8 Når babyen hater barnevogna

Se for en nydelig vogn vi har kjøpt til deg! (for en halv månedslønn) La oss ta en trilletu-Å nei. Ikke det nei...

Før jeg ble mamma antok jeg at alle babyer elsket å bli trillet i vogn. Vel, fire år og tre barn senere, har jeg sett den myten pulveriseres foran ansiktet på meg. Mange babyer liker slettes ikke å trilles i vogn. De hater det!  -men heldigvis går det an å kurere vognskrekken. 

Sånn halvveis i det minste.

Hæ? skal jeg bare LIGGE her liksom?  Hah! neppe.

Da Storesøster ble født, var det aldri noe problem å legge henne i vogna. Hun var en ganske bedagelig baby, og vi behøvde bare gynge en-to ganger på vogna, før hun sovnet øyeblikkelig som et dovendyr etter en åttetimers arbeidsdag. Da hun ble et halvt år gammel, krabbet hun ofte bort til vogna som stod i entréen vår og hintet høylytt om at det var tid for trilletur. Hun rett og slett elsket vogna.

Storesøster digger fortsatt vogner. Spesielt Beemoo søskenvogna vår. 

 Her kan du lese en anmeldelse jeg skrev om vogna.

Lillesøster derimot. -not so much...

Da Lillesøster var tre dager gammel, tok vi den første turen ut av huset med henne. Jeg la henne i vogna og trillet to meter med den, før hun brølte som besatt. Ikke helt det jeg hadde sett for meg. Skal ikke babyer digge vogner liksom?

Etter det ble det mange mislykkede forsøk på tur i med vogna. Lillesøster skrek til hun ble knallrød i ansiktet, og jeg gav alltid opp etter noen få minutter. Det var ikke noe for meg å la henne skrike, så jeg gikk over til bæring, og holdt meg til det de neste seks månedene. Det kan godt nevnes at jeg utviklet svære badass lårmuskler av all bæringen og knebøyen som måtte til for å få henne til å sove, men helt ærlig så kunne jeg ha tenkt meg litt flere pauser i bytte mot litt mindre muskler. Heldigvis så fikk ble hun venn med vogna da hun var 8 måneder og begynte å nærme seg 9 kilo...

Da Lillebror ble født hadde jeg ikke høye forhåpninger om trilleturer i barseltiden. Jeg liker å bære baby, og var forberedt på å bruke bæresjal i steden for vogn de første månedene. Og godt var det, for stakkars gutten gikk berserk da jeg prøvde å legge ham i vogna. Han var livredd! 

"Hvorfor hater babyen min vogna?" -var setningen jeg fóret google med for noen uker tilbake. Svarene jeg fant virket fornuftige. Sånn, til å være google i alle fall.

Nyfødte babyer er vant til å ligge i den lune og trange livmoren, skvisjet (er det et ord?) fra alle sider. Konstant kroppskontakt, og ingen humpete grusveier og fortauskanter. Bare myk gynging. De nyfødte er ikke vant med tyngdekraften slik som vi kjenner den. I livmoren har de ligget i vann og bompet rundt i semi-vektløs tilstand. Kanskje det ikke er så rart at noen av dem friker ut i vogna? Men når det er sagt, så går det an å tilpasse vognturen til den nyfødte. Jeg har tatt noen enkle grep, og nå får ryggen min en velfortjent pause innimellom, mens Lillebror og Lillejenta chiller i søskenvogna som vi fikk fra Jollyroom. 

Så, hvordan fikk jeg Lillebrors vogn-opplevelse til å gå fra dette:

Til dette?

Her er triksene jeg brukte:

Sørg for at babyen er godt støttet opp på alle sider, slik at han/hun ikke ligger og vingler på madrassen når vogna trilles. Det er spesielt viktig at hodet får god støtte. Jeg bruker et lammeskinn i vognbagen, og ruller opp sidene på skinnet litt, slik at Lillebror ligger trangt og godt i vogna. Rundt hodet hans legger jeg ofte en opprullet gulpeklut. Slik får han støtte uten at vi må pakke ham inn i tepper og dyner på sommeren. På vinteren er det en annen sak. Da kan dynen eller vognbagen brukes til å stabilisere den lille kroppen i vognbagen. 

