

5-7 spirulina tabletter (kan sløyfes)

1/2 grønt eple i biter

1/2 banan i biter

et par dråper stevia om du ønsker enda søtere smak

2dl kaldt vann for mer flytende konsistens. 

Slik gjør du:

• Ha 2dl vann og spirulina i mikseren og kjør til tablettene løser seg opp
• Kutt opp frukten og vask spinaten og kjør i miksernen til det blir en jevn blanding
• Smak til med stevia om du ønsker med sødme
• Server med isbiter hvis du liker drikken ekstra kald 

Dette blir nok til 2-3 glass. Doble gjerne oppskriften så har du et mellommåltid til senere!

Nyt! 

Spirulina tar jeg først og fremst fordi den er en god kilde til jern, og vanlig jerntilskudd har en tendens til å være veldig plagsomt for magen. Hvis noen av dere har andre tips til gode jernkilder så blir jeg veldig glad! 

Alle disse frokostene kan selvfølgelig spises som lunsj, mellommåltid eller til kvelds også, men dette er altså det jeg liker best å starte dagen min med. 

_____________________________________________________

Hva spiser du til frokost for tiden? 

Del gjerne hvis du noen tips til sunne og raske frokoster -jeg trenger inspirasjon!