15 Illustrasjon: Livet i ammetåka

Greit, jeg vet det blir mye snakk om ammetåke og pupper for tiden, men dette er faktisk livet mitt for øyeblikket. Her er hvordan tiden min blir fordelt i ammetåka:

Og det er ikke å overdrive en gang.

I tillegg så har jeg en tendens til å glemme hva det var jeg skulle si, midt i en setning. Så da blir det alltid til at jeg-

jeg....

...øhhh...

bah.. glem det!

60 Jeg ønsket meg en gutt

Jeg synes det er fantastisk å ha både jenter og en gutt i barneflokken vår, og ikke kun jenter. Selvfølgelig hadde vi elsket barnet like høyt om Lillebror hadde vært en jente, men jeg er veldig glad for at han er gutt. Jeg er klar over at dette med å ønske seg enten gutt eller jente er ganske tabubelagt i vårt samfunn, og jeg forstår det til en viss grad hvorfor man ser på det som en uting. Foreldre skal jo elske barna sine betingelsesølst. Ikke på grunn av at hun er en jente eller fordi at han er en gutt. Kjønnet skal liksom ikke bety noe som helst. 

Men kjønn betyr faktisk noe. I hvertfall i min bok. Det er  forskjell på gutter og jenter. Selv om alle selvfølgelig skal ha like rettigheter, uavhengig av kjønn, betyr det ikke at vi er like. Og jeg syns ikke det er riktig å hysje ned og dømme foreldre som kjenner på disse følelsene om å ønske seg en jente eller en gutt. 

Jeg har møtt gravide som har sittet med gråten i halsen etter at de fikk vite kjønnet til barnet på ultralyd. De fikk ikke det de ønsket seg, og syns det var tøft å svelge. Selv har jeg ikke opplevd akkurat like sterke følelser om dette emnet, men jeg tror jeg forstår disse mødrene likevel.

Jeg har inntrykk av at de blir uglesett, disse foreldrene som ønsker seg så inderlig at barnet de får skal være en liten jente eller en liten gutt. Det må da være noe galt med dem hvis ikke de ser at det er like bra med jente som med gutt, eller? Stakkars barn!

Da jeg var gravid første gangen, var jeg helt likegyldig i forhold til om barnet var jente eller gutt. Jeg ville ikke engang vite det på ultralyd, for det var uansett ikke så nøye. Dessuten var det artig å spare overraskelsen til fødselen. Da vi ventet Lillesøster var det akkurat likedan. 

Men da jeg ble gravid med Lillebror, ble både jeg og mannen plutselig veldig oppmerksomme på dette med kjønn. Sikkert fordi at vi hadde to jenter fra før, og at dette sannsynligvis kom til å bli vårt siste barn. Vi var veldig spente. Ville vi få en gutt? Eller ville vi ende med tre jenter og aldri oppleve det å ha en sønn? 
Vi var veldig forberedt på å få en tredje jente da, og så mange fordeler ved det også.

Vi var så spente at vi fikk legen til å se etter på ultralyden vi var på i uke 17, og da hun konstaterte at vi ventet en gutt, var stemningen høy. Samtidig så fikk jeg et lite stikk i samvittigheten. Var jeg en fæl mor som jublet så høyt for en gutt...? Er det i det hele tatt lov  å ønske seg et kjønn?


Kanskje vi hadde blitt litt skuffet hvis det hadde vært en jente? Mulig. Gjør det oss til fæle mennesker? Jeg vet ikke...

Men vi skulle få en gutt, og det var noe helt spesielt ved det for meg. Jeg tror nok det hadde noe med det å gjøre at det var nytt, at det var så spennende, og ikke fordi at gutter er mer stas enn jenter. Det ville vel vært like spennende om vi hadde hatt to gutter og ventet en jente.


Da jeg gikk gravid med Lillebror fikk jeg høre av en venninne som er mor til både gutt og jente at: "Du kommer til å elske ham på en helt annen måte. Bare vent." 
Jeg ble sånn halvveis fornærmet. Insinuerte hun at jeg kom til å gjøre forskjell på barna mine? At jeg kom til å elske ham mer eller mindre enn jentene kanskje? Jeg forstod ikke hvordan hun kunne si noe slikt.