Velg en vogn med god demping. Lufthjul og skikkelig god fjæring er et must for babyer som lider av vognfobi. De klassiske vognmodellene er best med tanke på fjæring syns jeg. Simo kombi, Basson og Emmaljunga Edge Duo har alle god demping som sørger for en litt mindre ristete tur for babyen. Beemoo vogna vår har også lufthjul, som demper veldig godt. Og så kan man jo med fordel droppe de verste fortauskantene og grusveiene i starten...

Gradvis tilvenning er det vi har holdt på med. Jeg er persolig helt i mot alt som krever at babyen må hyle og skrike, så hvis Lillebror begynner å gi uttrykk for at "dette her gidder jeg ikke mamma", så tar jeg ham opp med en gang, og bærer ham resten av veien. Jeg prøver heller tre korte turer på ti minutter om dagen enn å trille en halvtime med en hylende baby. 

Gode assosiasjoner kan være nyttige. En kan prøve å la babyen ligge i vognbagen innendørs, enten når han/hun er i godt humør og kan ligge litt og prate og titte på leker, eller kanskje rett etter et stort måltid, når babyen er salig og mett. Men igjen, don't push it.
Hvis babyen opplever gode ting i vognbagen hjemme, er det sjangsene større for at det ikke blir ramaskrik med en gang dere legger ut på neste handletur på Rimi. 

Og så har me juksa litt... Jeg har ofte tatt med vogna ut mens jeg har Lillebror i bæreselen, for så å kneppe opp selen og legge ham forsiktig ned i vogna når han har sovnet og trille videre.
Det funker noen ganger. Andre ganger ikke. Poenget er at på denne måten får jeg i det minste av og til en liten pause fra bæringen. 




Jeg liker fortsatt å bære, og gjør det hver dag. Men av og til er det helt  nødvendig med en liten pause, og da er det helt himmelsk når Lillebror smått og smått aksepterer noen minutter her og der i vogna si. Før eller senere skal  jeg klare å spise et helt måltid mens han sover...

Stille før stormen....  

Hvordan var/er det med din baby? Er vogna hot eller not?

23 Tviholder på tiden: Lillebror 3 måneder

Begrepet "tid" har blitt så nært og viktig for meg etter at vi fikk barn. Jeg er blitt så mye mer bevisst på at alt  er forbigående. Spesielt etter at jeg ble trebarnsmamma. Før var det ofte slik at jeg følte jeg måtte ha noe å se frem til for å takle nuet. Sånn tenker jeg ikke særlig ofte lenger. For nå er jeg smertelig klar over at de fine små øyeblikkene er flyktige, og at jeg mest sannsynlig kommer til å glemme de aller fleste av dem. Det var blant annet derfor jeg startet denne bloggen. For å tviholde på denne tiden som renner igjennom fingrene på oss og ut i evigheten.

Lillebror har blitt tre måneder, og det gjør meg nesten litt trist. Samtidig så er det helt fantastisk å se hvordan han utvikler seg, og blir mer og mer trygg på den nye verden som han kom til, ni dager på overtid, for nøyaktig tre måneder siden.

Når jeg ser tilbake på babytiden med Storejenta, så oppdager jeg til min store skrekk at jeg har glemt så altfor mye. Hvordan var det å våkne opp med henne da vi bodde i den lyse leiligheten i Norge? Hvordan fikk jeg henne til å le da hun lå på stellebordet? Hvordan var det hun luktet igjen? Var hun 6 eller 8 måneder da hun fikk den første tannen? Hvor var vi da hun sa sitt første ord? Herregud som jeg vil holde på disse minnene! Ha dem i en hemmelig, låst skattekiste som jeg kan åpne når som helst og gjenoppleve de stundene vi har hatt sammen. Bildene fra den tiden blir en slags skattekiste.

Et bilde tatt på en helt vanlig dag:
Storejenta da hun var 3 måneder gammel

Å leve i nuet er ikke mindre viktig enn å spare på minnene. Det to er tett knyttet til hverandre. Fordi at for å ta vare på minnene, må man jo nesten leve ut øyeblikkene til det fulle for å ha noe å huske. Men "akkurat nå", blir fort til fortid.  Og jeg prøver mitt aller beste for å klamre meg til både gode og mindre gode minner med barna. Til og med de minnene som kan virke umerkelige og lite spennende.

