22 Her vil jeg være

Jeg har mistet oversikten over hvor mange ganger jeg har gjort dette her, -å flytte. Og denne gangen er det med en utrolig bittersøt følelse at jeg går inn i prosessen enda en gang. For jeg elsker jo Berlin! Byen har blitt litt min i løpet av de tre siste årene, og jeg savner den og alle de vi tok farvel med. Men det var en god grunn til at vi valgte å flytte. Valget var en investering i fremtiden og samtidig et kjærkomment gjensyn med fortiden. Jeg ville hjem, og hjemme for meg er der hvor familien min er.

God mat og gode samtaler med 'familien' er det som gir meg følelsen av å være hjemme.

Når jeg sier 'familie', så mener jeg ikke bare typisk mor og far, eller besteforeldre. De jeg tenker på er også de menneskene som har vært med meg igjennom mange år, men som ikke nødvendigvis er av samme familietre. De fleste kaller det 'venner', men for meg så er de også familie, i aller høyeste grad. 

Jeg er så takknemmelig at jeg blir helt varm på innsiden. For jeg er så heldig å ha en fantastisk familie som alltid er der. Uansett hva jeg måtte finne på, og uansett hvor jeg er i verden, så vet jeg at jeg har dem i ryggen. Det er en ubetalelig følelse, og disse forholdene vil jeg ta vare på.

Det er så herlig å se at jentene våre nå også blir en del av denne familien. Jeg hadde store forventninger til at de skulle finne hverandre og bli gode venner, men turte ikke helt å ta det for gitt at det skulle bli slik. Man kan jo ikke tvinge folk til å bli venner.

Tja, de ser ut til å trives sammen de... 

Så det er med barnslig fryd at jeg nå ser frem til mange år omringet av familien min her i Norge. 

Kremen av kremen....

Her vil jeg være. 

19 Barnehagestart: Tips og Erfaringer

Nå er det kun et par uker til jentene skal begynne i ny barnehage og jeg vet ikke hvem av oss som gleder seg mest... Jeg gleder meg fordi at jeg savner å ha tid til å jobbe uten at noen kommer og velter kaffekoppen over pc'en min, for så å utbryte: "DET VAKKE MEG" og de gleder seg fordi at jeg er drittkjedelig å være hjemme med i mer enn et par uker. Seriøst gørrkjedelig. Det er så vanskelig å aktivisere meg og jeg kjeder meg fort. Ikke funker det å sette meg foran tv-en og slå på disneychannel heller og jeg maser støtt om sjokolade. 

Jeg tar meg selv i å forvente at Storejenta vil reagere på en sånn og slik måte på ny barnehage, og Lillejenta sitt typiske vis, men det er jo bare tull. Jeg bør vel helst bare vente og se. Hvem vet -kanskje begge to overrasker meg? 

Uansett...nok kjas.

Den store dagen nærmer seg. Tusenvis av små håpefulle skal begynne i barnehagen denne høsten. Kansje noen av dere allerede er i gang? Våre jenter var rundt 1,5 år da de begynte i barnehage (i Berlin), og siden den gang har jeg lært mye om de forskjellige utfordringene en møter i innkjøringstiden. Blant annet det at jeg både elsker og hater å ha være uten barna, og at det ofte er mamma som feller flest tårer på første barnehagedag.

Det er vanskelig å forutse hvordan barnet ditt vil reagere på denne store omveltningen, men husk at de aller fleste klarer seg veldig fint, og får mye ut av det å gå i barnehage. Mye avhenger av barnets personlighet og tidligere erfaringer med å være adskilt fra foreldrene, men jeg er overbevist om at vår innstilling er det som utgjør den største forskjellen. 
Her er mine tips og erfariger:

Husk at jeg er ingen professor på dette området, og at det finnes ingen vanntett metode for suksess i tilvenningstiden. Dette er mine personlige erfaringer og tanker.

