35 Derfor velger jeg Hjemmefødsel

Det er mange som har lurt på om jeg kan fortelle litt mer om hjemmefødsel, så her kommer et innlegg om nettopp det.
Det vanligste spørsmålet jeg får: Hvorfor hjemme?
Her er en liste over det jeg personlig ser på som noen av de viktigste fordelene ved hjemmefødsel:

1. Risikoen for unødvendige inngrep er mye lavere ved en hjemmefødsel, siden hele poenget er å gi kvinnen tid og rom til å føde. Ikke noe tidspress, ingen som maser om å ta vannet før vaktskifte, ingen som vil sette meg på ctg-overvåkning, sjekke åpningen eller sette meg på drypp hvis det tar tid. Dette reduserer automatisk risikoen for videre inngrep. For små inngrep har en tendens til å få en snøball-effekt og ende i større, mer kompliserte inngrep.
2. Infeksjonsfaren den nyfødte babyen blir utsatt for er naturligvis mye lavere hjemme enn på sykehus. På sykehuset vanker det skummelt mye bakterier og virus, for ikke å snakke om basiluskene av den skumle antibiotika-resistente typen. Sånt vil vi ikke ha noe av når vi skal ha baby.
3. Jeg er frisk. Jeg har de beste forutsetninger for å få en naturlig og god fødsel, så hvorfor utsette meg for et sykehusmiljø uten grunn? Når flere jordmødre og en lege og gynekologen min anbefaler meg å føde hjemme, og jeg selv føler meg trygg på valget, så ser jeg ingen grunn til å føde på sykehus.
4. Sykehus og leger gjør meg veldig stresset. Jeg har stor tro på at stress er en stor grunn til at en del fødsler ender med diverse inngrep. Spente muskler og angst er ikke bra når man skal føde. (Visste dere at for mange dyrearter så STOPPER hele fødselen opp hvis de blir stresset?) Derfor er det godt å være hjemme i kjente omgivelser, slik at kroppen ikke er full av stresshormoner.
5. Jeg bestemmer. Det er jeg som føder, det er jeg som er mamma til babyen min. Uansett hvor mye utdannelse et menneske har, så er det ingen andre enn meg selv som opplever det kroppen min forteller meg i løpet av fødselen, og derav er jeg det som skal vurdere og ta stilling til alle avgjørelser. På sykehus føler jeg absolutt ikke at jeg har den friheten, uansett om man egentlig skal ha rett til å bestemme over egen fødsel. Presset til å høre på sykehuspersonalet kan bli for stort.
6. Jeg har frihet til å bevege meg og gjøre nøyaktig det jeg vil, akkurat når jeg vil, ila fødselen. Jeg trenger ikke å vente på lov til å gå i dusjen/badekaret, og jeg kan gå rett inn på kjøkkenet og spise noe hvis jeg føler for det. Økt komfort øker sannsynligheten for en god fødsel.
7. Jeg trenger ikke å dra noe sted. Ingen hast å rekke frem til sykehuset. (Bare vent til dere leser fødselshistorie nr2, så skjønner dere..)
8. Jeg velge nøyaktig hvem jeg vil ha til stede under fødselen. Ingen fremmede leger/jordmødre.
9. Ingen vaktskifter!
10. Barna mine kan få komme og få en suss midt i fødselen hvis de har lyst til det.
11. Etter fødselen er det fortsatt meg som bestemmer. Dette er så utrolig viktig for meg. Den angsten som jeg kjenner hvis jeg er adskilt fra barnet mitt i så lite som et eneste minutt etter fødselen, den er rett og slett grusom, og sitter i meg lenge etterpå! Men det er ingen grunn til adskillese når vi er hjemme. Veiing, måling, bading og diverse blir gjort med mitt samtykke, når babyen og jeg er klare for det, og vi forblir alltid i samme rom.
12. Jeg er hjemme. Etter fødselen er jeg omringet av familien min og jordmoren min. Barna kan komme og gå som de vil, og har fri tilgang på mammaen sin. Ingen besøkstider og netter på et ukjent sted, borte i fra gullene mine. Jeg har tilgang på alle mine personlige ting, mitt eget kjøleskap og min egen seng. For meg er tiden rett etter en fødsel like viktig som selve fødselsopplevelsen. 

Hva, hvis, men om?

For en kvinne som har et lavrisikosvangerskap, er risikoene for at noe skal "gå galt", ikke større enn på sykehus. Det er desverre alltid en risiko når man føder, men denne er ikke forhøyet for meg i min situasjon, så jeg føler meg tryggest hjemme.
Her kan dere se en fin og informativ video hvor leger som selv har vært med på hjemmefødsler, snakker om tryggheten og fordelene ved en hjemmefødsel.

Risiko?
Hadde jeg hatt noen form for komplikasjoner i svangerskapet, (og da snakker jeg småplukk altså. Det skal bokstavelig talt ingenting til for at man ikke får lov å føde hjemme her i Tyskland. Et lite utslag på urintesten eller pittelitt høyt blodtrykk og du kan vinke farvel til hjemmefødsel) så hadde jeg selvfølgelig født på sykehus.

Under en hjemmefødsel vurderes det selvfølgelig kontinuerlig om det er trygt å bli hjemme. Så fort det dukker opp noe som tilsier at ting ikke forløper slik de skal, så blir overflytting til sykehus vurdert. Min første fødsel var en planlagt hjemmefødsel som gikk veldig bra, men endte på sykehus rett og slett fordi at det drøyde så lenge at både jeg og jordmor var helt fullstendig tappet for energi.(Tror nesten hun selv også hadde takket ja til en epidural på det tidspunktet etter 3 døgn hos en fødende kvinne hehe!)