For jeg tror ikke det kommer til å bli bursdagene, dyreparkturene eller julefeiringene jeg lengter mest tilbake til og ønsker å minnes. Nei, jeg mistenker at når barna er voksne, vil jeg komme til å lengte tilbake til en av de helt alminnelige dagene sammen med dem. Dager som bare kom og gikk uten at vi tenkte så mye over det. Dager hvor vi bare var sammen, da leiligheten var full av brødsmuler, veggene smykket med tegnestreker og vinduene fulle av små fingermerker. Dager som føltes som bare en av tusen dager. De dagene tror jeg at jeg vil gi alt for å oppleve igjen.

Jeg tar bilder av dem så og si hver eneste dag. Samme om vi har vært på tur i skogen eller bare har ligget hjemme med spysjuka.
Jeg knipser trofast i håp om å kunne se tilbake på disse dagene når de små fugleungene våre har flydd sin vei og vi sitter igjen i et reir som føles altfor tomt.
Jeg gjør så godt jeg kan. 
Jeg skriver ned samtaler mellom oss i en liten bok. Jeg skribler på bloggen. Arkiverer bilder. Tviholder på tiden.

Jeg syns ikke det er dumt at tiden går fremover og at barna vokser opp. Tvert i mot. Det er spennende, utfordrende og herlig! Og så litt vemodig. For om altfor kort tid, vil de små, kosete, åpne menneskene vi deler hjem med, bli til tenåringer som kanskje ikke akkurat deler ut klemmer i fleng, eller deler villig av sine innerste tanker. Det blir nok en morsom tid det også, men jeg tror også vi kommer til å være veldig glade for at vi har spart på minner i form av foto, video, blogg og brev. Og at vi tviholdt på småbarnstiden, levde ut hvert øyeblikk, ammestundene, hver bæsjebleie og sykdomsdag, hver trillende latterkule, de klissete kyssene og de myke klemmene til det fulle.

Bare knappe fire år siden, men jeg hadde
allerede glemt dette øyeblikket med Storejenta.
Heldigvis ble det foreviget. Dårlig bilde,
fint minne.

Hva tror du at du vil savne mest når barna blir voksne?
Hva gjør du for å spare på minner?

7 Spiselig fingermaling

Lillejenta elsker å male med fingrene, og å spise malingen. Og noen ganger arket også. Hun er bare 2 år da, så det er greit. 

Men siden det umulig kan være direkte sunt å slafse i seg fingermaling og akvareller hver dag, så jeg bestemte jeg meg for å prøve å lage en fingermaling som er fri for tvilsomme kjemikalier og trygg for smårollinger å smake på. Her er oppskriften hvis dere vil teste:

Slik gjør du:

Bland melet i vannet litt og litt. 
Malingen skal være ca like tykk som kulturmelk.

Ha i saltet og bakepulveret.

Del opp malingen i forskjellige beholdere og bland inn farger. 

Ja, altså, når jeg sier "spiselig" så mener jeg ikke "smaker digg" liksom. Den smaker høgg syns jeg. Fryktelig salt. Men den er ikke farlig  å smake på i allefall.  Og Lillesøster smakte. Både en og to og tre ganger.

Konsistensen var akkurat slik hun liker den, og det merket man godt. Når det er LOV å grise, så nyter hun det til det fulle. Det var maling inni ørene hennes, for å si det sånn.

 

Det som er litt kult med denne malingen, er at den glitrer på grunn av saltet når den tørker. Fiffig! 

Hvis du har lyst til å prøve ut flere ting å lage med barna, kan du jo prøve deg på Hjemmelaget modellkitt eller et Farge-eksperiment.

Liker dine barn fingermaling?

11 En sånn dag

Det hjelper alltid å skrible litt når man har en dårlig dag.

I dag er en sånn dag som plutselig ble helt motsatt av det vi hadde tenkt. Vi skulle få gjort så mye, være så himla flinkiser og jobbe som besatt. Få unna alt på to-do lista som har hopet seg opp. Jadda. Ble ikke helt slik vet du.