• Snakk med barnet: Det kan være lurt å begynne å forberede barnet på barnehagestart i god tid før den store dagen. Slik får barnet tid til å venne seg til idéen om å være borte fra foreldrene, og samtidig begynne å glede seg til den nye hverdagen. Da døtrene våre skulle begynne i barnehage for første gang, begyte vi for eksempel med å forklare enkle ting som hva en barnehage egentlig er for et sted -for det er jo ikke selvsagt at en smårolling vet. Videre kan man fortelle hva som skjer i barnehagen, og  hvorfor de skal i barnehagen. Den siste har vår fireåring lurt på nå som hun skal starte i ny barnehage. Det at jeg fortalte henne at mamma og pappa trenger tid alene for å få gjort voksenting som jobb og slikt, aksepterte hun forklaringen fort, og svarte: "Ja men det er jo greit, så får jeg gjort litt barneting."    Herlig!

Flere idéer til forberedelser kan være:

• Gi barnet en barnehagesekk og matboks
• spør barna hva de gleder seg mest til ved å begynne i barnehagen. 
• Kontakt barnehagen og be dem om å sende bilder av de ansatte på avdeligen. Vår barnehage var så super at de sende bilder av både barna og de ansatte! Dette syns jentene var kjempestas og de gleder seg veldig til å treffe alle sammen, og kan allerede en del navn.
• Lese bøker for barna om barnehagestart
• Besøke (hvis det er mulig) eller vise dem barnehagebygget fra utsiden slik at de får noe konkret å forholde seg til.

Opplegget for tilvenningsperioden i barnehagene varierer, men felles for de fleste er at det blir gjort gradvis. Den første dagen går kanskje mor/far ut av rommet i noen minutter eller ikke i det hele tatt. Så begynner man med å si hadet og være lenger og lenger borte for hver dag, helt til barnet ser ut til å trives med en hel dag uten foreldrene tilstede. -eller til foreldrenes tid løper ut. For det er jo ikke alle foreldre som har ubegrenset til til innkjøringsperioden, og det kan fort bli et ekstra stressmoment. Men det er en del ting man likevel kan gjøre for å skape trygghetsfølelse hos barna.

• Før du sier hadet, kan du fortelle barnet og de ansatte til hvilken tid vil være tilbake. Selv om ikke barnet kan klokka enda, så er det likevel godt å høre at mamma eller pappa har planlagt nøye når tid de skal bli hentet. De ansatte i vår barnehage fortalte meg at vår toåring var fullstendig klar over når det nærmet seg hente-tidspunktet selv om hun såklart ikke kan klokka. Da det nærmet seg tidspunkt for henting, gikk hun ofte til døren, kikket nysgjerrig ut og gliste mens hun sa "pappa" eller "mamma". Hvis vi kom for sent en dag, merket vi det på humøret hennes. Selvfølgelig er det ikke til å unngå at man blir forsinket av og til, men i tilvennnigsfasen er det lurt å sette av ekstra tid slik at man er sikker på at man rekker å hente til avtalt tid.
• Forsøk å utstråle at du er komfortabel situasjonen og at du ikke har problemer med å la barnet være igjen i barnehagen. (Ja, jeg vet at denne er vanskelig i starten!) For meg så reiv det og sleit i hjerterota de første gangene jeg forlot grupperommet for å gå meg en tur i nabolaget mens jenta mi var igjen i barnehagen. Jeg bare trasket rundt med en ekkel klump i magen og telte minuttene frem til jeg kunne gå inn igjen. (Samtidig som Hasselhoffs stemme utbrøt i hodet mitt "I've been looking for FREEDOM!" For det var jo litt deilig også.) Men jeg merket med en gang at barna var roligere når jeg selv var positiv. Hvis du kjenner det svir i mamma/pappahjertet når du skal gå, prøv å rett og slett "fake it til you make it!" Det blir enklere. Jeg lover!
• Vis at du har full tillit til personalet. Bruk navnene deres, og si hadet til dem også. Under selve tilvenningstiden følte jeg at det fungerte best hvis jeg prøvde å være så stille som mulig der jeg satt og fulgte med fra et hjørne. Det er de ansatte som styrer showet, og ikke oss foreldre. Skjedde det noe, og datteren min hadde behov for trøst, så hoppet jeg ikke opp for å ta henne på fanget, men ventet og lot barnehagelæreren hennes ta seg av det. Som regel fungerte det overraskende bra.
• Snakk gjerne med de andre barna og si hadet til dem når du går. Det overrasket meg hvordan barna mine ble mye roligere når de så hvor avslappet de andre barna var når jeg sa hadet til dem.
• Om du bruker kort eller lang tid på å si hadet, blir jo opptil en hver og er avhengig av hvor mye tid du faktisk har med tanke på jobb osv. Men, jeg har selv lært på den harde måten at når man har sagt "hadet" så må man også stå ved det. Går man tilbake mange ganger, eller nøler, vil det naturligvis smitte over på de små og gjøre dem usikre. Noen barnehageansatte er veldig omtenksomme, og går med på å sende en sms når barnet har funnet seg til rette etter avskjeden. "Alt ok. Bygger duplo" -åååh fjoh! Slikt er gull verdt for hønemor- mammaer som meg, men det er ikke alle barnehager som gjør slikt da, og da må man bare lære seg å puste rolig på egenhånd... Sjokolade pleier å hjelpe for meg.