Ingen panikk var involvert, (stoppet på 7-11 kiosken på veien til sykehuset liksom) og jeg kunne fint ha blitt hjemme hvis jeg hadde valgt det.

Hva kan jordmor gjøre?

Alt unntatt keisersnitt og tangforløsning. Det finnes en type sugekopp som jordmødre kan bruke ,men at slike ting blir nødvendig er ytterst sjeldent. Jeg kjenner flere jordmødre som driver med hjemmefødsel, og de har ikke opplevd at det var behov for tangforløsning. Det har hendt et par ganger at de måtte overføre kvinnen og det ble keisersnitt, men dette var helt udramatisk og alt gikk veldig fint.

Min jordmor kan gi meg medisiner som stopper blødninger hvis jeg skulle blø for mye etter fødselen, hun kan gi meg sprøyter for å hjelpe hvis morkaken skulle ta for lang tid å komme osv.
Det er ikke mulighet for epidural eller bedøvelse som f.eks fentanyl. 
Jordmor kan derimot gjøre akupunktur hvis jeg ønsker det.

Jordmor er selvfølgelig ekspert på førstehjelp for både mor og barn. 

Etter fødselen blir jordmor hos oss i 4-5timer og overvåker både meg og barnet. Den første uken etter fødselen kommer hun nesten hver dag for å sjekke oss og sørge for at amming går greit. Vi kan ringe henne når som helst hvis vi trenger henne. Etter den første uken kommer hun og veier 1 gang i uken, og så etter behov frem til barnet er 6 uker gammelt. 
Denne servicen tar jeg mer enn gjerne i steden for 1-3 dager på barselavdeling på sykehus!

Jordmor vs. Fødselslege:

Jeg stoler så utrolig mye mer på en jordmors ekspertise enn en lege under en fødsel. En lege tenker som regel "vi må gjøre sånn og slik i tilfelle rottefelle" mens en jordmor tenker "hvordan kan jeg hjelpe henne uten å forstyrre fødselen?" 

Et godt eksempel på dette er fra min andre fødsel, hvor jeg skulle presse ut datteren min, og så plutselig virket det som om skuldrene satt bom fast. Legen som var til stede fikk litt panikk og hvisket "shit jeg har ikke tang her inne!" og rev seg i håret, mens jordmor, helt rolig og avbalansert ba meg om å bytte posisjon og at dette gikk så greit atte. og VIPS så var babyen ute! Ingen tang nødvendig!

Et annet eksempel på jordmors ekspertise er da det drøyde og rakk og morkaken aldri kom, så begynte legen igjen å stresse. "Nå må vi gi medisin for å få fortgang!" krevde hun. 

Jordmor visste råd. Jeg måtte bare få gått på do og tisset så ordnet det seg helt av seg selv!

Jordmødre er gull!

Hvis man må på sykehus:
Blir det behov for legehjelp, så er nærmeste sykehus bokstavelig talt rett nedi gaten her, og ambulansestasjonen er vi praktiskt talt naboer til. 
Om vi hadde planglagt  en sykehusfødsel nå, så hadde jeg ikke valgt å føde på akkurat det sykehuset som er nærmest oss , fordi at de ikke har spesielt godt rykte på seg mtp ammehjelp osv. MEN om vi plutselig skulle bestemme oss for å søke legehjelp, så er vi så nærme at de såvidt ville rukket å legge på telefonrøret før vi var der.

Vår andre fødsel var en sykehusfødsel (historien kommer snart) og den gikk helt utrolig bra. Likevel føltes det helt feil for oss å være på sykehus, og både mannen, jeg og jordmor bare visste at neste fødsel ville bli en hjemmefødsel, når den tid kom.

En fødsel former en kvinne for alltid og jeg vil at denne fødselen skal bli så trygg og skånsom som overhodet mulig for babyen min og for meg selv. Det er vår rett.

Nå er jeg 37 uker på vei, og jordmor er nå on call for oss helt frem til babyen kommer. Jeg gleder meg så utrolig mye, og ser fram til fødselen og alt som den innebærer. 



Har du opplevd eller vurderer du en hjemmefødsel?


OBS: Dette er et rent informativt innlegg om mine personlige følelser, så jeg sier ikke herved at mitt valg ville passet for alle fødende. Jeg dømmer ingen for å velge sykehusfødsel. Der har jeg jo selv vært to ganger før! 

8 Planer i vasken & små gleder i magen

Ja dere ser kanskje på overskriften her at jeg er litt skuffet... Denne søndagen skulle jo bli så fin. Vi hadde planer faktisk. Barna skulle få oppleve en konsert, og vi skulle ha en fin familiedag sammen med gode venner. Kulturen i Berlin skulle oppleves!

Vel, det ble litt forandringer i planen, da stakkars Storesøster ligger i sengen helt utslått med skyhøy feber (vi turte ikke mer da den var over 40 og kjørte på med masse medisiner) og klager over hodepine og halsvondt. Lillesøster er heldigvis i ok form og går rundt her med ukulelen og synger, men hun høres ut som en gammel kjederøykende mann når hun hoster, og det er vel ikke akkurat det man kaller et bra tegn. -Happy Sunday folkens! hoho! 

Trenger ingen konsert vi vel, når vi har en musiker hjemme i stua...

