13 Mandagsbilder: Flashback! uke 35 hos fotograf

Ja jeg lovte vel egentlig å dele noen av disse på bloggen... Da jeg var i uke 35 i svangerskapet, var jeg hos Paul, (en kompis og talentfull fotograf) og tok noen bilder av babymagen.
Det er så uvirkelig å se bildene nå. At det der var kroppen min for noen uker siden, det er så rart. Og at den kulen ble enda  større, det er ikke til å begripe!

Jeg hadde en veldig fin dag i studio med Paul, og jeg er veldig glad for å ha disse bildene å se tilbake på. Spesielt siden dette nok er vårt siste barn.

Når jeg ser på disse bildene, kjenner jeg hvor takknemmelig jeg er til kroppen min som har gitt oss tre fantastiske barn. Klart at kroppen aldri blir helt den samme igjen. Men hvorfor skulle den det? Jeg er jo blitt endret. 
Jeg blir jo aldri den samme igjen uansett.

Noen har spurt om jeg savner babymagen, og det må jeg innrømme at jeg gjør. Litt.
For det er jo noe magisk ved å ha en liten leieboer i magen som sparker og herjer. Det er ingenting som kan sammenlignes med den følelsen når du kjenner en liten fot trykke mot håndflaten din fra innsiden.


Var du hos fotograf da du var gravid?
Er det bare meg som er usedvanlig nostalgisk, eller er det vanlig å savne gravidmagen?




ps: lik facebooksiden til Paul her  for å se de nyeste fotografiene hans.

3 Vårtegn og forelskelse

Heisann. Takk for sist. I dag våknet jeg opp til dette.....

En som jobber med å finne ut hvordan smilemusklene fungerer...

Ok ja jeg innrømmer det. Jeg er hodestups forelska.

Så da var det ikke så farlig da jeg ble møtt av dette synet ute i stua:

Så tittet jeg ut av vinduet og oppdaget at det hverken regnet eller snødde lenger! (får se hvor lenge det varer...)
Og da gjorde det ikke så mye at kroppen fortsatt føles ganske komatøs etter gårsdagens sukkerfråtsing:

Jo for man må jo feire bursdagen sin minst to ganger når man blir to år...

Gårsdagen gikk altså med til å ta igjen bursdagsfeiringen til Lillejenta, som farfar hadde gått glipp av. 

Jentene fikk mer eller mindre styre opplegget selv.

Smarties og kake til middag og skive med leverpostei til dessert, med andre ord. Nydelig.

Vi fikk også (ENDELIG) oppleve noen sikre vårtegn:

Og jeg gliste som en unge på sukkerkick (som jeg strengt tatt var da...) da jentene sleit opp alle blomstene i hagen til farfar. For nå blir det endelig vår. På ordentlig. Kanskje? Håper vi.

Og det er så mange gode, spennende og utfordrende ting som skal skje både i vår og i sommer. 

Det kommer ikke til å bli enkelt. Når jeg tenker meg om, så kommer det sikkert til  å bli sinnsykt mye slit. Men jeg gleder meg. Gode endringer koster som regel litt strev. 

Det gjelder bare å se de små gode tingene underveis, så blir det litt lettere å takle stress og mas. 

Jeg vet det sikkert er dødsirriterende at jeg er så vag akkuart nå. Men dere får bare tåle det ;)

Det kiler i magen.

Ha en nydelig søndag. Med eller uten vårtegn.

29 SOLODEBUT

Plutselig kjenner jeg ånden komme over meg, og angsten som har hatt et klamt kvelertak rundt strupen min de siste ukene, løsner litt på taket. Dette skal jeg klare. I dag skal jeg ha solodebut: Jeg skal ut av huset med hele ungeflokken for første gang alene.

Klokken nærmer seg ti på formiddagen. Jentene skal være i barnehagen om en halvtime. De to har allerede rukket å servere flere saftige trassanfall, lillebror har produsert den første av dagens tretten bæsjebleier. (Sånn, da var det  ordet på plass i søkemotorene..)

Jentene forsvinner inn på hjemmekontoret hvor de absolutt ikke skal leke, men i steden for å løpe etter dem, velger jeg å benytte øyeblikket til å få et forsprang. Jeg hiver på meg klærne, pusser tennene mens jeg koster litt rouge på kinnene mine, binder på meg bæresjalet, kler på Lillebror, og kler lillebror på meg. Dropper å gre håret og hiver på meg en lue.

