26 Tre

Surprise! Jeg er her enda! Tre dager over.
 Litt mer gravid enn i går, og takket være en spontan intimkonsert: -litt mer fødeklar. 

I går var altså jentene ute en liten tur sammen med Oma, og det var så deilig å få puste ut. Tror de små også var rimelig glade for å få en liten pause fra mamma og pappa, for da de kom hjem, skjedde det noe magisk! De holdt en av de herlige, spontane konsertene sine for oss hjemme i stua. Storesøster spilte ukulele, Lillesøster holdt takten med xylofonstav, og begge to sang hver sin sang, samtidig. 

De rigget til og med en liten scene av en trekasse, og konserten varte i over et kvarter. Det var så herlig å se dem sånn. Endelig begynner de å ligne på seg selv igjen.

Da de var ferdige, gav de seg selv en stående applaus og Lillesøster ropte høyt "BVAVO BVAVOO!" 

Mammahjertet smeltet selvfølgelig som sjokolade i en klam bukselomme, og jeg måtte felle en tåre. (Helloooo hormones..) 

Litt synd at jeg ikke fikk bilder av konserten, men jeg følte ikke for å forstyrre dem i øyeblikket. Akkurat da var det viktigere for meg å bare nyte og suge til meg den herlige stemningen i stua. 

I dag var jordmor på besøk. Andre overtidskontroll, og det er ikke mye som har endret seg siden sist. Det virker som kroppen min har satt ting litt på pause pga stresset vi har hatt den siste uken. Jordmor sa hun kunne merke at jeg var veldig stresset og anspent i kroppen, så hun kjørte på med litt ekstra akupunktur i dag for å roe nerver og for modning for fødsel. 

Når helsekortet er fullt og kontrollene må føres på gule lapper er det vel kanskje på tide å føde?

Jeg føler meg litt bedre etter at jeg fikk fikset tannen min, og det ser ut til at jentene muligens er på bedingens vei, ( *BANK i bordet!* ) så nå må jeg bare få roet nervene mine og komme i ordentlig avslappet fødemodus slik at kroppen blir klar og lillebror ikke må vente altfor lenge.

Jordmor anbefalte oss å se noen morsomme filmer, slik at vi kanskje kan få skylt bort litt stress med latterhormoner. Jeg syns det hørtes ut som en god plan.

Kan dere anbefale noen gode komedier? 

18 Zwei

Statusupdate:
Tann: Fikset (sånn provisorisk i hvertfall)
Barn: Fortsatt syke 
Baby i magen? - Ja

Da er vi altså to dager på overtid og jeg er sjeleglad for at Lillebror holdt seg inne i natt slik at jeg fikk tid til å få fikset tannen min i dag. Det er godt å kunne drikke og spise igjen uten smerter! (Og nei jeg fikk ikke bedøvelse, men det gikk greit fordi det var raskt over.)

Stakkars jentene våre er fortsatt veldig reduserte i formen. Storesøster er feberfri, men apetitten og humøret halter... Lillesøster har skyhøy feber og laber allmenntilstand, så hun får paracet og ibux både natt og dag. Stakkars lille...

I dag ble tøffere enn forventet for oss voksne. Lite eller ingen søvn mange netter på rad, syke barn og fødsel i vente er ikke akkurat en ideell situasjon, og i dag ble det rett og slett litt for mye for alle sammen. Jeg tror vi er litt lei av hverandre, hele gjengen.

Så nå har Oma vært og hentet jentene, slik at de små får seg en trilletur og litt frisk luft, og mannen og jeg får en pustepause før det er påan igjen.

Storesøster har et rolig øyeblikk med byggeklosser. Takk gud for sånne pauser.

Nå som jeg er på overtid, er det jo naturlig at meldingene og telefonene fra familie og venner tikker inn. Folk vil vite om jeg "merker noe". Jeg forstår jo at det er kjempespennende, og at folk gleder seg veldig. Men det er litt absurd at "alle" vil at babyen kommer NÅ, mens jeg går rundt og håper så inderlig at han blir inni magen i noen dager til. Ikke det at jeg syns det er så herlig å være så sinnsykt sprenggravid. For jeg merker på kroppen at det holder i massevis nå. I løpet av de siste par dagene har det plutselig blitt utrolig tungt å være gravid.

Men: To syke små jenter er ikke gøy. Og to syke + en nyfødt baby er nok ikke kjempemye morsommere. Så derfor går jeg gjerne noen dager til på overtid! 

Det hadde vært fantastisk om vi i allefall kunne vært kvitt feberen før han kommer. Jeg er livredd for at han skal bli smittet, for det skjedde da Lillesøster ble født. Forkjølelse er ingen spøk for en fersk baby liksom.

Stille før stormen? 

Okay, nok sutring. La oss se på det positive i situasjonen:

-Jeg blir muligens ferdig med strikkeprosjektet mitt før babyen kommer hvis jeg går noen dager til over tiden.
-Vi har fått innarbeidet skikkelige nattevåk-rutiner før Lillebror i det hele tatt er født
-Vi får vennet oss til at leiligheten generelt ser ut som et katastrofeområde før babyen kommer
- Snøen rekker forhåpentligvis å smelte før jeg føder, slik at trafikken i byen roer seg og jordmor rekker frem til fødselen
-Kanskje Lillebror til og med får dele bursdag med søsteren sin som er født i
 slutten av mars. Praktisk.