Vi har tre mer eller mindre syke og krevende pasienter i heimen. De er jo så innmari små når de er syke. De vil bare kose, sitte på fanget, henge i håret mitt, og for all del ikke ligge alene i et sekund. Må du tisse mamma? GLEM DET.

Jobb får bare være. Deadlines hva? Man DØR ikke liksom.

Det er i det minste en som har matlyst

Det er på sånne dager det er så irriterende å høre på folk som bare "får til alt."

I hvertfall sånn med en gang. Så, etter at jeg har roet meg litt og skubbet bort det grønne sjalusimonsteret, så skjønner jeg jo at jeg ikke har noen grunn til å bli irritert på dem som har bedre tid enn hva jeg har til egne prosjekter. Fordi at barna våre ER faktisk hovedprosjektet mitt. Og jeg får det jo til! Jeg får jo gjort masse! Bleieskift, amming, bading, matlaging, kosing, bæring, dusjing. 

Nei, vent. 

Stryk dusjing.

Ugh. Jeg stinker. 

Anyways, over til noe artig! I dag mottok jeg en liten glede på mail fra flinke Hege fra Artigforkidsa, som gjorde dagen litt morsommere. Husker dere Det jeg sier VS Hva de hører-innlegget mitt? Hege har gitt det nytt liv igjennom tegninger:

Jeg DIGGER det. Spesielt gulpeflekkene og babyen som henger i puppen. You made my day!

Håper dere har en fortsatt fin dag, helst med mye humor, og helt uten sykdom. 

20 Fototips fra Lillesøster

Lillesøster er familiens nye fotograf og nyter å utfolde seg bak kameraet. Her er hennes fem beste foto-tips:

1

Det hjelper å stikke tunga ut

Finn den knappen som ser viktigst ut. Trykk på den helt til det skjer noe. Kanskje du må trykke tjuefemti ganger. Men tilslutt bør det skje noe. Hvis noe lyser på kameraet, så har du greid å slå det på.

2 

Finn den knappen som er størst. Trykk på den. Sånn. Nå har du tatt et bilde. Kanskje av storetåa di. Eller kanskje av innsiden av nesa til mammaen din. Begge deler er veldig bra. Fortsett å trykke på den store knappen til du har i alle fall åttehundreogførtifem bilder av storetåa di.

3

Sjekk om du har fått nok bilder av storetåa di. Ta flere. Det kan aldri bli mange nok.

4

Mange syns det er bra å ta selvbilde av fjeset sitt. Jeg syns det er nesten like bra som tåsebilder. Sånn tar du bra selfie: Hold kameraet under haka di og pek det mot neseborene. Det er best om du har litt rotete spennende bakgrunn, sånn som mamma og pappa sitt kjøkken. 

5 

Hold godt rundt kameraet med alle fingrene du har. (Jeg har ti) Sånn får du fint tåsebilde med minst en finger som ser ut som en kjempestor meitemark foran.

Sånn, nå er du nok veldig klar for å ta poffjesjonelle bilder. Det var jo lett!

Her er to av de beste jeg tok i dag:

Tå-bilde og selfie. 

Og et meitemarkbilde:

Håper du lærte masse bra nå. 

En spesiell takk til mammaen min som aldri får tilbake det gamle kameraet sitt.

Aldri!

23 En ettermiddag med Trøbbeltrioen

Å sette seg realistiske mål og ambisjoner. Det å være forberedt på alt. Og det å alltid ha en sjokolade i veska. -Slikt lærer man seg av å ha tre barn under fire år. 

For et par dager siden da jeg skulle hente jentene i barnehagen og tilbringe ettermiddagen alene med dem og Lillebror, fortonet min indre dialog seg omtrent slik: 

"Pust. Dette går fint. Du overlever dette."

"Nei det gjør det vel ikke. Tre mot en er urettferdig. Dårlige odds.."
Det kan være noen syns jeg er litt pingle som er så stressa for å være alene med barna mine. Jeg er jo mammaen deres. Hvorfor er det så pes liksom?