Det har nå gått hele TI minutter, og jeg har ikke et sekund å miste. Det dødsblikket til førskolelæreren når vi kommer for sent, det vil jeg helst unngå. Spesielt  i dag.

Når jeg er ferdig, finner jeg jentene som leker mor og barn inne på kontoret. Lillejenta har klart å klemme seg oppi vippestolen til Lillebror (som heldigvis viste seg å være ganske stabil) og sitter bom fast og hyler mens Storejenta forsøker å røske henne ut av stolen.

Jeg får dratt henne ut av vippestolen og kler på begge jentene. Nå mangler det bare yttertøy. Men før det må jeg bare kjapt inn på et annet rom for å si noe til Tyskeren. I mens forsvinner søstrene inn på badet. Et minutt senere kommer Storejenta hylende inn til oss.
"R skrudde på VANNET!"
Javel, sier jeg. -Og?
"Vi satt i badekaret, og R skrudde på vannet!"
Dritt.

Okay, ikke mist fokuset nå. Pust.
Av med alle klærne og på med nye.
"NEI IKKE DEN STRØMPEBUKSA! JEG VIL HA SKJØRT OG BADEDRAKT!"
Jeg megler og inngår kompromisser. Hun får ha på seg søsterens klær. Fordi at det er visst innmari kult med for små klær? What ever. Heller litt korte bukser enn badedrakt i april, spør du meg.

De neste minuttene ble litt tåkete, men jeg husker at Tyskeren hjalp meg på med støvlettene, før jeg snublet ut av ytterdøren med alle tre barna, alene.

Jeg setter jentene i vogna, og de finner ut at de skal motivere meg til å gå ekstra raskt til barnehagen... "JEG VIL HA MAT! MAMMA JEG ER SUUUULTEN!" skriker de akkurat i det nabogubben går forbi og ser på meg med et blikk som sier: kanskje du burde fóre de ungene dine av og til?

Igjen megler jeg. -det er snart lunsj i barnehagen. Hvis vi går nå, så rekker vi det!

Ute regner det. Jeg trasker av gårde med to i vogn og en på magen. Jeg har på meg en rød regnkåpe og en enda rødere lue. Paraply har jeg glemt, men det driter jeg i, for jeg vet strengt tatt ikke hvordan jeg skulle klart å holde en paraply med denne gjengen på tur.

Ti minutter igjen. Jeg øker tempoet. Trasker igjennom regnpyttene mens jeg regelmessig kaster et blikk nedover på Lillebror som henger på puppen inni sjalet. Værsåsnill ikke våkne opp! ber jeg.
Jepp det stemmer. Må man så må man. Det ammes on the go. Hands free.

Da vi kommer frem til barnehagen, er det helt stille utenfor. Ingen foreldre eller barn som myldrer foran inngangen. Vi er sene. Veldig sene. Jeg får øye på en av førskolelærerne til Lillejenta i vinduet. Hun skuler bort på meg mens jeg går "the walk of shame" bort til inngangsdøren.

Så skal jentene opp av vogna, og vogna skal låses med sykkellås. Plutselig blir jeg blind. Det svir i øynene. Hva i helsikke? Jeg blunker som en galning og får synet tilbake. Jeg kjenner etter i pannen. Enda en svetteperle treffer øyet mitt. Ja det stemmer. JEG SVETTER JO SOM EN GRIS. Ikke nok at jeg skal komme for sent, men jeg kommer attpåtil til å stinke som et svin når jeg endelig får levert jentene.
Bare sånn FYI: jeg som pleide å løpe orientering har ALDRI svettet like mye som jeg gjør nå som småbarnsmor...

Inne i garderoben til småbarnsavdelinga river jeg av Lillejenta yttertøyet og dytter henne  (så kjærlig som det går an å dytte noen) bort til døren. Åpner opp og klistrer på et smil mens jeg prøver å virke mindre andpusten enn det jeg er. "Ha ehhn fihhn dahhg lillemohhr! Seehhs etterpåhh!"
Læreren hennes hever et øyebryn.