Det å ha god kontakt med de andre i (den gamle) barnehagen, har hjulpet barna våre mye med å føle at barnehagen er "deres" og at det er et sted hvor de hører til. Noen eksempler på hvordan vi gjorde dette er:

• Finn en god tone med de ansatte. Det er ikke alltid det klaffer med en gang, men det er så godt når man føler at man kan være åpen med dem som har omsorg for barnet.
  Ta kontakt med dem og snakk om det hvis du er usikker på noe eller har bekymringer. De er der for deg og barna dine, og det har hjulpet meg veldig mye å vite at jeg alltid har kunnet spørre i vei, lufte tanker og komme med forslag hvis jeg følte for det. Barna merker det på oss når vi er usikre på de ansatte, og det kan føre til at tilvenningen blir lenger og vanskeligere enn nødvendig.
• Bli kjent med de andre foreldrene. Ok, ikke alle kan bli bestevenner, men det å bli bedre kjent og finne på ting sammen på fritiden også, har mange fordeler. Det kan føre til gode vennskap og herlig felleskapsfølelse både for barna og de voksne. Tilvenningstiden kan bli mye lettere for barna hvis de får mulighet til å bli kjent med et enkelt barn på fritiden og knytte bånd. Uansett om det kanskje ikke passer når du spør, så syns de fleste det er kjempehyggelig å bli spurt om å være med på strandtur, picnic eller en tur på lekeplassen etter barnehagen. Det kan være skummelt første gangen, men vi fikk selv god kontakt med et par av de andre foreldrene på denne måten, og fant på mye hyggelig sammen. Det er godt å bli kjent med andre i samme livssituasjon. Jeg kjenner faktisk folk som i dag har voksne barn, men som enda holder kontakt med folk de ble kjent med igjennom barnehagen!

Etter henting er det ofte mye som skal skje, og man får kanskje ikke alltid mulighet til å ha en rolig prat med barnet før middag, lek, bading og slikt er overstått. Men det kan være lurt å prate med barna om deres dag. Ettåringer kan jo ikke akkurat fortelle så veldig mye om hvordan dagen har vært da, men da kan man jo spørre de ansatte ved henting hva de har gjort på, og så snakke med barnet om dette hjemme. "Lene sa dere lekte med modellkitt i dag og at du laget hund. Husker du det? Liker du modellkitt?"

Eldre barn kan man jo spørre direkte, eller kanskje enda bedre: -inspirere dem til å fortelle om sin dag ved å fortelle dem hva en selv har drevet med på jobben. Okay, de er kanskje ikke så interesserte i kalkyler, offshore ingenørarbeid eller  PR-management (eller hva det nå er), men man kan jo fortelle hva man hadde til lunsj for eksempel, og om det har vært en god dag. Det å prate om hvordan dagen har vært kan være en god måte å bearbeide alle de nye inntrykkene på, og igjen gjøre tilvenningen enklere og mindre stressende.