Men så ble han født. Og for hver dag som går, så forstår jeg bedre og bedre hva det var som venninnen min mente. Det er ikke det at jeg elsker sønnen min mye mer eller mye mindre enn jentene. Det er bare en annen type forhold mellom mor og sønn enn det som eksisterer mellom mor og datter. Og faktisk så er det forskjell på forholdene jeg har til døtrene mine også. For de er jo individer, og det er klart vi utvikler ulike forhold til hverandre.
I hvertfall er det slik for meg. Jeg elsker jo alle barna mine like høyt, men det ligger visse nyanser og forskjeller i forholdene jeg har til dem, og det er jeg ikke redd for å stå frem og si. 

Jeg elsker dem alle like mye, men på forskjellig vis. 


Hva tenker du om dette? 
Er det lov å ønske seg et kjønn, eller er det forskjellsbehandling og et tegn på at man er en dårlig forelder?
Er det kjønnsforskjell på tilknytningen mellom foreldre og barn?

14 Lillebror Blogger: Rare ting mamma gjør

Hei folkens. Nå er jeg ti uker stor og jeg har begynt å legge merke til et par typiske ting som mammaen min alltid gjør...

...som for eksempel det at mamma alltid kommer og peker den fotokamerarera greia mot ansiktet mitt når jeg er våken. Som regel lager hun en del rare grimaser og lyder og sånt når hun gjør det. Jeg vet ikke helt hva det er hun prøver på, men hun ser ikke helt god ut...

Seriøst, kvinne...hva er det du holder på med?

En annen ting mamma alltid gjør er å si "Du er så søt at jeg kunne SPIST DEG OPP!" når jeg smiler.

Du kødder nå vel?   Spise  meg? 

Jeg håper seriøst hun ikke mener det. Kanskje det var på den måten jeg endte opp inni magen hennes in the first place? Noen som kan opplyse meg litt her?

Men stort sett så er mammaen min bare snill og grei da. Bortsett fra når hun bruker ALT for lenge på å finne frem puppen når jeg er sulten. Hallo i luken... de puppene kan da ikke være så himla vanskelige å finne?
 -Alltid på samme sted mamma... just sayin'.

20 Why I was not here

Det at jeg får dårlig samvittighet for å ta meg bloggefri i helgen, vitner om at jeg muligens begynner å bli en smule avhengig av bloggingen... Jeg forstår hvis det irriterer noen når jeg plutselig bare holder kjeft i noen dager. Jeg blir jo selv litt skuffet hvis favorittbloggene mine ikke blir oppdatert på fridagene, så jeg vil jo helst ha noe heidundranes moro å vise dere i helgen. Men denne helgen har jeg vært helt ærlig vært superlat, så nå må stakkars dere nøye dere med en halvskakk bildeserie av det vi har drevet på med... Her er grunnen til at jeg ikke har vært her:

Vi har laget "immvitasjoner":

Fordi at det er faktisk voldsomt stas å lage invitasjoner. Men hva det var vi inviterte til, er fremdeles uvisst.
Men de ble himla fine da.

Og så ble jeg tvangsforet. Nammegod kake, te og sandwich:

Teselskap og picknick med Lillejenta

Lillebror og Storejenta dro på camping i stua:

Det var klart at de trengte alle teppene og dynene vi har heimen....

"Du holder et øye med henne ikke sant mamma? Ikke gå i fra meg her. Hallo?? Mamma???"

Lillebror var fra seg av begeistring. En artigere campingtur hadde han visst aldri opplevd.

Innimellom all moroa fikk vi også tid til litt skyping med mormor:

Og selvfølgelig et par kaffepauser:

Det har vært noen lesere som har lurt på hvordan vi har tid til å la barna styre dagene i så stor grad som vi gjør, (Idle parenting i praksis og alt det der..) og svaret er:  Vi tar  oss tid. Men et sted må man jo ta tiden i fra, og denne helgen har vi tatt den fra rydde-og vaskebudsjettet. Vi har med andre ord behandlet oppvasken og annet husarbeid som en sjelden, fredet sommerfugl:

Se men ikke røre.

Håper dere også har kost dere masse da. Og at vi ikke er de eneste som har fredet oppvasken i helgen.


Har dere vært laidback eller effektive i helgen?