Videre. Storejenta skal opp i tredje etasje. TREDJE for helsikke. Jeg har på meg tre lag med klær ("vår" du liksom..) pluss en baby i bæresjal og regnjakke over. Svettesituasjonen blir nok ikke noe bedre etter dette.

Vi peser oss opp trappen og inn på avdelingen hvor jeg blir møtt av intet mindre enn to førskolelærere og en assistent som alle gir meg samme blikket. "Shame.On.You".
Jeg kjenner svetten renne i nedover pannen igjen.
"Jaeeh jeg vet jeg er eeh, litt sen menneh, ja dere skjønner det er første gangen jeg er ute med alle tre samtidig ogeeh.." Jeg stopper.
Jeg har nettopp innsett noe. Jeg klarte det jo. Storejenta løper for å klemme en av de ansatte og det ble ikke noe hadet-drama engang.

Begge jentene er levert, og Lillebror sover enda. Så jeg driter i å forklare meg noe mer til de ansatte. Jeg bare smiler, sier hadet og trasker ut av barnehagen mens jeg føler meg som selveste supermamma. Eller, ok greit, kanskje kusinen til supermamma eller noe sånt. Supermamma ser kanskje litt heitere ut. Hun går sikkert med hæler, og svetter ikke fullt så mye.

Men who cares. I DID IT!  Det er kanskje ikke en prestasjon å ha  barn, men dærsken, av og til føles det som en prestasjon å ha med dem å gjøre.

Fornøyd med debuten. Svett, regnvåt og sliten, men stolt. 

Hvordan gikk det med dere andre to- og trebarnsmødre da dere var alene ute på tur med alle ungene for første gang? Lett som en lek, eller tett på katastrofe?

4 FOTOFREDAG: Hærverk

Fargerik grafitti bak et vintertrøtt tre på lekeplassen. Hærverk sa du?

Ach Berlin du bist wunderbar, sier jeg.

Bildet er tatt på en av nabolagets lekeplasser. 

Lekeplassen er plassert med husvegger på tre sider, og alle veggene er dekket av sprudlende fargerik graffiti. Jeg vet ikke med dere, men jeg digger graffiti jeg. (Så lenge det ikke er helt grusomt  dårlig utført, eller sprayet på bilen til bestemor. ) 

Kanskje ikke akkurat dette eksempelet var den fineste graffitikunsten i hele byen, men jeg er fascinert av selve fenomenet  likevel. Det er jo ulovlig, men likevel ustoppelig.

Vi bor i et nabolag som ansees som et av de "bedre" eller "finere" i byen, men det stopper ikke spraybokskunstnerne.

25 Våkenatt

Jeg gjør meg klar for en ny våkenatt. 

Drikker et glass vann. Binder på meg bæresjalet.

Jeg bærer deg tett inntil meg og gjentar de samme ordene:

-Ja lille venn. Jeg vet. Det blir snart bedre. Jeg lover.

Du gråter så sårt og intenst.

At noen som er så liten skal ha så vondt, 

det er ikke rettferdig.

Den første timen er over, 

og jeg har nådd min grense.

Nå gråter jeg også. Jeg har prøvd alle triks. 

Nå bare traver jeg frem og tilbake med deg,

og jeg skulle ønske du var tilbake i magen min.

Bare for en liten stund. Slik at du fikk sove.

For at noen som er så liten, skal gråte så sårt,

det er ikke riktig.

Klart jeg er sliten. Visst er det tungt.

Likevel vet jeg: en dag er dette over. Du blir ikke liten for alltid.

Og alt jeg har igjen er minnet av lukten din, håret ditt.

Hånden din som grep rundt pekefingeren min,

 rett før du lukket øynene

og vi sovnet tidlig om morgenen. 

40 Street style: My BabyMomma-Outfit

Oh yes. you asked for it! Etter gårsdagens innlegg, så fikk jeg en kommentar om at nå manlget det bare et outfit-bilde for å toppe heile driten. Og siden jeg i går faktisk klarte å skvise inn både en dusj OG rakk å gre håret, så tok vi en liten gåtur i sola og knipset et par heite outfitbilder av meg og Lillebror i full BabyMomma-utrustning. Hold dere fast. Feast your eyes on this, sier jeg bare:

Begeistringen lyser av denne mammamotebloggeren.
"Who am I wearing? -My son."

Ok, vi prøver igjen med et pent og naturlig smil.
Mja... Syns han fyren bak meg fikk det bedre til.