Vi gleder oss som sagt enormt til å ta fatt på den nye hverdagen, som barnehagen jo er en stor og vikitg del av. 

Og så skal det bli så sykt digg å få gå på do alene. Uten publikum som bruker meg som klatrestativ...

Lykke til med barnehagestart!
________________________________________________________________________

Har du noen gode tips for en god barnehagestart?
Hvordan gikk tilvenningen da dine barn begynte i barnehage?

2 Ble det deg?

Etter en lang og slitsom dag med litt monstermammatendenser og småtroll som ikke sovnet før klokken ti, er det gøy å få lov til å dele ut en premie. Vinneren av konkurransen er trukket! Premien er en pakke med naturprodukter fra nettbutikken BigGreenSmile som inneholder bleier, våtservietter, ammeinnlegg og solkrem. Produktene er miljøvennlige og inneholder ikke parfyme eller andre skadelige stoffer. 

Okay, here we go.....




And the winner is:




ANNE SILJE!


Gratulerer til deg! For å motta pakken, må du sende mail til ida@biggreensmile.no og fortelle hvilken bleiestrørrelse du ønsker. Håper du blir fornøyd med produktene!


Takk til dere som meldte seg på, og husk at dere kan alle få 10% rabatt hos biggrensmile.no ved å bruke rabattkoden BERLINMAMMA. Koden er gyldig ut året!



Ha en fin helg!

6 Månedsoppsummering Juli

Her er det som har foregått på bloggen den siste måneden: Juli begynte med en videokveld som tok oss tilbake til fortiden, og fortsatte med bursdagsfeiringer, boktips og oppskrifter til sukkerfri barnebursdag. Jeg innrømte at jeg av og til blir til en monstermamma, og så luftet jeg mine mine tanker om foreldre som mobber barn. Det har vært nok en innholdsrik måned, og det er alltid like morsomt å se tilbake på hva vi har drevet med.

Klikk på titlene for å komme til innleggene:
Søstre på skjermen / Godisdagen  / Fire år
Sukkerfri barnebursdag / Store planer / Bleietest
Boktips / Childism  / Monstermamma 

Juli har vært en måned for endringer hos oss. Jeg fortalte dere nyheten om at vi er på flyttefot. I midten av måneden pakket vi og dro på ferie til familien min i Norge. Snart er ferien over og vi gleder oss noe enormt til å komme på plass i vårt nye hjem om bare to uker til!

Men bloggen har ikke vært på ferie, og det har blitt både dikt, lørdagslinker, fotofredag og et innlegg om bleiefrie babyer. Jeg klarte også endelig å kvinne meg opp til å fortelle om min historie om når ting ikke blir som man hadde håpet etter fødselen. En spesiell takk til alle dere som har lagt igjen gode kommentarer på akkurat det innlegget! Del det gjerne videre slik at vi kan nå ut til flest mulig med budskapet: -du er ikke alene hvis du sliter med fødselsdepresjon!

Hjemløs / Fødselsdepresjon / Morgenstund
En Lillesøster / Bleiefri baby / Ny bloggadresse
Fotofredag Wonderland  /  Lørdagslinker  /  Auf Wiedersehen

August blir for meg den mest spennende måneden hittil med tanke på bloggingen. I juli fikk jeg meg nytt domene og et par nye samarbeidspartnere, og enda skal det skje et par endringer fremover som jeg gleder meg veldig til. 

Tusen hjertelig takk til dere som følger oss og for det engasjementet dere viser i både kommentarer og på mail. Det er en glede å drive denne bloggen når man har slike flotte lesere!

Psst! Ikke glem å være med på konkurransen hvis du vil vinne en super premie med naturprodukter fra BigGreenSmile.no. Den heldige vinneren trekkes 3. august, men alle mine lesere kan fortsatt benytte seg av en rabatt på 10% hos butikken ut året via koden BERLINMAMMA.