5 FOTOFREDAG: Blåseblomster

Du roper høyt mens du løper mot meg på lekeplassen. Du drar meg i armen og brøler: MAMMA KOM! Jeg får et kaldt sug i magen. Det må ha skjedd noe med Lillesøster. KOM FORT MAMMA!

FOTO: Jona

Jeg står opp og vi løper sammen forbi sandkassen, inn i noen busker og ut på gresset på andre siden.

SE MAMMA! roper du med trill runde øyne.

 DET ER SÅ MANGE! OVER ALT!

Blåseblomster. Selvfølgelig. 

Du har funnet et sted med hundrevis av blåseblomster, og nå er du og Lillesøster i ekstase. 

Dere blåser og ler til dere blir svimle, og slenger dere rundt halsen på pappa slik at genseren hans blir full av små flyvefrø som er umulige å få bort.

8 Fra A til B: Med og uten barn

Det er utrolig hvor mye morsomt som skjer når man er ute med ungene. Det skjer liksom aldri så mange gøyale ting når jeg er ute alene av en eller annen grunn. Her er en meget primitiv illustrasjon som viser hvor kjedelig det var å løpe ærend før jeg fikk barn i forhold til nå:

I tilfelle noen lurte på hvorfor jeg alltid kommer fot sent.

Merker du forskjell på det å komme seg fra A til B etter at du fikk barn?

4 Sommersalat med Urtedressing og Fetaost

Jeg har fått dilla på spinat. Jeg putter det i alt. Paier, smoothies og salater. Denne salaten er kjemperask og enkel å lage. Kombinasjonen av frisk urtesmak, mild avocado og knasende pinjekjerner er avhengighetsskapende. Anbefales som en lett middag eller ved siden av grillmaten på late sommerdager!

 Du trenger: 

(nok til to voksne)

100gr naturell fetaost

Et par store håndfuller fersk spinat

En liten neve pinjekjerner

1 avocado

1/2 agurk

Gressløk

Dressing:

Fersk koreander

Fersk peppermynte

2ss honning 

1ss hvitvinseddik

1/2dl extra virgin olivenolje

Salt og pepper etter smak

 Slik gjør du: 

Skyll spinaten
Kutt avocado og agurk i små terninger
Finhakk gressløken
Rist pinjekjerner i en stekepanne. Bruk høy varme og ikke la dem steke mer enn ca et minutt.
Bland alt sammen i en bolle.

Ha ca ti blader koreander og fem blader mynte i blendern sammen med resten av dressing-ingrediensene.
Mix i ca 1 minutt til du har en lysegrønn dressing. Smak til med salt og pepper.

Ha dressingen over salaten og strø fetaost på toppen. Toppe salaten med mynteblader og gressløk.

 Nyt!

18 Ubarmhjertige meg

Du er tre -snart fire.
Du har så mange idéer.
Mange gode, og noen ikke fullt så gode.

Du har alltid en plan, som ofte ser helt annerledes ute enn min.

Du har så mange følelser, og noen ganger er de så store at det bobler over.

Og så skjer det ganske ofte at du får en idé, lager en plan og begynner å jobbe. 

Og så kommer ubarmhjertige meg og bare ødelegger for deg.

Kaster den tomme kartongen som du skulle bruke.

Feier bort bladene du hadde lagt på et hemmelig sted.
Tørker bort vannet du lekte med.

Plutselig har du ikke plass til alle følelsene dine lenger, fordi jeg presterte å ødelegge prosjektet ditt.

Og når du ikke får plass til følelsene dine inni din lille kropp, så øser du dem over på min.

Som regel klarer jeg å tenke meg om før jeg reagerer, men ikke alltid.
Noen ganger blir jeg sint tilbake fordi jeg ikke forstår, og bruker sinte ord.
Det burde jeg gjøre mindre av.

Jeg mener ikke å få deg til å tvile på deg selv, og ei heller å være slem når jeg sier "nei".

Jeg er bare en voksen, og voksne forstår seg ikke alltid på barn.

Jeg greier ikke alltid å forstå at det i dine øyne ikke er noen 

forskjell på fantastiske eksperimenter og 

det jeg kaller rampestreker.
Men jeg prøver.

Tilgi meg. 

Gi meg en sjanse til,

så skal jeg prøve å forstå når du har en plan.