Okay, la oss først snakke om det åpenbare blikkfanget her:

27 Alt på stell liksom

Aahh...Det finnes ikke noe deiligere enn å våkne til en ren og ryddig leilighet...

...med nydelige interiørdetaljer og designerdekor over alt.

Deilig å hvile øynene på, ikke sant?

Morgenstellet går på skinner, siden barna er så blide, og mor får alltid drikke kaffen sin i ro og mak.

Jentene drar selvfølgelig med kjemmet hår og silkesløyfe i barnehagen...

...og de er alltid upåklagelig kledd.







Alt på stell liksom.

16 MANDAGSBILDER: At det var deg

Jeg var ikke forberedt. Jeg trodde jeg var det. Jeg hadde gjort dette før. Eksperten meg. 

Men da du kom forstod jeg. Det å bli mamma er visst like stort og livsendrende, hver gang. 

Det smalt i hjertet mitt da jeg så deg. En kjærlighetseksplosjon som skylte meg bort. 

Jeg trodde jeg var forberedt på å møte deg, men det var jeg aldeles ikke. 

Da du gråt, fyltes jeg av lettelse. 

Da du tok brystet for første gang, fyltes jeg av omsorg. 

Da du åpnet øynene og så på meg, kjente jeg ansvaret som for evig tok plass i hjertet mitt.

Det gjør meg så uendelig glad at du er her.

Det er ikke alltid enkelt, men det er godt å elske deg.

At det var deg som skulle komme til oss, er jeg så uendelig takknemmelig for.

At det var akkurat du.

34 Hvorfor har ikke venner med barn tid til noe - DEL 2

Det tikket inn veldig mange bra kommentarer på torsdagens innlegg. Såpass bra at jeg føler det er rom for mer dialog om temaet. Innlegget handlet om at jeg til tider har følt meg misforstått av venner og bekjente som ikke har barn, (Jeg snakker ikke om alle barnløse som jeg kjenner, bare så det er klart.) og jeg ville nå ut til andre nybakte foreldre som har vært i samme situasjon.
Det ble som sagt god diskusjon av innlegget, og slikt inspirerer.

Lyst til å henge på sofaen med meg mens jeg ammer?

Ofte snakker vi småbarnsforeldre om hvor mye arbeid og stress det er å være forelder. Vi uffer og akker oss over trassanfall, bleiepriser og den evige hverdagskampen og så søker vi forståelse og sympati hos andre foreldre. Jeg syns det er utrolig godt for sjela å få lov å lufte litt frustrasjon blandt venner som også har barn. Og jeg forstår at de barnløse kan bli litt småirriterte over alt dette snakket om hvor sinnsvakt travelt det er å være mamma. Men dere må ikke tro at jeg forestiller meg at barnløse folk lever et stressfritt og ukomplisert liv i sus og dus. For de er jo travle de også. Selvfølgelig er de det! Alle har sine bekymringer og stressfaktorer. Jobben kan være stressende, forhold og utdanning kan være utfordrende. Jeg har jo også vært uten barn en gang, og jeg var, til tider, sinnsykt stressa likevel.

Noen nevnte i kommentarene at jobben deres var så stressende at det å gå hjemme med barn var ren avslapning i forhold. Det er nok mange som har det slik. For mange er det derimot helt omvendt.

Da jeg nylig tok opp akkurat dette med mine venninner som har barn, så sa et par av dem at de gleder seg til å dra på jobb fordi at det er så avslappende! På jobb har man også oppgaver, men man har ikke 100% ansvar for et eller flere små menneskers sikkerhet, trivsel og helse. Med mindre man er sykepleier, lege, førskolelærer ol. da. (Respekt!) Men til og med i sånne yrker, så er jo arbeidsdagen over  på et tidspunkt. Slik er det ikke når man blir forelder. Det var det som jeg fant mest overveldende i starten. Det å vite at man aldri er "off duty", noensinne. Uansett om man har barnevakt, så er man fortsatt den som sitter med ansvaret og bekymringene til syvende og sist. Det er noe eget ved å være forelder. Det er altoppslukende. TIDS-slukende og energi-slukende på et helt eget nivå.
Det å være forelder er, etter min mening, vanskelig å sammenligne med en "vanlig" jobb.