Neida.. vi kommer sikkert til å le av det hele når han først er her. For det viktigste er jo at fødselen går greit og at Lillebror og jeg er i god form. Toåringer og treåringer er bare syke ofte, og sånn er det med den saken. Kanskje jeg bare er så opprørt og stresset fordi at jeg føler jeg har lite kontroll over ting? Jeg vet ikke. Det føles som skuldrene mine snart gror seg fast i ørene mine, så stresset jeg er. Men jeg skal prøve mit aller beste for å komme i rett sinnstemning for fødsel. Tror det nok er det lureste.
Takk for at dere holder ut med meg i disse anstrengende og klagete siste dagene!





Noen som har noen gode tips til hvordan å stresse ned?

58 40 weeks: Ticking Time Bomb

Herregud, nå er vi faktisk der. Overtid. Jeg er over 40 uker på vei, og fortsatt ingen baby. Det er så rart å stå her, rett ved målstreken og ikke ha peiling på når tid jeg kommer til å faktisk være i mål. Jeg er liksom ferdig med 99% av denne reisen, og snart begynner en ny og enda større reise som trebarnsmor og nybakt guttemamma.
Men før den tid...La oss ta et lite tilbakeblikk på dette svangerskapet:

I fjor sommer da den positive testen lyste mot oss var en spesiell dag. Jeg husker at jeg var i sjokk. Vi hadde tenkt å vente litt lenger med nr.3, men Lillebror hadde andre planer.
Men selv om vi var lettere sjokkert, så kunne vi ikke annet enn å smile. For et barn til ønsket vi oss jo likevel, og det å kunne bli gravid er jo ingen selvfølge. Veldig snart begynte vi å glede oss. 

Så kom det uker med usikkerhet, mange ultralyder og så kvalme Da vi endelig var over 12 uker, senket vi skuldrene litt. Kvalmen dabbet av noen uker senere, og jeg feiret med å gå opp mange kilo veldig raskt, før det roet seg litt igjen.

Har du sett en så ferdigbakt babymage før? Det har tydeligvis ikke mange Berlinere, for her sperrer dem opp øynene når jeg vagger forbi i sneglefart. 

I uke 13 var vi på en ultralyd hvor det første vi så var en liten stump og noe annet mellom beina, som pappaen syns lignet mistenkelig på en liten guttetiss. Noen uker senere fikk vi dette bekreftet, og vi var i ekstase. Samtidig var det rart å tenke på at vi ikke fikk noen jentebaby denne gangen. Dette var noe helt nytt. Vi skulle bli foreldre til en GUTT! 
Jeg må innrømme at det til tider har føltes helt absurd at min jentekropp kan produsere et menneske av hannkjønn liksom. Er det bare meg som tenker sånn?








Nå som det nærmet seg halvveis, begynte jeg å tenke på å kjenne liv i magen. Jeg hadde kjent det rundt 18-19 uker første gangen, og 14 uker andre gangen. Men denne gangen skulle det drøye. Morkaken lå visst godt plassert på fremsiden, fikk vi vite på ultralyd i uke 17, så det var ikke rart at jeg ikke kjente noe. Jeg ventet og ventet. Hver kveld lå jeg musestille på sofaen med lukkede øyne og hendene på magen og ønsket meg mer enn noe annet å kjenne et lite plopp under navlen.


Først i uke 19 kjente jeg noen små sommerfugler i magen. I uke 20 var jeg helt sikker. Det var like spennende som første gangen. Like etterlengtet og like godt var det også når jeg etter uke 21 fikk daglig bekreftelse fra Lillebror om at han hadde det bra.

Ukene gikk, og magen vokste. Men det var ikke før i uke 24-25 at det virkelig ble tydelig. 
Fra og med uke 24 begynte jeg med ukentlige oppdateringer her på bloggen. Dere kan finne en oversikt over alle disse, uke for uke her. 

Det føles som om dette svangerskapet har gått utrolig raskt i forhold til de to andre. Det har vært veldig annerledes å være mamma til to små på under 4 år, og være gravid samtidig. Svangerskapet har liksom bare gått sin gang i bakgrunnen. Ikke det at det har vært bare enkelt, men jeg har på en måte ikke hatt så mye tid til å gå rundt og bli utålmodig, og det er litt godt. Samtidig så klarer jeg selvfølgelig å få litt dårlig samvittighet for at jeg kanskje hadde kunnet nyte svangerskapet mer enn det jeg har gjort hvis jeg hadde hatt mer tid. Heldigvis vet babyer hvordan de skal bake seg selv inni magen, for ellers hadde dette svangerskapet blitt en katastrofe.

Dette er sannsynligvis mitt aller siste svangerskap, (ok der fikk jeg det til å høres ut som om jeg har vært gravid 17 ganger eller noe...) og det er jo selvfølgelig litt vemodig å tenke på, selv om det sikkert blir veldig godt for kroppen min å hente seg inn etter nesten 3 år med konstant babybaking...  Jeg elsker å være gravid. Det føles som en ære, og et privilegium å få bære fram et barn. (Greit, ok, man tenker kanskje ikke så mye over ære og sånt når man henger over doskåla da, men dere skjønner hva jeg mener...lov med litt kjiséer sånn helt på tampen vel?)

Jeg er stolt av denne kroppen min og jobben den har gjort. Ja, det har blitt noen merker her og der, og når jeg ser meg i speilet, så er det ofte vanskelig å fatte hvor mye kroppen har endret seg på noen få år. Men det er positive endringer jeg ser, fulle av gode minner. Jeg mener ikke at jeg digger å ha slappere hud eller at jeg syns strekkmerkene mine er skikkelig hotte, for det gjør jeg ikke. Men jeg aksepterer endringene og er stolt av det jeg har gått igjennom. I'm a mom with the marks to prove it. 