Jeg skal prøve så godt jeg kan å følge med og ikke

avbryte før jeg må. Gi deg tid til å utforske, og kun

hjelpe når du ber meg om det.

Jeg har mye å lære.

15 Blogaward og 5 blogger jeg leser

DANKEdankedanke schön! For en uke siden mottok jeg en Blog Award fra bloggeren bak ToPlussTre, som er en fin mammablogg om livet til tre små, hvor av to er 1år gamle tvillinger. Jeg ble veldig overrasket og glad. Det er veldig stas når folk viser at de setter pris på bloggen min. En slik award innebærer at mottaker skal gi den videre til blogger som man syns fortjener ekstra oppmerksomhet. Den der var ikke  helt enkel for en vinglepetter som meg. Det finnes så mange artige og spennende blogger! Jeg har brukt lang tid på å bestemme meg og vært frem og tilbake i forhold til hvilke blogger jeg skulle velge, og det ble såpass umulig at det hele tok meg tilbake til gymtimen i 6.klasse hvor jeg måtte velge lagkamerater til kanonball. Jeg kom fram til at jeg må nok begynne å anbefale blogger regelmessig, fordi at det er så mange som fortjener mer oppkerksomhet. Men nok om det. Her er de jeg vil trekke frem og gi Blog Awarden min videre til:


Artig for kidsa: En tegneblogg med illustrasjoner og tekst som beskriver situasjoner som vi foreldre kan kjenne oss igjen i. Morsomme Hege som står bak bloggen og tegningene, beskriver den som "en feelgood blogg fra Villa Vannvidd".

Adventures in Jedi: En rørende og velskreven blogg fra en annen mamma i utlandet. Bloggen handler om livet som hjemmeværende mamma til en liten gutt som heter Anakin,(<-var ikke det ca. det kuleste navnet i verden??) og andre ting som opptar Dida som skriver bloggen. Hun er usedvanlig god til å sette ord på ting, og jeg blir som regel sittende med et ferskt perspektiv på ting når jeg leser bloggen hennes. Dida skriver på engelsk, siden hun og familien er bosatt i Australia.

Diaperdivadiary: En blogg det er vanskelig å beskrive. Den må nesten bare leses! Diaperdivaen er en modell og tobarnsmamma, bosatt i Oslo, som stadig er ute på nye eventyr. Hun har en underholdende tone og en jordnærhet som jeg ikke trodde var modeller forunt før jeg begynte å lese denne bloggen. Diaperdiva gir oss litt av alt, all over the place, men mest av alt: moro og ironi om det å være mamma.

ZooPayne: Herr og Fru Payne har tre barn, en hund, en flokk sauer, høns, to katter og en hest. Familien bor på en sjarmerende bondegår i Norge, og deler sin hverdag med barn, dyr og natur i skjønn forening. Hver gang jeg leser denne bloggen, så bestemmer jeg meg for at jeg skal kjøpe meg bondegård. Og så husker jeg at man trenger penger til sånt... Uansett, Zoo payne er en koselig og hjertevarmende blogg og jeg er fast leser.

Pappahjerte: Hvor skal jeg begynne? Peter var den typen som ikke kunne fordra barn. En sånn som virkelig ikke kunne begripe hvordan andre folk kunne synes de små, plagsomme menneskene var søte... men det vaqr før han ble frelst...
Peter er et geni bak tastaturet og jeg ler mye og med magen når jeg leser bloggen hans. Absolutt verdt en titt!

Så, til dere som er nevnt over her, som nå har mottatt min BlogAward 
-her er the rules of the game:


• This award is given by real people to real people writing blogs that is real special in the way stated in the Award Logo.
• Show appreciation of the blogger who nominated you and link back to them in your post;
• Add the award logo to your blog;
• Share 7 things about yourself;
• Nominate 5 – 10 or more bloggers you admire;
• Contact your chosen bloggers to let them know.


7 ting om meg selv: 
Litt usikker på denne her...7 ting liksom? "Ting" som i "morsomme ting"...? Eller skumle? Ekle? Rare? Kule?
Dette var vanskelig. Kanskje jeg skal ta litt fra forskjellige kategorier for å være sikker på at det ikke blir så ensporet og kjedelig.
Ok greit:

Rart: Jeg tåler ikke basilikum. Så hvis noen vil sette meg ut av spill, så er det bare å strø litt av den djevelske urten over salaten min, og lene seg tilbake og følge med mens formen min går fra å være lykkelig intetanende til å bli akutt kvalm og dårlig.