Så kan vi ikke bare si at alle er mer eller mindre travle på sin måte da?

Flere poengterte at ansvaret for å ivareta vennskapet, ligger hos begge parter, og sant er det. Ofte kan det virke som at småbarnsforeldre isolerer seg eller rett og slett bare ikke gidder å løfte på telefonrøret når de får barn. De ser ut til å glemme sine barnløse venner og lever i en egen boble av bleier, babykos og gulp mens verden går videre for de andre uten barn. Men hvorfor? Bryr de seg ikke lenger? Trenger de ikke venner eller?

Det er herlig når venner engasjerer seg i barna mine.

Jeg kunne nok ha vært flinkere til å invitere mine barnløse venner og bekjente på besøk da jeg ble mamma for første gang i 2009. Men her er greia: Det føltes så rart. Jeg følte meg som et utskudd.

For hva i all verden skulle jeg si hvis jeg ringte dem?
"Hei, det er meg, hun som ikke grer håret lenger vettu. Jeg bare lurte på om du hadde lyst til å komme bort og sitte på sofaen min mens jeg kjede-ammer i noen timer? Jeg kan tine en daimkake og vi kan se på Disneychannel hvis du vil?"

Gud så kleint!
Jeg var rett og slett redd for hva de ville synes om denne nye rollen jeg hadde fått. Jeg trodde de ville føle seg ukomfortable i mitt nærvær. Jeg følte jeg allerede hadde forlatt dem litt på en måte, bare ved det å bli mamma, og det hadde jeg dårlig samvittighet for. Alt det som denne nye rollen min innebar var jo helt nytt og litt rart for dem, til og med kjedelig kanskje. Det hele føltes kleint og vanskelig.

Plutselig var jeg på andre siden. Jeg var blitt mamma til et lite menneske. Det føltes som om jeg hadde gått igjennom en slags portal. En portal som var usynlig for de andre, men så utrolig tydelig og altomveltende for meg og faren til barnet mitt. Vi var blitt endret.
Og ikke bare var vi blitt endret på innsiden, men prioritetene våre var  plutselig HELT annerledes enn før.

På café med venner: med nyfødt Lillesøster i bæresjal, null sminke og bustete hår. Kos men slitsomt!

Jo fordi at jålete Jona som pleide å bruke to timer på badet på morgenen, var nå blitt dama som gikk rundt i joggebukse med bustete hår og lite eller ingen sminke. Det var så vidt jeg  kjente meg selv igjen.

I tillegg så falt jeg helt ut når det gjelder det sosiale, selv om det ikke var med meningen.
Jeg fulgte ikke lenger med seriene som de barnløse vennene mine så på TV på kvelden, (fordi jeg sovnet av utmattelse kl 19) jeg fulgte ikke mye med på hverken nyheter eller samfunnsdebatten generelt, (fordi jeg hadde ikke tid eller konsentrasjon til å lese aviser) og jeg falt ut av bygdesnakket, sladderet, trender og andre temaer som opptok vennene mine, fordi jeg ikke hadde mulighet til å stille opp på jentekvelder og fester. Jeg forstår godt at de ikke helt visste hva de skulle finne på med meg lenger. For når en venn endrer seg så totalt så plutselig, så føles det jo nesten som om man ikke kjenner vedkommende lenger.

Vennskapet endrer seg når man får barn.

Dette var jo hverken min eller vennene mine sin feil. Det var ingen som hadde skylden. Det bare er sånn. Livet endrer seg, og det endrer oss. Det første året som mamma var nok ganske ensomt for meg. Men så ble det bedre, for plutselig fikk mine nærmeste venner også barn. Med ett var de også på andre siden. De forstod når jeg kom for sent til avtalen fordi jeg måtte amme og så skifte bleie. De forstod når jeg plutselig måtte avbryte restaurantbesøket og dra hjem når babyen begynte å hyle, og de forstod når jeg ikke orket å stille opp på jentekvelder fordi at jeg var for sliten. De forstod når det gikk dager mellom telefonsamtaler eller mailer, fordi at barna hadde vært syke. De forstod, på ordentlig.

Det er opptil begge parter å gjøre det beste ut av situasjonen. De barnløse vennene kan prøve å vise forståelse og være tålmodige. De nybakte foreldrene kan prøve å huske (tapetsere kjøleskapsdøren med gule lapper?) å ringe eller sende sms selv om de blir levende begravd i bæsjebleier. Er vennskapet verdt noe, så vil det nok overleve selv om det blir noen måneder med lite kontakt.