Nå skal kroppen igjennom en stor endring igjen. Veldig snart. Og jeg gleder meg. Du kan godt vente noen dager til, Lillebror, (siden sykdommen hersker i heimen for tiden) men vi er klare for deg når som helst og er utrolig spente på å treffe deg!

Jeg føler meg som en tikkende bombe for tiden.

Sånn helt uoffisielt, så tipper jeg at det blir fødsel enten 13. eller 16.mars, og at Lillebror vil veie ca 4000gram. Men det er bare vill og ukalkulert tipping. Mest for å underholde meg selv.
Har dere lyst til å være med og tippe fødselsdato og fødselsvekt kanskje? Den som tipper riktig, får ære og berømmelse! (eller noe sånt.. hehe) 

Har du opplevd å gå på overtid? Hvor mange dager?
Ble du fryktelig utålmodig, eller klarte du å beholde vettet i de siste laaange dagene?

5 Liten

Du blir så fryktelig liten når du er syk. Du som vanligvis er tøffere enn toget,  du som vil greie alt på egenhånd og aldri lar deg stoppe, -du blir plutselig en skjør liten baby som trenger mammaen og pappaen sin så intenst. Hele dagen og hele natten. Sove på brystet. Et marathon av byssing og bæring, snyting av nese og dosering av medisiner. Søvnløse netter med hosting, nysing og gråt. Du krever endeløs utholdenhet og nerver av stål av oss.

Selvfølgelig vil vi være der for deg, mer enn noe annet. Vi SKAL være der. Det er jobben vår. Og vi vil at du skal føle deg trygg og elsket, men noen ganger river vi oss i håret og har bare lyst til å gi opp. Det er ingen enkel oppgave å være sykepleiere for en smårolling. Vi gjør vårt beste, og vi er veldig, veldig glade i deg. Også når vi rister på hodet og uffer oss litt over trassanfallene dine. Det er lov å være litt liten når man trenger det.

6 Eins

1 dag på overtid. To syke småjenter og en veldig vond tann.
Vi venter helst litt til, og storesøster "rydder opp" i babymagasinene i mens...

Termindagen kom og gikk uten action. -og takk og lov for det, for jeg er ikke akkurat i fødehumør for tiden. Utrolig merkelig å gå ifra å være SÅ klar for fødsel til å ønske seg at det drøyer minst et par dager til. Jeg VIL gå på overtid, for det passer ikke med fødsel nå.
Lillesøster er kjempedårlig med høy feber. Storesøster har heldigvis ikke feber lenger, men sliter med en kraftig forkjølelse og ørebetennelse. Jeg har fått time hos tannlegen i morgen tidlig, for å sette inn ny fylling etter at den gamle falt ut i går. Så nå håper vi bare at alle blir friske og at jeg rekker å få fikset tannen før det blir fødsel. 

Jordmor var her for første overtidssjekk i dag. Vanligvis er jo de fleste damer rimelig gira på å føde når de er kommet over 40 uker, men jeg var veldig klar på at hun fikk passe seg så ikke hun satte i gang noe i dag. Så det ble ingen undersøkelser av livmorhals eller forberedende akupunktur på meg. Kun standard oppfølging med hjertelyd, blodtrykk osv, og alt så supert ut. Lillebror koser seg i magehuset sitt. 
Jeg fikk streng beskjed om å ta det helt med ro de neste dagene, så jeg ikke blir syk selv, og slik at Lillebror kanskje venter litt til så jentene rekker å bli kvitt dette fæle viruset før han kommer.

Så da blir det nok et par dager til med innetid og rolig tidsfordriv på oss...

Hjemmelaget tryllestav "hokusPokus bort med virus!" / Påskefarger på små negler
Duplotårnbygging er terapi for syke småjenter
Rart å se Lillesøster så rolig og stille / Frosne blåbær er best når man har vondt i halsen

Håper bare at tannlegebesøket i morgen ikke setter i gang ting...

Sist jeg var hos tannlegen, ville hun ikke gi meg lokalbedøvelse siden jeg var gravid. Men jordmor mente i dag det var helt tullete og sa jeg fint kunne få bedøvelse.


Er det noen som har erfaring med dette? Det er vel ikke farlig for Lillebror om jeg får en sprøyte hos tannlegen?


ps: skal prøve å få til 40 ukers bilder senere i dag, men kan ikke love noe. Litt vanskelig å ordne fotoshoot når man har to små sjuketroll inne i studioet (soverommet vårt) hele dagen ;) 

26 Termindagen: Bad timing

I dag er det termindato. Hurra osv... Men desverre er sjangsen for at det blir fødsel i dag minimal. Uttrykket "bad timing" har vel sjelden vært mer passende...

Takk Gud for denne etter en lang natt. Rakk akkurat å drikke halve før jeg hadde et uhell...

Jeg har vært ganske innstillt på å gå på overtid. I hvertfall en dag eller to. Men nå er det nesten sånn at jeg føler jeg MÅ gå en uke over tiden, minst. Slik at vi får tid til å få orden på alt kaoset. 

Fem grunner til at jeg kommer til å knipe igjen i noen dager til:


1. Storesøster har blitt ordentlig syk igjen. Feber, halsvondt, øreverk, vil ikke spise, vil ikke noenting. I natt våknet hun med skikkelig heavy neseblod og fikk selvfølgelig helt panikk stakkar liten. Jeg lå og overvåket henne resten av natten, for det føles ikke helt greit å se ungen sin styrtblø som det der...