Ekkelt: Jeg spyr av basilikum. Sånn skikkelig. Med brannslangestyrke.

Morsomt: Mannen min visste ikke at jeg spyr av basilikum da vi møtte hverandre, og serverte bla. basilikumpesto på vår første date.

Ikke fullt så morsomt: Nyforelsket og stokk dum som jeg var, stappet i meg pestoen som mannen  min laget før jeg skjønte hva jeg hadde gjort, og tilbrakte resten av kvelden hengende over doskåla.... mmm!

Skummelt: Som den anagram-nerden jeg er, så syns jeg det er litt skummelt at bokstavene i ordet Basilikum kan stokkes om til å bli: Bulimi Sak. Djevelens plante, jeg mener det!

Imponerende: Er dere lei av Basilikum nå? Ok, greit. En ting som er litt imponerende om meg, som ikke har noe med basilikum å gjøre (tror jeg hvertfall) er at jeg har fått en diplom og medalje av Erkebiskop Desmond Tutu for mine lederegenskaper. Artig å ha det der på CV'en ved siden av "kan sykle uten støttehjul - men tåler ikke basilikum," under tilleggsinfo.

Sjokkerende: Jeg syns egentlig  basilikum smaker veldig godt.

Kryptonitt: Fanden ta deg, du deilige men dødelige urt!

Okay, mission completed. Håper dere koser dere med bloggene jeg anbefalte, og så satser vi på at ikke jeg får noen trusselbrev med basilikumskvaster i posten fordi noen følte seg glemt.




Leser du noen av bloggene jeg nevnte? Vil du ha ukentlige blogganbefalinger ?

5 Sommerdager med Kona mi

Det er kun få dager til min kjære Kone må dra hjem igjen. Jeg kan ikke beskrive hvor mye slike venner betyr for en sliten trebarnsmamma på randen til nervøst sammenbrudd. Ikke bare får jeg haugevis av hjelp med hverdagslige gjøremål, men det er så inni hampen godt for sjelen å ha en god venninne rundt seg, som får meg til å le så jeg nesten tisser på meg, midt oppi alt kaoset.

Dessuten så elsker hun kaffe og sjokolade nesten like mye som jeg gjør. Og vi vet begge akkurat hva vi vil ha når vi først skal synde og trøkke innpå med karbohydrater: bagel NÅ takk!

Dere kan forresten sjekke ut bloggen til Kona mi her. 

Hun har samme skrudde humor som meg, og vi kan spøke om absolutt ALT. Det er ikke å overdrive når jeg sier at vi har blitt stirret på av folk på gata der vi går og skriker og skråler og ler så høyt at det gjaller i husveggene.

Vi er også ca. like barnslige og elsker livets små hverdasgleder:

Ungene digger henne. Lillebror roer seg og sovner hos henne, noe han hittil kun har gjort hos meg og pappaen. Helt utrolig! Jeg vet ikke hva det var hun gav ham, men han var i allefall helt borte og sov som en stein i flere timer da hun passet ham sist.

Storejenta har blitt helt avhengig av mamma nr 2 og proklamerte her om dagen at "Hun skal bli her hos oss for ALLTID."''

I wish.....

I will miss you!

6 Tyskertøsa Intervjuet på Mammadamen

I dag har jeg blitt intervjuet om Berlin av en veteran mammablogger og selvstedig næringsdrivende, nemlig Karianne Gamkinn aka Mammadamen.

Karianne står bak bloggen "Mammadamen" som er en av Norges mest elskede mammablogger. Jeg er såklart fast leser av bloggen som stadig får meg til å tenke og reflektere over mammarollen.

I dagens innlegg på Mammadamen, kan du lese mine

11 Lillebror Blogger: 9 Uker gammel Sjef

Nå har det gått ni uker siden jeg bestemte meg for å flytte ut av magen til mamma og bli den nye sjefen hennes. Jeg har blitt mye større og lengre siden den dagen, og jeg blir bare flinkere og flinkere til å holde mamma opptatt. Her er hvordan jeg gjør akkurat det:

For eksempel hvis hun vil dusje, så blir jeg alltid kjempetrøtt. Helt plutselig. Sånn at hun må bysse meg i hvertfall en halvtime først, og aller helst vil jeg ha puppen samtidig, helt til jeg sovner.