Har du mistet kontakten med mange venner etter at du fikk barn?
Hvordan kan man holde liv i vennskap når man får barn? 
(Tenker da spesielt på vennskap med folk uten barn) 

13 Omsorg

Gjett hva vi gjør mye av for tiden?

Minnie mus blir godt ivaretatt og får en god dose nærhet i det hjemme-mekkede bæresjalet...

Jentene ser nesten aldri mammaen sin uten Lillebror i bæresjalet lenger. Men det er kanskje ikke så ille. Så har jeg hendene fri til å leke med fly og dukker, og binde "bæresjal" (mammas-skjerf) på Storesøster. (Og vaske opp diverse kroppsvæsker fra gulvet, men det trenger vi ikke gå nærmere inn på)

Det er så utrolig rørende å se den lille jenta mi på 3,5år vise så stor omsorg. Hun vil så gjerne passe på Lillebror, holde ham, bysse og susse. Okay, så holder hun han kanskje litt skjevt, bysser litt for ivrig, og susser litt for hardt. Men hun gjør det med kjærlighet, og det er så herlig å se at hun kjenner på de gode følelsene hun har for Lillebror.

34 Hvorfor har ikke venner med barn tid til noe? DEL 1

Hurra han sover! Hva skal jeg gjøre nå? Dusje? Spise? kle på meg kanskje?

Hvorfor har ikke småbarnsforeldre tid til noe? Har du fått dette spørsmålet før? Jeg har fått det ganske ofte. Spesielt i tiden etter at vi har fått baby. Da kommer det ofte: "Ja, så hva gjør du egentlig på hele dagen?" Og når jeg svarer at jeg tar vare på babyen min og jentene mine, grer håret mitt og gjør litt husarbeid inni mellom slagene, så blir de litt satt ut.
"Ja okay, men det er vel ikke kun det du gjør?"
Jo faktisk.

Selvfølgelig kommer dette spørsmålet som oftest fra barnløse. Og jeg forstår godt at det kan virke rart at jeg kan bruke en hel dag kun til å "dulle" med mini-me og slacke på sofaen, mens de klarer å få unna femogtjue kontrakter,  få orden på regnskap og holde to-tre møter før lunsjpausen begynner. Jeg fremstår ikke akkurat som effektiv ved siden av det der når jeg ikke engang greier å få tid til å dusje.
Jeg skjønner at det må være irriterende å føle seg oversett bare fordi at folk har fått barn. Men jeg gjør det ikke for å såre noen. Det tror jeg ingen småbarnsforeldre gjør. Vi har bare fullt opp med vårt. Vi driver og tar vare på, lærer opp og beskytter et nytt lite menneske. Det er virkelig en altoppslukende oppgave.

Hver gang jeg har fått dette spørsmålet av barnløse, så har jeg sittet litt fast. For hvordan skal man forklare til en som ikke har barn, hvor mye arbeid det er å ha barn, uten at man høres ut som en levende prevensjonsreklame?
Jeg vil jo ikke fremstå som en sytepave. Jeg liker mammalivet, men det er slitsomt og tidkrevende!

Det er ikke sånn at alle barnløse mennesker er like lite forståelsesfulle, men veldig ofte blir jeg møtt av hevede øyebryn hvis jeg prøver å forklare meg.

For hvis jeg begynner å liste opp dagen min i detalj: amme, bleieskift, treminuttersfrokost på mor, lage frokost til jentene, amme, bleieskift og babybad, bære og bysse i sjal pga mageknip hos babyen, amme enda en gang, kle på meg selv fordi det hadde jeg glemt, spise et knekkebrød, sette på en klesvask, skrive innkjøpsliste, lage middag....
"Ja er det så vanskelig da?"
... nei, hvis jeg begynner å fortelle om jobben min, så blir jeg ikke alltid møtt med forståelse.
Fordi middag, klesvask osv gjør jo barnløse også, PLUSS at de jobber fulltid. Og mange av dem skjønner ikke hvordan jeg liksom kan holde meg opptatt hele dagen når jeg "bare går hjemme".