Like sta som alltid. Foretrekker fortsatt å gå med forskjellige sokker. 

2. Lillesøster har også blitt syk igjen. Jess. Vi har så flaks. Kun noen dagers pause fikk de, stakkars små, før det var påan igjen. Lurer på om det vil ta hele to uker før de blir friske igjen denne gangen også. Håper ikke det. Heldigvis har hun en pappa som er veldig god å sove på.


3. Bare sånn fordi at det er så typisk meg, så klarte jeg å miste en tannfylling på det mest upassende tidspunkt ever. (Jeg som aldri har hatt hull i tennene, klarer alltid å ødelegge dem på andre måter når det passer vanvittig dårlig)
Så nå må jeg på hastetime hos tannlegen i morgen eller tirsdag og få fikset tanna igjen. Blir godt å få herjet litt med mine ekstremt følsomme tenner uten bedøvelse i tannlegestolen. Frem til da blir det nok kun flytende føde igjennom sugerør på denne dama, for det å ha åpent inn til nerven i tanna når man prøver å spise eller drikke er vondere enn å trøkke ut en unge faktisk! Dritkjipt, for jeg kan ikke trøstespise meg igjennom disse sykedagene med ungene engang... 

4. Etter en uke med milde varmegrader, sol og vårlukt i luften, fant vinteren plutselig ut at den ikke var helt ferdig likevel. Vi har fått snø og minusgrader igjen. Det er meldt -12 til tirsdag. Herlig, sykdoms og babyvennlig vær... 

5. Og som følge av sykdom og stress så  ser selvfølgelig leiligheten ut som...vel.. døm selv... Fikk ikke akkurat kjempemye fødelyst av det her gjorde du vel?

Så de neste dagene vil inneholde legebesøk med de små pasientene våre, tannlegetortur på meg, og latterlig mange minusgrader for oss. Jeg som følte meg rimelig klar for å treffe Lillebror, håper nå heller at han går med på å vente litt til. En uke kanskje?

Selvfølgelig har jeg jo ingen kontroll på når han velger å komme, men jeg mistenker at psyken spiller en viss rolle mtp når fødsel starter. Håper min kropp skjønner at fødsel akkurat nå hadde vært veldig bad timing. 

Beklager kjære dere, at dette innlegget ble litt i overkant deprimerende. Er ikke helt min stil dette, men som dere sikkert forstår så har hormonene tatt helt overhånd og jeg føler meg rett og slett litt lost i alt dette kaoset. Enklere sagt enn gjort å skrive innlegg som drypper av positivitet når man er sprenggravid og mer eller mindre utbrent. Men kanskje noen også setter pris på at man er litt rå og usensurert av og til. 

Satser på å komme sterkere tilbake veldig snart! Men frem til da blir det å knipe igjen og håpe at Lillebror skjønner at tilstanden her ute ikke er optimal for en liten nyfødt kar.

Håper dere får en fin helg, helt uten sykdom, tenner som ramler ut av kjeften og tundrafrost-tilstander.

18 About choosing something different...

God lørdag! Måtte bare dele denne videoen med dere! Syns den passet så godt mtp innlegget om Hjemmefødslel og Reaksjoner og Refleksjoner. Og så er den dritmorsom da. Min favorittreplikk: "Because we believe in witchcraft!"  Stand up komiker Jim Gaffigan om det å velge hjemmefødsel og det å ha fire barn:

Jeg kjenner meg så igjen!  Det er vanskelig å gå mot strømmen, og derfor er det utrolig godt å kunne le litt av det hele av og til. Ellers så snakker Jim om det å ha "mange" barn, (I gåseøyne fordi 4 barn ikke er noe ekstremt i mitt hode.) og folks reaksjoner på det. Hvordan opplever dere som har mange barn dette? Blir folk sjokkert eller syns de det er flott?

Og sånn in other news: En dag til termin og det skjer ikke stort her. Ikke annet enn at Storesøster har blitt syk igjen, så da vi er påan igjen med nattevåk, skyhøy feber og stakkarslig liten 3åring.
Håper hun rekker å bli frisk igjen før Lillebror kommer. Jaja, vi har i allefall nok å gjøre da, så vi kjeder oss ikke akkurat!

Ha en super helg!
og psst: send meg masse fødetanker da!

14 Kvinnens gave og en ordentlig gentleman

Først av alt: gratulerer med kvinnedagen! Artig at akkurat i dag skjedde det noe som fikk meg til å tenke over hvor glad jeg er for å være kvinne. Men før jeg forteller om det: Hvor fantastisk er ikke denne illustrasjonen? Og litt freaky. Jeg klarer ikke å fatte at det er slik det ser ut inni kroppen min. (Bare det at lillebror nok er hakket tjukkere og lengre enn denne lille bebisen da.) Tenk at vi er så heldige da damer!  At vi får muligheten til å gjøre det der!
Det var det en som minnet meg på i dag. Hvor heldige vi er...

Jeg stod i heisen på vei ut fra legekontoret, (en sånn mini-heis med plass til maks 3 mennesker) ansikt til ansikt med en gammel mann i 80-årene. Han så på magen min og smilte et varmt smil. Så sa han:

  "Dere kvinner er heldige. For en gave. Å bringe et nytt liv til verden! Vet du hva jeg ville gitt for å få oppleve det?" 