Hvis mammaen min skal til å spise noe, syns jeg det passer greit at jeg får noe mat også, så da ber jeg om pupp. Med en gang. Før hun har fått svelgt den første biten av middagen. Hun er forresten veldig god til å spise maten sin med en hånd, noe alle mammaer burde klare, og søler ikke like ofte på hodet mitt mens jeg spiser. Flinke mammaen min.

Jeg er også veldig god til å skjønne når vi er på vei ut av huset, så da passer jeg på å få unna sånne litt viktige ting som å bæsje meg ut, gulpe i håret til mamma, og spise et laaangt gourmetmåltid før vi går ut. Vanligvis venter jeg til vi er helt klare med alle klærne på, og mamma har stukket nøkkelen i døra for å låse, før jeg setter i gang.

Det ser ut til at hun er ganske takknemmelig for at jeg er så grei og venter til like før vi skal gå før jeg setter i gang, for hun sier som regel "Åh SUPERT! Helt topp !" når jeg begynner å lage en kjempefull bleie idet hun tar på seg skoene.

19 Ammetåka strikes again

Jeg har kjempet tappert i noen uker nå og prøvd mitt beste for å begrense antall episke flauser og uhell, men i går tapte jeg så det sang. Og med "tapte" så mener jeg: dreit meg ut.

Onsdag kveld kommer jeg plutselig på at jeg har time hos tannlegen neste dag. Jeg ordner med barnevakt og er dritnervøs for hvordan dette skal gå. Han er ikke særlig hypp på å være uten meg i mer enn et par minutter, og trenger pupp kjempeofte nå i denne varmen. (Lillebror, altså. Ikke tannlegen)

Torsdagen kommer og jeg overlater Lillebror til barnevakten, og hiver meg på sykkelen. Det er kun minutter til jeg skal være i tannlegestolen, så jeg tråkker som en gal mens jeg prøver å holde nede kjolen min som truer med å flagre opp over ansiktet på meg i motvinden og avsløre at jeg har unnaltt å finne bikiniformen i år også. ("Finner" akkurat som om man bare kan "finne" flat mage og sprettrumpe på Meny eller ICA.)

På veien til tannlegen begynner jeg å tenke på Lillebror. Lurer på om han roet seg etter at jeg dro? Herregud tenk hvis ikke? Tenk hvis han skriker så han blir helt rød i ansiktet? Tenk hvis han blir traumatisert fordi at jeg bare gikk i fra ham, og for hva? For å la noen rote med metallgjenstander og minatyrspegl i munnen på meg. For en grusom mor!
PASS DEG! roper dama som jeg nesten kjørte på.
Woops! sier jeg og lager en liten bevegelse med skuldrene og et ansiktsuttrykk som liksom skal bety "unnskyld for at jeg nesten meide deg ned i asvalten med sykkelen min mens jeg tenkte på babyen min."
Tror ikke hun tok den.
Jona: 0 Ammetåka 1

Litt senere detter jeg inn døren hos tannlegen med deilige svetteringer under armene.
"Hallo! Beklager at jeg er litt sen" sier jeg mens jeg hiver etter pusten og lener meg på disken til sekretæren.
"Har du time?" spør hun.
"Eh, ja. Det har jeg. Det er den jeg er for sen til" svarer jeg.
"Er du sikker?" spør hun.
"Jeg er rimelig sikker på at jeg ti minutter for sen ja" svarer jeg og lurer på hvordan denne samtalen gikk fra "hallo" til å bli et tredjegradsforhør.
"Jeg er ikke så sikker" sier hun.
Nå begynner jeg å bli en smule irritert. Hva vil denne dama egentlig?
"Okay, hør her, er det så nøye om jeg er sen eller ikke? Jeg har bestilt time, jeg er her, og nå skal jeg sette meg ned og vente på tannlegen hvis det er greit for deg?"
"Jeg mente, er du sikker på at du har time i dag? Her står det nemlig at du har time i morgen" sier hun og peker på pc-skjermen.