Så jeg har bare pleid å si "Du forstår det når du får barn." Sånn i ordentlig konfliktsky-stil.

Men det var før jeg fant dette svaret på et leserspørsmål i The Washington Post:

For det er nemlig (desverre?) sånn at når jeg først får ti minutter for meg selv, så blir det gjerne heller en powernap eller en matbit i mellom slagene, i steden for en telefon til venner. Det er ikke noe personlig. Burde jeg vært flinkere til å prioritere venner, og da kanskje spesielt de barnløse? Mulig jeg bør tenke litt på det ja. Jeg savner dem ofte, og føler at jeg burde jobbe mer for å holde kontakten med dem. Men akkurat nå har jeg ikke tid, for Lillebror vil ha pupp. Duty calls!


Har du opplevd å få lignende spørsmål? Hva svarte du?
Er vi småbarnsforeldre så fryktelig opptatte som vi føler oss, eller er vi rett og slett bare alt for engasjerte i eget avkom slik at vi glemmer å ta oss tid til venner uten barn?


 Trykk her for å lese DEL 2 om dette temaet.

16 Mammahjertet og den dårlige samvittigheten

Etter en natt hos Oma og en dag i barnehagen var gjensynsgleden stor da jentene kom hjem i ettermiddag. Det er så godt å ha en svigermor som er så flink med barna. Hun har dem gjerne på overnatting eller henter dem i barnehagen og finner på noe artig med dem. Det er ekstra godt å ha hjelp nå som Lillebror er syk, og mammaen har sovet ca 5 timer ila den siste uken.

Paradokset er at jeg savner jentene så fort de er ute av døren, men når de har vært hjemme i noen timer, da er jeg utslitt. Det gnager i samvittigheten...

Heldigvis har pappaen mye tid til jentene. I dag hadde vi nettopp fått en sending med en haug av nye duploklosser da de kom hjem, og gleden var stor. (Både hos pappaen og jentene..)
Det ble bygget for å si det sånn...



Det er godt å ha en mann som er en superpappa. Men det hjelper lite på samvittigheten min når jentene skal sove og begge to skriker desperat etter mamma. Jeg vil så gjerne, men kan ikke gå til dem fordi jeg har en sovende liten gutt som henger i puppen, og hvis jeg står opp, så har vi tre unger som skriker.

Så da ligger jeg der i mørket på soverommet og hører på jentene mine hyle og protestere på andre siden av veggen. De skal bare ha mammaen sin. (mest bare fordi hun er utilgjengelig) Hadde det vært omvendt, og mannen hadde ligget og ammet babyen, så hadde de nok skreket etter ham.

Jeg vet at det blir bedre snart. Dette er bare en kort periode vi må igjennom. Lillebror blir snart frisk, det blir mer søvn på meg, lengre pauser mellom amminger, og jeg vil få litt mer tid til jentene.
Men det gjør vondt i mammahjertet mitt akkurat nå, og jeg gruer meg til leggetid.

Det er godt de har hverandre i det minste...

Om natten, hvis jeg klarer å få en time søvn eller to, så drømmer jeg om at jeg stiger inn i en diger kopimaskin som lager to ekstra eksemplarer av meg selv. På den måten kan jeg være der, hele tiden, for alle barna mine.

Litt syk drøm, I know, men av og til skulle jeg seriøst ønske jeg kunne lage et par ekstra kopier av meg selv. Da hadde jeg kanskje sluppet den sviende dårlige samvittigheten. Det hadde vært hendig med tanke på klesvasken også når jeg tenker meg om...

Eventuelt kunne jeg ønske at jeg hadde vært født med fire armer... nei, forresten, det hadde vel betydd at ungene mine også hadde hatt fire armer? Ok. Stryk det.


Hvordan taklet dere som har flere barn den første tiden med ny baby i hus? 
Hadde dere lite tid til storesøsken, mye dårlig samvittighet, eller gikk ting på skinner?



ps: sånn helt på tampen -hvis deres barn også er glade i duplo, kan dere jo ta en titt på duplo-giveaway på Susanne Kaluza sin blogg her.