Jeg ble rimelig satt ut. For jeg har jo blitt så vant med å få kommentarer på magestørrelsen eller spørsmål om termindatoen osv. Dette var jo noe HELT annet, og jeg måtte konsentrere meg for å ikke felle en tåre. Jeg smilte, heisen sank videre i sneglefart. Han trengte ikke å spørre om det nærmet seg fødsel. Det merket han tydeligvis, for det neste han sa til meg i den bittelille heisen var: 

"Jeg håper det blir akkurat slik du ønsker deg. Det går nok strålende skal du se. Lykke til, og gud bevare deg og babyen din." 

AND here come the waterworks... Jeg klarte såvidt å stamme frem et "Danke schön!" før jeg merket at tårene presset seg på og jeg hadde en gedigen klump i halsen som stoppet meg fra å si noe mer. Vi gikk ut av heisen, ned gangen og den gamle mannen holdt oppe utgangsdøren for meg. Vi gikk ut i den kalde Berlinluften og sa hadet. 
Vi kommer sikkert aldri til å treffes igjen, men OM jeg kommer til å huske det han sa! Nydelige menneske. TAKK! Du er en ordentlig gentleman. 

43 FOTOFREDAG: Drei Jahre

Bildet er tatt sist helg, da solen fristet oss med vår og varme dager. Tenk at det er 3 år siden jeg flyttet til Berlin.

Jeg skal ikke lyve: det var en sinnsyk omstilling å flytte fra en norsk liten bygd til denne byen for nøyaktig tre år siden. Men nå som jeg har blitt vandt med både det å være omringet av tyskere, og det å bo i en storby, så går det mye bedre. Jeg har til og med lært ting og ikke minst lært meg å like en del ting som jeg ALDRI aldri trodde jeg ville klare å like. Hvis dere lurer på hva jeg snakker om så kan jeg nevne at:

-jeg har lært meg å sette pris på suragurker på en helt ny måte. I begynnelsen ble jeg helt satt ut av utvalget, (en hel svær egen hylle, kun til suragurker på glass på matbutikken) men nå setter jeg pris på det. For tenk, noen ganger passer det mye bedre med dillagurk enn sennepsfrø-agurk.

-Jeg har lært meg forskjellen på Bratwurst og Bockwurst

-Jeg har lært at majones faktisk er ganske godt sammen med pomfri 

-Jeg har lært at det å stirre på fremmede, for så å fortsette å stirre, selv etter at vedkommende har sendt deg et irritert blikk, -er helt normalt og sosialt akseptert.

-Jeg har lært meg at det er helt normalt sunt vett, og ikke griskt eller gnient å ta med seg fyrstikkesker, servietter og sukkerpakker når man er på café. Gratis er gratis!

-Jeg har lært meg at det er sykt ekkelt og frekt å stå og snufse med rennende nese på trikken. Det å snyte seg HØYLYTT og grundig mens man er omringet av fremmede derimot -is the way to go.

-Jeg har lært meg at hunder får være med OVER ALT, at de aldri trenger å være i bånd og at det er MIN feil hvis jeg trør i hundebæsj. Jeg har utviklet den innebygde "bæsj-radaren" (for å unngå å tråkke i dritt flere ganger om dagen) som man må inneha for å bo i denne byen. Og ikke minst at jeg bør holde kjeft selv om det kommer en tilfeldig bikkje og legger seg over skoene mine for å sove mens jeg sitter på café.
 Hundemenneskene i Berlin er ikke så glade i kritikk. 

-Jeg har lært meg at det er helt normalt å drikke kaffe sammen med lunsjen sin i steden for vann eller andre kalde drikker. Tyskere bestiller som regel aldri kaffen ETTER måltidet. Det er bare ueffektiv sløsing med tid!

-Jeg har lært meg å hilse og si høyt HEI og Guten Tag når jeg møter naboene våre i trappeoppgangen. Det er nemlig SUPER uhøflig å ikke si god dag til naboene sine, når man treffer dem hjemme. Treffer man dem ute på gaten derimot -er det helt naturlig å overse dem av en eller annen grunn, og late som om man aldri har sett mennesket før.

-Jeg har lært at det er helt normalt og sosialt akseptert å gå rundt i gatene og synge for seg selv. I starten fant jeg jo dette mildt sagt urovekkende, og tenkte alltid at det måtte være noe litt "galt" med vedkommende. Men etter å ha bodd her i noen år, og hørt utrolig mange soloer av fremmede som nynner og synger i vei for seg selv, så har jeg skjønt at det bare er sånn Berlinere oppfører seg når de er i godt humør. Av og til tar jeg selv en trall på vei til butikken, og det er ingen som bryr seg. 

-Jeg har lært meg å stå i kø, sånn SKIKKELIG stå i kø. Ikke sånn norsk "kø" som slynger seg til høyre og venstre og som man aldri er helt sikker på hvem som var neste, slik at man gjerne sniker litt.... NEIN JUNGE FRAU!!! -slikt er ikke akseptert her, og jeg har faktisk gått på et par reale smeller hvor jeg helt uten å mene det, har sneket i køen og fått DEN skjenneprekenen fra fremmede foran minibanken/pølseboden. Ikke snik i køen in Germany. Ikke gjør det!

Ja det er litt av hvert som jeg har lært meg etter tre år i denne byen. Nå gjenstår det bare å lære meg å lage ordentlige Berlinske-kjøttboller og lære meg å like schnapps, så er jeg vel fullstendig integrert! 

Hva er "typisk tysk" for deg?
Har du vært i Tyskland eller kanskje til og med i Berlin? Merket du noen spesielle kulturforskjeller?

25 Hjemmefødsel: reaksjoner og refleksjoner

Hvordan kan jeg være så sikker på at jeg velger riktig? Og hvorfor gruer jeg meg ikke til fødsel?  -I've been on both sides.