21 Auf wiedersehen

Det går sakte men sikkert opp for meg. Vi skal ikke tilbake til hjemmet vårt. Nostalgikeren i meg hyler på innsiden. Vi har jo opplevd så mye sammen i denne leiligheten. Og Berlin, du snek deg innpå meg...

Da vi flyttet inn hit, var Storejenta  litt over året. Inntil da hadde vi bodd hos svigermor, men siden vi nå ventet et barn til, trengte vi mer plass. Jeg gledet meg til å ha noe eget, men det kjentes også tungt å flytte og begynne "på nytt", bare noen måneder etter at vi hadde flyttet fra Norge.

Jeg har vanskelig for å føle meg ordentlig hjemme på et sted før det har gått lang tid, og i starten føltes den nye leiligheten vår slett ikke som hjemme.

Norsk-islending i Tyskland.... ikke helt supermatch med en gang.

Imens Storejenta assisterte pappa ved å skru sammen ikeahyllene, satt jeg og lurte på hvor vi kom til å skru opp hyller neste gang. Vi hadde flyttet så mye på oss de siste par årene at jeg ikke turte å håpe på noe permanent bosted.

De første månedene vegret jeg meg for å gjøre leiligheten vår for personlig. Jeg følte ikke at det var vits i å legge arbeid i det, for det var ikke sikkert at vi ville bli her så veldig lenge. 
Men den følelsen forsvant smått og smått når jeg forelsket meg i nabolaget vårt, og begynte å føle meg bittelitt mer som en ekte berliner. 

Storejenta vår derimot, følte seg hjemme med en gang. Det var som om hun alltid hadde bodd her. 

Det hjalp litt når det viste seg at Berlin, og da spesielt vår del av byen, var et fantastisk sted å bo med barn.














Ukene gikk, og fødsel nummer to nærmet seg. Vi hadde veldig lyst på hjemmefødsel, men siden jeg fortsatt ikke følte meg helt hundre prosent hjemme i vår nye leilighet, så ble det sykehusfødsel, som førvrig gikk helt fantastisk bra.

Den dagen vi kom hjem med Lillesøster til leiligheten, glemmer jeg aldri. For det føltes plutselig som å komme hjem. Det var her vi hørte til. I vår egen lille hule.

Etter at Lillesøster kom, begynte vårt liv i leiligheten virkelig føles mer ekte. Vi var blitt fire, og jeg bestemte meg for å gjøre det beste ut av tiden vår i denne leiligheten. Det var trossalt hjemmet til barna mine, og de skulle føle seg trygge og rolige her.

To små jenter føk rundt sammen hele dagen og holdt oss opptatt. Det har vært så mange store øyeblikk som vi har delt innen for disse veggene. Begge jentene våre tok sine første skritt her:

De lekte sammen og Lillejenta sa sine første ord:

Og gjorde sine første (av mange) rampestreker/innstallasjonskunst:

Livet i Tyskland føltes nå naturlig for meg, og jeg kjente at jeg kunne faktisk høre til her, på en måte, igjennom familien min.

Og det at Berlin hadde fantastisk mye kultur, kreativitet og ikke minst caféliv å by på -skadet heller ikke. 

Språket var på plass for lenge siden, jeg hadde fått et knippe gode venner, og jeg hadde til og med kommet over min aversjon for tysk mat, og det sier litt om hvor integrert jeg hadde blitt...

Mmmm -ekte Thüringer Bratwurst og Saure Gurken!

Da vi ventet Lillebror, var jeg ikke i tvil lenger. Jeg ville at han skulle bli født i vår leilighet. Hjemme. 

Og det gjorde han. Den 19.mars. En snøtung kveld etter bare tre timer med rier, kom han til verden på soverommet vårt.

Hjemme på ordentlig

Nå skal vi begynne på et helt nytt kapittel på et annet sted, og jeg gleder meg noe enormt. Men likevel så gjør det vondt å ta farvel med den lille hulen vår, som endelig føltes som et ekte hjem for meg.