Heldigvis bryr ikke Lillsøster seg om forandringer i planene og er fornøyd med en treretters lunsj hjemme

Små gleder! Blodappelsin, rugsprø med philadelphia, sukkerfritt syltetøy og eple. 4-korns riskake med ost og paprika, Lavkarbomuffins med sjokolade og kaffe. Trenger ikke noen søndagsbrunch på café da vel! ....

Og heldigvis så er jeg som et barn når det kommer til mat, og gleder meg hemningsløst over en improvisert hjemmemekka lunsj og kaffe. Plutselig er de avlyste planene glemt, og jeg er bare så takknemmelig for kaffe og dens genrelle eksistens på jord, (ok, og så barna, mannen osv) at jeg sitter her og smiler fordi livet er godt, uansett om barna blir syke av og til, og vi går glipp av artige ting. Det kommer flere dager, heldigvis og det er jeg takknemmelig for!

I dag er jeg forresten 37 uker på vei, (i følge 40+0 tellemåten her i Tyskland) så fra og med i dag er jordmoren vår on call for oss tjuefire timer i døgnet! Lillebror får lov til å komme nå, men det er nok best at han venter en uke eller to, så han rekker å bli heeelt ferdigbakt, og søstrene hans rekker å bli friske.

Selv føler jeg meg rimelig ferdigbakt, for å si det slik, (bare vent og se 37ukers bildene i morgen..) men jeg gir det et par uker til...
Nå får jeg hive meg rundt og gå  vagge meg en liten søndagstur før det blir vaktskifte og det er min tur å være sykesøster igjen.
Har dere planer for denne søndagen eller? 

14 Guten Morgen

Hvordan pleier dere å tilbringe lørdagsmorgenen? Her begynner den så og si alltid likt: Jentene står opp i 7-tiden, for konseptet "helg" og sove lenge har liksom ikke helt slått an hos dem enda. R får på ny bleie, en av oss slenger sammen en frokost til jentene, før vi hiver oss i sengen igjen og ligger med et øye åpent og hører på hvordan jentene som egentlig skal sitte pent og se på dvd, ommøblerer hjemmet vårt og tømmer alle hyller og lekekasser på gulvet.

Når vi har ligget og latet oss i en time eller to, så kommer de som regel plutselig styrtende inn på rommet og krabber oppi sengen vår hvor de lirker opp øyelokkene våre med klissete små fingre og forlanger at vi skal våkne. "STEH AUUUUFFFF!" (Med tostemt heliumstemme)

Da prøver vi selvfølgelig alltid først å overbevise dem om å ta en (litt vel) tidlig middagslur slik at vi kan sove enda lenger, men det er sjelden de faller for det trikset. For det er lørdag og det betyr godteridagen. Og det er nettopp derfor de vil at vi skal våkne. Ikke fordi at de vil leke med oss, eller at de trenger oppmerksomhet, nei nei. 
Det er kun én ting de vil: Show us the candy!

Etter at de har kilt oss under føttene og dratt av oss dynen må vi tilslutt kapitulere.

Vi står opp og blir møtt av dette synet:

I et øyeblikks fortvilelse jeg jo litt lyst til å rive seg i håret og skrike "HVORFOR MEG?!"
Men det går som regel over når jeg har fått i meg litt kaffe. Pytt pytt. Litt rot har aldri skadet noen. (Med mindre man trør på en legokloss. HELLIGE FADER så vondt!) 
Litt ekstra tid under dyna på en lørdagsmorgen er vel verdt litt rot og kaos.
Guten Morgen, og god helg folkens!


Pleier dere som har små barn å sove lenger i helgene?

Og dere som har litt eldre barn enn meg: når begynner de å skjønne at de liksom skal sove lenger på lørdag og søndag? Når de blir fjorten? 

8 Kyllingsalat med smak av Mexico

I går improviserte jeg en kjapp og god kyllingsalat som mannen og jeg koste oss med til kvelds. Jeg er blodfan av taco og alt som kan ligne på taco, så denne falt virkelig i smak! Dessuten så klarte jeg endelig å lage lavkarbo tortillachips -heavenly! (Oppskrift på dem kommer senere.)

Du trenger: (til to voksne)
-2 kyllingfileter i biter
-Krydder: 2ts spisskumin, 1/2ts chili, 1ts hvitløkspulver, 1ts løkpulver, 2ts paprikapulver, en klype salt og evt 1ts koreanderpulver.
-to store never salat
-en tomat i terninger
- en halv paprika i terninger
-litt mais 
-1avocado 
-lime
evt litt fersk koreander

+Rømme og salsa 

Slik gjør du:

1. Skyll salaten og kutt opp grønnsakene. Dander på tallerkener. Spar 1-2ss hakkede tomater til guacamolen
2. Mos avocado med gaffel, finhakk en liten neve koreander og rør inn i avocadomosen sammen med 1-2ss hakkede tomater og noen dråper lime. -voila! Guacamole!
3. Bland sammen krydderet til kyllingen i en liten skål. Stek kyllingbitene i olje eller smør til de er blitt brunet, og strø så over krydderet. Ha en halv dl vann og 3ss salsa over kyllingen og rør rundt. Ha kyllingen på tallerkenen sammen med salaten. Salsa, rømme og guacamole over + litt tortillachips.

Nyt!

Er dere like glade i taco som det vi er? 
Del gjerne hvis dere har noen egne vrier på taco-oppskrifter! 

God helg til alle!

6 FOTOFREDAG: Våryr

Litt mer sol og varme, så slipper jeg å fryse fast fingrene i kameraet når jeg ser sånne fantastiske motiv og prøver å forevige dem.