Reaksjoner blir det mye av når man velger annerledes enn de fleste. Og Tyskeren min og jeg velger ofte litt annerledes. Nå for tiden er det mest hjemmefødsel og det faktum at vi er "unge foreldre" i tjueårene og har snart tre barn, som bringer ut allslags reaksjoner og tanker hos folk vi møter. Misforstå meg rett: det er bra at vi tenker forskjellig! Alle har jo rett til en egen mening. Det kan likevel være utrolig tungvindt å motta kritikk som bunner i uvitenhet og frykt, og som blir levert på en heller ufin måte. 

Men det tristeste syns jeg er når jeg opplever å møte kvinner som har hatt veldig traumatiske fødsler med mye inngrep, og har derfor fått den oppfattelsen at fødsel er noe grusomt og at kroppen deres ikke kan føde barn uten medisinske inngrep.  

Her på bloggen har det faktisk vært overveldende positiv respons på dette med at vi velger hjemmefødsel, og det er jeg veldig takknemmelig for. -selv de som aldri kunne tenkt seg å føde hjemme selv, har vært støttende, og det er jo helt fantastisk! Det er så lett å være korttenkt og sårende på internett. Men heldigvis ser det ut til at jeg har noen utrolig kjekke folk som lesere. 

En fødsel er en altomveltende opplevelse for en kvinne. (Og for den blivende far også, for denslags skyld) En fødsel og hvordan den oppleves -positiv/negativ, fin/forferdelig, har påvirkning på kvinnens selvfølelse, tanker om egen kropp og ikke minst tanker om eventuelle fremtidige fødsler. 

"Giving birth should be your greatest achievement not your greatest fear."
Jane Weideman

Desverre praktiseres det altfor mye inngrep og tidspress på fødekvinner i dag og dette syns jeg er en utrolig skremmende utvikling. Alle jordmødre jeg har møtt er helt enige om at inngrep i fødselen som regel har en snøball-effekt som igjen fører til andre og større inngrep.
Active management of labor blir mer og mer vanlig. -Noen ganger annonnseres det åpent at sykehuset bevisst kjører dette løpet, men ofte så bare presses det på med inngrep for å drive fødslene videre -uten at det kalles active management. Jeg syns det har blitt altfor akseptert å tukle med naturen.
(Misforstå meg rett: jeg avviser ikke herved at moderne medisin kan være hjelpsomt, men jeg syns definitivt at det er veldig synd, og rett og slett farlig at fødende kvinner blir tuklet med og gjort om til passive pasienter i egen fødsel, selv om de på ingen måte er "syke".)

Så jeg forstår så utrolig godt at det er mange kvinner som får sjokk når jeg sier at jeg vil gjerne føde hjemme, og at de har liten forståelse for at jeg gjerne vil gjøre det uten smertestillende. 

De fleste lurer jo på dette med sikkerhet og slikt, men da jeg forklarer mine grunner (kan leses i denne )  så roer de seg som regel. 
Nei, det som jeg har fått mest reaksjoner på er når jeg forteller at: 
-jeg har klokketro på at kroppen min kan dette her og jeg er ikke redd. Jeg er bare spent og gleder meg.

Den siste der ser ut til å treffe en eller annen nerve hos mange medmødre. 
De får rynker i pannen og ser skeptisk på meg. Som om de tror jeg bløffer. Eller er litt gal.

"Det kan du ikke mene. Det er jo grusomt å føde!" Har jeg fått høre en god del ganger. 
Og det er sikkert enda flere som har tenkt tanken men latt være å si noe.
De fleste som har sagt dette (sånn ca. 9 utav 10) har ikke hatt en naturlig fødsel. Akkurat dette interesserer meg. 
Disse syntes altså det var grusomt å føde med f.eks. epidural og fentanylbedøvelse, og har vondt for å tro at jeg som fødte mitt andre barn "uten hjelpemidler" kan ha den oppfatningen at fødselen uten smertestillende var mye mindre smertefull  enn den medisinerte og en at jeg ser på den som en herlig opplevelse. Og det forstår jeg jo at kan gjøre folk opprørt! For hva er det fornoe juks da? Enten så har de blitt lurt til å ta medisiner som ikke funker særlig bra, eller så er det meg som bløffer. Det må være noe som ikke stemmer.

Okay, hør her: Jeg har vært på begge sider. Jeg har hatt en fødsel med både epidural og annen smertestillende medisin. Den fødselen opplevde jeg som mye mer smertefull og skummel. -men det er sikkert fordi den var så lang, eller fordi det var din første Tenker kanskje noen. Okay, kanskje litt, men jeg tror ikke det er hovedgrunnen. I min første fødsel var jeg jo hjemme med rier i mange timer og følte meg rimelig rolig og balasert. (Om enn LITT utålmodig..) Det var først da jeg kom på sykehuset og ble lagt på ryggen, koblet opp til maskiner og stukket med nåler at jeg følte at fødselen ble grusom. Det var ikke jeg som hadde kontrollen over kroppen min lenger. Jeg var blitt pasient. Det å miste denne kontrollen gjorde meg redd, og det igjen, gjorde garantert smertene verre å takle. 

Visste dere at frykt har en sterk negativ påvirkning på en fødende kvinne, og kan ødelegge for fremgangen i en fødsel? Til og med når frykten kommer fra noen andre enn henne selv, som f.eks en lege. Mer om dette her.