Joda, jeg er mammaen deres, men det bryr de seg jo fint lite om når gjelder å regulere nivået av kaoset de skaper. For når de først lager kaos, da har det nøyaktig ingenting å si at jeg er mammaen deres. Da er det 3 mot 1, og det er, som sagt... dårlige odds for meg.

Anyways... Planen var å ta dem med til en bitteliten park som ligger et steinkast fra leiligheten vår. 

Jeg hadde pakket veska full av proviant: riskjeks, bananer, smoothie og vann. Jeg var til og med så flink at jeg greide å huske å ta med meg bleier denne gangen... 

Da jeg ankom barnehagen gikk alt så bra at jeg måtte klype meg i armen. De bare ble med meg ut, og ingen hylte eller slåss. Lillebror sov fredelig i bæreselen sin, og jeg tenkte "ALRIGHT! Dette fikser jeg jo LETT!" 

Turen hjem gikk strålende, og jeg var så selvsikker at jeg faktisk dristet meg til å få unna litt ærend på veien. Blant annet rakk jeg å kjøpe nye solhatter til jentene. 

Når også DET gikk rimelig knirkefritt (ok, de holdt på å rive ned samtlige klesstativ i butikken, og prøvde på alle skoene der inne men ingen hylte..) så begynte jeg å bli mistenksom. Dette her går jo altfor bra.

Vi ankommer parken og det første jeg ser er en DIGER sølepytt på grusen ved siden av gresset vi skal være på. 

"OJ JØSS se så fine skyer på himmelen jenter!" roper jeg i et desperat forsøk på å distrahere dem. For hvis de får øye på den pytten, er det over. 

Jentene titter opp på skyene og så bort på meg. "Det er ingen skyer mamma". sier Storejenta og skuler på meg med et skeptisk blikk.

Jeg svelger. 

"Eh..Ja. Du har helt rett! Det var bare en test."

Hun ser ikke helt overbevist ut.

Jeg spurter med vogna inn på gresset, og sølepytten forsvinner ut av synet.

Fremme på gresset løper jentene for å plukke blomster, og jeg setter meg på et teppe

med Lillebror i fanget. Jentene begynner å plukke roseblader fra en busk. Jeg røsker til meg kameraet, og knipser bilder. Såååå romantisk øyeblikk vettu. To små tuller som plukker roser og samler gresstrå...

Plutselig blir Lillebror tørst, og forlanger pupp NÅ. Jeg setter meg på teppet og ammer ham i solen, mens jentene leker i gresset og jeg kjenner at livet er litt ok akkurat nå. Og at jeg ruler som mamma i dag. RULER faktisk.

 

Så skjer det som jeg burde ha regnet med.

Hysteriske hyl høres fra rosebusken bak meg.

"JAAAAAAA WASSER!!!" 

Wasser: tysk for vann. 

Jeg snur meg sakte rundt for å se etter dem, mens Lillebror fortsatt henger i puppen. 

Søstrene har funnet et hull i rosebusken hvor man kan gå igjennom den -og hva venter på andre siden annet enn en stor, DEILIG sølepytt?

Nå skjer ting plutselig altfor fort. 

De river av seg klærne. Og da mener jeg river. Det sprekker sømmer i t-skjortene. Jeg kan høre dem kle av seg.

FADER. Hva gjør jeg nå? Lillebror ligger der med pupp i munn, lykkelig intetanende og godt på vei inni drømmeland, mens søstrene hans har funnet selveste kilden til lykke på den andre siden av busken.

De ler og skriker. PLASK. SPLÆTT. 

Jeg kniper igjen øynene og ser for meg de nye fine solhattene ligge i søla.

"Jenter?? Vi har ikke med oss skift. Ikke bade i pytten okay?"

heh, tror du ja. 

Det plasker og plasker. Jeg må få stoppet det her. Jeg står opp, men klarer å ikke vekke Lillebror i prosessen. Han henger fortsatt i puppen og drømmer. 

Jeg prøver å dekke meg til litt med luen hans mens jeg går igjennom busken, hvor jeg blir møtt av dette synet:

 

Okay... det var jo ikke så ille da!  