Nå holder det kjære værguder. Slutt å kødd sånn med meg. 10 varmegrader den ene dagen, og 5 minusgrader og snø den neste? Jeg vil ha vår igjen. Husker dere, sånn som i fjor? Sånne lyse dager med deilig varm sol til langt ut på ettermiddagen? 

Akkurat nå er det for kaldt til å sitte ute med den kopp kaffe på lekeplassen, og det er ingen musikk i gatene. Berlin er rett og slett litt kjedelig for tiden.
Plis da, bare et par varmegrader slik at musikantene dukker opp igjen i parken! 

Lillesøster danser begeistret til musikken. Våren i fjor var herlig!

Bare en liten løvetann da? Kom igjen våren. For nå er jeg er så drita lei av å kle på ungene tre lag med fleecebukser, ull og votter før vi skal ut, og så er det alltid noen som roper "JEG MÅ TISSE" eller "Oj, bæsja" akkurat i det vi går ut av døren. 

9 Glemt å kjøpe Valentinesgave? Rask og romantisk DIY-idé

Har du lyst til å lese om noe annet enn Valentines? Veeel...synd det ass, for her kommer det litt klissete romantikk. Først av alt: HAR DU GLEMT Å KJØPE GAVE? Ja, det har du. (Si at jeg ikke er den eneste!)  Men frykt ikke! For sammen kan vi fortstt redde dagen! Jar of Memories eller Minnekrukken tar 15 min å lage, og kan lages av ting du har liggende hjemme!

 Okay, now -let's save Valentines day people!

Du trenger:
Papir
Saks
Stein (kødda!)
Tråd
Vannmaling/ fargestifter
Penn
Gode/romantiske minner sammen med kjæresten. Typ: "Den gangen vi gikk tur langs stranden i Tyrkia..."  eller "Den gangen du gav meg en kaktus på bryllupsdagen" osv. -If you know what I mean. (hvis du ikke har noen gode minner, så bør du kanskje likegodt droppe gaven og kjæresten...Just sayin'.)

Slik gjør du:
Først av alt: Pass på at ikke kjæresten ser deg mens du holder på. Barrikader gjerne kjøkkendøra slik jeg gjorde. Det finnes ikke noe flauere enn å bli ferska i å lage en improvistert Valentinesgave.

1. Okay, nå kjapt: finn et tomt syltetøysglass/barnematglass/sylteagurkglass eller noe lignende. Du kan bruke en liten eske i steden for den slags skyld. Bare sørg for at krukken eller glasset er rent og tørt. Det er ikke så kemperomantisk å få en  valentinesgave som stinker av sylteagurtk.

2. Finn fram noen ark og klipp ut 4-5 hjerter i forskjellig størrelse, farg/mal dem i forskjellige rød/rosatoner, bruk pennen til å lage et hull i hvert hjerte, (evt bruk en nål) tre dem på tråden og bind rundt glasset, sånn som på bildet:

3. Klipp ut sju små doble hjertelapper som kan åpnes og lukkes, fargelegg/mal dem og skriv dine 7 beste/ mest romantiske minner du har med kjæresten din. (Dette fikk faktisk sprenggravide, hormonelle meg til å gråte en skvett. Vi har faktisk gjort mye fint (og rart) sammen vi kjære!)

Doble hejrtelapper. 

4. Dump de 7 doble hjertelappene med påskrevne minner oppi glasset sammen med noen roseblader hvis du tilfeldigvis skulle ha noen slike liggende. Andre ting som dumle-biter, Lovehearts eller pikekyss er sikkert også kult å ha oppi sammen med lappene, men siden jeg ikke hadde annet enn et par gamle tyggis og halsbranntabletter i hus, så droppet jeg den biten. 

5. Puss tennene,og presenter gaven til kjæresten og fortell ham/henne at han/hun kan trekke en lapp hver dag den neste uken. (Og så at du elsker dem og at de er fantastiske, vakre mennesker og så videre, selvfølgelig. Ikke glem det. Det gjorde jeg. Ikke min feil. Måtte så tisse!)

HURRA!!! Valentinesdagen er REDDET!

Værsågoda!


Og ja forresten, har du lyst til å gjøre litt ekstra stas på småtrollene også i dag, så kan du jo teste ut dette:

Frokost til mine to små hjerteknusere! Rugbrød med gulost og agurk, mandarinbåter og myke dadler uten stein.

Hvor latterlig enkelt er det ikke å lage et litt artigere måltid? :)  Jentene syns dette var utrolig stas! Brukte pepperkakeformer på brødskivene, i skikkelig Susanne K-stil og følte meg som DEN über-husmoren som lot mannen sove lenger og laget fancy schmancy frokost til ungene. (Noe som IKKE sker hver dag hoho..)

Gøy var det også, selv for en vanligvis litt over middels morragretten mamma. Jeg merker at jeg kommer til å gå løs på ALT mulig av matvarer med pepperkakeformene fremover. Se opp for stjerneformede kjøttkaker og reinsdyr-servelat, haha!

Jeg har alltid litt lyst til å være en av dem som syns Valentines er noe tull, og at romantikk tilhører hverdagen, men jeg må bare innse at jeg er en skikkelig sucker for sånne "overraske kjæresten" anledninger. Det er jo bare så koselig!  Men det å bruke tusenvis av kroner på gaver og slikt, det blir for mye for meg da. Derav hjemmemekka ;)

Ja og forresten, jeg har fått blomster.
Nanananana....
(okay, jeg måtte så og si kommandere ham til å kjøpe blomster til meg, men what ever!)