Dopet mamma: Aldri mer medisinert fødsel takk

Etter min første fødsel var jeg tynget av skuffelsen over at jeg ikke fikk en naturlig fødsel. Jeg visste at det å føde ikke skulle føles sånn. Jeg var deprimert. Alt hadde jo gått "bra" med meg og babyen, (sånn bortsett fra det faktum at vi begge var påvirket av bedøvelsen og at hun ikke fikk til å amme før 6 timer etter fødsel) og det var jeg takknemmelig for. Men den gode fødselsopplevelsen med det herlige rushet av hormoner etter fødsel, den øyeblikkelige morsfølelsen, og følelsen av å ha mestret det å føde,  -det opplevde jeg ikke før jeg fødte uten medisiner. Derfor forstår jeg så godt dem som er redde, og dem som syns fødsel er grusomt. Jeg var der selv på et tidspunkt i min første fødsel, og jeg unner ingen den følelsen. Men jeg kom meg heldigvis videre.

Når det ble tid for min andre fødsel  hadde jeg bestemt meg på forhånd for at det ikke skulle bli noen inngrep eller medisiner. Jeg skulle la kroppen min gjøre jobben selv. Jeg skulle stole på det at kvinnekroppen kan føde uten innblandelse av leger og medisiner, og det viste seg å bli en fantastisk fin fødsel, selv om den var lynrask og intens. Ingen bedøvelse, men mindre smerter enn min medisinerte førstefødsel? Hvordan er det mulig?

Jo, her er det "hemmelige" trikset jeg belager meg på når jeg skal føde uten smertestillende: Kjærlighetshormoner. 
Jepp. Det stemmer. Når vi kvinner føder uten å bli tuklet med, lager en skikkelig hormon-cocktail av hormoner som bla. oxytocin, endorfiner, prolaktin og vasopressin. Disse spiller alle en viktig rolle i en naturlig fødsel, men det er oxytocinet og endorfinene som fungerer som naturlig smertelindring. Oxytocinet har også en enormt viktig rolle i det med å føde morkaken, og det å knytte seg til babyen.

Hvis en fødsel får gå uforstyrret frem, vil det utskilles nok av disse hormonene til at en kvinne kan føde barnet helt uten medisiner, men likevel føle at fødselen ikke var grusomt smertefull. Så som svar til dem som har sagt "det kan du ikke mene!" -jo det mener jeg virkelig. Det går an.

Jeg sier ikke at jeg ikke la merke til riene i min andre fødsel, for jo -de var intense! Men de opplevdes aldri som for mye å takle, eller grusomt smertefulle, selv om de var mye mye sterkere, tettere og lenger enn riene jeg hadde i min første fødsel. 
Det mest smertefulle i løpet av min andre fødsel var da jordmor sjekket åpningen. DA skrek jeg. Men ellers hadde jeg følelsen av at dette var min fødsel, og at jeg hadde kontroll. Jeg skrek ikke eller gråt. Jeg var glad og håpefull i denne fødselen. Jeg lo og spøket mellom riene. Jeg følte meg høy på kjærlighet.
I denne videoen med Michel Odent, kan dere lære mer om kjærlighets-cocktailen og tendensene vi ser i dagens føde-politikk.


Kroppen vår kan så mye, og er så vis. Vi må bare stole litt mer på den! Ladies, we are made for this.


Synes du det er rart å ikke grue seg til fødsel? Synes du fødsel er grusomt/skummelt eller likte du opplevelsen?
Hvilke følelser satt du igjen med etter dine fødsler?
Har du opplevd å være på begge sider? (med og uten medisiner) -hva likte du best?

______
Og sånn helt på tampen: Ja jeg er fortsatt (meget) gravid, og gleder meg til å føde!

7 Gemütlichkeit

Jo nærmere vi kommer terminen, jo mer merker jeg at kosefaktoren stiger. Tankene surrer jo bare om babybabybaby og føde-føde-føde hele dagen (og natten) lang.  Behovet for å distrahere meg selv med superhyggelige, avslappende aktiviteter og kos blir større og større. Det er godt å ha noe å gjøre som får tankene over på noe annet. Misforstå meg rett: jeg gruer meg ikke til fødsel! Tvert i mot! Jeg gleder meg så utrolig mye til å føde (og selvfølgelig mest til å treffe Lillebror) at jeg blir rett og slett litt gal av meg selv. 
Da er det godt med litt avledning og Gemütlichkeit. 

Hjemmedag med jentene og Cafébesøk med Storesøster i dag formiddag.

Etter caféturen kom Oma og hentet Storesøster. Så tok de med seg Lillesøster og dro på lekeplassen og koste seg i sola. Jeg fikk et par timer til å gå (vagge) litt rundt alene i godværet og nyte vårstemningen som er i luften. Jeg handlet litt garn og startet et nytt avledningsprosjekt:

Mysigt med strikkeprosjekt...Kanskje jeg til og med rekker å bli ferdig før Lillebror kommer...? 

Så kom jentene og Oma hjem, og Tyskeren min stakk av på spillekveld med gutta. Jentene, Oma og jeg spiste litt, laget perlekjeder, farget fisker og prinsesser og snakket løst om alt og ingenting. Så ble jentene lest for og lagt av Oma, og jeg har nettopp fikset meg en deilig hjemmelaget Chorizo-pizza.



 Nå har jeg benket meg på sofaen med pizzaen, og her blir jeg, mine nakne føtter og fødefjeset mitt resten av kvelden, sammen med min kjære "Patrick Jane" -The mentalist. Ahh Gemütlichkeit! Fødespenning er glemt.
-gravid? hvem?