Vi skal ikke bygge duplo på det lille barnerommet mer. Ikke lage middag på det fine lille kjøkkenet vårt som mannen min bygde. Vi skal ikke lenger sitte sammen i den koselige bakgården vår sammen med venner og følge med på jentene mens de graver i sandkassa sammen med naboungene. Vi skal ikke lenger på søndagslunsj på det arabiske stedet, og heller ikke på favorittcaféen vår for å slå av en prat med verdens hyggeligeste caféeier og drikke verdens beste kaffe. Jeg skal ikke lenger vandre gatelangs i det vakre nabolaget vårt og bare smile til fremmede som jeg aldri kommer til å se igjen.



Det gjør litt vondt å tenke på at jeg ikke kan få gå igjennom alle rommene våre bare én siste gang før leiligheten ikke er vår lenger. Og det stikker i hjertet når jeg tenker på at vi ikke lenger skal våkne her hver morgen, på det rommet, i den sengen som vår sønn kom til verden i.

Et nytt og spennende kapittel har sin pris. Forhåpentligvis blir det neste like bra som det forrige. Det blir nok det, med denne gjengen her. Jeg tør nesten å vedde på det.

Auf wiedersehen, Berlin.

Auf wiedersehen, hjemmet vårt.

Takk for alt.

18 Farvel tyskertosa.blogspot.com

Dette er noe jeg har ventet på en god stund, og derfor føles det superdeilig å ha det gjort. 
-kjempestas! Jeg føler nesten at jeg må blåse opp en ballong eller noe... bake en kake kanskje? Heise et flagg? 
Ikke frykt! Dere finner meg fortsatt her, på akkurat samme sted, på akkurat samme blogg og man kan til og med finne meg ved å taste inn den gamle bloggadressen og bli automatisk overført til den nye. Jeg fortsetter å skrible som alltid, og egentlig så merker dere sikkert ikke så mye nytt, bortsett fra at adressen i nettleseren øverst på skjermen er endret. Ellers forblir alt som før. 

Dere som følger meg på bloglovin, tar jeg godt hånd om ved å flytte dere automatisk over, slik at dere vil fortsette å få oppdateringer som vanlig. Dere trenger altså ikke å gjøre noen verdens ting egentlig -Ahh teknologi! Så enkelt og greit altså... *host* Ok, så  "enkelt" er det ikke alltid, men jeg er heldig som har en supergeek av en ektemann som redder dagen! Så blir sånne knotete tekniske ting som jeg ville brukt flere uker på, gjort i en fei. Danke schön mein Schatz! 

Farvel tyskertosa.blogspot.com og HALLO www.mammalivet.com ! 

10 Lørdagslinker 270713

Da var det tid for Lørdagslinker! Dette er hva jeg har tittet på denne uken:

Den første linken handler om -gjett en gang- den kongelige fødselen.... 

Hvorfor var verden så sjokkert over Kates etter-fødselsmage?
Hvordan reagerte du når du så bildene av henne? Jeg må innrømme at 

jeg ble overrasket over hvor tøff hun var som ikke skjulte magen litt engang.

Les artikkelen Why is the World so shocked to by Kate Middelton's belly her.

Link nummer to er en bildeserie av et fenomen som er utbredt i USA: Barn i bånd.

Er dette praktisk og helt ok, eller slemt gjort mot barna? Se bilene her.

Ukas tredje link tar dere med til Pinterest og en av de nydeligeste samlingene av baby og barnefoto som jeg noen gang har sett. Inspirasjon i bøttevis! Bare se her!  Dette var min favoritt.

Link nummer fire er en blogg om hjemmesydde barneklær. Hvis ikke du har oppdaget den enda, så kommer du til å bli hekta. Gullkorndesgin selger nydelige hjemmesydde plagg til baby og barn på bestilling. Jeg har så lyst på ALT denne dama syr. For et talent! Sjekk bloggen her.

Ukas siste link er en kampanjefilm som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Nydelig og tankevekkende!

Det var det for nå! Ønsker dere en nydelig helg!