Han mente at disse skulle vel holde for alle våre merkedager for resten av året. Ehem... Dream on kjære! <3

Feirer dere Valentinesdagen eller syns dere det er noe tull?
Hva gav dere/skal dere gi til deres kjære?

20 Min første fødsel

Det er mange som har bedt meg om å skrive fødelshistoriene til jentene. Her kommer min første fødsel, som jeg er rimelig sikker på hører til i Guinness Rekordbok.
Utdrag fra dagboken min, fire dager før Storesøster L(3,5år) kom til verden:

Ferdigbakt babymage i 2009

(Dag 1)

04.15: Fire dager til termin. Grusom natt. Babyen lå og gnurte hodet sitt så hardt ned i bekkenet at det føltes som om noen gikk løs på meg med en hagesaks der nede. Holdt på i hele natt, og har ikke gitt seg enda. Ingen søvn, maserier hele natten, uendelig mange doturer, og noen tårer. Kan jeg plis være ferdig snart?

To timer senere begynte jeg å få ordentlig vonde sammentrekninger. Vi planla hjemmefødsel, så da ringte vi til Jordmor, og hun kom for å sjekke meg.

11:00 Nå har jordmor vært her og sjekket fosterlyd og diverse. (Med diverse mener jeg der nede, men det trenger jeg vel ikke skrive for jeg kommer nok til å huske hvor j*** vondt det er å bli tafset på oppi der.) Fosterlyden var fin, og vi er nå på 3-4cm. Aktiv fødsel for så vidt, selv om det ikke føles helt sånn. Riene tar seg liksom ikke opp, men de er akkurat vonde nok til at jeg ikke får sovnet. Upraktisk.

18:00 Rier med 7-15 minutters mellomrom og varierende styrke. Men de blir liksom ikke vondere! Kutt ut eller kom ut baby!  

Dag 2:

05:05: Jordmor kommer snart for å sjekke ståa, men strengt tatt så trenger hun ikke det. Jeg merker jo at det har vært lite eller ingen fremgang. Hva er det som skjer?? Hvorfor har jeg rier hvis denne ungen ikke vil ut?

Jeg hadde rett. Fortsatt 4cm og riene var fortsatt vonde og uregelmessige og hadde ikke blitt sterkere.

21.15: WOHO! Fremgang! Skal ikke gå i detalj her, men det er snakk om en propp som har gått. (If you know what I mean…blæhrk!) Sykt sliten. Fått sirka 2 timer søvn de siste to døgnene, men gira på å trøkke ut et menneske nå! Woho!

Kvelden gikk, og det gjorde resten av «proppen» også. Sammentrekningene var så vonde at jeg ikke klarte å ligge stille, så jeg bompet rundt på en gymball det meste av tiden, med en varmeflaske på magen. Jordmor måtte en tur på sykehuset på den andre jobben sin, -ikke no problem du, jeg føder nok ikke før til Jul jeg –tenkte jeg der jeg bumpet rundt på ballen mens Mamma og Mannen min prøvde å holde seg våkne.

Dag 3:

15:15 –Okay...dette er ikke morsomt lenger. Seriøst. Dette må være verdens lengste fødsel? Kanskje jeg skal google det? Herregud som denne ungen skal få høre det når h*n blir eldre. 3 dager med rier nå. Heia kroppen min liksom. KJAPP DEG DA!

19:00: Kjære Livmor. KØDDER du med meg??  Jeg vil bare sende deg en skriftlig klage, for jeg syns ikke du innfrir til forventningene jeg hadde av deg. Jeg vil ha det svart på hvitt: TRE døgn har gått, og du har enda ikke klart å presse ut denne babyen, og fortsatt er det kun 4cm åpning. Hvis ikke du vil bli kuttet opp med en skalpell så foreslår jeg at du kanskje tar deg sammen (bokstavelig talt) og trøkker til. PLIS!

Denne kvelden er Jordmor igjen hos oss og finner ca 5cm åpning, men jeg har plutselig fått litt pressetrang. Holder igjen alt jeg kan, for å presse på 5cm er jo ikke akkurat aktuelt. Ca kl 22 på kvelden drar Jordmor hjem for å få seg litt søvn. Vi lover å ringe med en gang hvis noe endrer seg. Mamma drar hjem, og mannen min sovner utmattet i sengen. Jeg klarer ikke å sove pga sammentrekningene som fortsatt kommer hvert 7-15. minutt.

Jeg går rundt i leiligheten og ler hysterisk det ene øyeblikket, for så å gråte ustanselig det neste. Jeg forbanner denne kroppen som har sveket meg. Og så bekymrer jeg meg litt for babyen og hvordan den har det, selv om Jordmor har sjekket utallige ganger og forsikrer meg om at alt er i orden. «Det tar ofte bare litt tid» hah du sier ikke det?! 

Jeg bestemmer meg for å ta en dusj for å roe meg ned litt. Mens jeg står i dusjen, får riene plutselig en helt annen karakter. Jeg kjenner hvordan babyen synker lenger og lenger ned for hver rie. Jeg blir kjempeglad. Jeg kommer meg ut av dusjen og henger over vasken igjennom riene. Får kledd på meg (ANER ikke hvordan jeg klarte det!) og våknet mannen.

Klokken er 23.30. Vi bestemmer oss for å ta en tur på sykehuset for en sjekk, og la Jordmoren vår som er hjemme hos seg få sove litt til. Har ikke helt troa på at vi er i gang enda likevel… Og sykehuset er kun 4minutter unna.