Dritt.
Dritt Dritt Dritt!
Hjernen min går berserk mens den leter etter unnskyldninger jeg muligens kunne servert henne for å komme meg ut av denne sinnsykt ubehagelige situasjonen, men finner ingen som ikke bare får meg til å se dummere ut. Jeg ender med å gå for denne:
"Sorry. Det er bare, jeg gir så mye pupp for tiden skjønner du, og det gjør hjernen min til en kokt potet. Det er ikke din feil."

Ammetåke: også kjent som kokt-potethjerne-syndrom

Det hørtes bedre ut i hodet mitt.
Sekretæren sier ikke et ord. Ansiktet hennes ser ut som et spørsmålstegn. Det ser nesten ut som om hun holder pusten.
"Okay, ja. Hadet da. Sees i morgen" sier jeg og går ut døren og styrter ned gaten mens jeg fyrer av noen saftige gloser.
Jona: 0 Ammetåka: 2

Men det var ikke over.
Jeg går så fort jeg kan hjemover. Jeg tenker på Lillebror. Tenk hvis han har grått og grått etter mammaen sin som IKKE HADDE TIME hos tannlegen i dag. Jeg rister på hodet og øker tempoet til power-walking før jeg bråstopper. Jeg snur meg rundt og går tilbake dit jeg kom fra.
Hadde visst latt sykkelen stå igjen ja. Jepps.

Jeg trasker tilbake til tannlegen og låser opp sykkelåsen mens tannlegesekretæren rister langsomt på hodet innenfor vinduet på kontoret.

Jona: 0 Ammetåka: 3

Nå hadde det kanskje vært lurt å roe meg ned litt. Telle til ti eller trekke pusten dypt før jeg fortsatte. Tenke litt etter om det var noe mer jeg kanskje hadde glemt.
Neida. Jeg har ikke tid til sånt.
Jeg skriver forklarende SMS til barnepasseren min om hva som har skjedd:
"JEG ER EN IDIOT! OH MY GAAAAAAAAAAAD!"
Jeg trykker på send, og skal til å sette meg på sykkelen når jeg kommer på at jeg akkurat sendte melding til det gamle nummeret hennes. Bah..irriterende. Det er ikke første gangen det der har skjedd i løpet av den siste uken.
Jeg sender meldingen igjen, til det nye nummeret denne gangen.
Deretter hiver jeg meg på sykkelen og kjenner det stikker i samvittigheten for at jeg har klart å rote bort så mye tid på INGENTING. Jeg skulle vært hjemme med babyen min jeg, men her står jeg og sender meldinger til et telefonnummer som ikke er i bruk lenger.

Trodde jeg...
På veien hjem ringer telefonen min.
"Hallo det er Jona" sier jeg.
"Hva er det du vil?? Nå har du nettopp sendt melding igjen og jeg skjønner ingenting av SMS'ene dine! Hvem er du??" roper mennesket i andre enden.
Jeg tar en titt på nummeret til den som ringer.
Nummeret som lyser på skjermen er det gamle nummeret til barnevakten, som nå tydeligvis tilhører en veldig irritert mann som ikke er interessert i å vite at jeg er en idiot.
Dritt.
Dritt Dritt DRITT!

Dritt

"Ojsann" svarer jeg den sinte mannen i telefonen. "Det er nok feil nummer".
"Hva mener du feil nummer? Det er du  som har drevet og sendt meg tekstmeldinger i dagevis og nå ringer jeg deg fordi jeg har fått nok, og nå sier du at JEG HAR RINGT FEIL NUMMER?? Tror du jeg er helt dum eller??"
"Nei nei nei! Beklager jeg mente at jeg  har sendt SMS til feil nummer.  Du skjønner venninnen min hadde ditt nummer før og jeg glemmer alltid å slette det når jeg skal sende sms til henne. Unnskyld!" prøver jeg meg.
"Herregud er det mulig" sier mannen før han legger på.

Jona: 0 Ammetåka: 4

Jeg trenger vel ikke si at det var på sin plass med litt kaffe og sjokolade etter denne episoden. Ammetåka
-you are killing me.
Og hvis du lurte, så gikk det helt greit med Lillebror. Han syns visst det  var helt konge å få gå tur med  noen andre enn mamma for en gangs skyld.


Hva er det værste/morsomste du har gjort i ammetåka?