Men jeg gir dem streng beskjed om at de kun får lov til å vasse, og at de må beholde klærne på. Vi har trossalt ikke med skift, for det var jo ikke planlagt å finne en sølepytt.

 

"Bare vasse okay? Ikke noe bading i dag, greit?" 

De nikker og fortsetter å strø roseblader i sølepytten.

Lillebror ynker seg der han ligger på armen min og hugger desperat etter puppen. Jadda. Der står jeg og blotter meg litt ved sølepytten med puppen ute. 

Auda.

Jeg forter meg tilbake til teppet vårt, og setter meg ned for å amme igjen.

Med en gang rumpa mi treffer teppet, og Lillebror tar puppen, hører jeg et GEDIGENT plask.

Jeg prøver å stå opp igjen uten å måtte koble Lillebror av puppen, men det går ikke. Jeg må pakke bort middagen hans, og det liker han IKKE. Han vræler ut i sår gråt mens jeg løper med ham igjennom hullet i busken hvor jeg finner dette:

Lillesøster er innsmurt i søle, bokstavelig talt fra topp til tå, og med ett mister jeg tålmodigheten.  

Jeg bærer henne skrikende bort i fra sølepytten med en like skrikete Lillebror på den andre armen. Halve parken stirrer på oss. Jeg setter Lillejenta ned på teppet og prøver å snakke med henne. Hun tar det derre eksorsist-trikset og jeg får ikke kontakt med henne, hun hyler bare høyere og høyere, samme hva jeg sier. Lillebror er hysterisk. Jeg prøver å roe ham, men han vil bare ha pupp, og jeg vet at så fort jeg gir ham puppen, så er Lillejenta tilbake og ruller seg i sølepytten. Hva Storejenta gjør akkurat nå aner jeg ikke. Hun driver vel og øver svømmetak på andre siden av busken... Hylekoret på fanget mitt går opp en oktav, og jeg merker at jeg får lyst til å bare gi opp. Kaste inn håndkledet og ringe til mannen og si "sorry kjære, jeg tapte".

Men så kommer jeg på at jeg har sjokolade i veska. 
Eller, egentlig bare en pitteliten mini-sjokoladebit. Kanskje det holder?

Jeg finner frem sjokoladebiten og holder den frem foran nesa til Lillejenta. 

Hylene stopper brått.

Stillhet. 

"Få den mamma? Ja?" spør hun.

"Ja det kan du, hvis du kan være stille litt og høre på det jeg vil si."

"Otay mamma. Jej stille!" svarer hun med englestemme.

Bare ikke si det til pappa, okay?

Og det var slutten på det eventyret. 

Krisen avverget, Lillebror fikk puppen sin, og Lillejenta lot seg bestikke av en edel bit med 80%kakao. 

Tipper du aldri har lest det  trikset i noen foreldrebok...

Gratulerer Jona, diplomet kommer i posten.

Har du tydd til bestikkelser i det siste?

25 Et Morgenminne

Jeg våkner altfor sent.

Solstrålene har allerede listet seg langt bortover parketten,

og jeg hører de andre tre som er på vei ut døren. 

Så blir det stille igjen. 

Det er da jeg får øye på deg ved siden av meg. 

Du stirrer på meg med store, kulerunde øyne.

Jeg lurer på hvor lenge du har fulgt med på meg mens jeg sov.

Du strekker ut hånden, knytter neven

 og gjør ditt beste for å få hele hånden din inn i munnen.

Du får det til.

Sånn halvveis.

"Hva skal vi gjøre i dag da?" spør jeg.

Du tar hånden ut av munnen med et plopp,

og smiler et tannløst smil.

Sånn, skikkelig smiler.

Hele ansiktet ditt lyser, 

og du sparker ivrig med beina.

 Før du bryter ut i et lite mannebrøl:

UEEØGUHHHRRRR! 

 Og  med et rykk, 

hugger du etter puppen med vidåpen munn.

"Åhr.. men det  gjorde vi jo i hele går.." sier jeg.

"Kan jeg i det minste ta meg en kaffe først?" 

Men du har begynt på frokosten, og tar tak i håret mitt.

Drar det foran ansiktet på meg,

som om du vil si:

"glem det."