På veien stopper plutselig mannen foran 7-11 kiosken og tar av seg bilbeltet.
Meg: "Unnskyld meg?! Hva skjer?! Hvorfor stopper viaaaaaahhuuuuuu!"
Han: "Nei, jeg bare tenkte at jeg kunne løpe inn og hente noe å spise. Har jo helt glemt å spise. Vil du ha noe?"
Meg:  *Puster meg igjennom enda en ri* "NeiihhhhhhThhhhakk"
Han: "Skal jeg la radioen stå på i mens?"
Meg: "STIKK!"

Så lar han meg søren med sitte der i bilen med rier mens han er inne på kiosken og kjøper seg en forbanna grillpølse og cola. Ok, kjære, jeg har tilgitt deg altså. Og kanskje det var min skyld, som hele tiden spilte veldig kul igjennom riene slik at du ikke helt skjønte hvor vondt jeg hadde, men et tips til mannfolka: -når dama har rier, så er pølse det SISTE hun vil ha…

Dag 4:

Vi ankommer sykehuset rundt 24:00. Mannen er god og mett, og stinker av pølse. Jeg er forbanna.

Blir satt på ctg registrering og sjekket. 6cm WOHO endelig! Jeg blir kjempeglad.
Men så blir det brått andre boller. Det å ha rier uten stopp i 3 døgn, kombinert med null søvn og ingenting å spise er ikke akkurat ideelt… Det er akkurat som om kroppen min bare sa «takk for meg!» og plutselig begynte jeg å skjelve og miste all kontroll igjennom riene. Jeg kastet opp, skalv og klarte så vidt å puste ordentlig. Jeg hadde null fokus på det å føde baby. Kroppen min var i sjokk og jeg hadde ingen krefter igjen. Det svartnet for meg når riene kom. Jeg som virkelig ikke hadde lyst på bedøvelse, gikk med på å prøve fentanyl. Gråt når de satte sprøyten fordi jeg ville jo egentlig ikke ha noe dop.

Mannen ringte hjemmefødselsjordmor, og hun kom til sykehuset. Det var ingen vei tilbake. Babyen var på vei ut, og det var ikke snakk om å dra hjem når jeg ikke kunne/ville bevege meg lenger.

Jeg hadde nå 8cm åpning, absolutt ingen kontroll over pusten eller stemmen min (beklager kjære)og jeg var så utslitt at jeg klarte ikke å forestille meg hvordan jeg skulle presse ut dette barnet. Jeg ble tilbudt epidural, og takket ja. Den fikk jeg med en gang, og endelig, etter 3,5 DØGN med rier og smerter, fikk jeg en liten hvilepause.  Smertene var nesten borte, og jeg kunne puste normalt igjen.

Helt til vi kom til 10 cm, og det var tid for action.

Epiduralen ble slått av, og jeg fikk beskjed om å presse. Syns dette var noe herk, for jeg kjente ikke ordentlig pressetrang pga epiduralen som satt igjen i kroppen. 45 minutter med pressing, og fortsatt ingen baby. Jeg hørte ordet «keisersnitt» bli hvisket av noen og tenkte «IKKE F**N!» Ikke søren om jeg skulle bli kuttet opp nå som jeg hadde jobbet meg igjennom nesten FIRE døgn med rier. Nei, nå skulle den ungen ut, og det skulle jeg klare SELV!

Jeg presset på pur vilje. Presset i mellom riene også selv om jeg fikk kjeft for det. Hun skulle ut!
1 time etter jeg begynte å presse, kl halv 8 på morgenen, fire døgn etter at maseriene startet, hadde jeg babyen min på brystet. En datter. Hun ble født med navlestrengen 3 ganger rundt halsen. Det var ikke rart hun brukte lang tid på å komme ut!

Det har skjedd mye med kvaliteten på mobiltelefon-kameraer siden 2009....

Men så skreik hun ikke nok i følge en av sykehusjordmødrene. Og hun var litt slapp etter fentanylen. Etter et par minutter hos mamma, ble hun tatt med ut på gangen og skulle undersøkes av barnelege. Vi ventet. Og ventet. OG ventet.

20 minutter etter at de tok henne fra meg, hadde vi enda ikke hørt noe eller fått noen beskjed. Jeg kan ikke beskrive redselen som jeg hadde i brystet. 

Mannen fikk tilslutt nok, og gikk ut for å finne jenta vår.

Så kom han tilbake med henne i armene. Hun var rosa og fin i fargen, og hun gråt.

De hadde visst måttet vente så lenge på at legen kom. Og så hadde de glemt å gi beskjed til oss om at alt var i orden. Utrolig dårlig av dem. Dette sendte vi skriftlig klage på til sykehuset.

Men vi hadde jenta vår. Endelig var hun der her, og det gikk bra med oss alle.

Det ble ingen hjemmefødsel, og det var utrolig tungt for meg å innse at fødselen ble så annerledes enn det jeg hadde ønsket.  Jeg var glad og stolt over datteren vår, og heldigvis ble de triste tankene om fødselen svakere for hver dag.

I dag er Storesøster L en smart, nydelig, morsom og veldig pratsom 3,5åring, og jeg hadde gjort det hele igjen for henne uten å tenke meg om!

Treig ned fødselskanalen, men har ikke stått stille siden hun kom ut.

Dere mammaer som leser bloggen: Var deres første fødsel også lang?
(håper ikke den var like lang som min !)