16 Derfor

Det er, som forventet, utrolig hektiske tider hjemme hos oss. Tre små barn under 4 år er ikke bare bare vettu! Det er ikke sjelden det hyles etter mamma akkurat når mamma er opptatt med å amme, og det er statistisk sett alltid minst en som gråter eller klager. Men heldigvis så kommer det også noen øyeblikk innimellom. Øyeblikk som på en måte veier opp for alt slitet. I hvertfall i noen sekund, før det øyeblikket blir avbrutt av noen som vræler "HUN STJAL KJEKSEN MIIIN!"

Derfor

Men de fine øyeblikkene. De er så utrolig gode å ha.

Sånne øyeblikk suger jeg til meg og sier til meg selv: "DERFOR".

Og hvis dere lurte på hvorfor i alle dager jeg sier "derfor" til meg selv i de fine øyeblikkene, (eller hvorfor jeg i det hele tatt snakker til meg selv) så er det fordi jeg stort sett resten av tiden går og river meg i håret og sier: "Hvorfor, HVORFOR gjør jeg det her!?"

Men, jeg vet at en dag, senere i livet, så kommer jeg til å se tilbake på denne tiden som de beste årene i hele livet mitt. Akkurat det bekreftet min bestemor. Hun fikk tre barn innen 3.5 år, og var alene med dem det meste av tiden siden bestefar var på sjøen. Hun synes likevel disse dagene var de beste.

De var slitsomme, men det er dager hvor man får oppleve det eneste som virkelig betyr noe her i verden på en intens måte: Kjærlighet og familie.

Derfor.

25 Mandagsbilder: Sjukdom

Mandagsbildene i dag ble ikke helt som jeg hadde ønsket. Lillebror var ikke akkurat i humør for photoshoot. Sannheten er at det er litt tøft å være mamma akkurat i dag. Og enda tøffere å være Lillebror. Stakkars bittelille har blitt forkjølet. En forkjølelse er ingen spøk for en nyfødt som jo utelukkende bruker nesen til å puste.

Men han er så tapper denne lille karen. Han ammer som en helt, selv med snørr i nesa. Det blir mye tårer og stress, både for meg og Lillebror, men vi kommer oss igjennom det her til slutt.

Så det går i saltvannsdråper, nesedråper og morsmelk i den lille nesen, men ingenting ser ut til å hjelpe noe særlig. Det er så vondt å se ham slite sånn med pusten.


Det var akkurat på samme måten med Lillejenta da hun ble født for to år siden. Hun fikk også tett nese da hun var 2-3 uker gammel og ammingen ble fryktelig slitsom for henne. Jeg gikk rundt med henne i bæresjalet her hjemme 24/7 og bysset. Kveld etter kveld i mange uker trasket jeg frem og tilbake i stua, så det nesten ble spor i parketten. Og nå er vi her igjen. Det er ikke noe artig å ha en syk og misfornøyd baby, men jeg vet det kommer bedre dager. Håper bare de kommer snart!

8 Bæresjal-knyting

Jeg har fått spørsmål om hvaslags knyting jeg bruker på bæresjalet når jeg bærer Lillebror. Svaret på det er: mange. Men en av mine yndlingsknytemåter er det som calles Front Wrap Cross Carry på engelsk. Slik ser det ut:

Når Lillebror blir litt større, kommer jeg til å bære ham med beina ut til sidene, men nå som han er så liten er det tryggest å bære ham i "froskestilling" med beina godt trukket opp inntil kroppen. Han koser seg veldig i sjalet, og vi kommer til å bære masse masse fremover. Sjalet på bildet er et Sino-Looma elastisk bomulls-sjal. Vi har også et Didymos vevd sjal og en ErgoBaby bæresele, som nok kommer til å bli brukt etterhvert som Lillebror vokser.

Hvi du ikke har prøvd å bære babyen din så anbefaler jeg deg å prøve! Det er helt utrolig hvor mye frihet det skaper for mamma/pappa som plutselig har to frie hender, pluss at de aller fleste  babyer koser seg gløgg ihjel når de blir bært -så lenge man bærer riktig. Let etter bærekurs i nærområdet (arrangeres ofte på helsestasjoner eller steder som selger bæresjal) eller lær det på YouTube! (Jeg sverger, jeg tror jeg har lært mer på YouTube enn jeg gjorde på høyskolen...)

Her finner dere en video som viser hvordan man knyter bæresjalet for nyfødt-bæring. 

Happy carrying!

Bærer du babyen din? Hvilke sjal og knytinger bruker du?