56 Når lykken glipper

September 2009: Jeg vet ikke hva som skjedde. Alt er så tomt. Hodet mitt er tomt, ordene mine, hjertet, ja alt egentlig. Jeg føler meg grusom. Nei, verre enn grusom. Motbydelig. Jeg har fått alt jeg ønsket meg, men likevel greier jeg ikke å ta meg sammen og bare være litt glad. Jeg blir kvalm.    -Utrdag fra min dagbok da Storejenta var 2mnd gammel-

Da vi ventet vår eldste datter, gledet vi oss ubeskrivelig mye. Jeg husker godt den intense lykkerusen som jeg følte i de siste ukene før fødselen -på tross av alt ubehaget som det å være høygravid innebærer. Vi skulle få vår største drøm oppfylt. Vi skulle bli en liten familie! Men plutselig glapp lykken.

Fødselen ble ikke slik vi hadde tenkt. Den ble faktisk stikk motsatt av det vi hadde forberedt oss på. I tillegg så opplevde vi en rutinesvikt på sykehuset som satte en diger støkk i oss: Datteren vår ble rushet av gårde til barnelegen rett etter fødsel, og vi fikk ikke en eneste beskjed om hvordan det gikk med henne før det hadde gått nesten 30 minutter. Jeg får fortsatt en ekkel følelse i magen når jeg tenker på den hendelsen, og vi var sinte og skuffet i lang tid etterpå.

Ammingen fungerte sånn tålig greit i 10 dager, før jeg endte på akuttmottaket med alvorlig hissig brystbetennelse og ble innlagt for å få intravenøs antibiotika. Månedene som kom ble sterkt preget av dette. Jeg måtte være ekstremt forsiktig for å unngå betennelse, brystpumpa gikk døgnet rundt, og jeg måtte ta flere runder med antibiotika. De første ukene med vår datter ble altså heller ikke i nærheten av det vi hadde håpet på.

Jeg vet ikke om det var uflaksen vår med fødsel og amming som gjorde at jeg sank, eller om det ville skjedd uansett, men akkurat det har aldri vært så viktig for meg å vite. Det som er viktig for meg, er at jeg har fått verktøy som forhindrer at jeg havner der igjen. Jeg har vært usikker, men jeg velger å være åpen om dette nå, slik at andre som er der jeg var, føler seg mindre alene og kanskje tør å fortelle noen om hvordan de har det. Hvis det finnes en sjangse for at jeg kan forhindre at noen havner der, helt ute på dypet, så er det verdt det å fortelle min historie.

I løpet av de første månedene etter fødselen, følte jeg små lykkeglimt innimellom håpløsheten. Jeg kunne sitte og stirre på den nydelige datteren min i timesvis, jeg snakket med lys stemme, jeg tullet, koset og lekte med henne slik som en mor skal, men den dype forbindelsen til barnet mitt og mammalykken dukket sjelden opp. På et tidspunkt lurte jeg på om jeg kanskje ikke var skikket til å være mamma i det hele tatt. Hun fortjente jo mye bedre!

Det kom dager innimellom som var helt ok. Dager hvor jeg klarte å karre meg opp til kanten av stupet igjen, og klore meg fast for et øyeblikk. Men jeg ble der aldri lenge. Det var for tungt.

 Da Storejenta nærmet seg åtte måneder, skrev jeg ned dette:

Jeg er helt ubrukelig Han er mye bedre til å ta vare på henne. Jeg bare "gjør" men jeg føler nesten ikke noe. Jeg står ikke opp av sengen før på ettermiddagen. Jeg spiser enten ingenting eller masse dritt. Jeg skulle ønske jeg kunne bytte ut meg selv med en annen, en bedre mor for henne. En bedre kone for ham. De fortjener ikke å sitte oppe med meg...

Da jeg skrev dette, hadde vi nettopp flyttet til utlandet med vår eldste datter. Jeg hadde altså mistet det som var igjen av mitt svært forsømte nettverk av venner og familie. Det var kanskje ikke noe sjakktrekk å flytte langt bort akkurat på det tidspunktet, men det var nødvendig for fremtiden vår. 

På utsiden gjorde jeg mitt beste for å holde på fasaden. Ingen skulle behøve å bekymre seg for meg. Jeg skulle ikke være til enda mer bry enn hva jeg allerede var. Jeg skammet meg.