 (Til førstegangsfødende som leser dette: Denne fødselen var unormalt lang, og det er liten sjangs for at du kommer til å oppleve en fødsel på over tre døgn. Grunnen til at hun var så treig var at hun satt litt godt fast med den alt for lange navlesnoren surret 3 ganger om halsen, og dette er det kun 0,3% av babyer som har! Min andre fødsel gikk ca 1000 ganger bedre og raskere! Ønsker ikke at noen skal bli skremte av å lese denne historien! Alt gikk jo bra!) 

10 Smartere Baby og kur mot kolikk?

Lillesøster tett inntil mammaen sin.

Jeg husker panikken som satt i kroppen de første ukene etter at jeg fødte vår første datter. Det var rett og slett uutholdelig skummelt å plutselig ha babyen på utsiden hvor alt er så bråkete, lyst og kaldt. Hvor ting har skarpe kanter, og spisse hjørner. Hvor alle skulle ta på henne, holde henne og fortelle meg at det var best å gjøre sånn og slik med babyen. Jeg var helt fersk i mammarollen, og nervene var i høyspenn hele døgnet rundt. 

Heldigvis ble det bedre etter hvert som jeg ble vandt til å ha henne på utsiden. Og jeg ble så glad da jeg ble introdusert for Babywearing: det å bære henne i sjal, tett inntil kroppen min hjalp veldig på angsten for oss begge. Det eneste var at jeg begynte litt for sent med babybæring i sjal. Hun var ikke vant til det.  I tillegg så var det mange rundt meg som var skeptiske til sjalet og mente at hun ville få skader av å bli bært og at jeg kom til å "skjemte henne bort". Forvirret og lettere febrilsk som jeg var som førstegangsmor, så lot jeg meg desverre påvirke av disse utsagnene, og det ble ikke like mye bæring som jeg ønsket.

Da Lillesøster ble født, var jeg mer sikker i min sak og jeg visste at jeg ikke måtte høre på noen andre enn meg selv og pappan til babyen min. Hun viste seg å være en baby med veldig sterke behov (les:kolikk og timesvis med gråt hver kveld i 10 uker) Vi bærte og bærte. Det var vår baby, og vi visste best hva hun trengte. Bæringen var det eneste som hjalp henne å sovne.

Best i verden

Lillesøster ble faktisk bært i bæresjal hver dag fra hun var et par uker gammel, til hun ble over et halvt år gammel. I løpet av det første halve året lå hun så og si aldri i barnevogn når vi var ute. (Med unntak av et par forsøk) Hun var alltid knyttet på mammaen eller pappaen sin. Jeg bærte henne i en ergobaby bæresele til hun var godt over 1 år og jeg var godt inni mitt 3. svangerskap. Hadde jeg kunnet, så hadde jeg nok bært henne enda. 

Vi fikk en del pepper for all bæringen og folk hevdet at hun ville bli en klengete og sky unge. Ehem... hvis dere kunne sett henne i dag! SUPERsosiale, selvstendige og utadvendte jenta mi! Jeg er ikke i tvil om at det å bære i bæresjal/sele er en naturlig og flott måte å brygge overgangen mellom det å ha baby i magen og det å plutselig ha baby på utsiden. 

Så trygt og godt

Jeg blir så glad når jeg ser hvordan Babywearing har gått fra å være et relativt ukjent fenomen i vest-europa, til å bli mer og mer vanlig i land som Norge, og enda mer her i Tyskland.

Det eneste jeg ber folk om er å passe på at de bærer riktig! 

For min del er det ikke tanken på å legge den ferske babyen min i en vogn som jeg skyver foran meg noe naturlig lenger. Det føles ikke riktig å ha avstand mellom oss.

Jeg er overbevist om at det å bære babyen sin tett inntil seg det første leveåret har utrolig mange fordeler for både mor/far og barn. Visste dere at babyer som bæres gråter mindre enn dem som ikke bæres? Det hevdes til og med at bærebabyer er tryggere,sterkere og mer intelligente!

Lillebror skal bæres og jeg gleder meg!

Har du hørt om Babywearing? 

Tror du på det som skrives om alle fordelene ved bæring?

Bærer/bærte du barna dine?

25 Slik overlever jeg

Folk spør meg ofte "hvordan jeg klarer det." Da mener de: Hvordan jeg takler å være mamma til to tette under 4 år, pluss det faktum at jeg er gravid, uten å gå helt fullstendig bananas og ende på lukket avdeling i tvangstrøye. Helt ærlig folkens... Jeg har ingen hemmelig oppskrift på det å være en perfekt mamma, for det er jeg jo ikke! ;) Jeg er en lat mamma. Så her er svaret: Jeg kjøper meg pauser jeg. 

Jepp, du kan male på bordet, på deg selv OG til og med på MAMMA, så lenge mamma får gjøre det hun vil.

Helst ikke i form av kjeks eller andre søtsaker da (ikke det at jeg aldri har gjort det heller da men..) fordi at det straffer seg senere (mtp blodsukker berg-og-dal bane) men i form av søl søl og mere søl. Jeg vet det blir mye mas fra meg her på bloggen om å la barna grise, men hallo! -Det finnes da neppe noe som barna liker bedre enn å søle? Så hvorfor ikke la dem søle litt på deg når du trenger en pause?

En super løsning for begge parter spør du meg. Storesøster var veldig stolt av "tatoveringene" hun laget på mamma, og jeg har fått forbud mot å bade -i hvertfall frem til våren. Yikes...

L: "Mamma, LOVER du å ikke bade før til våren?"  Jeg: Say whaaaat?!

Fader. Hva er det jeg har gått med på nå...

Får dere der ute som er småbarnsforeldre tid til pauser? 
Hvordan gjør dere det? Har dere noen handy triks å dele med oss?