Ble du veldig utålmodig på slutten av svangerskapet? 
Hva gjorde du for å distrahere deg selv?

18 Utstilling

Å våkne opp til en utstilling er alltid like spennende. 

Storesøster er utrolig opptatt av å bygge, lage og stille opp ting om dagen. Det hender flere ganger i uken at vi våkner til intrikate og veldig nøye oppstillte installasjonskunstverk. Vi får som oftest STRENG beskjed om å la kunstverket få stå. Og det får det som regel. I hvertfall for en dag eller to. Hvis du er på besøk hos oss, må du være forberedt på å klatre over/under stolhytter med teppetak og passe på å ikke tråkke på kunstverk på utstilling.

Fiffig pynting av sofaen: Dette kunstverket fikk stå i fred en hel dag og Storesøster var meget stolt da bestemor kom på besøk og betraktet kunstverket. 

Som foreldre så er vi meget avlslappet i forhold til dette med at barna bruker nesten hele hjemmet som lekeplass. Et par begrensninger har vi jo, som f.eks at kontoret er off limits, og bad og kjøkken er bare lov når mamma og pappa er med. Men ellers får barna boltre seg i stuen, på vårt soverom, inni skapene, på gangen og balkongen. Jeg forstår veldig godt at mange foreldre helst ser at lekene holdes inne på barnerommet, for det er jo slitsomt å plukke opp ting etter dem hver bidige dag over hele leiligheten. Men for oss så har det å la barna utfolde seg fritt flere fordeler enn ulemper. Det at fantasien får fritt utløp og at barna frihet til å fordype seg i leken er viktigere enn å ha en ryddig leilighet. Det prosjektet har vi gitt opp for lenge siden, for å si det sånn...
Dessuten så skaper friheten som barna får en veldig avslappet atmosfære hjemme. Vi trenger sjelden å "underholde" ungene. Hvis de kjeder seg et øyeblikk, så kommer de fort på noe nytt de kan teste ut. Enten det er å bruke gardinene i stua som telt eller spisestuestolene som tog. 

Dagens kunstverk: "Verdens lengste bro" 

I det siste har det gått veldig mye i å bruke alle stolene vi har i hjemmet til å bygge teatersaler og sitteplasser for publikum. Det resulterer selvfølgelig i at jeg med den digre babymagen må klatre over og klemme meg forbi diverse møbler og slikt for å komme meg fra den ene enden av leiligheten til den andre, men likevel er det verdt det...

Jeg har fått noen kommentarer fra bekjente om at barna ikke kommer til å kunne oppføre seg når vi er andre steder på besøk, hvis vi lar dem holde på slik og ta over leiligheten hjemme. Personlig så tror jeg at barna fint klarer å forstå at hjemme gjelder visse regler og på besøk gjelder det gjerne andre regler.

Hvordan er det hjemme hos dere? Er det greit at barna bruker hele hjemmet som lekeplass, eller er det begrenset til barnerommet?
Ser dere noen ulemper ved å gi barna fritt rom til å leke i hele hjemmet? (Sånn bortsett fra rot og kaos da...)

26 Fødefjes

Fødeansikt eller "fødefjes" er et kjent fenomen blandt gravide som nærmer seg termin, og er et sikkert tegn på at det nærmer seg fødsel. Eller, det er nå i hvertfall sånn i min bok. Her er tre sikre bevis på at fødefjeset mitt er på plass:

Rundt ansikt, hoven nese og lepper pluss sjarmerende dobbelthake? Gratulerer -du har fått fødefjes!

Ikke misforstå: jeg syns ikke jeg ser fæl ut. Fødefjes er flott det. La dere merke til pamela-leppene? Smashing vettu...!

Andre sikre bevis på at det i allefall nærmer seg fødsel er at jeg blir mer og mer fan av å la være å kle på meg med mindre det er HELT nødvendig. Jeg går heller rundt her hjemme og fryser enn å ta på meg klær. Ja, du hørte rett. Hvorfor? Vel, når det å ta på seg sokker er et sinnsykt slitsomt prosjekt, så gidder en i hvertfall ikke å ta på bukser om man ikke må!

Samtale mellom jordmoren min og meg i dag tidlig da hun var på besøk: 
JM: "Hvorfor har du ikke på sokker Jona? Blir du ikke kald på føttene?"
Jona: "Ehm, neida.. jeg er så varm atte. Høygravid og sånn vettu... trenger ikke sokker jeg."
JM: *skuler mistenksomt hen på meg*  "Du fikk ikke på deg sokker selv?"
Jona: *Rødmer* "Neipp..." 
JM: "La meg hjelpe deg da." *trer på meg sokker*
Jona: "Tusen takk. Kan du komme tilbake i morgen tidlig og ta på meg bukser å?"

Ja for det er faktisk sånn at jeg nesten ikke gidder å gå ut av huset fordi at det innebærer at jeg må kle på meg bukser, sokker OG sko. Minimum. 
Jeg lurer på hva som hadde skjedd hvis jeg lot være. Hva om jeg bare trasket på butikken i undertøyet og crogs. Hadde blitt en artig mugshot og beskrivelse i politiloggen da.....

Arrestert på matvarehandel i Berlin ved dessertavdelingen:
Naken og (SINNSYKT) gravid kvinne i tjueårene, 168cm høy og knappe 2 meter i omkrets.
Kvinnen hadde sorte crocs og svært hoven nese. 

Fikk du fødefjes rett før du fødte?
Noen som har tips til hvordan en kan få på seg sokker i 9'ende måned?