Jeg slet med meg selv store deler av det første året som mamma. Avskyen for meg selv vokste. Jeg følte at jeg ikke dugde til noe, og snart var ingenting jeg gjorde godt nok. Selv de ukene hvor mannen var bortreist og jeg faktisk tok godt vare på Storejenta mi alene, så følte jeg at jeg ikke holdt mål.

Min indre kritiker hevet stemmen til høyeste volum, og jeg klarte knapt å utføre enkle, dagligdagse oppgaver uten å føle nederlag. Jeg  befant meg i et slags vakum. Tiden og livet gikk liksom videre for alle unnatt meg. De rundt meg opplevde oppturer og nedturer, som jo er helt naturlig, mens jeg satt der (eller lå i sengen) og følte meg tom.

Jeg visste at jeg måtte fikse det. Men jeg syntes at jeg burde greie det alene. Skammen var så tung at jeg ikke orket å søke hjelp, og knapt nok klarte å snakke med mine nærmeste om problemene. Selv ikke mine nærmeste venner fikk vite hvor ille det faktisk var. Jeg stod helt alene, og mannen min og jeg gled sakte men sikkert i fra hverandre. 

Vendepunktet kom først da jeg gav etter for min manns ønske om at jeg skulle søke hjelp. Da var vår datter blitt et år gammel. Det som hadde begynt som en fødselsdepresjon, hadde nå spist opp det første året med min datter. Jeg innså at jeg ikke ville komme meg videre på egenhånd, og at jeg ikke hadde noe annet valg enn å åpne meg for noen. Jeg gruet meg noe forferdelig. Hva om jeg ville bli dømt som en ubrukelig mor? Men jeg visste at det var mitt ansvar. Jeg måtte ta vare på meg selv før jeg kunne bli den mammaen jeg desperat ønsket å være.

Det tok tid og det var en tung oppoverbakke. Men den gikk i det minste oppover. De første månedene var harde, og jeg følte ofte at jeg satt helt fast. Men så var det dag at noen fortalte meg noe som åpnet en dør ut av mørket i hodet mitt:

Det er lov å være glad for hva som helst selv om man sliter. Også de små tingene. Så lenge du klarer å være litt glad for noe, hver dag, så er en god start. Selv om det å le av en dum TV-serie eller å gå på kino ikke fikser alt, så er det likevel mye verdt. Det gjelder å starte i det små og jobbe seg oppover. 

Jeg vet ikke nøyaktig hvorfor, men dette hjalp meg med å forandre tankesettet mitt, og jeg tenkte stadig tilbake på de ordene, hver gang jeg følte at det ikke var noen vits i å prøve. Det ble som et lite personlig mantra som jeg fortsatt bruker. Veien videre var fortsatt tøff til tider, smått og smått ble dagene lettere og lysere. Båndet til min datter ble sterkere og sterkere for hver dag, og jeg den bråkete kritikeren i hodet mitt ble satt på plass. Tilsutt klarte jeg til og med å tilgi meg selv for å ha "kastet bort" de dyrebare første månedene med datteren min. Da våre to yngste kom til, følte jeg meg bedre rustet til å takle overgangen fra svangerskap til mamma, og nå opplever jeg ikke lenger motgang i mammalivet som et personlig nederlag.

Kjære deg som er midt i mørket akkurat nå:

Vakre mamma, jeg vet du har det forferdelig vondt, men jeg lover at det er mulig å snu dette. 
Du behøver, og har rett på hjelp, og du kan finne veien ut.

Du er ikke den eneste. 
Fødselsdepresjon er en tilstand som rammer mange mødre i varierende grad. Det mangler gode norske tall over dette i Norge, men i USA antas andelen å være så mye som 1 av 8 kvinner. Sannsynligvis er mørketallene høye.

Og til deg som kjenner noen som sliter: Noen ganger er det bare én trygg person som er villig til å lytte som skal til, og som kan åpne døra til veien videre. 





Har du opplevd fødselsdepresjon? Hvordan fant du din vei ut?