30 36 ukers photoshoot med Storesøster

I dag er jeg 36 uker på vei og i dag har Storesøster L (3,5) og jeg lekt oss med kameraet på soverommet hjemme.

Hun venter og venter på Lillebror, og spør nesten hver eneste dag "er lillebror fortsatt i magen?"
Skjønner ikke helt hvordan hun kan være i tvil om det da... Det er jo ikke akkurat så vanskelig å se at han fortsatt er godt plassert i magen min.

Og ja, jeg føler meg stor nå. 
Men ikke "for" stor. Og jeg føler meg veldig fin og kvinnelig i denne gravidkroppen. -Og litt Barbapappa. Men mest fin.

Kroppen er fortsatt veldig snill med meg, og jeg har ingen bekken eller ryggsmerter. Det eneste som er fryktelig slitsomt, er at Lillebror har festet hodet, og ligger så lavt at jeg får grusomt vondt når han beveger seg. Hodet og skuldrene hans klemmer tydeligvis på noen uheldige nerver, slik at det stråler skarp smerte helt ned i beina mine. Ikke ideelt mens man går tur f.eks. Blir til at jeg går rundt og mumler banneord til meg selv som en annen bygdetulling...

Men som sagt, jeg er utrolig heldig som har så få plager så jeg er og bør være takknemmelig. Selvfølgelig må jeg opp og tisse hundre ganger hver natt, og ingen liggestillinger er sånn superdeilige for tiden, men hallo, det kunne vært værre!

Det ble veldig mange bilder i dag, for jeg er så smertelig klar over at uansett hvor mye jeg gleder meg til å se Lillebror, så kommer jeg til å savne å ha han i magen når han er ute. 

Kunne ikke bare være seriøs....

I følgeTyskeren min, så er dette blir siste barnet vårt, så jeg føler jeg må ta ekstra mange bilder og skrive ekstra mye om denne tiden, slik at jeg har noe å se tilbake på og kose meg med når babysyken kommer og tar meg igjen. For det gjør den garantert. Jeg kunne sikkert fått 2-3 barn til hvis Tyskeren min var game hehe. 

Hvor mange barn ønsker du deg/ hvor mange har du? 
Har jeg noen lesere som har mange barn? 
(alt fra 4 barn og oppover tenker jeg da.) Fortell gjerne hvordan det er!

4 Griser og tåsefiser

Oppå bordet sitter en nybadet lillesøster og nyter et yoghurtmåltid med Storesøster. 

Jah, for slik kan man jo eh..også spise yoghurt... ?
Jeg teller til ti inni meg..
Har lyst til å skrike HOLD OPP! BRUK EN SKJE FOR GUDS SKYLD, JEG ORKER IKKE SØL!

Skje? Pøh! For en unødvendig oppfinnelse. Sjekk så fint vi klarer oss uten.

Lillesøster er på full fart inni The terrible terrific two's, og Storesøster på 3,5 har mer enn nok igjen av trass to go around, for å si det slik. Det er ikke alltid lett å være mamman deres når de rotter seg sammen og VIL IKKE noen ting. I hvertfall ikke det jeg foreslår. 

Så uansett om jeg prøver å være aldri så pedagogisk og spør "L, vil du ha rød eller grønn skje til å spise yoghurten din med?" så får jeg garantert et "VIL IKKE SKJE!" til svar. Om jeg lar være å gi dem et valg, og slenger en grønn plastskje på bordet sammen med yoghurten, kan du banne på at jeg får et illsint "NEEEEEII JEG VIL HA RØD SKJE" slengt i fleisen, før både yoghurt og plastskje flyr i bue over kjøkkenet og lander på gulvet med et SPLÆSJ. 

Man kan rett og slett ikke vinne med disse primadonnaene i hus. Så da bestemte jeg meg for å GI OPP.

Så her er min nye angrepsvinkel på trassalderen: Vær passiv. Tenk Idle Parent. De vet hva de gjør. De lærer sikkert kjempemye lurt hvis jeg bare driter i renslighet og bordskikk og lignende puritansk tøys.

Jeg prøver å drite i griseriet. Det er irrelevant. Ser på dem som små forskere. La'rem holde på. Så får jeg tid til å lese avisen. Og drikke kaffe. Og blogge ;)

Og så kan jeg lære at Storesøster faktisk er veldig hjelpsom og snill med Lillesøster når hun får lov å gjøre som hun vil ved matbordet... Hvor mange er det som pleier å rope NEIII når små hender strekker seg etter en åpen juicekartong? -det gjør jeg hvertfall! Men ikke denne gangen. Og hellu... dette kunne hun jo.

Samarbeid om å åpne yoghurten. / Smakte MYE bedre på fingern enn  fra skje!

Ikke det at jeg oppfordrer til å drite fullstendig i mathygiene osv. men med nybadede unger med rene fingre og tær så sier jeg kjør på med fingermat som ikke er fingermat, hvis det sparer deg for kamper som er  helt unødvendinge. Hell, why not try tåsemat? Bordskikk sa du? Vel, jeg tviler på at de har lyst til å dyppe tærne i yoghurt når de blir 18 uansett. De vokser ut av denne fasen en vakker dag, helt av seg selv. Håper jeg. Shit.

Facts:

De var stille ved (på) bordet, de spiste opp, de lot meg være i fred. Ingen ropte DUMME MAMMA, og ingen gråt. Ikke engang jeg. Selv om det ble rimelig klissete på bordet.

Trass: 0 Mor: 1. Nuff said.

Hvordan takler dere som er småbarnsforeldre trassalderen?